I dag tidlig leste jeg en ganske sjokkerende nyhet på TV2.no. Snapchat gjorde nylig en endring i reglene sine, der de blant annet har valgt å kunne lagre alle bildene dine, og selge de uten å informere deg om det. For å sette det litt på spissen, så kan faktisk de selfiene du sender til kjæresten din, som kun skulle være private, bli offentliggjort og solgt på nett.
For den vanlige “mannen i gata” kommer det nok ikke til å skje så altfor mye. I og med at massemediene ikke bryr seg om du sender en halvdirty snap til kjæresten din. Men for de med mange følgere på snapchat, kan konsekvensene bli fatale. Jeg vil tippe av snapchat har en generering som gjør at den plukker opp bildene til populære snapchattere, og lagrer de. Dermer kan plutselig Kim Kardashian eller Fotballfrue sine private selfies bli solgt på nett.
Selv vil jeg tippe at snapchat aldri ville hatt noen interesse av mine bilder. Men det er fortsatt ekstremt viktig å være obs på hva man sender til andre. Husk at det finnes apper som gjør at man kan ta screenshot av noens snapchatbilde, uten at personen får vite om det. Så nestegang du sender en småfrekk snap til gutten du liker, bør du vite at han kan lagre bildet og bruke det imot deg senere. Aner virkelig ikke hvor mange jeg vet om som faktisk blir truet av sine egne kjærester, hvor kjæresten truer med å lekke bilder om de slår opp. Rimelig skrudd eller? Ah, dagens samfunn altså. Blir helt sprø jeg!
Men uansett folkens. Det jeg vil frem til med dette innlegget, er at dere må tenke dere om før dere sender bilder på snapchat. Samme gjelder facebook, kik, instagram og hele sulamitten. Ting kan bli brukt mot deg senere, og det er ikke noe gøy å få et nakenbilde av seg selv spredd rundt på sosiale medier og pornosider.
Hva tenker du om at snapchat kan bruke dine bilder som de vil? Og har du sendt bilder du angrer på?
De siste dagene har det kommet frem en skikkelig kjip beskjed. Det er slutt på popcorntime. Strømmetjenesten som tilbyr oss alle de nyeste episodene av favorittprogrammene våre, er nå lagt ned. Jeg syns dette er så ufattelig kjipt! Det er ingen andre strømmetjenester som faktisk tilbyr de aller nyeste filmene og episodene av favorittprogrammene mine. Jeg håper virkelig popcorntime kommer tilbake, bare at vi heller betaler en hundrelapp i måneden. Det hadde vært så mye bedre!
Det er så kjipt at vi nå må vente ekstremt lenge, eller gå igjennom masse virus sider hvis vi skal se nye episoder av favorittprogrammene våre. Kunne ikke de heller sett på markedet, og laget et like bra tilbud som man kunne betalt for? Markedet sånn som det er nå, er jo helt ræva. Netflix for er eksempel, har kun filmer som er veldig gamle og har aldri nye episoder av noe som helst. Hadde vi i alle fall hatt den amerikanske versjonen av Netflix, hadde det hjulpet betraktelig. Men neida.
Her i Norge er utvalget så dårlig, at vi heller ender opp med å bruke sider som gir pc’en mer virus enn limewire ga oss på tidlig 2000′ tallet. Hvorfor er det ingen som faktisk tilbyr et bedre utvalg? Jeg tror de fleste nordmenn har null problem med å betale en hundrelapp i måneden for å strømme. Så pengene er vel ikke problemet. Hmmm. Blir spennende å se om popcorntime kommer ut med en betalingsversjon i fremtiden. Da kommer jeg til å stå først i køen i så fall!
Helt siden jeg var liten har jeg feiret Halloween. Det var den ene dagen i året der jeg kunne kle meg ut som noe skikkelig skummelt, og gå rundt i nabolaget fra dør til dør med venninnegjengen min. Vi planla kostymene våre lenge i forveien, og gledet oss skikkelig. Selv om ikke alle helt hadde skjønt hva halloween var for noe, gjorde vi fortsatt ingen “trick” mot dem. Var lyset utenfor et hus skrudd av, skjønte vi at de ikke feiret halloween, så de droppet vi å gå til. Jeg husker det var en familie i nabolaget som alltid hadde pyntet ekstremt mye på utsiden av huset, og moren hadde alltid kledd seg ut. Dit gledet vi oss alltid til å gå. Det var så stas når de voksne også var med og kledde seg ut!
Å gå trick or treat på halloween er noe av det morsomste fra min barndom, og noe jeg unner alle barn der ute og oppleve. Men takket være en gretten kjerring som mener at Halloween er en amerikansk tradisjon, som skal vekk, har hun laget en facebookside og fått med over 120’000 mennesker til å være imot Halloween. De mener at man skal bytte ut halloween med julebukk. Julebukk er jo god gammeldags norsk tradisjon, og nye tradisjoner er jo så skumle, at de må vi holde langt unna.
Da jeg så denne siden fikk jeg hakeslepp. Hva feiler det sånne mennesker som er imot halloween? Hvis dere tror halloween er det eneste vi har tatt fra andre land tar dere feil. Kan jo bare nevne juletreet, santa lucia og valentinesdagen. Halloween gjør den lange høsten litt morsommere og gir et lyspunkt til mange der ute. For en kveld glemmer man bort hvor kjip høsten er, og man kan ha det morro med vennene sine. For de som mener at vi burde bytte ut halloween med julebukk, skjønner dere ikke at dere tar fra mange barn en veldig stor glede? Skjønner virkelig ikke hvorfor de skal mase om julebukk. Det er aldri noe som har vært tradisjon så lenge jeg har levd, og det var borte lenge før halloween kom. I julen har folk allerede nok å kose seg med. Så hvorfor ikke fordele lyspunktene litt utover høsten og vinteren? Da har både voksne og barn mer å glede seg til!
Istedenfor å gå helt imot det. Kan man ikke lage litt regler som gjør det bedre for alle? For eksempel; har noen skrudd av lysene utenfor huset sitt, betyr det at man ikke feirer halloween, ergo man dropper å gå til det huset. Foreldre bør også bli flinkere til å gå med barna sine. Vær obs på at man går hjem til ukjente folk, så ikke send barna deres ut for å gå alene til hvem som helst. Og når det kommer til kostyme, så er det mye som kan gjøres veldig billig og gratis, så man slipper dette kjøpepresset som alle grinebitre kjerringer bitcher om. Og godteri går det ann å kjøpe på steder som Europris, der de som regel alltid har billig smågodt før halloween.
Så folkens, ikke ødelegg halloween for de som liker det. Omfavn denne nye tradisjonen og ha det gøy isteden. Ikke vær så gammeldagse for en gangs skyld. Vi nordmenn må virkelig skjerpe oss, og ikke bokstavelig talt slenge døra i trynet på nye tradisjoner.
Å være hvit og oppvokst i Norge, er som å ha vunnet i lotto. Vi har det så bra at vi ikke engang skjønner det selv. Ikke engang jeg skjønner hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i et hjem der det var middag på bordet hver eneste dag, jeg fikk gratis skolegang, skulle jeg ha vann kunne jeg bare skru på springen. Jeg har aldri vært redd for at jeg skulle tråkke på en mine, eller at noen skulle komme inn i huset og drepe hele familien min. Jeg har aldri måttet flykte på en båt med 100 andre mennesker for å komme vekk fra krig. Jeg har aldri opplevd at noen har behandlet meg dårlig, fordi jeg hadde en annen hudfarge enn hva de hadde. Jeg har aldri vært så sulten at jeg har vært nær døden.
Jeg kom nettopp over et bilde på twitter som vekket så mange tanker og følelser i meg. (se bilde over). Denne lille gutten har mistet begge bena sine. Hvordan vet jeg ikke. Men tipper jeg rett, er det fordi han har tråkket på en mine. Han ser hjemløs og fattig ut. Jeg kjenner det svir inne i hjertet mitt. Hvordan kan jeg sitte her å klage over at telefonen min går fort tom for strøm, og at jeg ikke har nok klær i klesskapet, når denne lille gutten sitter på andre siden av jordkloden uten bein og et hjem?
Vi har alle hørt frasen “sultne barn i Afrika”. Men har vi faktisk forstått hvordan de har det? Har vi gitt det noe som helst av tiden vår, til å faktisk forstå andres situasjon? For meg er det å forstå sånt nærmest umulig. Det blir så virkelighetsfjernt. Men samtidig prøver jeg å forstå.
Det er så sinnssykt mye jeg har tatt for gitt. Jeg kjenner jeg blir helt kvalm av å se på forskjellen mellom hvordan vi har det her i Norge, og hvordan de som bor i fattige og krigsrammede land har det. Her sitter så mange nordmenn på facebook og bitcher over at MDG vil ha et bilfritt Oslo sentrum. Men vet du hva? Det er så sinnssykt mye verre problemer der ute. De som har flyktet fra Syria for eksempel. Hvordan kommer det til å gå med alle flyktningene? Tanken på alle som allerede har dødd da de tok båter over havet, er forferdelig å tenke på.
Er det blitt sånn at vi fokuserer på overfladiske problemer, for da er det lettere å sovne om natta? For meg har det definitivt vært sånn. Bare tanken på hvor grusomt så mange andre mennesker har det, gjør at jeg blir dårlig. Så da er det lettere å irritere seg over at mobilen går fort tom for strøm, eller gruble om man har råd til å kjøpe en ny laptop snart.
For tanken på denne lille gutten er for vond. Tanken på at det er millioner av mennesker som det der ute, er for vond å tenke på.
Fra nå av skal jeg sette så mye mer pris på det jeg har. Både penger, og at jeg har en fantastisk familie og fantastiske venner. Jeg skal sette pris på helsen min og at jeg er frisk. Jeg vil også begynne å hjelpe de som ikke har fått livet servert på et sølvfat. Jeg vil hjelpe de, så de får det bedre.
Jeg ønsker at du som leser dette, skal tenke godt over livet ditt. Tenk over hvor godt du faktisk har det. Det at du i det hele tatt kan lese dette innlegget på en pc/mobil gjør at du allerede har det økonomisk bedre enn millioner av mennesker der ute. Sett deg ned og tenk grundig over livet ditt. Tenk på alle de fantastiske tingene du har. Tenk på måter du kan hjelpe andre til å få det bedre. Hva kan du bidra med for å gjøre verden til et bedre sted? Hva kan vi gjøre for å gjøre verden til et bedre sted?
En ting som jeg alltid har fått slengt i trynet, siden jeg startet å blogge, er at “du må jo tåle litt drittkommentarer da”. Uansett hvor grove kommentarer jeg har fått, virker det som at det er bare noe man må tåle, siden jeg selv har valgt å være i det offentlige øyet.
Den siste uken har serien “haterne” kommet ut på TV2 sumo. Det er en serie der flere offentlige personer, blant annet Sophie Elise og Sandra Borch, tar et oppgjør med noen av de som har hetset dem på nett, og konfronterer de ansikt til ansikt. Det er veldig fascinerende å se hvordan forskjellige mennesker reagerer. Noen reagerer med at de viser anger ovenfor hva de har skrevet, og forklarer at de var sinte i øyeblikket da de skrev kommentarene, og at det er noe de angrer seg for. Mens mannen som hadde snakket stygt til flere personer over nett, blant annet Sophie Elise, viste ingen anger. Dette var en mann i femtiårene, med en datter.
Det at en voksen mann kan lire av seg så stygge og hetsende kommentarer til andre mennesker, er forkastelig. Å skrive stygt om andre på nett er faktisk ikke greit. Uansett om det er en jente i klassen eller en blogger du skriver stygt til, er det virkelig ikke ok!
For mange er det ekstremt lett å være tøff i trynet over tastaturet. Slenge inn noen ekstra stygge kommentarer, for å få den bloggeren til å føle seg ekstra dritt. Jeg aner ikke hvor mange drittkommentarer jeg har fått i løpet av tiden jeg har blogget, men det har vært en god del. Alt ifra at jeg må begynne å ta hestepiller for å vokse, siden jeg tydeligvis er dverg, til at jenter jeg trodde var venninnene mine har skrevet lange hatinnlegg om meg på bloggen sin.
I løpet av de siste årene har jeg fått mye tykkere hud. Det har jeg bare vært nødt til for å overleve som blogger. For hvis jeg sier imot folk, og sier at det faktisk ikke er greit å slenge dritt, får jeg bare motstand. Det virker som at fordi jeg en blogger, kan folk få lov til å lire av seg så mye dritt de bare vil.
Men vet du hva kjære deg. Du som skriver dritt til meg på bloggen min, som skriver hatinnlegg om meg på bloggen din. Jeg ser alt dere gjør. Jeg vet hvem dere er. For selv om du skriver kommentaren anonymt, legger du igjen IP adressen din når du legger igjen kommentar på bloggen min. Og hvis jeg virkelig vil, kan jeg lett finne ut hvem du er, så lenge jeg har IP addressen din.
Så til dere der ute som anonymt slenger dritt til meg, og andre bloggere. Tenk litt over hva du gjør. For det å mobbe noen over nett er ikke ok. Og i “beste” tilfelle, kan jeg anmelde kommentaren din og du kan bli dømt og få fengselsstraff. Eller ringe foreldrene dine, og fortelle hva slags grusomme ting barnet dems skriver til andre på nett. Selv om kommentarene er digitale, er de fortsatt like ekte. De sårer like mye, og de er like alvorlige.
For et år siden flyttet jeg ut fra et ekstremt turbulent forhold og inn et bokollektiv. Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet i fremtiden. Det eneste jeg visste var at alt kom til å bli så mye bedre. Forholdet jeg hadde vært i hadde lenge vært skadelig og jeg kunne ikke vært mer lykkelig den dag i dag, for at min gode venn Nora satt seg ned med meg og slo neven i bordet og sa at nok var nok. Nå var det på tide at jeg kom meg ut av det, og begynte å bygge opp meg selv igjen.
Det siste året har vært fylt med opp- og nedturer. Mest oppturer. Det har vært vanskelig. Å flytte inn i et bokollektiv med 3 helt ukjente jenter, som jeg kun hadde møtt på visning 2 dager i forveien var veldig merkelig. Det gikk overraskende greit. Det var en stor forbedring. Selv om det førte til at jeg i 7 måneder sov på en madrass på gulvet. Jeg bodde, sov og jobbet på et rom som var knappe 9 kvadratmeter. (anbefaler dere å måle med et målebånd for å forstå hvor lite det rommet faktisk var). Det var ingen dans på roser å skulle bo med 3 andre jenter jeg ikke kjente, når jeg nettopp hadde kommet ut av det forholdet jeg hadde kommet ut av. Men de tok meg godt imot, så det gikk overraskende bra.
Etterhvert som tiden gikk begynte endelig ting å skje, og jeg vant årets YouTuber og fikk bloggkontrakt med Nettavisen/Side2. Inntektene økte veldig ettersom nettavisen tok seg av den økonomiske delen, som jeg selv ikke var så god på.
Innen 1 juni kunne jeg endelig flytte inn i egen leilighet for meg selv. Ikke bare hvilken som helst leilighet. Men en leilighet som virkelig har vært drømme leiligheten. Jeg elsker hvordan leiligheten min ser ut, jeg elsker nabolaget den ligger i, og mest av alt elsker jeg at jeg bestemmer alt selv her. Her er det ingen som kan si til meg at jeg må være musestille etter klokken har blitt 21, eller som jeg må spørre før jeg tar med venner hjem eller har vors. Her er det kun jeg som bestemmer.
En av de aller første kveldene etter at jeg hadde flyttet inn her, var fra da jeg forstod hvor fritt jeg faktisk hadde det. Jeg lagde boller klokken 01:30 på natten, hadde på musikk og bare trallet rundt i min egen lille boble. Da forstod jeg virkelig hvor godt jeg endelig hadde fått det. De siste månedene som jeg har bodd her har virkelig vært en helt ny start.
Jeg har det så mye bedre med meg selv, og har fått igjen mye mer kontakt med venner og familie. Endelig smiler livet skikkelig, og det føles helt fantastisk! Endelig er jeg på et sted i livet, der jeg virkelig har det skikkelig bra, og jeg ikke har en eneste ting å klage på.
Det jeg ønsker å si med dette innlegget, er at selv om ting kan virke ekstremt tungt og håpløst, må du ikke gi opp. Er du i en situasjon der du har det vondt, så må du ikke være redd for å gjøre noe med det. Livet har så mye fantastisk å tilby, so dont settle for anything less than amazing.
Vi mennesker er så vanvittig sterke hvis vi bare vil det nok. Vi har fått mennesker til månen, vi har utviklet den mobilen eller pcen du leser dette innlegget på. Vi har gjort så mye ting som er større enn hva man kan drømme om. Men det hele har alltid startet med en drøm og et ønske. Har du det, er du allerede langt på vei. Husk at uansett hva drømmen eller ønsket ditt er, så kan du klare det.
Er du i et drittforhold med noen som behandler deg jævlig, kom deg ut av det. Har du lyst til å bli en svær popstjerne, gjør det! Har du lyst til å finne opp en sykt kul ny teknologisk ting, gjør det! Uansett hva dine drømmer og dine ønsker (store og små) her i livet er så kan du klare det! Du er så jævlig mye mer sterk enn du tror! Du må bare gutse litt! Så kommer du til å bli overrasket over hvor mye du faktisk kan få til!
I natt kom skattelistene ut. En dag som mange nysgjerrige nordmenn har ventet lenge på. Nå kan du endelig luske på hva naboen din tjener, og se hva favorittbloggeren din tjener. Jeg vil tippe at mange av dere allerede har søkt opp diverse mennesker og lusket rundt på skatteetatens sider, for å se hva andre tjener. Jeg logget inn selv i stad, ikke for å søke på andre, for det har jeg rett og slett ingen interesse av, men for å se hvem som hadde søkt på meg. Og da jeg så at en ganske god venninne av meg hadde søkt på meg, ble jeg ganske satt ut. Det er en ting at tilfeldige mennesker jeg ikke kjenner søker på meg. For det driter jeg i. Om du vil titte på hva jeg tjente de siste månedene av 2014 året, da jeg faktisk hadde inntekt, be my fucking guest. Men at en venninne søker meg opp. Det syns jeg bare blir rart. Er det greit å gjøre det liksom? Jeg syns virkelig ikke det. Og det kleineste av alt, er jo at man ser hvem som søker på deg. Så om du snusker rundt, så ser folk det. En faktisk tommel opp for den funksjonen skatteetaten.
Når det kommer til det at vi lever i et land der vi er så pengegriske, og misunnelige på hverandre, at vi ender opp med en stat som legger ut inntekten vår på nettet, syns jeg at er ganske drøyt. Til nå har jeg til gode å høre om andre land som har samme ordning. Jeg skjønner liksom ikke greia. Selv snakker jeg aldri om økonomi med noen som helst. Ikke engang foreldrene mine. Rett og slett fordi jeg syns sånt er privat, og fordi at sånt endrer alt. Sier man at man har tjent mye penger en måned, forventer folk at du skal spandere på dem på byen. Forteller du folk at du har tjent dårlig en måned, regner folk at du tjener det beløpet hele året, og de ser nesten ned på deg fordi du ikke tjener fett. Greit, nå er kanskje ikke alle sååå pengegriske. Men fy fader, hver eneste gang jeg er så dum at jeg uttaler meg om økonomi med noen som helst, så endrer det alltid alt.
Jeg syns det er idiotisk at vi skal bry oss så sinnsykt mye om penger. Klikker du deg innom vg, dagbladet og nettavisen er det artikler om hva kjendiser tjener. Når de skriver om bloggere er det lett at mange blir sinte, fordi de ser de ekstreme summene mange bloggere tjener. Men det som ikke står der er hvor mye bloggerne jobber for de pengene. At de jobber hver eneste dag, året rundt, og blottlegger seg totalt på nett. Nei, det står ikke der. Så derfor er det mange som elsker å lese artiklene, og hate på oss bloggere fordi vi tjener mer enn brannmenn og sykepleiere.
Brannmenn og sykepleiere er jo yrker som virkelig hjelper folk. Men det gjør også bloggere. Ja, det finnes utallige bloggere som er totalt rosa og aldri skriver noe deep shit. Men de hjelper andre også. Vi bloggere gir mange der ute et lite avbrekk i hverdagen. Hele målet med min blogg har alltid å kunne gjøre hverdagen til unge jenter litt lettere. Ha et sted der man kan koble ut og drømme seg bort mens man ser på antrekk og cafèbesøk. Få et ekstra dytt i rumpa til å komme igang med treningen, og se på videoer hvor man kan lære nye sminketips. Lese innlegg med samfunnsdebatter om alt ifra feminisme til utestengelse blant venner. Mitt mål med denne bloggen har alltid vært å kunne gjøre deres hverdag bedre og lettere, og ha en good feel på det hele!
Uansett. Det jeg vil med dette innlegget, er å be dere tenke mindre på andre sine penger. Ikke døm de andre jentene i klassen etter hva foreldrene dems tjener. Og ikke bli så sinte på rosabloggere fordi mange av oss tjener en del penger. In the end of the day, så er det bare penger. Penger kjøper hverken lykke eller et snillere hjerte!
I dagens samfunn handler det om å prestere. Vi skal få 6’ere på skolen, ha tusenvis av følgere på instagram, trene 5 dager i uken så vi ser ut som topptrente atleter, vi skal ha en jobb der vi tjener fett, klærne skal være fra dyre merker som Chanel og Louis Vuitton, vi må ha verdens beste kjæreste, på byen kan vi kun drikke Moèt og hvis vi ikke får hundrevis av gratulasjoner på facebook på bursdagen vår, er vi mislykket. Vi er generasjon prestasjon.
Alt vi gjør, skal gjøres perfekt, og vi skal være bedre enn alle andre. Vi skal rett og slett være kongen på haugen.
Alt handler om penger, makt og popularitet. Vi bruker Michael Kors vesker, Parajumper vinterjakker og glitter uggs for å vise at vi har penger. Vi bruker ekstremt mye tid på å legge ut bilder på instagram, fordi desto flere følgere man har, desto mer populær blir man på skolen. For å finne den perfekte kjæreste bruker vi en app på telefonen, der man kan velge og vrake kun etter utseendet. Fordi personlighet kommer i andre rekke. Utseendet er det andre ser, så det er viktigst.
Selv om Norge har gratis skoler, skal man gå på private skoler. Man skal bruke tusenvis hvert semester, fordi BI er bedre enn universitet. Vi bryr oss ikke lengre om hvordan folk faktisk har det, eller hva vi kan hjelpe de med. Det eneste vi tenker på, er hva de kan gjøre for oss. Vi velger venner etter hva de kan gjøre for oss, og de som ikke kan gjøre noe for deg, faller utenfor.
For å lykkes i alt blir vi mer kyniske for hver dag som går. Vi driter i om vi tråkker på noens tær, så lenge vi kommer til toppen av haugen. For det som er viktigst her i livet, er jo å være kongen på haugen, eller hva?
Nå er den første delen av dette innlegget skrevet litt på spissen. Men hvis dere tenker dere om, ser dere nok at det er litt sånn samfunnet har blitt. Da jeg var med på “ung igjen” som gikk på VGTV for litt siden, begynte jeg å tenke litt over dette fenomenet. Om dere ikke har sett programmet, handler det om en mann på nesten 60 år som bytter liv med en 20 åring i en uke. Man får virkelig se hvor mange flere ting man må prestere på nå, fremfor i gamle dager. Da foreldrene mine vokste opp var det ingenting som het instagram og tinder. Utdannelse utenfor ungdomsskolen og videregående var noe kun de færreste tok, og man kunne møte kjæresten sin på fest eller på matbutikken. Jeg skulle ønske at jeg kunne gå inn i en tidsmaskin og se om jeg hadde blitt mer lykkelig for 30 år siden.
Personlig tror at jeg alt stresset som finnes i dagens samfunn gjør mange ungdommer ulykkelige. Det er så ekstremt stort press på å prestere på så mange plattformer, at hvis man skal være flink i alt, ender man opp med å måtte bruke narkotika for å holde ut. Stadig vekk hører jeg om studenter som bruker narkotika for å holde ut under studietiden. Presset er for stort, og for å klare seg igjennom må de ty til slike midler. Hvor sykt er det ikke at samfunnet har blitt sånn? Skal vi unge virkelig ha et så stort press på oss at vi må ty til narkotiske stoffer for å klare oss?
Men hvordan kan vi stoppe opp denne utviklingen? Hvordan kan vi fjerne dette enorme presset?
Jeg tror det viktigste er at vi starter med oss selv. Bry oss litt mindre om alt, og litt mer om færre ting. Man trenger ikke være perfekt på alle ting. Det holder i massevis å gjøre så godt du kan, på noen få ting. Det å få 6’er i alle fag, samtidig som du har masse venner, er populær på sosiale medier og er topptrent, er nærmest umulig å klare. Så ikke bli altfor lei deg om du kun er halvveis god i kun en av tingene. Det viktigste er at du er et godt menneske, som ikke gjør andre noe vondt. Å komme seg til topps i noe, er ikke verdt det om du må slenge noen andre under bussen for å komme deg dit.
Hva syns du vi bør gjøre for å fjerne dette presset?
Oktober er rosa måned, og jeg syns det er fantastisk at det brukes en måned i året til å bringe frem åpenhet om brystkreft. I Norge er det over 3000 kvinner som årlig får brystkreft, og derfor er det viktig å gi støtte ved å bruke en rosa sløyfe eller donere penger til brystkreftforeningen. For de som blir rammet av brystkreft er det hele 90% som overlever de 5 første årene. Dette er veldig mye takket være at det har blitt mye åpenhet om brystkreft, sånn at mange blir flinkere til å sjekke brystene sine jevnlig, og tidligere finne svulst.
Brystkreft er noe som rammer hver 12 kvinne i Norge. Det kan være en tante, en venninne, moren din eller deg selv. Derfor er det så utrolig viktig at man har større fokus på brystkreft, sånn at enda flere blir flinkere til å sjekke brystene sine jevnlig. Fra man fyller 30 år bør man sjekke brystene jevnlig hjemme, og også ta mammografi. Husk; desto tidligere man oppdager brystkreften, desto større er sjansen for å overleve.
Selv om jeg vet at de fleste av dere som leser bloggen min er under 30 år, syns jeg det er viktig at vi viser omtanke. Bruk en rosa sløyfe i oktober for å vise omtanke til de rundt deg, som selv har/ har hatt brystkreft og til de som har venner/familie som er rammet av brystkreft. Anbefaler dere også å ta turen innom Lindex, Mester Grønn, Kid, Vitus Apotek eller Coop og kjøpe dere en rosa sløyfe. Inntektene fra salget går til forskningsprosjekter som øker kunnskapen om behandlingen av brystkreft. Du finner også mange forskjellige produkter på kreftforeningens nettside HER.
Du kan også lese mer om brystkreft, behandling, symptomer og undersøkelser HER.
I det siste har det vært mye diskusjoner om det å holde folk utenfor. Å høre om 7 åringer som ber inn til bursdag, der ingen kommer er hjerteskjærende. Jeg får stadig vekk kommentarer fra dere hvor dere forteller meg at dere ikke har blitt bedt i bursdager og på jentekvelder. Sånt kan gjøre ekstremt vondt, og det kan føles veldig tungt. Å bli holdt utenfor er en vond følelse. Men saken har også andre sider. Derfor tenkte jeg å snakke litt om dette temaet i kveld. Når du har lest innlegget ønsker jeg gjerne å høre dine meninger og erfaringer om dette temaet. Jeg tror det er viktig at dette er noe vi diskuterer og gir hverandre forståelse om.
Nå har det blitt sånn at hvis man skal dele ut bursdagsinvitasjoner på skolen, så må man be alle. Hvilket egentlig er en fin tanke. Men samtidig, så er det faktisk ikke det. La oss si at jeg var 12 år gammel og skulle feire bursdagen min, og det var et par jenter i klassen som alltid skulle mobbe meg. Men på grunn av skolens regler, var jeg nødt til å invitere mobberne i min egen bursdag. En dag som skulle være en gledens dag for meg selv, som kunne endt i at jeg hadde blitt mobbet i min egen bursdag. Nå er jo dette fiktivt, og jeg har aldri måttet oppleve noe sånt. Men for mange der ute er dette hvordan ting faktisk er. Å feire bursdagen sin skal være morsomt, og man skal ha det gøy. Det skal ikke være sånn at man må på død og liv be alle i klassen.
Tenk også på de som kanskje ikke har så god råd, eller har en liten leilighet. De har ikke mulighet til å ha 15 jenter i hjemmet sitt. Skal de droppe å feire bursdagen til datteren sin, fordi de ikke kan be alle da? At noen ikke ber alle i bursdagen sin, kan ha mange grunner. Selv ville jeg aldri bedt noen i min egen bursdag som jeg ikke var venn med.
Det er jo ingen voksne som må be alle fra jobben sin i 30 års laget sitt. Så hvorfor skal det være sånn at barn må tvinges til det? Jeg husker selv det var flere jenter i klassen min som jeg virkelig ikke kom overens med da jeg gikk på barneskolen. Heldigvis var det ikke noe regel den gangen som sa at man måtte be alle, og derfor slapp jeg å måtte få min egen bursdag ødelagt av å be de jentene. Så derfor syns jeg faktisk man skal få velge selv hvem man vil be i sin egen bursdag.
Underveis i ungdomsårene også, hadde jeg både jentekvelder og hjemmefester. Da ba jeg de som var vennene mine, og kun det. Å be hun ene som alltid virket sur, eller som virkelig ikke passet inn, var ikke aktuelt. Det hadde jo bare ødelagt festlighetene.
Ekstremt ofte er det “mobberne” som får skylden. For ja, om man ikke ber absolutt alle i klassen på bursdagen sin, så blir man plutselig sett på som en mobber. Men kan det faktisk være den som ikke blir bedt, som faktisk har skylden? Nå vet ikke jeg hvordan alle situasjoner er, men som regel er det jo en grunn til at man ikke blir bedt. Er man en frekk og rappkjefta unge, så burde man jo forstå at folk ikke vil be deg på festen sin? Og hvis man er super klein og aldri sier et eneste ord, og folk må nærmest dra ordene ut av deg, for å holde samtalen gående, så burde man kanskje jobbe med å bli mer utadvent, fremfor å være lei seg for at man ikke ble bedt.
Men selv om man kanskje har lyst til å kun be vennene sine, så er det fortsatt vondt for den ene jenta som ikke ble det. Som må høre om hvor morsomtbursdagen var på skolen mandagen etter. For ja, om en gjeng med jenter har feiret bursdag sammen, så snakkes det om da de sees på skolen igjen. Og det å være den eneste som ikke ble bedt i bursdagen får en til å ofte føle seg som en outsider. Som at man ikke passer inn, og at ingen liker en. En helt forjævlig følelse.
Så selv om jeg på den ene siden syns at man skal kun be vennene sine, så kan det også være hyggelig å be alle. Ikke la kun en person stå igjen uten invitasjon når skoledagen er omme. Hvem vet, plutselig så kan du se en helt ny side av henne i bursdagen din, og dere kan ende opp med å bli skikkelig gode venner?
Hva tenker du? Bør man invitere absolutt alle, eller er det greit å droppe noen?
