Jeg vet selv hvor vondt og vanskelig det kan være å måtte holde inne en hemmelighet. Noe man vil si til andre, men uansett hva man gjør tørr man ikke. Kanskje er man redd de nærmeste skal dømme deg. Eller kanskje har man ingen å fortelle hemmelighetene sine til. Men er det èn ting som er viktig, så er det å fortelle hemmeligheten sin til noen, så man ikke holder det inne. Holder man det inne blir det bare værre og værre for hver dag som går.
Så nå vil jeg gi dere muligheten til å fortelle hemmelighetene deres i dette innlegget. Dere kan velge helt selv om dere vil være anonyme. Fortell meg gjerne om det er noe som bekymrer deg, deres innerste hemmeligheter, en tilståelse eller noe dere føler for å dele. Hva som helst 🙂 ♥ Kommer til å velge ut noen av kommentarene deres og legge de ut i et eget innlegg. Dere forblir selvfølgelig helt anonyme.
Jeg kjenner at dette innlegget kommer til å bli vanskelig å skrive. Og jeg må nok brette ut en side av meg som jeg egentlig hadde tenkt til å holde skjult for det offentlige. Men jeg vil gjerne dele dette med dere, fordi det er så altfor mange der ute som sliter med akkurat det samme.
For ca 2,5 år siden begynte ting i livet mitt å vende seg fra positivt, til veldig negativt. Det var en hel rekke med negative ting som skjedde, og jeg prøvde å holde meg sterk igjennom det. Litt for sterk kanskje. Det hele begynte med at jeg flyttet til Bærum og begynte som kokkelærling. Jeg hadde endelig fått drømmelærlingerjobben, og jeg bodde endelig for meg selv. Alt var så bra, og livet smilte virkelig til meg! Men det tok ikke lang tid før det begynte å rakne. Jeg fikk kyssesyken, og som kanskje mange av dere vet så er den vanskelig å diagnotisere i starten. Så jeg fortsatte å jobbe og feste, og det å jobbe som kokk er virkelig ingen spøk. Det er veldig fysisk hardt, spesielt når man er syk. Jeg kjente heller ikke så mange som bodde i nærheten, så de eneste gangene jeg fikk vært sosial er når venner kom på besøk og vi dro ut og festet.
Jeg kjente jeg ble mer og mer syk. Og til slutt så sa det stopp. Jeg måtte slutte i jobben min, og jeg måtte flytte hjem. Etter at jeg hadde bodd hjemme i en måned fikk jeg vite av legen at jeg hadde hatt kyssesyken. Jeg ble nærmest sengeliggende hjemme i flere måneder, rett og slett fordi jeg ikke hadde energi til noe annet. Det var helt jævlig å se at alle var ute og hadde det gøy med venner, gikk på skole/jobb. Mens jeg lå hjemme og ikke orket noe.
Dette var vel egentlig der alt det jævlige startet. Der ting begynte å gå i nedoverbakke. Det skjedde mye mer ting etterhvert også, men det ønsker jeg ikke å snakke om offentlig, siden det handler om andre mennesker enn bare meg selv.
Jeg har alltid vært veldig selvsikker, og aldri tvilt på meg selv. Men i sommer datet jeg en gutt som fikk meg til å tvile på alt ved meg selv. Han fikk meg til å tro at hele verden hatet meg, og at jeg måtte skamme meg fordi jeg blogget. Det verste var at jeg trodde på han. Fyfaen, hvorfor trodde jeg på han? Det var jo egentlig ganske tydelig at det var han det var noe galt med, når han måtte snakke dritt til meg for at jeg skulle fortsette å være med han. Heldigvis klarte jeg å dumpe han til slutt. Men mye satt igjen, og etter alt jeg hadde gått igjennom de to siste årene, så begynte hodet mitt å spinne altfor mye negative tanker. Jeg ble utrolig deprimert, og nesten hver gang jeg var alene gråt jeg. Jeg som aldri pleide å gråte, og som alltid var sterk, klarte nesten ikke å se meg selv i speilet uten å gråte.
Det gikk så langt at jeg til slutt måtte oppsøke psykolog. Det var hardt å si til meg selv at jeg trengte såpass mye hjelp. Men det hjalp utrolig mye å snakke med en profesjonell person om problemene mine. En person jeg kunne blottlegge alt til, uten å være redd for å bli dømt eller sett stygt på. For hver gang jeg var hos psykologen ble det lettere å snakke om ting, og timene besto ikke bare av masse gråting. En av tingene som deprisjonen gjorde med meg, var at jeg ble veldig innestengt. Jeg ville egentlig bare sitte inne å rommet mitt og se på tv serier. Da kunne ingen si noe stygt til meg. Så en av oppgavene jeg fikk av psykologen var at jeg måtte dra ut hjemmefra en gang hver dag. Om det var en tur på butikken, en tur til en venninne eller en joggetur var opp til meg selv. Dette hjalp meg veldig, og jeg begynte å pushe meg selv opp igjen.
Etterhvert som tiden gikk fikk jeg meg både jobb og verdens beste kjæreste, og jeg fikk vært mer med venninner. Ting begynte endelig å gå oppover igjen, og den dag i dag har jeg det veldig bra. Jeg sliter ikke lengre med depressive tanker, og selvtilliten er tilbake igjen. Men jeg har måttet kjempe hardt for å komme opp igjen, og det har ikke vært lett. Men jeg klarte heldigvis å komme meg ut av depresjonen.
Håper dere tar hensyn til at dette er et veldig personlig innlegg. Så hvis du har noe dritt å slenge, la være 🙂
Er det en ting jeg er drittlei av er det at janteloven er så inngrodd i oss nordmenn. Her i Norge skal man ikke tro at man er noe. Hvis man har fått suksess er det fordi man har arvet eller har hatt flaks. Vi nordmenn undergraver hverandre, istedet for å løfte hverandre opp. Det eneste janteloven gjør med oss nordmenn er å ødelegge folkets selvtillit og få oss til å føle oss mindreverdige.
Vi jenter er værst. Så fort vi ser en annen jente som er pen, kommer vi med spydige kommentarer bak ryggen hennes “Hun er ikke såå tynn da”, “Hun ser sikkert jævlig ut uten sminke“, osv. Kun fordi vi ikke klarer å si at vi faktisk er misunnelige på at den jenta er pen. I janteloven står det følgende “Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss”, så når vi jenter ser andre som er bedre enn oss selv, angriper vi med en gang. Kun fordi at janteloven er så trykt ned i halsen på oss at vi ikke vet bedre.
Men nå har jeg fått nok, jeg er sikker på at jeg ikke er alene. Det er på tide at vi nordmenn begynner å heie på hverandre. Vi må bygge hverandre opp, og hjelpe hverandre med å oppnå suksess. For det er kun da Norge som nasjon kan bli noe enestånde, og ikke bare en grå mus som lever av store oljefond. Hvis man ser på USA legger man fort merke til at de har en “Go-vilje” i blodet sitt. Der handler det om å oppnå “The american dream”, som er suksess. I USA er alle hverandres heiagjeng. Vi nordmenn kan virkelig lære av USA på så mange måter. Det er ikke for ingenting at de har verdenskjente filmer, artister, vitenskapsmenn, oppfinnere, restauranter, produkter og så mye mer. Det er fordi de har troen på seg selv og at de kan oppnå noe. De ser muligheter, mens vi nordmenn ser problemer.
Siden jeg er så imot janteloven, har jeg nå laget en ny lov. Den heter “Du-er-best loven” og den handler om at man ikke skal være redd for å ha troen på seg selv. Du skal tørre å oppnå drømmene dine. Du skal også hjelpe andre med å oppnå sine drømmer.
Det vi alle kan begynne med er å gi hverandre komplimenter. Hvis du liker blusen til en du møter på, så si det. Ikke send et sjalu og stygt blikk til vedkommende. Sett deg som mål å gi 5 komplimenter til andre hver dag. Du kommer også til å føle deg mye bedre selv.
Enig med meg? Da kan du dele dette innlegget ved å trykke på “liker” knappen under.
Det er ikke alle treningsbloggene som sier at styrketrening er “in” som gir spiseforstyrrelser. Det er forsidene på VG og Dagbladet med sine dietter som nærmest skriker at du MÅ slanke deg 15 kilo før du kan gå ut i offentligheten som gir spiseforstyrrelser. Når de hele tiden prakker på med “Les om Victoria secrets modeller sine dietter” eller babymatdietten, så er det ikke rart man begynner å tro på det. Man kan ikke gå innom matbutikken og havne i en kø, uten at man får slengt disse diettene rett i trynet mens man hviler blikket over på avisene. Når ble dette greit? Skal vi bare godta alt kroppsmaset og gi etter?
Jeg scrollet igjennom weheartit for treningsmotivasjonsbilder i går kveld, og det er mange skremmende bilder. Bilder med skriften “Nothing taste as good as skinny feels like” og “Keep calm and the hunger will pass”. Dette skremmer meg. Hvem bryr seg om krage- og hoftebeina dine ikke stikker ut? Hvem bryr seg om du ikke har et mellomrom mellom beina? For meg er det mye viktigere å ha et sunt forhold til sin egen kropp. Å spise sunn mat, men selvfølgelig gi seg selv lov til litt usunt en gang iblant. Å trene er sunt for deg, og man føler seg så mye bedre. Mye, mye bedre enn å sitte å sulte seg. Jeg sier absolutt ikke at man skal trene for å bli sykelig tynn. Tvert imot. Tren for å holde deg frisk. Ikke tenk så mye på hvordan jentene på weheartit eller forsidene av motemagasiner ser ut. For det er ALLTID mange triks bak utseendet dem. Photoshop og bilder som er tatt på morgenen da man er på sitt tynneste gjør store forskjeller. Jeg får daglig spørsmål her på bloggen om jeg kan skrive innlegg om hvordan man kan gå fort ned i vekt, eller hvordan man kan trene lårene tynnere, osv. Dette er spørsmål jeg får fra unge jenter helt nede i 10 års alderen. Når jeg var 10 år lekte jeg med Barbie og jeg brydde meg fint lite om vekt. Så da lurer jeg på: Hva har skjedd med samfunnet vårt? Når gikk det så galt at jenter på 10 år vurderer slankedietter?
Hvem skal vi gi skylden? Oss bloggere? Foreldre? Motemagasiner? VG?
En gang leste jeg en quote jeg syns er helt fantastisk “Hvis man godtar seg selv som man er, med de gode og negative sidene. Så er det ingen som kan skade deg”. Jeg tror denne quoten kan hjelpe oss alle. For hvis vi godtar oss selv som vi er, så er det ingen som kan få oss til å føle oss mindre vakre enn det vi er. For vi er alle vakre. Uansett form og farge. Vi ble skapt forskjellige for en grunn. Hvis vi klarer å se på de positive tingene ved oss selv, fremfor de negative, tror jeg vi alle kan bli så mye mer lykkelige.
Derfor vil jeg at DU skriver 3 positive ting om deg selv i kommentarfeltet. Skriv gjerne flere ting også! Jenter: nå gir jeg dere et lite spark i rumpa, og jeg håper dere tar det innover dere. Alltid fokuser på de positive tingene ved dere selv! <3 Jeg kan gjerne begynne først og nevne tre ting: Øynene mine, håret mitt og høyden min. Nå er det deres tur!
Må si jeg ble lettere sjokkert når jeg gikk inn på nettavisen.no tidligere i dag. Jeg scrollet nedover og plutselig lå det en artikkel om meg. Overskriften var “- Å ha vært modell har hjulpet meg”. Rett under var det bilde av en facebookoppdatering med underskriften “- Den jævla hore skal dø”. Haha.. Selvfølgelig er ikke den nederste artikkelen om meg. Men måten nettavisen hadde lagt det ut på fikk de det til å se ut som det å være modell var noe som hadde hjulpet meg gjennom det som stod i den nederste saken. Må bare le av det hele, dårligere plassering fra nettavisen.no sin side skal man lete lenger etter!
Men gøy å se at videoen som de lagde i vinter, har blitt lagt ut igjen på nettavisen og side2 sine sider da 😉
Hvis du fikk 86’400,- kroner hver dag. Du kunne brukt de på akkkurat hva du ville, men når dagen var over ble pengene nullstilt, og du fikk 86’400 kr på nytt. Hva ville du brukt pengene til? Ville du brukt opp alle pengene? Ville du investert pengene i fremtiden din, eller ville du brukt de til å gjøre noe morsomt med venner/familie?
Hver dag får vi tildelt 86’400 sekunder. 1440 minutter. 24 timer. Men bruker vi alle de timene, minuttene og sekundene på den måten vi faktisk vil? Vi går igjennom hele dagen og venter på å bli ferdig på jobb. Vi går igjennom hele uken og venter på at det skal bli helg. Vi går igjennom hele livet og venter på at vi skal bli lykkelige. Men hva gjør vi selv for at vi skal bli lykkelige?
Det er så mange mennesker som går igjennom livet, uten å faktisk leve det. De bare lar dagene gli forbi. Og det er så altfor lett å bli blant de menneskene. Jeg har selv vært blant de menneskene så altfor lenge. Jeg har slitt med depresjoner etter mye dritt som skjedde i livet mitt. Jeg kunne skrive ned lister, lange lister, over alt dritt som har skjedd. Men det gjorde ikke ting bedre. Å fokusere på hva som er negativt gjør aldri ting bedre.
Den følelsen når man våkner opp hver morgen med en klump i halsen, og man egentlig vil bare legge seg igjen, er ikke god. Man vil bare gjemme seg vekk fra verden, for det hele er bare et stort mas. Man havner i en ond sirkel hvor man skulle ønske man var lykkelig og hadde det bra, men man orker ikke å gjøre noe for å komme seg dit. Jeg har måttet jobbe hardt med meg selv. For det er så mye lettere å ha det jævlig, enn å ha det bra. Og når man har det jævlig med seg selv, så er det så lite som skal til for at man gir opp. Man mister troen på seg selv, og man klarer ikke å klatre opp igjen.
Den dag i dag har jeg det helt fantastisk. Faktisk. Jeg har to jobber som jeg elsker, verdens beste kjæreste, utrolig herlige venner, og en god familie. Men det kom ikke av seg selv. Jeg måtte faktisk få troen på meg selv igjen, og pushe meg selv ut i ting. Selv om jeg var redd for ting, måtte jeg. Fordi jeg vil ikke kaste bort livet mitt på å være ulykkelig. Livet er så altfor kort for det. Og vi vet aldri når det er over.
Det er ikke ofte jeg gidder å bry med når folk lager fake profil av meg. Det er sykt å si, men jeg begynner faktisk å bli vant til det.. Vanligvis pleier jeg bare å rapportere personen, og da fikser facebook/instagram/blogg.no/blogg.se/møteplassen, osv det for meg. Denne gangen fikk jeg melding fra en ukjent person, som sa at hun holder på å legge til halve Malmø på profilen sin. Men siden hun jenta (eller gutten) har blokkert meg på face så får jeg ikke rapportert henne selv. Jeg måtte til og med logge inn på en venns facebook for å se profilen. Så jeg trenger deres hjelp! Kan dere vær så snill å rapportere profilen for meg? Bare på profilbildet hennes har hun fått over 170 likes, så det sier litt om hvor mange hun adder på profilen sin.
En ting jeg aldri har skrevet om her på bloggen før, er min religiøse tro. Jeg har en litt annerledes tro enn hva den gjennomsnittlige nordmann har, så derfor tenkte jeg det kunne være litt gøy å skrive om min tro.
Jeg er oppvokst i et hjem med en mor og søster som er kristne. Ikke sånn at de ber hver kveld, og går i kirken hver søndag. Men helt normalt kristne. Når jeg gikk i 4. Klasse begynte jeg på en privat adventistskole i Mjøndalen som het Rosendal. Der ba vi hver morgen, sang i kor, var vegetarianere, osv. Jeg fant fort ut at det ikke var noe for meg. Etter 1,5 år sluttet jeg på denne skolen og begynte på offentlig skole igjen.
Jeg har helt siden jeg var liten visst at jeg ville konfirmere meg borgerlig. Selv om ingen i familien min noensinne hadde gjort det før meg. Men det var det rette for meg. På borgerlig konfirmasjon lærte jeg utrolig mye om livet, etikk og holdninger. Jeg fikk også være med på “camp refugee” som jeg fikk lære utrolig mye om hvordan det er å være flyktning. Disse tingene har formet meg mye til den jeg er i dag.
Den dag i dag har jeg ingen spesiell religion. Jeg syns at det er så mange som misbruker religion (både kristne og muslimer) for å ha en unnskyldning når de gjør noe feil. Ta for eksempel amerikanere. De er utro mot mennene sine i helgene, og når søndagen kommer går de i kirken og ber om tilgivelse. Så er alt plutselig greit igjen, for Gud tilgir jo alle. Flere enn meg som ser hvor høl i huet det er? For å være et godt menneske trenger man absolutt ikke en religion. Den eneste “troen” jeg har er karma. Ikke sånn som buddhister som tenker på det neste liv. Men sånn type karma at hvis noen gjør noe slemt mot meg, så gidder jeg ikke å ta igjen fordi jeg vet at karma kommer til ta igjen for meg. “Man får det man fortjener” er et godt ordtak. Hvis man er et snilt menneske og hjelper andre, så får man igjen så mye.
Denne trosmåten har gjort meg mye mindre hevngjerrig og mye mer vennlig. Jeg syns det er de små tingene man gjør i hverdagen som gjør deg til et godt menneske. Å holde døren for eldre mennesker eller hjelpe de med å bære varene til bilen dems, gi et kompliment til en fremmed (eller også en venn). Eller hjelpe en leser.. Som blogger har jeg fått mange mail fra lesere som trenger hjelp og råd. Jeg har fått mail fra jenter helt nede i 12 års alderen som har drevet med selvskading og vurdert selvmord. Det er hardt og vanskelig å hjelpe i disse tilfellene. Fordi man vet ikke alltid hva man skal si. Mange hadde kanskje bare droppet å svare de. Men det ville aldri falt meg inn. Tenk om jeg var i samme situasjon, og hadde ingen andre å gå til?
Så min “religiøse tro” er egentlig troen på det gode i mennesker. Jeg har troen på at vi alle kan være snille og fantastiske menneske, hvis vi bare vil.
Tidligere i dag fikk jeg en litt frekk kommentar på instagram, etterfulgt med at jeg måtte finne meg i å ta imot dritt fra andre, siden jeg legger ut de bildene jeg legger ut. Det eneste jeg klarer å tenke da er, hvem faen er du til å slenge dritt? Hvorfor skal jeg ta imot dritt fra deg? Hvorfor skal noen som helst ta imot dritt fra noen?
Bare fordi jeg har satt meg selv i den posisjonen hvor jeg er et offentlig menneske, så betyr det ikke at jeg gidder å sitte og ta imot dritt fra alle og enhver. Folk som slenger dritt er så sinnsykt patetiske. Har de virkelig ikke noe annet å bruke livet sitt på, enn å rakke ned på andre? Har de virkelig et så jævlig liv at de man få andre til å føle seg som dritt, bare for å føle seg bedre selv? Hadde jeg ikke hatet mennesker som slenger dritt, hadde jeg nesten syntes synd på de.
Selv om jeg ikke tar meg nær av drittkommentarer, blir jeg jo selvfølgelig oppgitt og sur av å lese de. At mennesker kan få seg selv til å skrive så mye slemt blir jeg faktisk sjokkert av. Når ble det plutselig greit å slenge dritt til hverandre? Å kalle andre for hore, stygg, feit, dverg, osv er faen ikke greit. Så enkelt er det!
Og som Miley Cyrus synger: Forget the haters, cus somebody love yah. Husk det neste gang noen slenger dritt!
Er det en ting jeg er så sykt drittlei av, så er det at jenter skal få så sykt mye hate, hver gang de legger ut et bilde i bikini/undertøy. Mens hvis en gutt legger ut bilde i bar overs får han bare ros. Tenk på de jentene som har trent masse og vært flinke til å spise riktig, og når de stolt vil vise frem kroppen sin, er det bare drittslenging de får. Kanskje jenta endelig har fått drømmekroppen sin, eller er på vei mot den? Kanskje hun har gått litt ned eller opp i vekt, og er stolt av det.
Men er det greit å være stolt av kroppen sin, her i lille jantelov Norge? Tydeligvis ikke. Hver gang bloggere som Sophie Elise og Fotballfrue legger ut bikini/undertøys bilde får de så sinnsykt mye hat, og drittslenging. Folk kaller dem alle mulige stygge ting. Når det eneste de burde kalle de er modige og vakre. For begge tørr faktisk å legge ut bilde av sin egen kropp, så tusenvis at mennesker kan se dem. Selv har jeg trent så mye for å få den kroppen jeg har. Jeg har spist grønnsaker som snacks, når andre har trykket i seg sjokolade. Jeg er stolt av kroppen min, og kommer aldri til å legge skjul på det. Det syns jeg ikke noen andre skal heller. Uansett hvordan du ser ut. Vær stolt. Ikke la noen slenge dritt til deg, og hvis noen gjør det, så er det dem sitt problem. Det er dem det er noe feil med, ikke deg! Husk det!
Jeg vedder på at jeg sikkert får masse hatkommentarer nå, siden jeg legger ut disse bildene. Men det driter jeg faktisk i. Det er ikke meg det er synd på. Det er de som slenger dritt. Det er de som har det så jævlig med seg selv, at de må tråkke ned andre for å føle seg bedre.
