Å bo i hus har sine fordeler og ulemper. Da jeg bodde i Oslo bodde jeg i leilighet og ble veldig vandt med det.
Man hadde tryggheten av at man visste at det var folk rundt seg som kunne ringe politiet dersom noe skjedde, men samtidig hadde man usikkerheten med at man aldri visste hvem man kunne møte på i trappeoppgangen.
Èn gang prøvde faktisk en nabo å bryte seg inn i leiligheten min for å banke meg opp, fordi jeg hadde banket forsiktig på gulvet etter at de hadde bråket i timesvis en natt midt i uken. Oh yes. Folk er virkelig syke i hodet sitt.
Men jeg hadde den tryggheten med at vinduene mine var langt oppe fra bakken, så det var ingen som kunne knuse et vindu og bryte seg inn. Så lenge jeg hadde låst døren skulle det mye til for at de skulle bryte seg inn. Så sånn sett var jeg på en måte trygg.
Å bo i hus derimot er en helt annen sak. Man har ikke masse mennesker rundt seg. Vi har noen naboer, men de er alle veldig hyggelige og vi er alle sammen på hils. Så de er jeg ikke akkurat skeptisk til for å si det sånn. Det som gjør meg usikker på det med å ha hus er hvor lett det er for noen å luske rundt huset og bryte seg inn. Eller dra den enda lengre..
Nå skal det sies at vi har veldig mange sikkerhetstiltak her hjemme, som hadde gjort det ganske shitty for den personen som prøvde å bryte seg inn. Men selv om vi har det får jeg alltid en uggen følelse når jeg er hjemme alene i huset om kvelden. Det er heldigvis ikke så ofte det skjer, men det hender jo at Per Fredrik er hos kompiser om kvelden eller må turer til utlandet.
Jeg tror nok det å ha en blogg hvor jeg vet hvor mange mennesker som følger med, har gjort meg ganske paranoid. 99% av de som leser bloggen min er bare normale mennesker som aldri ville gjort meg noe ille. Men så er det jo de som ikke er helt gode i hodet da. De som ikke forstår at det faktisk ikke er greit å dra hjem til en blogger og hamre på døren eller luske rundt og titte inn vinduene.
Jeg har jo lest om mange tilfeller der det har skjedd med andre i min bransje, og har selv opplevd en par ugne opplevelser, og dette gjør jo at jeg ikke liker helt den følelsen av å være alene om kvelden.
Mulig det bare er meg som er litt husredd og at det er noe jeg vokser av meg (håper det!), men det er i alle fall skikkelig kjipt! Er det noen av dere som sliter med det samme? Fortell meg gjerne om dere har noen tips til hva som hjelper dere. Tar imot råd og tips med en stor klem!
Noe jeg får spørsmål om veldig ofte både her på bloggen, av venner, familie og bekjente er; skal dere ha barn snart? Svaret mitt er alltid det samme; nei. Det er vi ikke klare for. Det er så mye vi har lyst til å gjøre før vi slår oss ned og får barn. Når man får barn blir hverdagen så utrolig forandret, enten man vil eller ikke. Man har ikke de samme mulighetene lengre, og derfor vil vi rett og slett vente.
Jeg har bestemt meg for at når jeg blir 27 år, kommer jeg til å ta et valg. Enten får jeg barn der og da, eller så fryser jeg ned noen egg. Når man bikker 30 år faller sjansene for å få barn veldig drastisk. Derfor vil jeg heller sikre meg og fryse ned noen egg, enn å miste sjansen for å få barn.
Om jeg da må bruke surrogati for å få barn, fordi jeg selv har blitt for gammel får det heller være sånn. Det beste hadde vært om jeg kunne få barn helt naturlig på egenhånd, uten prøverør og surrogati, men det er man aldri garantert.
Det er sikkert mange som tenker at dette er en helt idiotisk tankegang, og som syns at surrogati nærmeste er prostitusjon og menneskehandel. Men der er jeg stikk motsatt i tankegangen.
Å være surrogat for noen er jo noe av det vakreste, minst egoistiske og fine man kan gjøre for et annet menneske, så at noen stiller seg til disposisjon for andre som ikke kan bære frem barn selv er bare magisk.
Nå kan det godt hende at jeg aldri faktisk får lyst til å få barn. Men det får bare fremtiden vise. Det eneste jeg vet er at vi er virkelig ikke klare for barn enda, men det er bedre å være godt forberedt enn å miste sjansene for å få barn. Vi lever jo i 2017, ikke 1817, så da kan man faktisk bruke alle de hjelpemidlene som han blitt skapt.
En ting som burde stått som en advarsel når jeg opprettet bloggen min er “du kommer til å få mye hat, uansett hva du skriver”. Det er så sinnsykt sant. For uansett hva jeg skriver, om det går den ene eller andre veien, får jeg alltid en god dose drittkommentarer. Jeg har jo promotert en sunn livsstil i åresvis, og guuud så mye hat jeg har fått for det.
Men da jeg skrev for noen dager siden at jeg kom til å spise akkurat hva jeg ville i sommer, tenkte jeg at jeg faktisk ikke kom til å få noen kommentarer som var imot det. Men hva skjedde? Joda, folk slang med leppa om at jeg var tynn, så det var lett for meg å si at jeg ikke trengte å bry meg om hva jeg spiste. Så jeg hadde egentlig ikke en dritt jeg skulle sagt.
Dette er bare et lite av mange eksempler. På bloggen får jeg en del hat, men på youtube. Ouff, der er det sykt mye hat. Det er en egen funksjon hvor jeg kan blokkere visse ord som ofte folk bruker når de slenger dritt, og man kan gå inn på en egen side for å se alle kommentarene som havner der. Der er det mørkt for å si det mildt. Der er det alle mulige kommentarer fra at jeg er helt blåst i huet, at jeg er fake, at jeg er stygg, til at de skal gjøre voldelige ting mot meg.
Men hva gjør dette med meg?
Det er grusomt å si det. Men etter så mange år med å få dritt slengt i trynet på nettet har jeg fått veldig tykk hud. I de fleste tilfeller går det ikke inn på meg, og jeg bare lar dagen min gå videre. Det hender en gang iblant at folk treffer en nerve og da kan det faktisk gå inn på meg. Å slenge dritt til folk på nettet er så feigt, lavmål og idiotisk som det kan bli, og det er virkelig på tide at vi får strengere straffer mot netthat her i Norge.
Hjertet mitt går ut til alle de som får hat på nettet. Det er ikke en lett sak å leve med, og det er virkelig på tide at Norge gjør noe med dette! Alle som legger igjen kommentarer på nettet legger også igjen en ip-adresse, som absolutt er mulig for politiet å spore. Så det burde virkelig ikke være noe problem å straffe vedkommende.
Nå som det er sommer har jeg virkelig bestemt meg for å spise akkurat hva jeg vil, trene hvor lite / mye jeg vil, og bare være så sunn / usunn jeg føler for akkurat der og da. Vanligvis holder jeg meg til godteri kun på lørdagene, og jeg trener selv om jeg heller ville ligget på sofaen.
Vel. Nå er det sommer og jeg gir blanke! Når man bor i Norge er det kun noen veldig få måneder i året der det ikke er kaldt, surt, mørkt og kjipt. Så hvorfor ikke bare få fullt utbytte av de månedene?
Jaja, så går kanskje sommerkroppen 2017 litt rett vest. Men so what? Helt ærlig, når man er på stranda er man egentlig bare fiksert på hvordan man selv ser ut, og man legger ikke engang merke til hvordan andre mennesker rundt seg ser ut.
Når høsten kommer igjen får jeg heller komme inn i sunne vaner. For; let´s face it. Å spise akkurat hva man vil hele tiden, og ikke trene ordentlig er virkelig ikke bra over tid. Men om sommeren får det bare være helt lov.
Det syns i alle fall jeg. Så får alle andre syns akkurat hva de vil!
Vet dere hva jeg er skikkelig drittlei? Av at jeg ikke eier baller. Altså, ikke i den fysiske meningen, men i den psykiske. Altfor ofte lar jeg meg stoppe av småting, og det irriterer meg grønn. Jeg aner ikke hvor mange ting jeg har hatt lyst til å gjøre, men som jeg stopper meg selv i å gjøre fordi jeg “føler det blir feil”.
Da snakker vi alt fra å være åpen om ting her på bloggen, av hensyn til gud og hvermann. Hva jeg gjorde som ungdom kan jeg plutselig ikke snakke om, for da er jeg redd for at andre skal bli dratt inn i det, selv om det egentlig bare handler om meg. Helt til andre ting som kan være bittesmå som å ha på høye hæler når jeg er ute på shopping, fordi jeg ikke bor i Oslo lengre føler jeg at det blir feil å bruke høye hæler i Sandefjord. Hørt noe så dumt liksom? Jeg burde jo heller ha den innstillingen om at hvis jeg vil gjøre noe, så skal jeg gjøre det, uansett hva andre måtte mene og tenke om det.
Før i tiden hadde jeg mye mer baller (eller guts som jeg faktisk liker å kalle det). Da gjorde jeg akkurat hva jeg ville og jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva andre mente om det. Opp igjennom årene har dette gitt meg så mye dritt, at jeg til slutt bare har gitt etter. Jeg husker da jeg gikk på videregående og kom på skolen med 13 cm høye hæler, og folk snakket nærmest spurte om jeg var helt idiot i hodet fordi jeg gikk med noe sånt på skolen. Men jeg stod på mitt og ga blanke.
Da jeg hadde blogget en stund pleide jeg også alltid å ha med meg det svære speilreflekskameraet mitt rundt for å ta bilder. Jeg dro det opp midt på kaféer uten å bry meg et sekund om hva andre mente om det. Herregud, da jeg bodde i kollektiv i Oslo tok jeg til og med meg kameraet og stativet ut i Frognerparken pip alene for å ta bilder. Folk glante, men jeg ga blanke. Jeg ville ta bilder, og da fikk folk glane så mye de ville.
Men nå? Nå tørr jeg såvidt å ta bilder ute i min egen innkjørsel fordi jeg er redd for at folk skal stirre på meg. Hvor teit er ikke det? Det verste er at jeg aner faktisk ikke hvorfor jeg plutselig har blitt så pysete. Jeg håper ikke det å bli pysete er en del av det å bli voksen, for da vil jeg virkelig ikke bli voksen.
Jeg stenger ned mine egne idéer hele tiden fordi jeg er så redd for å bli dømt eller at folk skal være ufine. Og jeg skjønner det ekstra godt når jeg skriver om det, at det er helt idiotisk å holde på sånn. Samtidig så klarer jeg ikke å kjøre hodet mitt inn på riktig spor sånn at jeg klarer å slutte å bry meg om hva andre mener. Mulig jeg bare er så drittlei av at alt fra venner, til familie og ukjente skal fortelle meg at jeg må skamme meg eller være flau eller føle meg dust fordi jeg gjør det jeg gjør.
Blæh, jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal fikse dette. Kanskje noen av dere har gode råd å komme med? Eller noen andre som også har det slik jeg har det? 💕
For noen år tilbake ble jeg dopet ned. Det er egentlig ganske ekkelt og skummelt å tenke tilbake på, og i dag vil jeg fortelle dere om hva som skjedde.
Det hele startet for mange år siden. Jeg drakk aldri vann eller melk, kun brus, juice, saft og andre sukker-drikker. Jeg drakk konstant alltid noe som hadde sukker, og dette endte opp med at jeg fikk mange hull i tennene mine. Fra jeg var 12-13 år gammel var det aldri en eneste gang jeg aldri hadde hull i noen tenner da jeg var hos barne-tannlegen. Da jeg var 17/18 år var jeg på mitt verste. Da fikk jeg skrekk-beskjeden. Jeg hadde 9(!!!!) hull i tennene samtidig.
Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at de offentlige tannlegene man går til som barn, ikke har helt moderne utstyr. De fleste av oss har nok fått en bedøvelse eller to (i mitt tilfelle gud vet hvor mange) med den gigantiske sprøyten som gjør vondt ut av en annen verden. Etter åresvis med borring hadde jeg blitt mer og mer redd. Jeg hadde flere ganger boret uten bedøvelse, fordi jeg syntes bedøvelsen var så grusom. Vel, å bore uten bedøvelse er ikke akkurat noen lek. Det gjør sinnsykt vondt.
Etter alt dette sa det til slutt stopp for meg. Jeg var så redd for tannleger at jeg måtte gjøre noe annet. Det første jeg prøvde var å dra til sykehuset, hvor jeg skulle få lystgass så jeg kunne bore. Jeg hadde jo 9 hull som måtte bores, så dere kan tenke dere hvordan jeg følte det. Vel, lystgassen funket ikke i det hele tatt, og jeg ble anbefalt videre til en annen klinikk.
Der skulle de teste en annen teknikk. Nemlig å dope meg ned.
Jeg husker den første gangen jeg skulle til den klinikken. Klokken var rett før 8 og jeg fikk en pille på størrelsen med en p-pille som jeg måtte svelge. Den skulle roe meg ned så jeg kunne klare å komme meg igjennom boringen. Jeg satt på venterommet og så på klokken. 08:05 og jeg følte ingenting. 08:10 og jeg følte fortsatt ingenting. Kom jeg til å merke noe? Det siste jeg husker var at klokken var 08:17 og at ting ble slørete.
BAM! Plutselig våknet jeg opp på en parkeringsplass helt alene i en bil. Det tok et par sekunder før jeg kom til meg selv og skjønte hva som skjedde. Jeg var i bilen til søsteren min, og hun var raskt ute av bilen for å kjøpe mat.
Det hadde gått et par timer, og jeg hadde virkelig ingen anelse hva som hadde skjedd i mellomtiden. Etter boringen hadde tannlegene ført meg inn på et rom der jeg kunne slappe av, mens de ringte søsteren min så hun kunne hente meg. Søsteren min hadde filmet et par klipp av meg, så jeg selv kunne se hvor sinnsykt sløv jeg var. Jeg var mildt sagt helt på trynet dopa ned. Jeg hadde blitt helt slått ut av pillen jeg fikk, og tannlegene måtte bære meg inn på tannlegestolen for å bore tennene mine.
Det er ganske ekkelt å tenke tilbake på av mange grunner. Jeg hadde jo ingen med meg mens jeg var der, så gud vet hva som faktisk kunne skjedd. Heldigvis var dette ordentlige tannleger, som ikke virket shady. Jeg var der også flere ganger etter det, hvor jeg fikk mindre doseringer av dopet, så jeg ikke skulle bli like dopa.
Men det som er mest ekkelt å tenke på er hvor skummelt det er hvis noen får tak i slike stoffer og putter det i drinken til jenter. Det er jo noe som faktisk skjer oftere og oftere på byen og fester, og jeg blir uvel bare av å tenke på det. Men, det er et annet tema jeg heller kan komme tilbake til en annen gang.
Akkurat i dag ville jeg snakke om tannlegeskrekk. Jeg har fortsatt veldig tannlegeskrekk den dag i dag, men jeg har blitt mye bedre. De siste gangene jeg har vært hos tannlegen har jeg faktisk ikke tatt noe for å roe meg ned. Så det er veldig nice! Så til dere som har sterk tannlegeskrekk; gå til en tannlege med bedre og faktisk moderne utstyr og som er flink. Det hjelper veldig mye!
Etter snart 7 år som blogger har jeg hørt det meste av stygge ting som kan bli sagt til meg. Alt fra at jeg må begynne på voksepiller for hester fordi jeg er lav, til at jeg har anoreksia, til at jeg er helt hjernedød fordi jeg lever av blogging, til at jeg kler meg som en prostituert, og en hel rekke andre ting. Jepp, jeg har hørt det meste.
Dette har gjort meg veldig tykkhudet og den dag i dag går det ikke inn på meg hvis jeg får hatkommentarer. Før så kunne det gjøre det. I høst stengte jeg til og med kommentarfeltet i en måned fordi jeg ble så lei av at alle skulle slenge dritt og stikke nesen sin ned i alt jeg gjorde.
Jeg innså flere ting. Den første var hvor mye jeg setter pris på de snille og gode kommentarene jeg får fra dere som leser bloggen min. Den måneden jeg hadde stengt kommentarfeltet fikk jeg heller ikke se de positive kommentarene, og det savnet jeg. Den daglige kommunikasjonen med dere betyr så mye for meg, at jeg klarer ikke beskrive det.
Men jeg innså også en annen ting. Om folk slenger dritt er det fordi de kaster over sine problemer på deg. Enten så har de en dårlig dag, og trenger et sted å brøle ut noe dritt. Eller så er det så fryktelig misunnelige at de bare må slenge dritt for å håpe at de klarer å trykke ned personen de slenger dritt til, for å føle seg bedre med seg selv.
Så det er faktisk ikke meg det er noe galt med. Det er den som slenger dritt. Samme opplegget er det i skolegården og på arbeidsplassen også. De som mobber andre har det som regel helt jævlig med seg selv. For hvis man faktisk har det bra med seg selv her i livet, så har man ikke noe behov for å slenge dritt til andre. Så enkelt er det.
Når det er sagt, så godtar jeg aldri at folk slenger dritt til meg på min egen blogg. I de fleste tilfeller der folk slenger usaklige kommentarer blokkerer jeg de. Er det på bloggen min, så blokkerer jeg ip adressen dems, er det på instagram blokkerer jeg de der, samme gjelder youtube og facebook. Jeg gidder faktisk ikke å la folk få slenge dritt igjen og igjen til meg. Greit at du har noen problemer oppe i hodet ditt siden du føler et behov for å slenge dritt, men du er nesten nødt til å finne en annen løsning på problemet enn å slenge dritt på nettet.
Til alle dere andre som bare er fantastiske mennesker og som er gode og snille på nettet, jeg digger dere! Dere gjør verden et bedre sted! Ved å spre den positiviteten dere gjør blir flere mennesker glade, og de sprer mer kjærlighet. Dere er fantastiske! ❤️
For noen år tilbake slet jeg med depresjoner. Jeg har snakket litt om det før her på bloggen, men for dere som kanskje ikke har fått det med dere, så var dette over en lang periode for noen år tilbake, der jeg til slutt endte opp hos psykolog. Etterhvert klarte jeg å komme meg ut av depresjonen som et mye sterkere menneske.
Men det hender at jeg får dager hvor jeg er rett tilbake. Dager hvor bokstavelig talt alt føles helt håpløst, og hvor jeg mister motivasjonen til å gjøre noe som helst. Jeg vet ikke helt hva disse dagene kommer av. Men de kommer ofte hvis jeg har hatt en treg start på dagen. I dag har vært en sånn dag.
Jeg stod opp relativt tidlig, men etter at jeg hadde spist frokost var jeg så trøtt at jeg måtte gå og legge meg igjen. Så da endte jeg opp med å sove altfor lenge, som resulterte at jeg egentlig aldri kom skikkelig igang med dagen. Det er slike dager som det her som ofte får meg til å miste skikkelig motivasjonen og gnisten.
Jeg sier ikke at jeg er deprimert de dagene, for depresjon er mye mer heavy. Depresjon er så tungt og jævlig at man aldri ser lyset i tunnelen, og man har lyst til å bare legge seg ned og bure seg inne på rommet sitt for alltid. Eller, nå skal ikke jeg snakke for alle andre som har vært deprimert, eller er deprimerte. For jeg vet ikke hvordan dere har det. Men sånn var det i alle fall for meg.
Depresjoner er heavy shit. Men når man har en dårlig dag, uansett hva som er grunnen, føles det så tungt der og da. Heldigvis kan man trøste seg med at man har en dårlig dag, og at dagen i morgen kommer til å bli mye bedre. Så i dag når jeg hadde en ganske shitty dag, så prøvde jeg heller å bare tenke; det er en dårlig dag, og det går over.
Har dere noensinne tenkt over hvor annerledes livet kunne vært, om en liten ting for mange år siden ikke hadde skjedd?
Jeg tror den største faktoren som endret mitt liv er en mail jeg fikk i slutten av juli 2009. Jeg var 16 år på denne tiden, og det var sommeren mellom ungdomsskolen og videregående. På denne tiden var jeg ikke akkurat blant de mest populære jentene, og selvtilliten var sånn midt på treet. Men i skjul hadde jeg meldt meg på en modellkonkurranse, og tilfeldigvis en ettermiddag sjekket jeg e-mailen min. Noe jeg aldri sjekket, siden jeg ikke jobbet med noe som hadde med e-mail å gjøre, og dette var jo i 2009, så ingen pleide å sjekke mailene sine så ofte.
Men akkurat den ettermiddagen sjekket jeg e-mailen min. Modellbyrået ville ha meg til å komme til Mandal for å stille i modellkonkurransen, om bare 4 dager! Hverken moren eller faren min hadde mulighet til å få fri fra jobb, så hvis jeg skulle dra, måtte jeg dra alene. Som 16 åring var jeg helt gira på å dra, og jeg tror (vet) virkelig at moren min så hvor viktig dette var for meg. Så jeg fikk lov til å reise alene. De fleste ville jo tenkt at det var ganske crazy å la en 16 åring ta toget fra Hokksund til Kristiansand (ca 4-5 timer kjøretur), deretter bussen til Mandal og bo hos fremmede i flere dager. Det eneste vi visste om disse menneskene jeg skulle bo hos, var at en venn av søsteren min halvveis kjente de. Så det var en trygghet.
Turen endte opp med å bli helt fantastisk. Jeg fikk 3. plass i modellkonkurransen, fikk modellkontrakt, ble kjent med mange herlige mennesker og fikk en opplevelse for livet! Dette ga meg virkelig en god dose selvtillit, og i årene som kom fortsatte jeg med modellyrket.
En vinterdag i 2010 satt jeg på toget på vei hjem fra en photoshoot i Oslo, med kusinen min Eveline. På denne tiden postet jeg alltid bildene fra photoshooter jeg var på, på facebook og andre plattformer, men ville ha et sted jeg kunne vise alt fra shoots, og virkelig fange essensen av hva jeg holdt på med. Da kom kusinen min plutselig med forslaget om at jeg burde begynne å blogge. Selv følte jeg på den tiden at blogging ikke var min greie i det hele tatt. Jeg følte nesten det ble teit om jeg skulle starte en blogg. Men det lille frøet hun plantet med tanken om å blogge, vokste rimelig fort, og i løpet av et par måneder startet jeg min første blogg.
Det tok ikke lange tiden før jeg ble helt hekta på blogging, og før jeg visste ordet av det blogget jeg om alle mulige rare ting. Jeg lagde små videoer, og blogget fra jenterommet hos foreldrene mine. Da jeg hadde blitt 18 år, flyttet jeg ut hjemmefra og inn i min første leilighet i Bærum. Dette var i juli 2011. Jeg skulle begynne som kokkelærling, og jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg hadde flyttet hjemmefra.
Jeg var helt fri, og kunne gjøre akkurat hva jeg ville. Jeg kunne feste til 4 på natten på en tirsdag og ingen kunne si noe på det. Da jeg bodde i Bærum ble det mye jobbing, og veldig mye festing. Til slutt sa det stopp. Det jeg hadde sett for meg at skulle være drømmejobben, endte opp med å bli det stikk motsatte. Etter 3-4 måneder forstod jeg at kokkeyrket ikke var noe for meg, og jeg sa opp. På denne tiden hadde jeg også fått kyssesyken, og hadde ikke helse til å få en annen jobb, så jeg måtte flytte hjem igjen.
Da jeg flyttet hjem i november 2011, var det fortsatt veldig lenge til jeg skulle begynne på 3. året på vgs. Så jeg brukte tiden på å bli frisk fra kyssesyken, som hadde rammet meg veldig ille. I månedene brukte jeg all tiden og energien jeg hadde på bloggen, og jeg begynte endelig å bli flinkere med hva jeg holdt på med.
Ønsket jeg hadde hele tiden, var at jeg en dag kunne leve av bloggen. Dette var et ganske stort og far-out-there ønske, spesielt i lille Hokksund, så det var ikke noe jeg snakket høyt om.
Igjennom hele det året, 3. året på vgs, og enda et år jobbet jeg masse med bloggen. I juli 2014 flyttet jeg til Oslo, og her var det en ny mail som endret livet mitt drastisk. En dag mens jeg bodde på Grunerløkka, kom jeg over en mail, som jeg først tenkte at bare var spam eller noen som skulle svindle meg.
Men så nysgjerrig som jeg heldigvis var, sjekket jeg ut hva det gjaldt, og jeg dro i møte med folkene. Dette var en mail fra Nordic Screens som hadde funnet youtubekanalen min, og ønsket at jeg skulle komme inn i nettverket dems. På denne tiden la jeg ut youtubevideoer kanskje 1 gang hver 2-3 måned, og hadde 6000 abonnenter (nå har jeg 50’000 abonnenter).
Etter møtet skjønte jeg at dette var ordentlige folk som blant annet hadde jobbet i TV2, og jeg begynte å lage videoer hver eneste onsdag. Kanalen min vokste fort, og før jeg visste ordet av det var jeg med på innspillingen av den første Gullsnutten prisutdelingen. Der møtte jeg Per Fredrik, som jeg er sammen med den dag i dag. Husker jeg syntes han var så sinnsykt pen at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, også hadde han en sånn karisma og utstråling som man bare blir helt betatt av.
På Gullsnutten vant jeg årets videoblogger, og oppmerksomheten ga med mange nye muligheter. I månedene som kom ble jeg signert hos Side2/Nettavisen som gjorde at jeg endelig startet å tjene nok penger på bloggen til å kunne leve godt av det.
Bilde: Kampanje.com
I juni 2015 flyttet jeg inn i leilighet på Frogner, etter å ha bodd på Majorstua i kollektiv med 3 andre jenter, fra november 2014 og frem til da. Å flytte ut fra kollektivet og inn i leilighet var også en tilfeldighet. Jeg hadde egentlig tenkt til å fortsette og bo i kollektivet, frem til jeg hadde spart opp nok penger til å kunne kjøpe egen leilighet.
Men da eieren av leiligheten til kollektivet begynte å snakke om at han ville selge leiligheten, snudde jeg meg fort rundt og fant en nydelig leilighet på Skillebekk på Frogner. Jeg ble så glad i leiligheten at når kollektiveieren bestemte seg for å ikke selge allikevel, flyttet jeg fordet.
Det er jeg så glad for i dag. Å ha en egen leilighet gjorde at mulighetene mine for å gjøre ting ble mye større. Jeg ble tatt mer seriøst og kunne endelig utfolde meg skikkelig på youtube og bloggen, som gjorde at begge deler vokste betraktelig. I september 2015 møtte jeg Per Fredrik igjen under perioden han var med på Skal vi danse. Vi ble så betatt og forelsket i hverandre, at vi ble sammen med en gang. Selv om vi ventet til desember 2015 med å gå offentlig ut med det.
Siden den gang har vi kjøpt hus her i Sandefjord sammen, reist rundt i verden og fått en liten hund. Livet mitt er mye mer fantastisk enn jeg noensinne kunne drømt om.
Jeg tørr nesten ikke tenke på hvordan livet mitt ville vært om jeg ikke hadde åpnet den mailen i juli 2009. Hadde det ikke vært for den, hadde jeg nok aldri hatt selvtilliten til å starte en blogg og gjøre det jeg driver med i dag. Hadde jeg ikke fått kyssesyken, hadde jeg aldri hatt muligheten til å kunne ta et friår og jobbe med bloggen. Hadde det ikke vært for den mailen fra Nordic Screens så hadde jeg nok heller aldri begynt å satse på youtube, og jeg hadde nok aldri møtt Per Fredrik.
Tenk hvor absurd og sårt livet er, det er så mange tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp her jeg er i dag. Det får en til å virkelig begynne å tro på at det finnes noe der ute som leker litt med underbevisstheten våres, som trekker oss i de retningene vi egentlig vil.
Husk å like facebooksiden min HER, for å se når jeg legger ut nye blogginnlegg!
Etter at jeg flyttet sammen med Per Fredrik er det en god del ting jeg har lagt merke til at er veldig forskjellig fra mann til kvinne. Det er liksom bare enkelte ting som jeg ser går igjen som kun menn gjør (etter å ha sammenlignet med venninners kjærester, osv), mens det er visse ting kun kvinner gjør. Disse forskjellene er egentlig ganske morsomme, og derfor tenkte jeg å fortelle dere om de!
Om morgenen: Vi jenter bruker gjerne over 1,5 time på å dusje, barbere oss overalt, sminke oss, føne håret, rette håret, spise frokost, gjerne ta en kopp kaffe. Menn derimot; de bruker kanskje 10 minutter fra de står opp til de er ute av døra. En kjapp dusj etterfulgt av en rask barbering i ansiktet, så er det klare for dagen.
Ryddighet: Kvinner er som regel veldig ryddig, og passer alltid på å ha det rent og pent rundt seg. Menn derimot, de er ikke så veldig nøye. Dette er noe jeg la godt merke til på nattbordene til Per Fredrik og meg for å si det sånn. Haha!
Pynte seg: Vi kvinner pynter oss gjerne uansett om vi skal på matbutikken, for å shoppe eller ut på kafe. Menn derimot; da gidder såvidt å dra på seg en fin skjorte om de skal i bryllup..
Pakking: Når vi kvinner skal på en 3 dagers tur til utlandet må hele trillekofferten pakkes stappfull og gjerne en stor bag som håndbagasje. Her må det med minst 8 forskjellige antrekk, rettetang, alle 25 hudpleieprodukter man bruker, en stor bag til sminken, og minst 5 forskjellige høye hæler. Menn derimot; de tar med en liten bag med noen boksere, t skjorter og en pc. (denne stemmer på en flekk med Per Fredrik og meg, haha!)
I bilen: Her er det litt omvendt ryddighet. Jenter slenger alt av ekstra sko, esker fra sminke de har hentet på posten, tomme vannflasker, poser det har vært mat i, osv rundt i bilen. Menn derimot; rydder alltid opp i bilen.
På badet: Jenter fyller opp halve dusjen med en haug produkter. Alt ifra shampo, balsam, 3 forskjellige hårkurer, kroppsskrubb, leppeskrubb, 7 forskjellige dusjsåper, hårbørste, og en haug ting til. Gutter derimot; 3 in 1 dusjsåpe for menn.
På pc’en: Kvinner har oppe 14590814 faner med alt ifra facebook, blogg, pinterest, til email. Menn derimot; de har kun den fanen de er inne på åpen.
Favorittrommet i huset: Kvinner er mest glad i garderoberommet sitt, mens menn liker best hobbyrommet de har i garasjen. Hos oss er det ingen tvil om at denne stemmer, jeg elsker walk in rommet mitt, og Per Fredrik er så glad i studioet sitt (selv om det ikke er i garasjen da, hehe!).
I kjøleskapet: Kvinner fyller gjerne kjøleskapet opp med alt fra 20 forskjellige frukt og bær, yoghurt, aloe vera vann, kjølende ansiktsmaske, noen rusbrus og gjerne en kartong vin. Men derimot; de har noen øl, masse ketsjup og sennep og gjerne en boks ferdigmat. Dette passet Per Fredrik og meg veldig godt da vi bodde fra hverandre. I mitt kjøleskap var det alltid stappfullt med masse forskjellig mat, i Per Fredrik sitt kjøleskap derimot; 20 flasker farris, salmalaks og en grønnsak eller to. Haha!
Sove: Når man skal sove sammen tar jenta alltid 2/3 av senga, selv om hun er mye mindre enn mannen. Det bare er sånn.
Farger: Vi kvinner ser 289515 forskjellige farger; lime, fuchsia, turkis, babyblå, lavendel, osv. Menn derimot; blå, rød og grønn.
Toalettet: Når vi jenter er ute på byen og skal gå på do er det som regel 214 jenter forran oss. På guttedoen derimot, der er det bare å rusle rett inn.
