Hvorfor har jeg blitt så pysete?

Vet dere hva jeg er skikkelig drittlei? Av at jeg ikke eier baller. Altså, ikke i den fysiske meningen, men i den psykiske. Altfor ofte lar jeg meg stoppe av småting, og det irriterer meg grønn. Jeg aner ikke hvor mange ting jeg har hatt lyst til å gjøre, men som jeg stopper meg selv i å gjøre fordi jeg “føler det blir feil”.

Da snakker vi alt fra å være åpen om ting her på bloggen, av hensyn til gud og hvermann. Hva jeg gjorde som ungdom kan jeg plutselig ikke snakke om, for da er jeg redd for at andre skal bli dratt inn i det, selv om det egentlig bare handler om meg. Helt til andre ting som kan være bittesmå som å ha på høye hæler når jeg er ute på shopping, fordi jeg ikke bor i Oslo lengre føler jeg at det blir feil å bruke høye hæler i Sandefjord. Hørt noe så dumt liksom? Jeg burde jo heller ha den innstillingen om at hvis jeg vil gjøre noe, så skal jeg gjøre det, uansett hva andre måtte mene og tenke om det.

Før i tiden hadde jeg mye mer baller (eller guts som jeg faktisk liker å kalle det). Da gjorde jeg akkurat hva jeg ville og jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva andre mente om det. Opp igjennom årene har dette gitt meg så mye dritt, at jeg til slutt bare har gitt etter. Jeg husker da jeg gikk på videregående og kom på skolen med 13 cm høye hæler, og folk snakket nærmest spurte om jeg var helt idiot i hodet fordi jeg gikk med noe sånt på skolen. Men jeg stod på mitt og ga blanke.

Da jeg hadde blogget en stund pleide jeg også alltid å ha med meg det svære speilreflekskameraet mitt rundt for å ta bilder. Jeg dro det opp midt på kaféer uten å bry meg et sekund om hva andre mente om det. Herregud, da jeg bodde i kollektiv i Oslo tok jeg til og med meg kameraet og stativet ut i Frognerparken pip alene for å ta bilder. Folk glante, men jeg ga blanke. Jeg ville ta bilder, og da fikk folk glane så mye de ville. 

Men nå? Nå tørr jeg såvidt å ta bilder ute i min egen innkjørsel fordi jeg er redd for at folk skal stirre på meg. Hvor teit er ikke det? Det verste er at jeg aner faktisk ikke hvorfor jeg plutselig har blitt så pysete. Jeg håper ikke det å bli pysete er en del av det å bli voksen, for da vil jeg virkelig ikke bli voksen.

Jeg stenger ned mine egne idéer hele tiden fordi jeg er så redd for å bli dømt eller at folk skal være ufine. Og jeg skjønner det ekstra godt når jeg skriver om det, at det er helt idiotisk å holde på sånn. Samtidig så klarer jeg ikke å kjøre hodet mitt inn på riktig spor sånn at jeg klarer å slutte å bry meg om hva andre mener. Mulig jeg bare er så drittlei av at alt fra venner, til familie og ukjente skal fortelle meg at jeg må skamme meg eller være flau eller føle meg dust fordi jeg gjør det jeg gjør.

Blæh, jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal fikse dette. Kanskje noen av dere har gode råd å komme med? Eller noen andre som også har det slik jeg har det? 💕

10 kommentarer
    1. Kjenner meg utrolig godt igjen i innlegget ditt! Det skjer altfor ofte i hverdagen at jeg holder tilbake når jeg ikke måtte trenge det. Var faktisk på et foredrag om det for et par uker siden at jenter blir mer og mer analytikere og passer på hva de sier og gjør. Selv prøver jeg nå å tenke hva har jeg å tape? Er det så himla viktig? Du lever bare en gang, så prøver å ikke stoppe meg selv fra å leve fullt etter mine ønsker 🙂

    2. Jeg synes personlig ment, at du burde prøve og ta bilder ute når for eksempel en venn eller per Fredrik står og ser på mens du ta bilder.😚😊( håper rådet mitt hjelper vis du bruker det😊😚)

    3. Først vil jeg bare si at jeg liker bloggen din veldig godt^^
      Jeg har det akkurat det samme selv. Tenker altfor ofte hva andre kommer til å synes istedenfor å bare gjøre det. Prøver å tenke at man ikke skal bry seg om hva andre synes og mener, man må få lov til å være den man er og gjøre det man vil osv. Vi lever bare en gang:-)

    4. For meg så høres dette ut som om det minner litt om angst. Du unngår noe fordi du er redd = angst. Og angst blir kun bedre av å gå imot frykten- gjør det du er redd for, men gradvis 🙂 Du har greid det før, så du klarer det igjen!

    5. Jeg tror jeg vet hvor det kommer fra😊I ditt tilfelle kan det være 2 ting; enten at du er fatkisk redd å møte folk på gata, fordi vi leser om så mye stygt som skjer hverdag som gjør at vi tørr nesten ikke å gå ut døra, fordi man vet engang ikke hvem kan man møte på eller at du begynner å bli såpass stor at du vet det kanskje ikke selv, men hjerna di gjør det og tanken på flertall som kan eneten se eller dømme deg kan fort hemme lysten til å komme ut og vise seg i offentligheten 😊
      Alt skjer inn i hodet. Vi opplever mer og mer hverdag, og det forandrer oss en viss grad hver gang ☺ ta vare på deg selv! Du er utrolig flink og du bør virkelig gi blanke i hva folk sier, fordi det er du som skal leve livet ditt ikke andre 😘 gjør alt slik at når du sitter i en lenestol når du er gammel tenker “Oida, jeg har opplevd alt jeg har ønsket meg!”. Tenk positivt! Livet er for kort til å bekymre seg og tenke
      over hva andre sier 😘❤ Du er en fantastisk flink blogger! Stå på!
      Sender masse positiv energi fra Ålesund i Sunnmøre ❤❤

    6. Kjenner meg så alt for godt igjen i innlegget ditt.
      Det kom noen på besøk til oss engang, å kjeftet meg huden full å anklaget meg for å ha hengt ut ”naboen” til denne person på bloggen min, å i følge denne person så er det ikke mine naboer ” selv om jeg leier hos dem, denne person mener jeg skal ha hengt ut” jeg spurte person om person hadde lest innlegget, nei det hadde ikke person, person hadde bare fått høre det fra noen andre. Person nektet blankt å høre på meg, jeg fikk samboeren min til å lese innlegget å han skjønte heller ikke det med at jeg skulle ha hengt ut noen, han fikk det liksom ikke til å stemme.
      Så jeg er utrulig redd for å blogge å skrive om ting eller om noe jeg mener er riktig eller galt. Er så vidt jeg tørr skrive hva jeg har gjort eller om det er skjedd noe nytt i livet. For denne person mener at jeg ikke skal legge ut ting på facebook eller blogg, for alt hører ikke til ute offentlig. Men bestemmer ikke jeg selv hva jeg vil blogge om?

    7. Åh, har det på akkurat samme måte og jeg hater det! Føler det spesielt når det kommer til klær, sminke og sånt, for en 5-6 og siden da jeg var 16 turte jeg å gå i akkurat hva jeg ville og eksperimenterte med alt av sminke og hår. Og nå er jeg så redd for at det skal være “teit”, eller at folk skal se at det ikke “er helt meg” (hva nå enn det liksom betyr haha).
      Jeg tror det er en komfortsone man bare vokser inn i, og personlig synes jeg det er enklest å bryte ut av den med å starte i det små og ta en ting av gangen. Som f.eks å gå med hæler en dag. På slutten av dagen reflekterer jeg over valget mitt, og har ennå ikke kommet frem til at noen valg var dumme eller teite, og jeg har nesten aldri fått noen dumme blikk. Vanligvis må jeg bare le av meg selv på slutten av dagen når ser hvor irrasjonelle alle bekymringene mine var :p

    8. I don’t know how people are where you live (I have never been to Europe or near) but I have an anecdote if you want to read it.
      I used to work in the north of Brazil in a little town for three moths (the majority of people are black in there) and I am white as fuck (reaaaally white) and I had, in that moment, pinky-purple hair. Not only they were staring at my hair but they were staring at my skin they literally stoped walking only to stare at me, sometimes they like it and were nice to me but others… They were rude (since Portuguese is not my mother language I didn’t know many insults either).
      Anyway one day a little girl on the street told me that I looked like a princess :D!! and in that moment I thought “fuck it, I am a fricking princess I have pinky-purple hair let them stare, I am fabulous” 😛 (also I learned some insults in Portuguese).
      Let them just stare and if they are really mean to you just tell them to fuck off, what are they going to do? Nothing!!
      Hope it helps….
      Again sorry for the English :c

    9. Jeg har det på samme måte. Men eneste tipset jeg har er å gi litt mere faen! Noen ganger klarer jeg det. Og da føles det faktisk ganske bra etter på! Jeg prøver å tenke hva jeg hadde tenkt om jeg hadde sett at noen hadde gjort det jeg gjorde, om jeg f.eks hadde tatt en selfie ute blandt folk. Og helt ærlig så hadde jeg ikke brydd meg om noen satt og tok bilder av seg selv. Jeg hadde sikkert registrert det. Men fader da – folk må få gjøre det de vil så lenge det ikke går utover noen andre.
      Heia deg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg