Deres hemmeligheter

Jeg har nå lest igjennom alle hemelighetene dere har delt med meg i innlegget: “Tell me your secrets“. Deres hemmeligheter har virkelig rørt meg. Tårene mine har trillet nedover kinnene, og jeg har helt vondt i hjertet mitt. Jeg føler smerten deres! Å se at så mange mennesker blir mobbet, ikke tørr å stå frem med legningen sin, sliter med depresjon, er selvskadere og er usikre på seg selv er helt forferdelig trist å lese om. 

Jeg har valgt ut noen forskjellige av hemmelighetene deres, som jeg skal svare på. Husk at jeg er ingen psykolog. Men jeg er en vanlig jente, som også har slitt med depresjoner, og som har gått til psykolog og fått hjelp. Anbefaler alle som sliter psykisk å gå til en psykolog. Det kan hjelpe så utrolig mye å få råd fra noen som faktisk har som jobb å hjelpe deg. Bare det at noen hører på problemene dine hjelper så sykt mye. Man kan også ringe hjelpetelefon dersom man ønsker å snakke med noen. Den er gratis og åpen for alle, den er også døgnåpen, så du kan ringe når som helst. Nr dit er: 116 123.

Jeg tenker ofte på å ta mitt eget liv.. Det slenges kommentarer til meg hver dag, men det er ingen som vet noe. Alle tror jeg er en glad og lykkelig person som har mange venner og har det enkelt, men på innsiden er jeg utrolig deprimert. Jeg er selvskader, og det er bare noen få som vet det. De som vet det dømmer meg altfor fort uten å vite grunnen bak kuttene. Jeg er lei av at alle mener at jeg er så glad og lykkelig da jeg egentlig skader meg selv og har lyst til å dø. – 14 år. 

♥ Jeg blir veldig bekymret når du sier at du vil ta ditt eget liv. Men som min mor alltid har sagt “ingenting er for galt til at det ikke kan fikses”. Og tro det eller ei, så stemmer det uttrykket. Ting kjennes kanskje ekstremt tung og jævlig ut nå, og det skjønner jeg. Å få kommentarer slengt etter seg hver dag er helt jævlig. Ord sårer så sykt mye. Det er noen ting du kan prøve ut for å få folk til å slutte å slenge ting etter deg. Hvis de gjør det på en mobbete måte (altså; de er klare over at dette sårer deg, og det er grunnen til at de gjør det) så kan du komme de i forkjøpet. Sånn som jeg har alltid fått kommentarer slengt etter meg om høyden min. Vet du hva jeg svarte de? Jeg svarte “ja vet du hva jeg liker å være lav jeg. Jeg er i alle fall liten og snill, kan ikke si det samme om deg 😉 ” Å vise personene som slenger dritt etter deg at du ikke tar deg nær av det gjør mobbingen kjedelig for dem, og de slutter etterhvert. Men hvis de som slenger kommentarer etter deg ikke gjør det for å mobbe, men sier ting uten å tenke på hva de sier. Så kan du ta det opp med de ansikt til ansikt, bare dere to, og fortelle vedkommende at tingene de sier til deg faktisk sårer deg. 

Håper virkelig du klarer å slutte og kutte deg. Det er farlig, og du kommer garantert til å angre deg om noen år, hvis du ikke allerede gjør det. Husk at det er folkene som slenger kommentarer etter deg som har et problem, IKKE du. De skal ikke ødelegge deg så mye at du kutter deg. Dette er ditt liv og ingen skal få ødelegge det. Husk det! 

 

 Kjæresten min har vært utfro, flere ganger, om det er seksuell kontakt med en annen jente, eller om det er når han snakker med jenter på fb og spør etter nakenbilder, så er det å være utro. Jeg har ikke sagt det til min nærmeste venninne engang. Men kan heller ikke gå ifra han fordi jeg er altfor glad i han. Vi har vært sammen i snart 3 år. Også er jeg helt knust innvendig. Har ingen venner i klassen og går vg2 nå. 

♥ Er det en ting som er sikkert så er det at utroskap ikke er akseptabelt. Og jeg er helt enig med deg at det er utroskap at han spør andre jenter etter nakenbilder på facebook. Sånt er ikke greit! Og sånt burde du ikke finne deg i! Det er tydelig at du ikke betyr nok for han, og da burde han ikke være en del av livet ditt. Jeg vet det er jævlig vanskelig å dumpe en gutt man er glad i, spesielt når dere har vært sammen så lenge. Men tenk deg litt om, vil du virkelig være sammen med en gutt som er utro mot deg, og som behandler deg som dritt? Svaret ditt burde være NEI. Ingen jenter (eller gutter) fortjener å være sammen med noen som er utro mot dem, alle fortjener så sykt mye bedre enn det. Jeg vet det er skummelt å dumpe han, siden du føler du ikke har noen andre å være med. Men det er nå du er ung, og det er nå det er lett å få nye venner. Bli kjent med de du går i klasse med, og bli venn med de. Kanskje du ikke har gitt de en reel sjanse, fordi du har vært for opptatt med kjæresten din som er utro mot deg?

 

 13 av mine 20 år ble jeg seksuelt misbrukt av min far. Jeg sa aldri noe til noen, men selv følte jeg at det var galt, samtidig som man vokste opp med det og det på måte “skulle være sånn.” For sånn er det med barn. Når man vokser opp med noe, tror man det er den normale hverdagen. Dagen før jeg fylte 13, fortalte jeg til mamma at jeg aldri ville dit igjen. Sakte men sikkert kom mange av de forferdelige historiene ut. Jeg husker så godt hvordan mamma hadde det etter det. Hver natt når jeg skulle sove, satt hun i tlf. og gråt, kan ikke beskrives. Det ble snakk om anmeldelse, men jeg turte ikke. Det var dessverre ikke bare jeg som var innblandet, men jeg var dattera, og kom ikke ut av det før 13 år. Etter en tid tenkte jeg mye og kom frem til at om jeg ikke gjør noe, kan andre bli skadet. Derfor anmeldte jeg og måtte møte i retten to år på rad. Det å sitte i en rettsal og prate om alt det din egen far har gjort, var helt jævlig. Men sånne mennesker fortjener ikke annet, og jeg klarte å dømme han, selv uten beviser! Tiden etter har vært ekstremt tung. Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger, for jeg har aldri følt at jeg betyr noe. Han brøyt meg også ned verbalt og psykisk. Han ringe meg for å fortelle at han skulle selge firehjulingen min for en kr. og at den skulle jeg få for jeg var ikke verdt mer. Det var så mye slike ting, så synet på meg selv døde ut. Når jeg møtte en gutt jeg kanskje likte litt, ville jeg gjerne si hva som hadde skjedd slik at han visste det og kunne respektere meg, men det skjedde aldri. Jeg ble avvist for jeg var “ekkel.” Alt har ført til at det å stole på andre, sjeldent har vært lurt. Så mange som har snudd meg ryggen i alle disse år og alle som har sviktet meg. Oppi all dritten, er det noen som viser at de er ok. Man kan stole på noen, og det vil man finne ut etter hvert, gjerne når man blir litt eldre og mer moden. Nå i dag er jeg 20, snart 21. Jeg har verdens beste kjæreste som passer på meg og har det delvis bra! Men alt i hverdagen er en utfordring. Bare det å skulle ta bussen er fælt for meg, og redselen om å ende opp alene. Uansett hva som skjer, så skal jeg klare meg. Jeg kommer ikke til å gi opp, aldri! Jeg er en fighter og det vil ikke endres.

Hvis noen av dere leser denne historien og har en liknende, men bærer den alene, del den med andre. Snakk med folk som står deg nær! Er de dine ekte venner, snur de ikke ryggen til deg. Dette var en kort historie av mitt liv. Det er så MYE mer oppi alt dette, men det tar for lang tid. Og det viktigste er vel fortalt. – Jente 20 år.

♥ Å lese dette var virkelig hjerteskjærende. At en far har seksuelt misbrukt sitt eget barn i så mange år er helt grusomt. Jeg er glad for at du kom deg ut av det, og at du fikk dømt han til fengsel. Men jeg klarer ikke sette meg inn i hvor tungt det må være for deg å leve med dette. Men jeg er glad for at du har funnet deg en kjæreste som gjør at du har det bra! Jeg vet ikke hva slags råd jeg kan gi deg, siden dette er noe jeg aldri har opplevd selv. Men husk en ting; Du betyr så utrolig mye! Ikke la en grusom mann ødelegge ditt liv. Som du selv sier, så er du en fighter. Og jeg håper virkelig du klarer å kjempe deg igjennom dette! 

Mitt råd til alle unge barn der ute: Det er aldri deres egen feil at noen misbruker dere. Hvis dere har blitt/blir misbrukt av familie, venner eller en ukjent så gå til politiet med dette. Da får dere hjelp!

 

 Jeg er redd jeg kommer ikke til å bli noe mer enn hva jeg er i dag. Jeg er redd jeg ikke kommer til å oppleve det jeg vil oppleve og ikke kommer til å nå mine mål. At jeg kommer til å være stuck akkurat der jeg er nå. For det har jeg allerede vært i nesten ett helt år nå..

♥ Jeg kjenner til denne følelsen så altfor godt. Det er så stort press på at vi skal oppleve alt, vi skal ha den lengste og beste utdannelsen, og vi skal klare å nå alle målene våre. Men realiteten er ikke sånn! Selv kjenner jeg veldig på det at vennene mine har kommet godt i gang med utdanningen sin, og vet hva de skal bli. Mens jeg aner ikke hva jeg skal bli, og jeg føler at livet mitt bare suser forbi, og at jeg allerede er for gammel for å nå mine mål. Det er jo helt sykt med tanke på at jeg bare er 21 år. Men husk at du har god tid til å nå målene dine og oppleve ting du vil oppleve. Skriv en konkret liste med ting du vil oppleve og oppnå, en slags bucket list. Og finn ut måter som gjør at du kan gjøre tingene på denne listen. Hvis en av tingene er å oppleve forskjellige land, men du har ikke penger og ingen å reise med. Kan det være smart å få seg en jobb som du jobber på til du har fått spart opp nok penger. Kanskje du har en venninne som er i samme situasjon? Som har lyst til å reise men er blakk. Lag en avtale om at dere skal jobbe og spare penger, så drar dere på reise sammen 🙂 

 

 Er en jente på 16 år, er 170cm høy og vekten min er altså 47 kg. Jeg reduserte inntaket mitt av mat veldig stort, i forhold til det jeg spiste tidligere. Veide altså 59 kg før alt marerittet begynte. Jeg liker ikke mat lenger, utenom SUNNE snacks (som f.eks. Questbars) og kylling. Spiser rundt 500 kalorier daglig, jeg tvinger meg selv til å spise såpass mye bare for å holde meg i livet. Jeg orker ikke mer, jeg blir bare tynnere og tynnere.. Jeg vil en vakker dag avslutte dette, men jeg vet ikke helt enda om jeg vil klare det. Føler meg egentlig ganske så rart, da før var det helt normalt for meg å spise en hel freia- melkesjokolade (150 g) daglig, eller chips og alt annet usunt. Jeg gidder ikke lenger å være med folk, stenger meg gjerne på rommet mitt etter skolen og føler livet mitt er verdt ingen ting. Har ingen ting å se fram til, vi flyttet ganske så langt fra andre familiemedlemmene, så jeg ser ikke besteforeldrene mer enn sånn maks. 2 ganger i året. Føler meg ensom, og dersom jeg en dag spiser mer enn de teite kaloriene jeg spiser normalt, enten spyr jeg ut alt, eller tar andre piller for å bli kvitt maten. Dette er ikke ofte altså, 3-4 ganger i mnd. Jeg er syk akkurat nå, men tør ikke gå til legen etter helsesøsteren fant utav at vekten min (siterer henne nå) er gått ned DRAMATISK. Jeg… Har ingen høye mål, men er veldig opptatt av å gjøre det bra på skolen. Satser på et snitt på ca. 5,0, minst 4,5. Er så lei av alt.

 ♥ I dagens samfunn så er det så altfor stort press på oss at vi skal være så ekstremt tynne. Vi ser Victoria Secret fashionshow på tv’en og tenker at vi må se ut som de jentene for at noen som helst skal like oss. Men slik er ikke virkeligheten, fordi vi er helt perfekte akkurat som vi er. Og jeg håper du en dag kan føle at du er bra nok for verden, og at du da klarer å spise igjen. Kanskje du burde ha som mål å høyne kalori inntaket med 50-100 kalorier hver uke? Da går det gradvis oppover igjen, og du slipper noen brå overganger. For å ha et så lavt kaloriinntak som du har nå er veldig skadelig for kroppen din i lengden. 

 

Håper det hjalp dere å fortelle meg om hemmelighetene deres, og at det lettet litt på trykket. Ønsker dere alle et fantastisk liv, og all lykke dere kan få ♥ Husk å snakk med noen hvis du sliter med psykiske problemer. Enten det er en venninne, lærer, psykolog eller forelder. Det finnes alltid en løsning på alle problemer. Husk det! 

23 kommentarer
    1. Syntes du er en fantastisk blogger, men å la folk fortelle deg sine hemmeligheter på nett mener jeg å gå for langt, du har jo heller ingen grunn til å blande deg i andres hemmeligheter når du ikke kjenner dem.

    2. Jeg syntes virkelig du burde ha sånne innlegg oftere, kanskje du kunne stilt spørsmål om for eksempel, spise forstyrrelser, mishandling av barn og unge og se hvor mye Faen skap det gjemmer seg bak det, jeg vet av egen erfaring at det er utrolig mange som bærer på en historie som man ikke kommer noen vei med, som man kanskje ikke tør å fortelle til nærmeste, kanskje man ikke engang tør å oppgi navn. Derfor tror jeg at sånne innlegg er en super måte å få lettet noen mennesker der ute som har det vanskelig, som trenger å få det ut bare! det hjelper!
      supre svar hadde du, virkelig!

    3. Wow, Stina! At du tar deg så god til å lese igjennom, tenke over hva som står der og i det hele tatt legger så mye arbeid i et svar til en person du ikke kjenner, er utrolig beundringsverdig. GO STINA!

    4. “ingenting er fordi galt til at det kan fikses”
      skjønte ikke helt den setningen.. eller, skjønte poenget, men skjønte ikke gramatikken

    5. utrolig bra skrevet! Jeg ble selv mobbet på barneskolen. Jeg har alltid vært en person som har stått opp for andre selv om de nørvendigvis aldri sto opp for meg. Jeg har eldre søsken, og var tidlig en jente som brukte et litt mer modent språk og tenkte litt lengre enn de andre.
      Det jeg sa, sto jeg for og lot meg ikke bøye for de som ville gjøre meg vondt. Jeg var mye alene på barneskolen, grunnet dette. Datidens, det jeg vil kalle bitcher var de mest “populære” i klassen. Alle ville være med de for selv ikke å bliutestengt eller mobbet . Den eneste grunnet var jo at folk var redd de og turte ikke å stå imot. Det gjorde jeg, jeg var den eneste som sa imot de, og sto opp for andre som ikke kunne forsvare seg selv. Ingen ville stå opp for meg, jeg følte meg veldig alene. Jeg hadde en bestevennine, men hun gikk ikke i samme klasse,og jeg var alltid andre-valget hennes. Jentene i klassen var veldig stygge med meg. Det er spesielt en episode som er brent inni hjeren min. Alle jentene gikk sammen inn på jentedoen og planla hvordan de skulle gå imot meg. Planen var at alle skulle gå mot meg sammlet som en gjeng og bare stirre på meg. Jeg husker den vondte følelsen når 16 jenter kom i gruppe og stelte seg i ring rundt meg. De sa ingenting, men det trengte de ikke. Blikkene deres holdt lenge. Jeg følte meg forsvarsløs. Der sto jeg, i midten av sirkelen alene, uten at noen ville hjelpe meg. De gjorde alt de kunne får å “break me down”. Men jeg var sterk. De skadet seg selv å løp til lærerene å skyldte på meg. Å bli beskyllt for noe man ikke har gjort er forferdelig. Ingen lærere trodde på meg. Det siste året på barneskolen var et bra år for meg. Jeg fikk meg venner jeg kunne stole på. Jeg kan takke mamma og pappa for at jeg kom meg gjennon barneskolen. Det var mange dager hvor mamma tok imot en gråtende jente, og trøstet i fler timer, og pappa som hadde uendelig mange telefonsamtaler meg skolen. Jeg går i 9. klasse nå. Jeg har det bra nå, jeg har kommet i et trygt miljø, og har egentlig lagt den tiden bak meg, men jeg får fortsatt vondt når jeg tenker på det.

    6. Tusen takk for at valgte å svare meg! Jeg tenker på en måte sånn selv avogtil på mine veldig gode dager. Men som oftest bryter det meg ned for fort før jeg rekker å komme på positive tanker. Holder på med saken med å få meg jobb nå så håper det skjer fort. 🙂
      Syntes du svarte veldig bra og burde ha flere slike innlegg! 🙂

    7. Må bare få takke deg, du gav meg mot til å slå opp med kjæresten min etter at han var utro, det ble slutt for en del måneder siden, har aldri vært lykkeligere etter at alt var over, all stresset ble sluppet av skuldrene mine og jeg ble glad igjen! Tusen takk Stina, for alt 🙂 <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg