I dag har jeg hatt en skikkelig få-ting-gjort dag! Jeg begynte dagen med litt skjønnhetsbehandlinger. Så da ble det både nye vipper og negler på meg! Elsker å få vipper og negler fikset på. Da føler jeg meg så mye freshere og finere etterpå. For ikke å snakke om hvor mye tid jeg sparer ved å sette på vipper, istedenfor å lime på vipperemser hver eneste dag.. Jeg bruker nok tid på sminke allerede liksom. Haha!

Negler også, wow, lurer på hvordan neglene mine hadde sett uten hvis jeg ikke hadde fikset på de profesjonelt. Eller, det er jo bare å titte langt tilbake i bloggarkivet, så ser man jo det. Ikke veldig #inspo akkurat. Er det en ting jeg ikke klarer, så er det å spare til lange negler naturlig. Jeg er dessverre ikke sånn super-person som kan vokse alt mulig superlangt. Er en grunn til at jeg forlenger både vipper, negler og hår. Haha! Men men, a girl gotta do, what a girl gotta do.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når vi er inne på det med sminke og sånn, tenkte jeg egentlig å lufte litt tanker jeg har hatt den siste tiden, med dere. Jeg ser så utrolig ofte i media, at kvinners utseendet blir dømt, diskutert og spekulert i. “Har hun tatt restylane i leppene?”, “Hun hadde vært så mye finere uten sminke”, “Hun burde virkelig trent mer”, osv.

Dette er ting jeg ofte leser at blir skrevet om meg i kommentarfeltet, eller om andre. Sånn type kommentarer og spekulering syns jeg er så feil. En kvinne skal kunne se ut akkurat som hun vil, uten at noen skal stikke nesa ned i det. 

Når det kommer til menn er det aldri noen som spekulerer i dem sitt utseendet. Menn blir hyllet om de har en pondus aka pappakroppen, de blir ikke dømt etter utseendet sitt (i alle fall ikke i like stor grad som med kvinner), og de blir heller ikke tvunget til å gå med høye hæler, slik kvinner i mange yrker blir. Jepp, i SAS blant annet blir kvinner tvunget til å gå med høye hæler hele dagen lang. Har du vært ute på byen en fuktig natt før, med høye hæler, vet du nok hvor vondt det er å gi i etter mange timer. Tenk å måtte gå slik hver eneste dag på jobb. 

Okey, dette blir veldig all-over-the-place, og mye surrete tanker. Men jeg er rett og slett så utrolig lei av at kvinner skal bli så ekstremt bedømt etter utseendet sitt hele tiden. Bruker man sminke, blir man ofte sett på som mindre intelligent. Bruker man ikke sminke i det hele tatt, blir man ofte sett på som en grå mus eller kjedelig. Det er liksom ingen mellomting. 

Jeg føler vi kvinner blir så veldig dømt uansett hva vi gjør. Når er det folk skal få opp øynene og skjønne at man er ikke stokk dum, bare fordi man bruker litt ekstra sminke?

OBS; Følg meg gjerne på bloglovin for å se når jeg legger ut nye blogginnlegg! Trykk HER for å følge.

Tidligere i dag ble jeg sittende å scrolle igjennom instagram, og kom over en god del før / etter bilder av Kardashians jentene. Det er jo ingen hemmelighet at de har forandret seg ekstremt siden de ble kjente, med hjelp av glamsquad og operasjoner. 

Så begynte jeg å tenke litt selv. Hvor mye har jeg forandret meg? Det er jo lenge siden jeg begynte å blogge, og siden den gang har jeg jo forandret meg veldig mye. Jeg har riktignok ikke tatt noen operasjoner eller injeksjoner. Men jeg har jo blitt en del år  eldre, og har blitt litt flinkere innen sminke. 

Så jeg gikk tilbake i arkivet, fant et bilde fra september 2011. Her var jeg 18 år, trodde jeg var superflink på både sminke og styling. Vel, når jeg ser på det bildet nå, kan jeg vel konkludere med at jeg virkelig ikke kunne sminke meg, og herregud som jeg har forandret meg! 

Jeg føler nesten jeg ser ut som et annet menneske. Det er ganske sinnsykt hva riktig sminke og alder kan gjøre for utseendet. Det er både skremmende og fascinerende. Rett og slett fordi det viser hvor mye sminke har å si på hvordan man ser ut. 

Og når jeg kan forandre meg så mye ved kun bruk av sminke, så kan dere jo tenke dere hvor mye man kan forandre seg ved hjelp av operasjoner. Hjelpes!

Helt siden jeg var 12 år har jeg vært en partyløve. Jeg elsket å dra ut med venner, drikke og ha det gøy. Ja, nå tenker du sikkert at 12 er vanvittig tidlig å starte med drikking, og jepp det er det. Absolutt ikke å anbefale. Men sånn ble det nå for meg. Jeg vokste opp i et miljø hvor det var noenlunde vanlig, jeg hadde en storesøster som var 3,5 år eldre enn meg, så det gjorde at jeg ble interessert i alkohol veldig tidlig. 

Helt frem til jeg var 18 var det alltid fullt jag om å finne de beste festene i helgene, som jeg og venninnene mine kunne dra på. Vi vorset alltid sammen, og snek oss rundt og forbi alt av foreldre. Når jeg ble 18 var det rett på byen. Siden det ikke var noen 18 års steder der jeg bodde, tok jeg alltid toget inn til Oslo sammen med venner, for å dra på utesteder. Vi dro ut ofte, og jeg elsket det! Jeg elsket å danse med venninner og bare ha det gøy! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Slik holdt jeg på lenge. Men da jeg ble 22 kjente jeg at noe forandret seg. Å dra ut på byen fristet ikke lengre. Mulig det var fordi jeg hadde blitt sammen med Per Fredrik, mulig det var fordi jeg var hadde vokst fra det. Ikke vet jeg. Men lysten til å dra ut på byen dabbet av. Når jeg tenker meg om har jeg vel faktisk ikke vært ute på byen og festet på et år, og jeg har faktisk ikke savnet det. 

Å bli rimelig full og feste til langt på natt, for så å være sykt fyllesyk dagen derpå, er virkelig ikke noe jeg higer etter lengre. Jeg drar fortsatt på fester med venner. Men da er det som regel bursdager, og det eneste jeg drikker er redbull. Alkohol drikker jeg veldig sjeldent. Det blir feil å si at jeg ikke drikker alkohol lengre, for det hender jo at jeg drikker, men da er det ikke fyll, nå er det mer for kos. På nyttårsaften for eksempel, drakk jeg, men da drakk jeg kun 2,5 glass rødvin. I og med at dette var over 6-7 timer, var det ikke akkurat veldig mye. Egentlig ganske lite. Men jeg følte helt ærlig ikke noe behov for å drikke mer. Jeg klarer meg så sykt mye bedre uten alkohol. Jeg har det like gøy og danser med venninner midt i stua uten problem. 

Jeg blir liksom ikke noe “party-pooper” selv om jeg ikke drikker, og det er så deilig! Jeg husker da jeg var på avskjedsfest hos kusinen min Eveline i sommer, da hun skulle flytte til England. Da hadde jeg kun drukket Redbull, og ikke noe alkohol. Jeg ble i skikkelig godt humør, og når tante kom hjem var kommentaren hennes “Herregud, hvor mye er det du har drikki a?” fordi jeg var i så godt humør. Men neida, ingen alkohol som trengtes for å få meg i godt humør.

Nå skal ikke jeg komme å si hverken drikk eller ikke drikk til noen andre. Men jeg tenkte bare å skrive litt om mine tanker rundt dette med alkohol. Jeg vet det er mange som leser bloggen min som kanskje føler på et press til å drikke alkohol. Men om du bare tørr å være litt utadvent, og har noe annet å drikke på, så er det ikke noe problem å holde seg uten alkoholen!

Også skal det sies at det er lov å kose seg med et glass rødvin på kvelden (om du er over 18). Selv elsker jeg å drikke rødvin til god mat. Det gjør maten ekstra spennende! Men alkohol for meg har blitt noe helt annet enn fyll. Det har blitt mer “kos” om dere skjønner? Nå drikker jeg kanskje et halvt glass rødvin på kvelden en gang iblant, istedenfor å drikke 12 vodka redbull på byen. Hmm, kanskje jeg bare har blitt voksen? Ikke vet jeg! Men det eneste jeg vet er at behovet for å drikke masse alkohol er langt borte. 

Nå er jeg helt sjokkert. Å se hvordan folk oppfører seg på Black Friday er jo helt rystende! Så nettopp en video aftenposten hadde lagt ut fra sørlandssenteret, der det var Black Friday. Folk var så gale at de tråkket over en gammel dame som falt ned i menneskemengden. Altså, hva er galt med verden? Er det såååå jævla viktig å få rabatt på en ny tv at du må tråkke over gamle mennesker? Nei fysj! Kjenner jeg blir helt kvalm av å se hvor gale enkelte mennesker kan bli av salg i butikker! 

Filmen kan dere forresten se HER. Det er også flere folk som begynner å krangle inne på butikken om varer. Altså, skal vi virkelig bli så gale som amerikanere er på film? Really???

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

// reklamelink

Nå har jeg nettopp lest igjennom kommentarene deres fra forrige innlegg, og jeg må bare komme med litt tanker! Det var jo mange av dere som mente at jeg kanskje var litt prippen og fin på det. Men jeg tror nok de fleste hadde takket ja til to bad om økonomien gjorde at man hadde mulighet. Både fordi det er deilig å kunne gå på do alene, men også fordi det er praktisk når det kommer til dusjing.

Nå skal det sies at Per Fredrik og jeg ofte bader og dusjer sammen, og vi pusser som regel alltid tennene sammen om kvelden på hovedbadet, som er rett ved soverommet. Men sånn “til vanlig” er det veldig deilig å ha eget bad.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Genseren min finner du HER
 

Jeg har jo bodd i kollektiv der vi var 4 jenter om et bittelite bad. Det var stress det! Også har jeg bodd hjemme med foreldrene mine og på det meste var vi 5 voksne og 1 barn som brukte et bad sammen, og det var i alle fall kaotisk og stress!

Så da Per Fredrik og jeg skulle kjøpe eget hus, og hadde råd til et hus med 2 bad, så kjøpte vi det. Hvorfor ikke liksom? Ærlig så syns jeg ikke at man skal dele alt med kjæresten sin. Altså, gå og promp et annet sted liksom. Haha!

Men jeg må jo si at jeg syns det er ganske morsomt å lese om at flere av dere faktisk går på do mens kjæresten står i dusjen. Altså, jeg tror jeg hadde dødd om jeg skulle gjort det samme! Per Fredrik og jeg er ekstremt trygge på hverandre, men det får da være grenser! 

Uansett, nok baderomsprat for i dag. Morsomt tema, og definitivt delte meninger! Gøy med debatt! 

Nå skal jeg straks sette igang med å lage en video som skal ut i morgen. Har nettopp vært på butikken og kjøpt inn sånne lys som gir fin bokeh effekt i bakgrunnen på videoen, så nå gleder jeg meg til å sette igang!
 

Jeg må innrømme det at når det kommer til plastiske operasjoner og injeksjoner, spesielt da silikon i pupper og restylane i lepper da det er mest vanlig, er noe jeg ikke klarer å bestemme meg helt for hva jeg tenker om. På den ene siden syns jeg at man skal være fornøyd med seg selv slik man er skapt. For vi er alle vakre på hver vår unike måte. 

Men samtidig føler jeg det blir ganske dobbelmoralsk av meg å si. Selv bruker jeg foundation til å skjule kviser, hair extensions for å få lengre og fyldigere hår, falske negler for å få fine negler som ikke er korte og knekker. Så jeg gjør selv ting som endrer hvordan jeg ser ut naturlig. Dette er jo langt ifra det å sprøyte noe inn i kroppen eller operere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men det er litt i samme tankegang. Man vil endre hvordan man ser ut naturlig. Jeg må innrømme at, hvis jeg hadde for eksempel hatt ekstremt tynne lepper, som jeg følte at ikke passet meg selv, så hadde jeg nok tatt restylane. Men siden jeg er fornøyd med mine naturlige lepper, blir det ekstremt lett for meg å være imot restylane, og si til andre at de skal være fornøyd med seg selv. 

Jeg tenker litt sånn at vi er alle frie mennesker, vi har retten til å gjøre hva enn vi vil med vår egen kropp. Enten om dette er å ta en gigantisk tatovering som dekker hele ryggen, silikon i puppene eller restylane i leppene. Man bør alltid gjøre hva man selv vil og føler er riktig.

Men en ting er sikkert; tenk nøye igjennom det før du setter igang. Det er så kjipt å ta en tatovering eller en operasjon som man angrer på. Tenk over hvorfor du ønsker å ta det. Ønsker du å ta det fordi du faktisk bare vil se bedre ut, og tror dette er noe som oppriktig vil hjelpe deg? Eller sliter du med selvbildet og bør heller gå til en psykolog? Det er så mange jeg har hørt om som har tatt silikon fordi de sliter med selvbildet, men så endres ingenting og man fortsetter å operere til man blir halvgal, og selvtilliten er på bunn.

Så ja, det er jo vanskelig å vite om operasjoner faktisk vil hjelpe deg eller ikke. For mange så hjelper det ikke selvbildet i det hele tatt, og mange av de får bedre selvbilde kun etter at de faktisk har jobbet beinhardt med seg selv. Mens hos andre kan operasjoner være løsningen. 

Uansett hva man velger er det opp til en selv å gjøre det man vil. Personlig ønsker jeg per dags dato ikke å gjøre noe mot min kropp, men jeg dømmer ingen som velger å legge seg under kniven. 

Noe Per Fredrik og jeg blir spurt om veldig ofte av venner, familie og blogglesere er; “Skal dere ha barn?”. Dette er noe vi har diskutert veldig mye frem og tilbake. På den ene siden er det helt fantastisk å ha barn. Da får man en enorm ekstra glede i hverdagen, man får oppdratt et menneske, og det å få barn er nok også veldig givende. Det er jo ingen tvil om at det å få barn er en av livets største gleder.

Men på den andre siden er det ekstremt mye ansvar å ha barn. Man skal tross alt oppdra et menneske og forme det. Gjør man det feil kan man ende opp med å få et grusomt barn som ender opp som en psykopat (ja, dette er worst case scenario). Men det er fortsatt et ekstremt stort press på at man hele tiden skal gjøre alt riktig med barnet. Jeg kan jo bare tenke meg hvordan mammabloggere har det, som får høre det fra folk om hvordan man skal oppdra sitt eget barn. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så det er ingen tvil om at det er mye ansvar. I tillegg er jo det å ha barn ekstremt tidskrevende. Skal man ha barn må man være villig til å sette av ekstremt mye tid til barnet de neste 18 årene. Det er litt av en jobb! For ikke å snakke om hvor begrensede muligheter man får. Man kan liksom ikke bare hoppe på et fly og reise til Tokyo i morgen om man har barn. Da må man reise på barnevennlige reiser, og det er jo ikke bra å reise for mye med barn heller, da det ofte kan være stressende for de aller minste. Skal man ut og ha date med mannen sin, må man alltid ordne barnevakt, og det er jo ikke bare-bare å finne det alltid. Man vil jo beskytte barnet sitt, og da er det viktig at man har en barnevakt man stoler 110% på. 

Også er det jo tiden før man får barnet. Tiden man går gravid. Det er så mye skummelt som kan skje mens man går gravid. For ikke å snakke om hvor uheldig man kan være. Man kan bokstavelig talt ligge over doskåla og spy i 9 måneder mens man er et følelsesmessig vrak. Eller man kan ha flaks og ha en fantastisk graviditet. Men man vet aldri, og det skremmer meg. 

Jeg tror nok at når man får barn, så endrer tankegangen seg helt. Da gjør det ingenting at man ikke kan reise spontant, eller at man revnet fra topp til tå under fødselen. For da har man skapt et menneske, og det er jo et under i seg selv!

Uansett. Vi har bestemt oss for at det kommer til å bli en god stund før vi får barn. Personlig vil jeg at vi skal ha vært gift en stund, ha en ekstremt god økonomi (så man ikke trenger å stresse over pengeproblemer, for barn er jo ekstremt dyrt!) også vil jeg at vi begge skal føle at vi faktisk er klare for å få barn. Når den tiden kommer er vi ikke sikre på. Det kan være om 2 år eller om 8 år. Vi får bare ta ting som det kommer!

Akkurat nå har jeg lyst til å snakke om en side av blogging, som gjelder mest for de bloggerne som blogger på heltid. Altså; vi som har det som heltidsjobb. Dette er en side av jobben som sjeldent blir snakket om, men som er veldig reell for mange av oss.

Tingen er den at det å blogge kan til tider være ekstremt isolerende. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

De aller fleste som jobber med blogging på heltid, jobber hjemmefra. Da tenker man kanskje at det er sykt chill, og på mange måter er det det. Man kan tusle rundt i pysjen så mye man vil, man kan stå opp når man vil, man kan jobbe når man vil, man trenger ikke jobbe ute i kulda og snekre opp et bygg eller tørke rumpa til gamle mennesker på gamlehjem.

Sånn sett er det ganske chill.

Men det som mange ikke tenker på er hvor mye jobb det er med blogging, og hvor isolerende det er. Har man hjemmekontor har man ingen kollegaer man kan prate med, og fordi man er nødt til å jobbe så har man ikke tid til å være med venner og familie. Er man blogger så har man ikke fri i helgene, så man har aldri noe ekstra tid til å catche opp på ting. Er en grunn til at plenen hjemme hos oss ble rimelig lang i sommer og at vi har noen som vasker huset for oss.

Jeg vet det er ekstremt mange der ute som tenker at å blogge tar opp 20 minutter av dagen, og det er det. Men nei, å ta bilder, skrive innlegg, svare på 50-100 kommentarer, svare på ca 40-50 mailer, filme videoer, redigere videoer og gjøre research tar mye tid. Så det er sjeldent man har energi og tid igjen til å faktisk gå ut av døren og gjøre noe sosialt eller annerledes. 
 

Hadde jeg ikke vært sammen med kjæresten min, hadde jeg nok gått på veggen for lenge siden. Vi jobber hjemmefra begge to og vi har hverandre, også har vi lille Chloe da, så vi har mye sosialisering i hverandre. Det er jeg ekstremt glad for, og jeg får vært med begge to veldig mye i løpet av dagen. 

Jeg tror man må være litt workaholic for å overleve med å ha hjemmekontor. Hvis ikke får man aldri gjort noe som helst. Men det som er negativt er at man alltid setter jobben først. Men glemmer helt bort å dra ut av huset og oppleve ting og ta tid til å bare være seg selv. Nå snakker jeg jo ikke for alle andre bloggere, for jeg kan ikke vite hvordan alle andre faktisk har det. Men det er i alle fall sånn jeg har det. 

// Genseren min finner du HER  //

Grunnen til at jeg snakker om dette akkurat nå, er fordi jeg har snakket en del med søsteren min om det. Hun ringte meg i går og ga meg egentlig et skikkelig spark i rumpa, på at jeg må bli flinkere til å tenke mer på meg selv, og komme meg ut av hjemmet og oppleve mer. Et slikt spark i rumpa trengte jeg skikkelig kjenner jeg. For det er så altfor lett å prioritere jobben først, og gjøre noe som er innenfor sin egen komfortsone.

Så fremover skal jeg bli mye flinkere på å pushe meg selv til å gjøre ting utenfor hjemmet. Dra på kino, bowle, ta et matlagingskurs, dra på spa, teste ut klatring, være med venninner, hjelpe til på suppekjøkken eller bare et eller annet som er annerledes. For jeg tror virkelig det er viktig for oss mennesker å få nye inntrykk og opplevelser, spesielt i en jobb der jeg hele tiden tømmer meg for inspirasjon. 

Så ja, dette ble en del kanskje litt snåle tanker fra meg. Men noen ganger liker jeg rett og slett bare å fortelle dere om hva jeg tenker, så håper jeg i alle fall at dere fikk et litt bedre innblikk i hvordan deler av blogglivet er. 

At en mann som er rasist, ikke tror på global oppvarming og ikke eier respekt for kvinner, kan bli valgt ut til å være en av verdens mektigste mennesker forstår jeg ikke. Det er faktisk helt ubegripelig. Jeg var nesten helt sikker på at Hillary Clinton kom til å vinne valget i USA. Frem til for et par dager siden da Trump begynte å ta henne igjen. Da skjønte jeg det nesten allerede da, hva som kom til å skje.

At folket i USA kan velge en slik mann er helt på trynet. For 8 år siden ble Obama valgt ut som president. Den første svarte presidenten i USA, og endelig var USA på vei mot å ta smartere valg. Derfor var jeg lenge sikker på at de kom til å velge Hillary. Endelig en kvinne som hadde jobbet med politikk lenge, og som har peiling på hva hun driver med. En kvinne som virkelig kunne fått USA på beina, og gjort mye fantastisk!

Men neida. USA valgte en idiot. USA tok 10 skritt i feil retning, og jeg grøsser bare tanken på hvordan fremtiden kommer til å bli. Når en mann ikke klarer å takle en twitterkonto; hvordan skal han takle å ha så mye makt over et land

Nå har jeg lest igjennom mange av kommentarene deres fra undersøkelsen jeg la ut i går, og det er spesielt en ting som går igjen flere ganger. Nemlig et ønske om at jeg skal være mer privat. Men for å være ærlig så syns jeg dette er ganske vanskelig, men kanskje ikke av den grunnen man skulle tro.

Før i tiden har jeg gått igjennom mye vondt. Her snakker vi langvarige forhold der det var psykisk og fysisk vold. Jeg har hatt jobber jeg hatet. Jeg har bodd steder der jeg var livredd og nesten ikke turte å sove om natten. Jeg har bodd steder der jeg bodde med andre jeg ikke engang kjente, på et lite rom. Jeg har hatt venner som har vært falske og stukket meg rett i ryggen.

Men da var det lettere å skrive dype innlegg og være privat. Da hadde jeg sinne eller frustrasjon jeg måtte få ut, og bloggen ble et utløp for mye vondt. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men nå, for første gang i mitt liv, så har jeg det helt fantastisk. Jeg er skikkelig lykkelig. Jeg har verdens snilleste og mest fantastiske kjæreste, vi har verdens søteste lille hund sammen, og vi har et stort og flott hus som vi eier sammen. Alle de falske drittvennene jeg hadde før, har jeg fjernet fra livet mitt, og nå sitter jeg igjen med kun snille og gode venninner. 

Så sånn bortsett fra at jeg har vært en del slapp og dårlig på grunn av B12 mangel, så jeg det helt perfekt. Det ligger liksom ikke så mye sinne og frustrasjon i et perfekt liv. Så det gjør det ganske vanskelig å være privat. Jeg har ingenting imot å være privat, og føler at jeg er det hele tiden. Men når det private er helt perfekt, så føles det sikkert for dere, som at det er veldig overfladisk og pyntet på. 

Så folkens, jeg prøver alt jeg kan å være privat og vise dere hverdagen min. Men jeg har ingen mørk side å vise dere lengre, for den er borte. Personlig kunne jeg ikke vært mer lykkelig for det. Men det gjør det kanskje til litt overfladisk lesing for dere.