I det siste har det vært mye diskusjoner om det å holde folk utenfor. Å høre om 7 åringer som ber inn til bursdag, der ingen kommer er hjerteskjærende. Jeg får stadig vekk kommentarer fra dere hvor dere forteller meg at dere ikke har blitt bedt i bursdager og på jentekvelder. Sånt kan gjøre ekstremt vondt, og det kan føles veldig tungt. Å bli holdt utenfor er en vond følelse. Men saken har også andre sider. Derfor tenkte jeg å snakke litt om dette temaet i kveld. Når du har lest innlegget ønsker jeg gjerne å høre dine meninger og erfaringer om dette temaet. Jeg tror det er viktig at dette er noe vi diskuterer og gir hverandre forståelse om.
Nå har det blitt sånn at hvis man skal dele ut bursdagsinvitasjoner på skolen, så må man be alle. Hvilket egentlig er en fin tanke. Men samtidig, så er det faktisk ikke det. La oss si at jeg var 12 år gammel og skulle feire bursdagen min, og det var et par jenter i klassen som alltid skulle mobbe meg. Men på grunn av skolens regler, var jeg nødt til å invitere mobberne i min egen bursdag. En dag som skulle være en gledens dag for meg selv, som kunne endt i at jeg hadde blitt mobbet i min egen bursdag. Nå er jo dette fiktivt, og jeg har aldri måttet oppleve noe sånt. Men for mange der ute er dette hvordan ting faktisk er. Å feire bursdagen sin skal være morsomt, og man skal ha det gøy. Det skal ikke være sånn at man må på død og liv be alle i klassen.
Tenk også på de som kanskje ikke har så god råd, eller har en liten leilighet. De har ikke mulighet til å ha 15 jenter i hjemmet sitt. Skal de droppe å feire bursdagen til datteren sin, fordi de ikke kan be alle da? At noen ikke ber alle i bursdagen sin, kan ha mange grunner. Selv ville jeg aldri bedt noen i min egen bursdag som jeg ikke var venn med.
Det er jo ingen voksne som må be alle fra jobben sin i 30 års laget sitt. Så hvorfor skal det være sånn at barn må tvinges til det? Jeg husker selv det var flere jenter i klassen min som jeg virkelig ikke kom overens med da jeg gikk på barneskolen. Heldigvis var det ikke noe regel den gangen som sa at man måtte be alle, og derfor slapp jeg å måtte få min egen bursdag ødelagt av å be de jentene. Så derfor syns jeg faktisk man skal få velge selv hvem man vil be i sin egen bursdag.
Underveis i ungdomsårene også, hadde jeg både jentekvelder og hjemmefester. Da ba jeg de som var vennene mine, og kun det. Å be hun ene som alltid virket sur, eller som virkelig ikke passet inn, var ikke aktuelt. Det hadde jo bare ødelagt festlighetene.
Ekstremt ofte er det “mobberne” som får skylden. For ja, om man ikke ber absolutt alle i klassen på bursdagen sin, så blir man plutselig sett på som en mobber. Men kan det faktisk være den som ikke blir bedt, som faktisk har skylden? Nå vet ikke jeg hvordan alle situasjoner er, men som regel er det jo en grunn til at man ikke blir bedt. Er man en frekk og rappkjefta unge, så burde man jo forstå at folk ikke vil be deg på festen sin? Og hvis man er super klein og aldri sier et eneste ord, og folk må nærmest dra ordene ut av deg, for å holde samtalen gående, så burde man kanskje jobbe med å bli mer utadvent, fremfor å være lei seg for at man ikke ble bedt.
Men selv om man kanskje har lyst til å kun be vennene sine, så er det fortsatt vondt for den ene jenta som ikke ble det. Som må høre om hvor morsomtbursdagen var på skolen mandagen etter. For ja, om en gjeng med jenter har feiret bursdag sammen, så snakkes det om da de sees på skolen igjen. Og det å være den eneste som ikke ble bedt i bursdagen får en til å ofte føle seg som en outsider. Som at man ikke passer inn, og at ingen liker en. En helt forjævlig følelse.
Så selv om jeg på den ene siden syns at man skal kun be vennene sine, så kan det også være hyggelig å be alle. Ikke la kun en person stå igjen uten invitasjon når skoledagen er omme. Hvem vet, plutselig så kan du se en helt ny side av henne i bursdagen din, og dere kan ende opp med å bli skikkelig gode venner?
Hva tenker du? Bør man invitere absolutt alle, eller er det greit å droppe noen?
