Den siste tiden har jeg hatt det ganske tungt. Å tenke positivt, og se det gode i ting har ikke vært så lett, som det egentlig burde vært. Hodet mitt ble sittende i en vond sirkel, der jeg kun tenkte negativt. Jeg ble ekstremt overfølsom, og hvis en liten negativ ting skjedde, ble jeg forferdelig lei meg.
Men herregud. Jeg har da ingen grunn til å klage. Når jeg først får hodet mitt ut av denne idiotiske sirkelen, og ser over hvilke ting jeg har her i livet, og hvor godt jeg faktisk har det, skjønner jeg fort at det kun er hodet mitt som tuller med meg. Kunsten å tenke positivt og å være takknemlig er en kunst man må øve på hele livet. Uansett hvor gammel man er, eller hva man har.
Jeg har så mye å være glad og lykkelig over. Jeg er endelig helt frisk fra ettervirkningene av kyssesyken, jeg har fantastiske venner, verdens skjønneste og mest støttende blogglesere og jeg kan leve av det som startet som en hobby. Helt siden jeg var liten har jeg villet flytte til Oslo og bo på Majorstua. Nå gjør jeg det, og jeg har det så utrolig bra. Jeg har nettopp vunnet prisen for årets videoblogger, og har blitt en del av Side 2. Jeg har oppnådd mye mer enn jeg noensinne ville trodd at jeg skulle oppnådd med bloggen, den dagen jeg trykket “opprett blogg”.
Når jeg går ute på gaten ser jeg uteliggere som tigger etter penger og jeg ser styrtrike businessmenn. Majorstua har alt. Fra fattig til rik. Å sammenligne meg selv med barna i Afrika blir for virkelighetsfjernt for meg. Jeg har ikke vært der nede og sett det med mine egne øyne. Men når jeg ser narkomane som ligger ute på gaten rett utenfor der jeg bor, blir jeg både trist og glad. Jeg blir trist for at det mennesket har det så vondt, og fordi at det mennesket mest sannsynlig har hatt det vondt hele livet, som har resultert i at mennesket begynte å ruse seg. Men jeg blir også glad for at jeg ikke er der selv. Jeg blir glad for at jeg har hatt en god oppvekst, der jeg aldri har blitt mishandlet eller utsatt for grusomme ting. Jeg blir glad for at jeg har et tak over hodet. Jeg blir glad for at jeg har gode venner som jeg kan snakke med. Jeg blir glad for at jeg er frisk. At jeg har to ben og to armer, og at jeg ikke må sitte i en rullestol resten av livet, for det er realiteten til så utrolig mange mennesker der ute.
Det jeg prøver å si med dette innlegget er at, jeg er er takknemlig. Jeg er takknemlig for alt jeg har, alle jeg har rundt meg, og ting jeg har oppnådd. Jeg har en utfordring til dere alle. Gå en dag uten å klage over noe som helst. Kun en dag. Se hvordan det forandrer tankegangen og livet ditt. Jeg kan love deg at når du legger deg om kvelden, kommer du til å være så mye mer glad og takknemlig over livet ditt ♥
I dag ble det en veldig personlig video. Jeg har skrevet litt om depresjon tidligere på bloggen, men jeg har aldri laget en video der jeg har snakket ut om det jeg gikk igjennom. Håper denne videoen kan hjelpe noen av dere der ute, som har det vanskelig ♥
Nå har jeg lest igjennom alle hemmelighetene dere la igjen under innlegget; “tell me your secret”. Det var utrolig tungt og hjerteskjærende å lese alt dere har gått igjennom. De tunge byrdene dere bærer alene. Alt det dere har gått igjennom. Jeg har så lyst til å gi dere alle en stor klem og si at det kommer til å gå bra. Men når man har det vondt er det nesten umulig å forstå at man faktisk kan få det bedre. Å se lyset i den endeløse mørke tunnelen er nærmest umulig.
Jeg har vært igjennom mange vondt tider i mitt liv, både med venner, familie, ekskjærester, osv. Jeg har mistet mange mennesker rundt meg, og jeg har slitt mye med depresjoner. For 1,5 år siden var jeg veldig langt nede, og heldigvis forstod jeg det selv, så jeg begynte å gå til psykolog. Det hjalp så ekstremt mye. Jeg hadde fort for å stenge meg selv inne, og jeg hadde ofte dager der jeg kun tenkte depressive tanker. Jeg fikk oppgaver av psykologen for å komme meg vekk fra dette tankesettet, og disse oppgavene gjør jeg enda den dag i dag. Å komme seg ut av et personlig helvete er ikke lett. Jeg har hatt mye fantastiske mennesker rundt meg som har hjulpet meg, men i enden av dagen må man gjøre jobben selv. Den dag i dag har jeg det veldig bra med meg selv. Men veien din har vært lang.
På grunnlag av ting jeg har vært igjennom ønsker jeg å hjelpe andre som sliter med psykiske problemer. Jeg har plukket ut noen av deres kommentarer, som jeg nå skal svare på. Vil bare understreke at jeg ikke er en psykolog, og jeg sier overhodet ikke at jeg er det heller.
Hvert friminutt på skolen står jeg alltid alene. Jeg har ingen venner. Jeg har det helt forferdelig på skolen og gruer meg til å gå ut i friminuttene fordi jeg vet jeg står alene. Jeg har ingen å si det til, selv ikke lærerne kan jeg snakke med.
– Dette er dessverre hverdagen til tusenvis av unge mennesker der ute. Å få venner kan være veldig vanskelig når man går på skolen. Men det er alltid løsninger på dette! Er det noen fritidsaktiviteter du kan begynne på? For eksempel dans, fotball, svømming, osv? Kanskje det er lettere å bli venn med noen fra skolen din hvis du blir kjent med de i en annen situasjon enn skolen? En gang iblant har man også gruppearbeid på på skolen, så kanskje det er litt lettere å bli venn med noen hvis du er på gruppearbeid med de? En annen liten ting du kan gjøre er å se etter andre som deg selv. Kanskje det er andre på din skole som ikke har venner? Men som veldig gjerne vil ha venner? Prøv å gi noen et kompliment og vær hyggelig mot dem, så er det mye større sjanse for å bli venner 🙂
– ♥ –
Jeg har/hadde en bestevenn. Vi var sammen hele tiden, men nå som det har gått 2 år siden vi begynte på ungdomsskolen har hun forandret seg veldig mye og hun har fått mange nye venner, og det har ikke jeg. i friminuttene vil hun nesten ikke snakke til meg og inviterer meg ikke til fester eller bursdagen sin. hun snakker stygt om meg bak ryggen min, eller det føles ihvertfall sånn. Syntes du at jeg burde skaffe meg en ny venn og at hun ikke er min bestevenn mer?
– Når man begynner på ungdomsskolen skjer det mange forandringer. Man kommer i puberteten, og det er mange forandringer som skjer med kroppen og sinnet. Mange som har vært gode venner fra før av, vokser ofte fra hverandre. Jeg hadde selv en bestevenninne fra jeg var 2 år gammel, til jeg var 12-14 år gammel. Før vi begynte på ungdomsskolen var vi med hverandre hele tiden. Men da vi begynte på ungdomsskolen begynte vi i hver vår klasse, og fikk mange nye venner. Selv om vi fortsatt var venner, drev vi fra hverandre. Når man blir eldre får man nye interesser, og da er det veldig fort at gamle vennskap driver fra hverandre.
Når det kommer til din situasjon anbefaler jeg deg å prøve og snakke ordentlig med henne. Spør om hun har lyst til å komme hjem til deg og skravle litt? Så kan du ta det opp med henne? Kanskje har hun hørt rykter som gjør at hun snakker slemt om deg? Og kanskje er det mange misforståelser bak problemet? En annen ting jeg vil anbefale deg er å prøve og få nye venner. Finn noen som har samme interesser som deg, så er det lettere å bli venner 🙂
Jeg er kjempe forelsket i en gutt, han legger merke til meg, men hvordan kan jeg vite hva han føler / om han liker meg? (er ganske sjenert) – Dette er problem nr 1. hos alle jenter. Hvordan vite om en gutt liker deg? Argh, denne er vanskelig! Gutter tenker og oppfører seg så annerledes enn hva vi jenter gjør, og det å forstå hvordan de tenker og føler er vanskelig. Nå skal det sies at gutter kan være veldig forskjellige. Men, det er noen “guidelines” som viser om en gutt liker deg. Noen eksempler på dette er: – Han sender deg masse meldinger, liker bildene dine, sender deg flørtende blikk – Han vil henge med deg – Han tuller med deg, dytter litt borti deg, lager “unnskyldninger” for å komme nærmere deg
Disse er noen av de mest vanlige tingene som gutter gjør når de er interessert i en jente. Men det finnes selvfølgelig utallige andre ting som gutter også gjør.
– ♥ –
Hei, jeg har hatt kreft for noen år tilbake. Senere fikk også min bestemor det og deretter min far. Under min kreftkamp gikk jeg opp i vekt pga medikamentene, mistet venner og selvbilde forsvant. Da jeg kom tilbake var jeg ei skalla, stygg jente som jeg følte alle glante på når jeg gikk forbi. Selv om dette er noen år tilbake henger deg igjen ettersom jeg har opplevd nær familie i ettertid. Kampen tilbake for min del er fortsatt ikke over og jeg klarer enda ikke å akseptere min nye kropp og mitt nye jeg. Jeg er nemlig ikke den samme glade jenta lengere. Nå er jeg ei trist jente som har prøvd selvskading pga depresjoner og sliter daglig med selvmordstanker og hvor deilig dette hadde vært. Ingen vet dessverre om det og jeg tørr ikke kontakte noen fordi jeg rett og slett redd for at alle skal dømme meg i ettertid. Psykolog er så dyrt at det kan jeg ikke vurdere en gang ettersom da finner min nære familie det ut med en gang. Selvtilitten er på bunn og jeg er utmattet. Har du noen tips til å komme seg opp igjen?
– Først og fremst må jeg bare si wow. Det å kjempe seg igjennom kreft er en hard kamp, og når du i tillegg til det har familie som får kreft, blir det tøft å takle. Det er for mye å måtte takle når man er alene om det. Du burde ikke være redd for å snakke med noen om dette. Å bære denne byrden alene, blir altfor tungt. Nå har du allerede turt å gjøre det første steget, og det er å skrive om det til meg. Jeg anbefaler deg og håper at du tørr å snakke med noen i familien din eller en venn om disse tankene du har. Jeg forstår at selvskading og selvmordstanker har vært noe du har følt at har hjulpet der og da. Men tenk da, du har kjempet deg igjennom kreft. Du overlevde noe som så ekstremt mange ikke overlever. Du har fått en ny sjanse. Grip den sjansen og gjør livet ditt like bra som du vil ha det! Ikke se på deg selv som en trist jente som har prøvd selvskading, se heller på deg selv som en sterk jente som fortsatt lever etter alt du har vært igjennom. Å ha vært igjennom det du har vært igjennom, står det så ekstremt mye respekt av!
Hei. Først vil jeg bare si at du virkelig er helt fantastisk! Jeg har i snart 2 år kastet opp etter hvert måltid. Helt siden jeg om i tenårene har jeg vært overvektig, dette har vært med på å ødelagt selvbildet mitt. Jeg får høre av de rundt meg at jeg er en positiv og sprudlende person som alltid sprer glede, jeg føler meg absolutt ikke sånn. Bare det å spise litt for masse under et måltid kan få meg til å kaste opp, når trenger jeg ikke tvinge meg selv til å gjøre det engang, Det føles så godt å endelig få sagt det. Jeg vet at du ikke er en psykolog og det kan godt hende du ikke vet noe særlig om dette. Det jeg lurer på er om du tror dette er bulimi og eventuelt hva jeg bør gjøre, jeg er livredd.
– Tusen takk 🙂 Det gjør meg vondt å høre at du sliter med dette. Nå har jeg aldri slitt med spiseproblemer, så det blir vanskelig for meg å gi råd. Men jeg anbefaler deg å jobbe med ditt eget speilbilde. Lær å elske deg selv sånn som du er. Vi mennesker er alle forskjellige, og det er det som gjør oss så utrolig vakre. Selv om det er vanskelig for deg, anbefaler jeg deg å slutte å kaste opp. Jeg vet det er lett for meg å si, men det å kaste opp kommer til å ødelegge altfor mye for deg både psykisk og fysisk. Spiseforstyrrelser er ekstremt vanskelige å komme ut av, og det kan ta lang tid. Derfor anbefaler jeg deg å oppsøke en psykolog for å få hjelp til å komme deg ut av dette. En psykolog kan hjelpe deg å finne ut grunnen til hvorfor du gjør dette mot deg selv, og psykologen kan gi deg gode råd for å komme deg ut av dette.
– ♥ –
Dette er på en måte ikke en hemmelighet, men jeg trenger bare å snakke om det. Faren min tok selvmord 26.Juni.2010 og jeg sliter mer med det nå enn det jeg gjorde før. Jeg var bare ni år når det skjedde, men fyller 14 i slutten av Januar nå. Jeg har problemer med å gå inn i mørke rom fordi jeg er redd for å finne mamma eller en annen person død når jeg skrur på lyset. Jeg har lest en del om reaksjoner hos ungdom etter at noen av de nærmeste har tatt sitt eget liv og jeg kjenner meg så ufattelig igjen i det. Men dette er jo reaksjoner som skal komme etter noen dager eller uker, og ikke fire og et halvt år.
Mamma sa her om dagen at vis jeg får problemer med det som har hendt, senere i livet (hun vet ikke at jeg har problemer med det nå) må jeg ta kontakt med profesjonelle siden det kan være ganske alvorlig. Jeg er kjempe redd for at jeg får psykiske problemer eller fortsette å plages av “traumer” i lang tid fremover.
– Det gjør vondt å høre at du mistet din far på en sånn måte. Når man er ung er det ekstremt vanskelig å takle slike problemer. Det er absolutt ikke uvanlig å få slike tanker som du har fått. Anbefaler deg å oppsøke en psykolog og snakke om dette. Du har måttet gått igjennom noe veldig tøft, og da kan en psykolog hjelpe deg veldig. Det er tydelig at moren din er bekymret for at du skal få problemer med dette, og jeg anbefaler deg å snakke med henne om hva du føler og hva du tenker.
Håper dette innlegget hjelper dere som sliter med psykiske problemer. Husk at du er ikke alene om å ha det vondt. Snakk med noen om problemene dine. Det hjelper ♥
Jeg vet selv hvor vondt og vanskelig det kan være å måtte holde inne en hemmelighet. Noe man vil si til andre, men uansett hva man gjør tørr man ikke. Kanskje er man redd de nærmeste skal dømme deg. Eller kanskje har man ingen å fortelle hemmelighetene sine til. Men er det èn ting som er viktig, så er det å fortelle hemmeligheten sin til noen, så man ikke holder det inne. Holder man det inne blir det bare verre og verre for hver dag som går.
Så nå vil jeg gi dere muligheten til å fortelle hemmelighetene deres i dette innlegget. Dere kan velge helt selv om dere vil være anonyme eller skrive ned navnet deres. Fortell meg gjerne om det er noe som bekymrer deg, deres innerste hemmeligheter, en tilståelse eller noe dere føler for å dele. Hva som helst 🙂 ♥ Om noen dager velger jeg ut noen av deres kommentarer og svarer på de i et eget innlegg. Jeg er langt ifra noe psykolog, men jeg har vært igjennom mye i livet mitt, og føler at jeg kan gi gode råd til de som ønsker det. Dere forblir selvfølgelig helt anonyme.
Nå har jeg nettopp kommet hjem etter en sen middag med Nora. Den jenta der. Hun kan man virkelig snakke med når man har noe på hjertet. Det siste døgnet har hodet mitt vært ganske kaotisk, og jeg sovnet ikke før 4 i natt, fordi jeg lå og tenkte på alle verdens ting. Det er helt rart hvordan hodet mitt bare vender og vrir på alt, fordi jeg innerst inne vet at noe ikke er som det skal. Så i kveld skal jeg prøve å se fremover. Jeg skal sette meg ned og skrive litt mål for det nye året. Litt planer om ting jeg vil gjøre og oppnå i året som kommer. Nyttårsforsett er virkelig en smart ting!
Føler at desember er en sånn måned hvor alt blir satt på pause og man gir ganske blanke i det meste som heter jobb og sunnhet. Som hun ene jeg bor med sa “Nå trener jeg skikkelig masse, så jeg kan gi skikkelig blanke i jula”. Den mentaliteten har jeg veldig om dagen selv. Ikke akkurat når det kommer til trening. Men med vanlige ting i hverdagen. Men nå får det være slutt på denne pauseknappen, for å være helt ærlig syns jeg det er super slitsomt å ha livet på pause. Jeg vil opp og frem, og bort og videre. Kjenner det klør i fingrene etter å skrive nyttårsforsetter (som jeg forresten skal begynne å jobbe på asap!). Kanskje noen av dere som har begynte på nyttårsforsettene deres? Noen som vil dele noen forsetter?
Men over til noe helt annet! I dag våknet jeg av at budbilen ringte meg, for da stod de på døren med en pakke, med to nydelige Daniel Wellington klokker. Jeg er så heldig at jeg fikk velge ut to fine klokker som jeg fikk sponset av D.W. *tommel opp og stort glis*. Jeg har tidligere fått en klokke av de da merket var ganske nytt. Den klokken har jeg brukt så mange ganger, og den er så fantastisk tidløs, så den kan matches til alt!
Det samme gjelder klokkene jeg fikk i dag. Jeg likte at uret ikke var så altfor stort. For da fikk de en mer feminin og voksen look. Klokken som jeg har i rosa og blå kan man kjøpe andre reimer og skifte ut så ofte man vil. Så hvis man plutselig vil ha rød og blå, eller hvit og blå klokkereim kan man bytte til det! Genialt eller hva? Jeg er virkelig ikke den eneste som liker D.W klokkene. De har blitt ekstremt populære og det er mange andre bloggere som også bruker det, blant annet fineste Caroline Berg Eriksen (fotballfrue).
Siden det snart er jul har jeg fått lov til å gi dere en rabattkode på 15% rabatt på alle kjøpt hos Danielwellington.com. Skriv inn koden “HolidayStina” når du kommer til kassen for å få rabatten. Koden er gyldig frem til 15 januar. Så nå er det bare å shoppe!
Rosa og blå Daniel Wellington klokke kan kjøpes HER.
Svart og sølv Daniel Wellington klokke kan kjøpes HER.
Noen dager våkner jeg med en stor klump i halsen. Jeg får følelsen av at noe er ordentlig galt. Spesielt etter at jeg har hatt mareritt. I natt hadde jeg det ene marerittet etter det andre. Det verste er at jeg blir så sinnsykt påvirket av marerittene mine. Jeg buker hele dagen til å gruble over hva de betydde. Hvorfor må mitt eget hode være min største fiende?
Dagen i dag har vært ganske tung. Det er så mye som har skjedd og som skjer rundt meg om dagen. Og det føles virkelig ikke godt. Når ting er som nå begynner negative tanker å spinne rundt i hodet mitt, og jeg blir så forferdelig trist, redd og bekymret. Jeg føler jeg har null makt over mitt eget liv. Og at jeg bare må stå på sidelinjen og se at alt går til helvete. Det er en syk og jævlig følelse.
Når ting blir som nå er det så lett at alt annet i livet mitt føles mye verre og. Har slitt med depresjoner for litt over et år siden, og jeg kjenner virkelig igjen denne følelsen jeg sitter med nå. Følelsen av at man ikke er bra nok, at alle hater en, og at man er så maktesløs ovenfor sitt eget liv. Fra man står opp og til man legger seg går man med selvdestruktive tanker, og man er på gråten hele tiden. Når jeg var innom en butikk i stad, og så en borddekorasjon som minte meg om noe, begynte jeg nesten å gråte og måtte gå ut av butikken med en gang. Det er en så tung og rar følelse. Jævla dritt. Har så lyst til å bare skrike høyt og slå i veggen. Men jeg prøver å holde meg rolig. Men jeg blir bare så sykt lei meg, sint, provosert, forbanna og redd på en gang. Og da er det ikke så lett.
Etter en lang telefonsamtale med søsteren min tidligere i dag, følte jeg at ting ble litt bedre. Det hjelper veldig å snakke med noen når man har problemer. Få råd, og bare det å snakke ut hjelper også veldig mye. Nå skal jeg straks møte June og ta en kaffe før vi stikker på et event sammen. Håper det hjelper litt på alt jeg føler nå. For dette er ikke noe godt.
Vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget. Men noen ganger føler jeg at det hjelper å få ut litt negative tanker av systemet. Åpne seg litt for andre. Ikke bare sitte alene med tankene. Hmm.. Har dere noen gode råd kanskje? Hva man skal gjøre når ting blir ekstra tøft?
Nå er det en stund siden jeg har logget inn på bloggen. De siste dagene har vært veldig tunge og harde. Et brudd er virkelig ikke lett å gå igjennom. Og når man i tillegg flytter til et nytt sted og familien er langt unna, blir det ekstra hardt. Jeg tror at uansett hvorfor og hvordan man gjør det slutt, kommer man alltid til å være ganske trist en stund etter.
Jeg fikk en del råd av dere i innlegget jeg skrev på tirsdag, hvor dere sa at jeg burde ta litt tid for meg selv. Så det er nettopp det jeg har gjort de siste dagene. Jeg har gjort ting som jeg vanligvis ikke får tid til og ikke lar meg selv gjøre. Nemlig å se x antall episoder av forskjellige favoritt serier på Netflix, mens jeg har spist masse godteri. Jeg har også tatt meg et par gode joggeturer for meg selv. Blant annet tok jeg meg en god joggetur langs Sognsvann i går. Jeg kjenner at jeg virkelig trengte noen dager helt for meg selv, for å få på plass en del tanker i mitt eget hode.
Selv om jeg har øyeblikk der jeg er litt trist, føler jeg meg mye bedre nå. Har virkelig troen på at ting blir bedre fremover. Jeg skal passe på meg selv og lære meg å stå på egne ben igjen. Det kommer nok til å bli tungt. Men det er verste er allerede over! Fra nå av blir ting bedre. Det er jeg sikker på.
Uansett hvor tungt ting føles, smil til verden, for da smiler faktisk verden tilbake!
Jeg syns det er helt sinnsykt at man skal velge hva man må bli for resten av livet sitt, i en alder av 21 år. Hvordan kan jeg vite hva jeg skal bli? Jeg har lyst til å bli så mye forskjellig ting. Men samtidig så er det ingen av tingene som roper ut at det er det riktige valget for meg. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg bruker de neste 3 årene mine på å studere noe som jeg ikke vil bli engang. Da sitter jeg med masse studielån og tre år som er bortkastet.
Jeg har lyst til å reise verden rundt. Oppleve alt. Se alt. Jeg personlig har ikke noe hastverk med å sette meg ned på en skolebenk jeg må sitte på i minst 3 år, før jeg må inn i en jobb jeg skal være i resten av livet mitt. Jeg har ikke noe hastverk med å få en 8-16 jobb som jeg kommer hjem ifra og må lage middag til mannen og barna. Det er ikke det jeg har lyst til! Men hvorfor prøver alle å få meg til å få hastverk med å bli gammel? Hvorfor kan jeg ikke få lov til å leve i nuet? Jeg har det bra akkurat her jeg er. Jeg skal ut og reise minst 4 uker i sommer til Portugal og Ios. Jeg skal få en smakebit av noe annet enn gråe og kjedelige Norge.
Jeg er en drømmer. Helt siden jeg var liten har jeg alltid sagt at jeg vil flytte til utlandet når jeg blir “stor”. Å bo i Norge har mange fordeler, men det er også mange negative ting også. Drittvær 10 av 12 måneder i året, og nesten alle nordmenn er sure pessimister. Men hver gang jeg snakker med folk om å flytte til utlandet blir jeg alltid nedstemt. Folk skal alltid si til meg at det å flytte vekk fra Norge er feil, og jeg kommer ikke til å gjøre det uansett. Men hvem er de til å snakke? Hva vet de egentlig om meg? Kjenner de meg så godt at de kan si det? I don’t think so.
Jeg ser venner rundt meg er snart ferdige med utdanningen sin. Det stresser meg. Jeg kunne egentlig gått 2. året på et eller annet nå. Men hva skulle jeg gått? Sitter jeg bare å kaster bort tiden min med å blogge? Føler alle rundt meg tenker det. Og det er ingen god følelse. Jeg tror det er veldig få som ikke blogger som skjønner hvor deilig og avhengighetsskapende det er å blogge. Blogging blir viktig i livet ditt, og det er ikke bare-bare å slutte og starte på en utdanning eller starte i en fulltidsjobb.
Jeg vet ikke om det bare er jeg som er i en sånn “deppa” fase igjen, hvor alt egentlig bare er dritt. Eller hva det kan være. Men jeg føler at alt er så vanskelig om dagen. Jeg orker nesten ikke å være med andre mennesker, og jeg vil egentlig bare sitte inne på rommet mitt og se på episoder av Dexter. Når jeg er alene kan i alle fall ingen mase på meg om fremtiden min. Jeg føler meg så alene om å ikke være sikker på fremtiden min. Jeg føler at alle rundt meg vet akkurat hva de skal bli, og de har linet opp hele fremtiden sin.
Sånn var jeg før. For tre år siden var jeg helt sikker på at jeg skulle bli kokk. Jeg skulle ta læretiden min i Norge, og flytte ned til Italia. Jeg begynte til og med å lære meg italiensk. Så sikker var jeg! Etter tre måneder som kokkelærling fant jeg ut at det virkelig ikke var noe for meg. Det skulle jeg ikke bli! Så begynte jeg på allmenn påbygg og var fast bestemt på at jeg skulle bli journalist. Jeg skulle ta utdanningen min ved Middlesex eller Kingston university i London. Jeg hadde til og med skrevet hele søknaden min, og var klar for å søke. Jeg skulle endelig flytte til London, fremtiden så veldig lys ut! Før jeg plutselig ombestemte meg. Etter det har jeg ikke klart å finne en ny plan for livet mitt. Hva skal jeg gjøre nå?
På torsdag forrige uke ble jeg intervjuet av NRK om en sak om unge barn, som trener fordi de ønsker å gå ned i vekt. Hele 43% av 16 år gamle jenter føler de er overvektige. Jeg syns dette er veldig skremmende! Jeg syns at man burde trene og ha en sunn livsstil fordi man elsker kroppen sin, og ønsker å ta vare på den, ikke fordi man hater den. Se hele saken og intervjuet i videoen under!
Jeg har nå lest igjennom alle hemelighetene dere har delt med meg i innlegget: “Tell me your secrets“. Deres hemmeligheter har virkelig rørt meg. Tårene mine har trillet nedover kinnene, og jeg har helt vondt i hjertet mitt. Jeg føler smerten deres! Å se at så mange mennesker blir mobbet, ikke tørr å stå frem med legningen sin, sliter med depresjon, er selvskadere og er usikre på seg selv er helt forferdelig trist å lese om.
Jeg har valgt ut noen forskjellige av hemmelighetene deres, som jeg skal svare på. Husk at jeg er ingen psykolog. Men jeg er en vanlig jente, som også har slitt med depresjoner, og som har gått til psykolog og fått hjelp. Anbefaler alle som sliter psykisk å gå til en psykolog. Det kan hjelpe så utrolig mye å få råd fra noen som faktisk har som jobb å hjelpe deg. Bare det at noen hører på problemene dine hjelper så sykt mye. Man kan også ringe hjelpetelefon dersom man ønsker å snakke med noen. Den er gratis og åpen for alle, den er også døgnåpen, så du kan ringe når som helst. Nr dit er: 116 123.
Jeg tenker ofte på å ta mitt eget liv.. Det slenges kommentarer til meg hver dag, men det er ingen som vet noe. Alle tror jeg er en glad og lykkelig person som har mange venner og har det enkelt, men på innsiden er jeg utrolig deprimert. Jeg er selvskader, og det er bare noen få som vet det. De som vet det dømmer meg altfor fort uten å vite grunnen bak kuttene. Jeg er lei av at alle mener at jeg er så glad og lykkelig da jeg egentlig skader meg selv og har lyst til å dø. – 14 år.
♥ Jeg blir veldig bekymret når du sier at du vil ta ditt eget liv. Men som min mor alltid har sagt “ingenting er for galt til at det ikke kan fikses”. Og tro det eller ei, så stemmer det uttrykket. Ting kjennes kanskje ekstremt tung og jævlig ut nå, og det skjønner jeg. Å få kommentarer slengt etter seg hver dag er helt jævlig. Ord sårer så sykt mye. Det er noen ting du kan prøve ut for å få folk til å slutte å slenge ting etter deg. Hvis de gjør det på en mobbete måte (altså; de er klare over at dette sårer deg, og det er grunnen til at de gjør det) så kan du komme de i forkjøpet. Sånn som jeg har alltid fått kommentarer slengt etter meg om høyden min. Vet du hva jeg svarte de? Jeg svarte “ja vet du hva jeg liker å være lav jeg. Jeg er i alle fall liten og snill, kan ikke si det samme om deg 😉 ” Å vise personene som slenger dritt etter deg at du ikke tar deg nær av det gjør mobbingen kjedelig for dem, og de slutter etterhvert. Men hvis de som slenger kommentarer etter deg ikke gjør det for å mobbe, men sier ting uten å tenke på hva de sier. Så kan du ta det opp med de ansikt til ansikt, bare dere to, og fortelle vedkommende at tingene de sier til deg faktisk sårer deg.
Håper virkelig du klarer å slutte og kutte deg. Det er farlig, og du kommer garantert til å angre deg om noen år, hvis du ikke allerede gjør det. Husk at det er folkene som slenger kommentarer etter deg som har et problem, IKKE du. De skal ikke ødelegge deg så mye at du kutter deg. Dette er ditt liv og ingen skal få ødelegge det. Husk det!
Kjæresten min har vært utfro, flere ganger, om det er seksuell kontakt med en annen jente, eller om det er når han snakker med jenter på fb og spør etter nakenbilder, så er det å være utro. Jeg har ikke sagt det til min nærmeste venninne engang. Men kan heller ikke gå ifra han fordi jeg er altfor glad i han. Vi har vært sammen i snart 3 år. Også er jeg helt knust innvendig. Har ingen venner i klassen og går vg2 nå.
♥ Er det en ting som er sikkert så er det at utroskap ikke er akseptabelt. Og jeg er helt enig med deg at det er utroskap at han spør andre jenter etter nakenbilder på facebook. Sånt er ikke greit! Og sånt burde du ikke finne deg i! Det er tydelig at du ikke betyr nok for han, og da burde han ikke være en del av livet ditt. Jeg vet det er jævlig vanskelig å dumpe en gutt man er glad i, spesielt når dere har vært sammen så lenge. Men tenk deg litt om, vil du virkelig være sammen med en gutt som er utro mot deg, og som behandler deg som dritt? Svaret ditt burde være NEI. Ingen jenter (eller gutter) fortjener å være sammen med noen som er utro mot dem, alle fortjener så sykt mye bedre enn det. Jeg vet det er skummelt å dumpe han, siden du føler du ikke har noen andre å være med. Men det er nå du er ung, og det er nå det er lett å få nye venner. Bli kjent med de du går i klasse med, og bli venn med de. Kanskje du ikke har gitt de en reel sjanse, fordi du har vært for opptatt med kjæresten din som er utro mot deg?
13 av mine 20 år ble jeg seksuelt misbrukt av min far. Jeg sa aldri noe til noen, men selv følte jeg at det var galt, samtidig som man vokste opp med det og det på måte “skulle være sånn.” For sånn er det med barn. Når man vokser opp med noe, tror man det er den normale hverdagen. Dagen før jeg fylte 13, fortalte jeg til mamma at jeg aldri ville dit igjen. Sakte men sikkert kom mange av de forferdelige historiene ut. Jeg husker så godt hvordan mamma hadde det etter det. Hver natt når jeg skulle sove, satt hun i tlf. og gråt, kan ikke beskrives. Det ble snakk om anmeldelse, men jeg turte ikke. Det var dessverre ikke bare jeg som var innblandet, men jeg var dattera, og kom ikke ut av det før 13 år. Etter en tid tenkte jeg mye og kom frem til at om jeg ikke gjør noe, kan andre bli skadet. Derfor anmeldte jeg og måtte møte i retten to år på rad. Det å sitte i en rettsal og prate om alt det din egen far har gjort, var helt jævlig. Men sånne mennesker fortjener ikke annet, og jeg klarte å dømme han, selv uten beviser! Tiden etter har vært ekstremt tung. Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger, for jeg har aldri følt at jeg betyr noe. Han brøyt meg også ned verbalt og psykisk. Han ringe meg for å fortelle at han skulle selge firehjulingen min for en kr. og at den skulle jeg få for jeg var ikke verdt mer. Det var så mye slike ting, så synet på meg selv døde ut. Når jeg møtte en gutt jeg kanskje likte litt, ville jeg gjerne si hva som hadde skjedd slik at han visste det og kunne respektere meg, men det skjedde aldri. Jeg ble avvist for jeg var “ekkel.” Alt har ført til at det å stole på andre, sjeldent har vært lurt. Så mange som har snudd meg ryggen i alle disse år og alle som har sviktet meg. Oppi all dritten, er det noen som viser at de er ok. Man kan stole på noen, og det vil man finne ut etter hvert, gjerne når man blir litt eldre og mer moden. Nå i dag er jeg 20, snart 21. Jeg har verdens beste kjæreste som passer på meg og har det delvis bra! Men alt i hverdagen er en utfordring. Bare det å skulle ta bussen er fælt for meg, og redselen om å ende opp alene. Uansett hva som skjer, så skal jeg klare meg. Jeg kommer ikke til å gi opp, aldri! Jeg er en fighter og det vil ikke endres.
Hvis noen av dere leser denne historien og har en liknende, men bærer den alene, del den med andre. Snakk med folk som står deg nær! Er de dine ekte venner, snur de ikke ryggen til deg. Dette var en kort historie av mitt liv. Det er så MYE mer oppi alt dette, men det tar for lang tid. Og det viktigste er vel fortalt. – Jente 20 år.
♥ Å lese dette var virkelig hjerteskjærende. At en far har seksuelt misbrukt sitt eget barn i så mange år er helt grusomt. Jeg er glad for at du kom deg ut av det, og at du fikk dømt han til fengsel. Men jeg klarer ikke sette meg inn i hvor tungt det må være for deg å leve med dette. Men jeg er glad for at du har funnet deg en kjæreste som gjør at du har det bra! Jeg vet ikke hva slags råd jeg kan gi deg, siden dette er noe jeg aldri har opplevd selv. Men husk en ting; Du betyr så utrolig mye! Ikke la en grusom mann ødelegge ditt liv. Som du selv sier, så er du en fighter. Og jeg håper virkelig du klarer å kjempe deg igjennom dette!
Mitt råd til alle unge barn der ute: Det er aldri deres egen feil at noen misbruker dere. Hvis dere har blitt/blir misbrukt av familie, venner eller en ukjent så gå til politiet med dette. Da får dere hjelp!
Jeg er redd jeg kommer ikke til å bli noe mer enn hva jeg er i dag. Jeg er redd jeg ikke kommer til å oppleve det jeg vil oppleve og ikke kommer til å nå mine mål. At jeg kommer til å være stuck akkurat der jeg er nå. For det har jeg allerede vært i nesten ett helt år nå..
♥ Jeg kjenner til denne følelsen så altfor godt. Det er så stort press på at vi skal oppleve alt, vi skal ha den lengste og beste utdannelsen, og vi skal klare å nå alle målene våre. Men realiteten er ikke sånn! Selv kjenner jeg veldig på det at vennene mine har kommet godt i gang med utdanningen sin, og vet hva de skal bli. Mens jeg aner ikke hva jeg skal bli, og jeg føler at livet mitt bare suser forbi, og at jeg allerede er for gammel for å nå mine mål. Det er jo helt sykt med tanke på at jeg bare er 21 år. Men husk at du har god tid til å nå målene dine og oppleve ting du vil oppleve. Skriv en konkret liste med ting du vil oppleve og oppnå, en slags bucket list. Og finn ut måter som gjør at du kan gjøre tingene på denne listen. Hvis en av tingene er å oppleve forskjellige land, men du har ikke penger og ingen å reise med. Kan det være smart å få seg en jobb som du jobber på til du har fått spart opp nok penger. Kanskje du har en venninne som er i samme situasjon? Som har lyst til å reise men er blakk. Lag en avtale om at dere skal jobbe og spare penger, så drar dere på reise sammen 🙂
Er en jente på 16 år, er 170cm høy og vekten min er altså 47 kg. Jeg reduserte inntaket mitt av mat veldig stort, i forhold til det jeg spiste tidligere. Veide altså 59 kg før alt marerittet begynte. Jeg liker ikke mat lenger, utenom SUNNE snacks (som f.eks. Questbars) og kylling. Spiser rundt 500 kalorier daglig, jeg tvinger meg selv til å spise såpass mye bare for å holde meg i livet. Jeg orker ikke mer, jeg blir bare tynnere og tynnere.. Jeg vil en vakker dag avslutte dette, men jeg vet ikke helt enda om jeg vil klare det. Føler meg egentlig ganske så rart, da før var det helt normalt for meg å spise en hel freia- melkesjokolade (150 g) daglig, eller chips og alt annet usunt. Jeg gidder ikke lenger å være med folk, stenger meg gjerne på rommet mitt etter skolen og føler livet mitt er verdt ingen ting. Har ingen ting å se fram til, vi flyttet ganske så langt fra andre familiemedlemmene, så jeg ser ikke besteforeldrene mer enn sånn maks. 2 ganger i året. Føler meg ensom, og dersom jeg en dag spiser mer enn de teite kaloriene jeg spiser normalt, enten spyr jeg ut alt, eller tar andre piller for å bli kvitt maten. Dette er ikke ofte altså, 3-4 ganger i mnd. Jeg er syk akkurat nå, men tør ikke gå til legen etter helsesøsteren fant utav at vekten min (siterer henne nå) er gått ned DRAMATISK. Jeg… Har ingen høye mål, men er veldig opptatt av å gjøre det bra på skolen. Satser på et snitt på ca. 5,0, minst 4,5. Er så lei av alt.
♥ I dagens samfunn så er det så altfor stort press på oss at vi skal være så ekstremt tynne. Vi ser Victoria Secret fashionshow på tv’en og tenker at vi må se ut som de jentene for at noen som helst skal like oss. Men slik er ikke virkeligheten, fordi vi er helt perfekte akkurat som vi er. Og jeg håper du en dag kan føle at du er bra nok for verden, og at du da klarer å spise igjen. Kanskje du burde ha som mål å høyne kalori inntaket med 50-100 kalorier hver uke? Da går det gradvis oppover igjen, og du slipper noen brå overganger. For å ha et så lavt kaloriinntak som du har nå er veldig skadelig for kroppen din i lengden.
Håper det hjalp dere å fortelle meg om hemmelighetene deres, og at det lettet litt på trykket. Ønsker dere alle et fantastisk liv, og all lykke dere kan få ♥ Husk å snakk med noen hvis du sliter med psykiske problemer. Enten det er en venninne, lærer, psykolog eller forelder. Det finnes alltid en løsning på alle problemer. Husk det!
