Pokemon Go har virkelig tatt verden med storm. Bare siden det ble lansert i starten av juli har det blitt lastet ned over 30 millioner ganger. Så man kan trygt si at dette spillet er populært. Det blir spilt av alt fra “svette” nerdegutter til sminkejenter. Dette spillet er uten tvil noe av det beste som har skjedd vår generasjon, og jeg vil nå forklare hvorfor.
Det er jo ikke akkurat å stikke under en stol at vår generasjon har blitt ganske ødelagt av gaming. Veldig mange barn og ungdom + voksne, sitter inne forran pcen eller tven, mens de spiller dag ut og dag inn. Jeg kjenner flere personer som spiller så mye at de lett kan sitter 10-12 timer hver dag forran pcen, og det eneste de går vekk fra pcen er for å hente mat eller gå på do.
Nå er jo det litt ekstreme tilfeller kanskje. Meeeen, det er ikke så langt vekk fra hvordan mange har det. Hvor ofte er det man ser barn faktisk gå ut for å leke lengre? De fleste sitter som regel inne og spiller Minecraft eller scroller igjennom instagram 13421 bilder.
Men, nå har det kommet en stor forandring. For å kunne spille Pokemon Go er man nødt til å være ute og gå rundt. Desto mer man går desto flere Pokemon fanger man. I tillegg får man egg som klekker når man har gått x antall meter. Dette gjør at desto større spill “nerd” man er, desto mer aktiv blir man. Jeg har hørt om personer som vanligvis nesten aldri beveger seg, men som nå går 20’000-40’000 skritt hver eneste dag, fordi de spiller så mye.
Så dette er uten tvil et fantastisk spill, og fitness app. Men, det er ikke bare en fitness app. Dette spillet gjør at mange også får flere venner. Tidligere sosialiserte “gamere” ved at man snakket via spillet man spilte. Men sjelden møttes man in real life. Nå derimot, gjør Pokemon at mange samles. Dette er fordi de ofte blir satt opp “lures” som tiltrekker masse Pokemons, og dermed går flere spillere til det stedet. I tillegg til at det er forskjellige Pokestop i byene, som man kan få pokeballer og andre ting på. Poenget mitt er; når så mange mennesker trekker sammen til disse stedene er det ofte at man kommer i snakk, og blir venner.
Selv har jeg ikke spilt spillet mer enn 3 minutter i Roma, da jeg personlig ikke vil bli hekta siden jeg alltid har så mye jobb jeg må gjøre. Men, for noen dager siden var jeg med Per Fredrik og noen kompiser av han ut for å fange Pokemon i Sandefjord. Synet som møtte meg var helt merkelig. Hele parken var stappfull av mennesker som prøvde å fange Pokemon, og fremmede kom lett i snakk fordi man kunne snakke om spillet.
Så ja, det er ingen tvil om at dette spillet kommer til å redde mye av vår generasjon. En generasjon som var truet med overvekt og kom til å få mange sykdommer på grunn av at de satt mye stille. Men nå som dette spillet har kommet blir det totalt endret, og vi får plutselig en generasjon som går ut og beveger seg masse. En stor tommel opp til Pokemon Go!
Uæææh! I dag er det 10 måneder siden Per Fredrik og jeg ble sammen! Det er så utrolig rart å tenke på hvor fort tiden har gått! Vi har opplevd og gjort så mye sammen på denne tiden. Vi har jo til og med kjøpt hus sammen! Det er ingen tvil om at vi begge to visste at det kom til å bli oss for alltid helt fra starten, så det å for eksempel kjøpe hus sammen, var null stress!
Det er ingen tvil om at de siste 10 månedene har vært helt fantastiske, og jeg har det så utrolig bra sammen med Per Fredrik. Jeg vil se for meg at det å være sammen med en person som meg, som utleverer alt av privatliv på nett, og som blogger om hverdagen, kanskje ikke er det letteste å være sammen med. Men Per Fredrik har bare vært en fantastisk støttespiller for meg, og en bedre kjæreste finnes virkelig ikke!
En ting jeg har innsett siden jeg ble sammen med Per Fredrik er hvor viktig det er at man har en kjæreste som behandler en bra. Det gjør en så ekstrem stor forskjell om man har en kjæreste som faktisk forstår hvordan man har det, og som klarer å se ting fra begge sine sider. I dagens samfunn finnes det så mange forhold der jenta blir behandlet som dritt, og det er faktisk ikke greit.
Altfor ofte ser jeg både venninner og bekjente bli behandlet dårlig i forholdet de er i, men av en eller annen grunn klarer de ikke å forlate det dårlige forholdet. Det er sikkert mange av dere som leser dette innlegget nå, som er i et dårlig forhold. Til dere har jeg bare en ting å si; det finnes faktisk fantastiske gutter der ute, som kommer til å behandle dere bra. Så ikke finn dere i å bli behandlet dårlig.
Kjæresten min er uten tvil et bevis på at det faktisk finnes fantastiske mennesker der ute!
Er det en ting jeg som blogger sliter en del med, så er det at jeg alltid må forholde meg til tusenvis av mennesker. Bare prøv å se for dere at dere hver eneste dag skulle fått hundrevis av kommentarer spredd utover bloggen, facebook, instagram, youtube, mailer, osv. Kommentarer med lange spørsmål, negativ drittslenging, folk som prøver å tråkke på dere, og selvfølgelig en god dose positive.
Slik har jeg det hver eneste dag. Og for å være ærlig, blir jeg litt sprø av det til tider. Det er ikke det at jeg tar meg så nær av drittslengingen. For den pleier jeg som regel bare å prelle av meg.
Det er heller det at det alltid er så mange mennesker som skal fortelle meg sine meninger om alt med meg. Håret mitt, personligheten min, forholdet mellom Per Fredrik og meg, kroppen min, hvordan jeg skriver, hvordan jeg sminker meg, osv. Det blir rett og slett litt mye noen ganger.
Nå for tiden kjenner jeg at jeg føler veldig på dette trykket. Om det er det jeg skal kalle det. Et trykk av mennesker som skal bry seg. Alt fra 12 år gamle skjønne jenter som forteller meg at de ser opp til meg, til 40 år gamle drittkjerringer på side2 facebook kommentarfelt som skriver om meg “Overdreven bruk av sminke ser mer tragisk ut enn pent. ser jo ut som en brunhåret plastikkdukke…trodde først d bare var en oversminket utstillingsdukke hos brio”.
Jeg vet jeg har lagt opp til det selv, og at jeg må tåle at folk mener ting om meg siden jeg er en blogger. Men jeg prøver rett og slett bare å forklare litt hvordan jeg har det, og hva jeg tenker om det hele.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn å bare vise dere ting litt fra min side, og kanskje si litt til meg selv at jeg må gi mer faen i hva noen som helst måtte mene om meg, og kjøre mitt eget løp.
For hvis jeg fortsetter å bry meg om hva andre mener om meg, positivt eller negativt, kommer jeg bare til å bli helt skrullete til slutt!
Å se hvordan jeg så ut da jeg var 17 år, gjør at jeg får helt sjokk. At det gikk ann å være så brun? Altså, hva var det jeg egentlig tenkte med? Greit at dette var på en tid hvor alle gikk rundt og var supertæne og fulle av melanotan (meg selv inkludert), men fordet da. Når jeg ser hvordan jeg ser ut nå ved siden av hvordan jeg så ut før, ser jeg jo utrolig blek ut. Men samtidig vet jeg jo at jeg har litt farge, og er gyllen i huden. Jeg syns det er så mye finere å heller være litt naturlig i hudfargen. For så brun som jeg var før, det var ikke mye lekkert!
Det er noe helt annet å være brun hvis det er hva du naturlig er. Men når er hvit jente blir så brun som jeg var, så ser det bare dumt ut! Og for ikke å snakke om hvor farlig det var! Herregud, jeg tok jo solarium flere ganger i uka, og svidde huden. Helt til den dagen i dag får jeg fortsatt svi for dette. Jeg har nesten alltid tørr hud over hele kroppen, og gjett om de rynkene kommer til å komme tidlig på meg!
Nei folkens, nå som det er sommer vil jeg anbefale dere å moderere litt med solingen. Det er helt i orden å ville være litt brun, men husk å gjør det gradvis og bruk solkrem som har både UVA og UVB og høy SPF, så dere beskytter huden. Tro meg, det er ikke gøy å ende opp med dårlig hud som konsekvens av soling.
Veldig ofte får jeg spørsmål av lesere og kjente, der de lurer på hvor lenge jeg skal jobbe som blogger. For hvor lenge kan man leve av noe som nesten ingen ser på som en jobb? Jo, det skal jeg si deg. Så lenge jeg vil. Å leve av blogging er noe kanskje 20 personer gjør i Norge, til tross for at det finnes over 300’000 aktive blogger. Jeg er en av de 20 heldige. Eller, heldige høres mer ut som jeg har vunnet i lotto. Å leve av blogging derimot, kommer av hard jobbing over mange år.
Jeg har allerede blogget i over 6 år, og jeg gleder meg til å fortsette i mange år til. Hvordan bloggen min kommer til å være i løpet av tiden aner jeg ikke. Men jeg vet bare at det å blogge er noe jeg virkelig brenner for, og så lenge man brenner for det, er det alltid et hav av muligheter der ute. Jeg har lyst til å gjøre så mye med denne bloggen. Reise rundt i verden, skrive en bok, gi ut en egen hair extensions kolleksjon, og mye mer!
Jeg tror at man må tørre å tenke litt nytt, og ta sjanser. Det gjelder uansett om man vil være blogger, eller åpne en restaurant. Selv har jeg alltid hatt en liten frykt for å ha en jobb jeg ikke liker. Man bruker tross alt minst 40 timer i uka på jobben, og i løpet av året bruker man ca 30-40% av tiden man er våken på jobben. Av tiden som er igjen går mye bort til å lage middag, kjøre til og fra jobb, osv. Derfor har jeg alltid strebet etter å ha en jobb som jeg elsker, så jeg ikke bruker halve livet mitt på å ha det kjipt.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med det her, annet enn å gi dere et lite innblikk i mine tanker om fremtiden. Og kanskje også pushe noen av dere der ute, til å legge litt mer effort i å få en jobb dere elsker. For tro meg. Jeg har hatt mange forskjellige jobber i mitt liv, og det er så viktig å være i en jobb man elsker!
Nesten hver dag får jeg meldinger på instagram, facebook eller via youtube kommentarer, med spørsmål fra dere om hvordan man kan få bedre selvtillit. Selv har jeg hatt mine perioder, spesielt da jeg var yngre, hvor selvtilliten virkelig ikke var på topp. Men ettersom årene har gått, har jeg jobbet med meg selv og bygget opp selvtilliten min. På veien til en bedre selvtillit har jeg lært mange triks, som jeg nå vil dele med dere.
Vi har alle ting vi ikke liker med oss selv. For meg var det lenge høyden min. Nesten overalt hvor jeg gikk fikk jeg alltid kommentarer der andre skulle rakke ned på meg på grunn av høyden min. Men jeg tror at mye av grunnen til at jeg følte at andre rakket ned på høyden min, var rett og slett fordi jeg selv ikke var fornøyd med høyden min. Nå som jeg faktisk har lært meg å elske det å være liten, og ser alle fordelene med det, får jeg nesten aldri noen negative kommentarer på at jeg er lav lengre.
Poenget mitt er at hvis vi har noe vi ikke liker med oss selv, så ser verden rundt oss det veldig godt. Og i tillegg blir man mye mer nærtagen på kommentarer som handler om akkurat de tingene man ikke liker. Men, om man lærer seg å like seg selv, så er det ingen som kan såre en med drittkommentarer.
Uansett hva slags ting man ikke liker med seg selv, er det så vanvittig viktig å lære seg å like seg selv. Selv om det finnes drøssevis at plastiske operasjoner man kan ta, for å fikse det ene og det andre, er det som regel kun oppe i hodet sitt at man må fikse på ting. For om man for eksempel er misfornøyd med puppene sine, også tar man en operasjon for å gjøre de større, er det ikke sikkert at det er løsningen.
Ofte vil ikke det å ta en operasjon endre så mye ting som man hadde håpet på, også ender man opp med å ha tatt en farlig risiko uten at det gjorde noe positivt. Men, selvfølgelig, for mange så er dette løsningen. Så jeg feier ikke dette vekk. Men jeg råder deg til å prøve og like de sidene med deg selv, før du legger deg under kniven.
Et av de triksene som hjalp meg mye, var at jeg nesten hver kveld satt meg ned og skrev minst 10 positive ting med meg selv. 5 ting om utseendet og 5 ting om personligheten min. Ved å gjøre dette lærte jeg meg å fokusere på de positive tingene ved meg selv, og se bort fra de negative.
En annen ting som er veldig viktig, er at du slutter å sammenligne deg selv med andre mennesker. Du er et fantastisk individ, så vær så snill og ikke prøv å bli en klone av et annet menneske. Bli heller den beste utgaven av deg selv som du kan bli. For om du prøver å bli et annet menneske, kommer du dessverre aldri til å lykkes, også er det jo så mye bedre å heller være seg selv!
Til slutt vil jeg bare si til dere som er unge og sliter med dårlig selvtillit; det blir bedre! Ettersom årene går og man blir eldre løper ikke hormonene like løpsk lengre, og man får det mye bedre med seg selv, som resulterer i bedre selvtillit. Men uansett alder, er det viktig å jobbe for å ha det bra meg seg selv!
Nå som 17 mai er i morgen, vil jeg ta opp et tema med dere, og det er om denne bunaden. Norges stolthet. Du finner vel ikke noe mer norsk enn bunaden. Men bruker vi den for tradisjon, eller har det å bruke bunad blitt et symbol på at man har penger?
Selv har jeg alltid lagt merke til at de litt mer fisefine jentene alltid skulle ha på seg bunaden, og ta gruppebilde sammen med hele gjengen de gjerne var på russebil med. Var det noen av jentene som ikke hadde på bunad, ble de stilt ytterst i bildet, og klippet vekk innen bildet havnet på facebook og instagram. Hadde man ikke på seg bunad på 17. mai var man ikke en “gjengen” eller “en av de rike”.
Som de aller fleste vet koster en bunad alt ifra 20’000 til 80’000 kr. Noe jeg syns er helt hinsides mye penger å bruke på et plagg man kun bruker en gang i året. Greit at man har bunaden i mange år, men jeg syns fortsatt det er en hinsides høy sum av penger å bruke på et plagg.
Enda verre er det når unge mennesker på 14-15 blir presset til å få bunad i konfirmasjonsgave, fordi alle vennene får det. Da må foreldrene pent stille opp med bunaden, hvis ikke får barnet dems høre det på 17. mai. Altså, hvor sykt er ikke det? Det er så langt ifra alle familier som har råd til å kjøpe bunad til barna sine. I tillegg vokser de fleste 14 åringer ut av bunaden sin, og ender til slutt opp med å måtte kjøpe en ny igjen når de blir voksne.
Selv har jeg aldri eid en bunad, og har ingen planer om å eie en. Selv om hele familien min alltid har brukt bunad, har det rett og slett ikke vært noe for meg. Jeg syns bunaden er en fin ting, og den er et vakkert symbol på Norge. Men jeg føler at våres generasjon har feilet litt, og kun bruker den for å vise frem at man har penger.
EDIT; dette innlegget er ikke ment for å sette et negativt syn på bunaden. Som jeg skrev rett ovenfor syns jeg den er et vakkert symbol på Norge, og jeg syns det er fantastisk at man bruker bunad. Men poenget med innlegget, er å ta vekk noe av presset mange føler med at man “må” ha bunad.
Har du noengang sett tilbake på livet ditt, og sett hvor mye ting er forandret? I mitt tilfelle har alt forandret seg helt ekstremt på litt over ett år. For ett år siden bodde jeg i kollektiv med 3 andre jenter, der jeg hadde et rom på 9 kvm. Jeg hadde kommet ut av et ganske shitty forhold, der jeg helt ærlig ble behandlet ekstremt dårlig. Inntekten min var veldig ustabil, og enkelte måneder slet jeg med å få endene til å møtes.
Nå derimot, er livet mye bedre enn jeg noensinne kunne drømt om. Jeg har en så utrolig fantastisk kjæreste, som er støttende, snill og kjærlig. Vi skal snart flytte sammen i et veldig stort og fint hus. Og fordi jeg er med i Nettavisen, tjener jeg veldig godt, og sliter aldri med å få endene til å møtes.
Det er så utrolig hvor mye ting kan forandres på kun ett år. Man kan gå fra å ha et liv der man har det ganske tungt, og sliter på mange fronter, til å ha et helt fantastisk liv. Hvis du er i en dårlig livssituasjon, så husk på at ting kan endres, og bli mye bedre enn du noensinne tørr å drømme om. Men for at ting skal bli bedre, må du jobbe for det. Og du må aldri slå deg til ro med å leve i en dårlig situasjon.
Uansett, tenkte jeg kunne dele noen koselige bilder fra her om dagen, da Per Fredrik og jeg dro på Feinschmecker i Oslo, og spiste en veldig god 5 retters. Skal du besøke en restaurant med michelin stjerne i Oslo, bør du ta en tur innom denne!
Som ung voksen er det mange ting jeg har måttet feile og lære av. Det er så mange ting som jeg skulle ønske at noen fortalte meg da var jeg yngre, som kunne spart meg for så mye stress og problemer. I dag har jeg litt lyst til å være den personen for dere. Jeg vet det er mange av dere som leser bloggen min som er unge, og er på et sted i livet der mye er nytt. Derfor kan et par gode råd komme godt med.
– Solarium. Men unntak av det siste halvåret, har jeg tatt solarium jevnlig siden jeg var 12 år. Jeg tenkte alltid at det ikke kom til å være noe stress, eller problemer med huden før jeg var typ 40 år. Problemet for min del er derimot at mye av huden min har på en måte blitt brent bort, som har gitt meg en hud som er veldig tynn og som fort får kviser. Ikke kult å slite masse med kviser, i en alder av 23 år. Thank god for gode hudpleieprodukter sier jeg bare..
– Selv om det var ganske kjedelig og noe slit, er jeg glad jeg har jobbet helt siden jeg var 15 år. Det har lært meg så utrolig mye, og hjulpet meg å komme igang med å drive et eget firma. I tillegg har det lært meg at man må jobbe for å få ting.
– De vennene man har på ungdomsskolen og videregående, blir sakte men sikkert borte. Man vokser fra hverandre, og man flytter ofte til forskjellige steder. Derimot er det de vennene man får når man har bikket 20 man oftere beholder.
– Tren fra du er ung, så det blir en naturlig del av hverdagen. Jeg sliter veldig med å få trening til å bli en del av hverdagen, fordi det aldri har vært det. Hele barndommen og tenårene hatet jeg alt av trening, og begynte ikke med trening før jeg var 17/18.
– Alt ordner seg, om du ordner opp i det. Er det en ting jeg har lært, så er det at hvis man vil at noe skal skje, må man gjøre det selv. Det er ingen som magisk kommer for å sette opp IKEA hylla de, og det er ingen som magisk vet at du vil ut og feste i kveld. Let the world know. Lær deg å sette opp IKEA hylle selv, og tørr å ringe en venninne eller 5 for å dra ut.
– Ikke bry deg om hva andre tenker om deg. På ungdomsskolen skilte jeg meg til tider ut i klesstilen. Den ene dagen kunne jeg kle meg som tidenes mest rocka person, og etter det kunne jeg være en brunkrem med jente på. Jeg fikk ofte høre det av andre at de alltid skulle rakke ned på hvordan jeg kledde meg og så ut. Heldigvis lærte jeg meg etterhvert å ikke bry meg om andres meninger, men det var noen perioder der jeg var mye sinna på andre mennesker.
– Ikke ta imot dritt fra andre. Denne henger på en måte sammen med det forrige avsnittet. Men denne går mer på andre ting. Tidligere har jeg hatt jobber der jeg har tatt imot aaaaalt for mye dritt fra sjefer og andre ansatte. Rett og slett fordi jeg ikke turte å si ifra, fordi jeg var redd for å få sparken. Senere har jeg funnet ut at det er noe som heter arbeidstilsynet, som faktisk kunne hjulpet meg. Men den gang ei. Nå som jeg jobber for meg selv trenger jeg ikke å ta imot dritt fra noen som helst, uten å kunne si ifra tilbake. Det samme gjelder for dere, si ifra om noen behandler deg urettferdig. Det er faktisk ikke OK!
– Ikke overnapp brynene dine. Det har seg nemlig slik, at de vokser aldri tilbake like tykke som de en gang var. Så ikke overnapp de så de blir 2007 pornostjerne tynne. Det er ikke pent!
– Tenk over hvilke mennesker du har rundt deg. Selv har jeg hatt altfor mye dritt mennesker rundt meg, som ikke har ønsket meg noe godt. Slike mennesker sliter på psyken, og man blir bare sliten av de. Mitt tips; om en venninne eller kjæreste ikke behandler deg bra, kutt de rett ut av livet ditt. Det finnes millioner av andre mennesker der ute, som faktisk kommer til å behandle deg bra.
Jeg sitter nå med tårer i øynene, og vondt i hjertet etter å ha lest alle hemmelighetene deres. At så mange av dere går igjennom så mange vonde ting, er helt grusomt vondt å høre. Jeg har valgt ut noen av hemmelighetene som jeg har svart på, og håper det kan hjelpe dere. Jeg er ingen psykolog, men jeg føler jeg kan hjelpe mange av dere på veien til å få hjelp med problemene deres. Jeg vil også nevne det at jeg selv har gått til psykolog da jeg slet med depresjoner, og det er absolutt noe jeg vil anbefale dere å gjøre dersom dere sliter psykisk. Det er også flere hjelpetelefoner du kan ringe gratis og anonymt til, og oversikt over de finner du HER.
Min hemmelighet er at jeg har veldig lite venner. Det er vel ikke noen hemmelighet i seg selv, men måten jeg takler det på er. Jeg later som det ikke plager meg og sier ofte at det er bedre med én fugl i hånda, enn ti på taket. Og så videre. Men egentlig, sitter jeg ofte å gråter, nettopp fordi jeg ikke har noen nære venner og prate med, være med osv. Jeg er like gammel som deg, og med unntak av trening og kosthold er vi veldig like. Har du noen gang hatt problemer med det samme? Har du noen tips eller råd til hvordan jeg skal klare å få meg nye ekte venner i en såkalt voksen alder? Jeg sliter veldig med det, og det går jo veldig ut over selvbildet mitt også, siden jeg er flink til å fortelle meg selv at det må jo være meg det er noe galt med..? På dager hvor jeg føler meg ekstra venneløs, leser jeg alltid bloggen din, og det er liksom som å prate med en venninne. For guds skyld, aldri stopp med blogging! :))
♥ Vondt å høre at du har det slik. Jeg vet selv hvor vanskelig det er å få nye venner i voksen alder. Man går ikke lengre på skolen, og derfor er det ikke like lett å bli kjent med nye mennesker. Men, det er forskjellige måter du kan bli kjent med nye mennesker. Det aller viktigste er at du tørr å være litt utadvent og tørr å bli kjent med andre. Selv om det kan føles litt skummelt! Måter du kan bli kjent med nye mennesker er igjennom jobb, eller så kan du prøve å dra på saltimer for eksempel yoga eller zumba. Vet Elixia og Sats har saltimer, så du kan jo melde deg på de, og kanskje blir du kjent med nye mennesker? Ellers går det også ann å bli kjent med nye venninner igjennom venninner man allerede har. For å få ekte venner som man virkelig kan stole på er det viktig å velge venner etter personlighet, og ikke bare popularitet / utseendet. Prøv også å være med venninnene dine ofte, sånn at dere får virkelig blitt godt kjent med hverandre! Forresten; veldig hyggelig at du føler at det å lese bloggen min er som å prate med en venninne. Det var veldig koselig å høre <3
————–
Jeg har tenkt mer og mer på det etter jeg kom i puberteten (7.klasse, går nå i 9) at jeg er bifil. Jeg vil både offentliggjøre det, men vil også ikke. Er kjemperedd for folk skal mobbe meg for den jeg er. Er en veldig jentetype, derfor tror jeg folk får “sjokk” vis jeg sier det og de vil plage meg. Mamma vet de, hun er min bestevenn og hun støtter meg, hun sier det hver dag, at hun er stolt over meg uansett hva. Bør jeg, eller ikke offentliggjøre det?
♥ Først om fremst, veldig godt å høre at moren din støtter deg og er så god! Det å “komme ut av skapet” er nok vanskelig for alle som gjør det, da mange er redd for å bli dømt. Jeg har dessverre ikke så mange råd og komme med når det kommer til det å offentliggjøre noe sånt. Men anbefaler deg å lese litt rundt på gaysir.no da det kan hende de har noen gode artikler. I juni er det også skeive dager i Oslo, og der vet jeg at de har mange mennesker du kan snakke med for å få råd og tips. Du kan lese mer om skeive dager HER.
————–
————–
Hei, Stina☺️ Jeg har et problem, jeg fikk mensen får første gang i sommerferien å har ikke hatt det siden, er det farlig? Er det noe galt med meg? Problemet er.. Jeg tørr ikke å si noe til mamma, synest det er litt kleint å snakke om, håper du kan svare meg, hilsen bekymret jente (14)
♥ De første årene man har mensen, er det veldig vanlig at man har det uregelmessig. Men, siden det er såpass lenge siden, vil jeg anbefale deg å ta en tur innom helsesøster og se om hun kan hjelpe deg. Skjønner godt du syns dette er kleint å snakke med moren din om, så derfor kan det kanskje være lettere å gå til helsesøster? Vet de aller fleste skoler skal ha en helsesøster man kan gå til.
————–
Hei Stina! Jeg er en gutt som elsker jenteting for eks: sminke, mote, klær å sånt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal vise det, jeg blir redd for at folk skal mobbe meg.. Har du noen tips til hva jeg skal gjøre?
– Ikke vær redd for å være deg selv. Om noen har noe imot det, så syns jeg det sier så mye mer om dem, enn om deg. Mennesker som mobber gjør det som regel fordi de har sine egne problemer. Så jeg syns du skal tørre å være deg selv, og om det er med sminke og høye hæler, do it! Ingen skal måtte skjule hvem de er. Anbefaler deg også å sjekke ut youtubere som “Gigi Gorgeous” og “PrincessJoules”, begge de er transseksuelle og har mye å si om temaet. Vil også anbefale deg å se “RuPauls dragrace”, da det er en feelgood serie om drag queens.
————–
Det jeg forteller nå er og har vært og er en tung byrde å bære på. Jeg er kun 15 år, men har opplevd mye vondt. Kort fortalt har jeg blitt mobbet og utestengt helt siden 1.klasse, men jeg har aldri skjønt helt hva som skjedde og hva det var før høsten da jeg begynte i 9.klasse. Jeg hadde ingen jeg kunne snakke med og følte meg helt alene. Og det er jeg fortsatt og klandrer meg selv for det, selv om jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg er den snille, hjelpsomme og stille jenta i klassen, hun som alltid øver til prøver og gjør leksene. Lærernes “englebarn”. Men sannheten er at jeg har slitt og siter fortsatt. Jeg sprekker nesten, men jeg vet at jeg ikke kan si det til noen og må bare holde ut. Jeg har slitt med spiseforstyrrelse og selvskading i omtrent 2 år, men det som er verst er at jeg ikke kan fortelle det til noen. Ikke lærere, ingen venner siden jeg ikke har noen, ingen foreldre fordi jeg er redd for å skuffe dem og siden jeg ikke har et så godt forhold til dem at jeg kan fortelle alt til dem og heller ingen på skolen. Spiseforstyrrelsene har gått over, men sliter fortsatt ned selvskading. Jeg prøver å slutte med det, men det er lettere sagt enn gjort. Hvert friminutt prøver jeg å gjemme meg på toalettet, i gangen, ved skapet eller i trappen fordi jeg ikke vill ut. Hva skal jeg ut for? Jeg har jo ingenting å gjøre der ute. Det er omtrent 3 måneder igjen til jeg går ut av 10.klasse og håper at jeg kan få meg noen venner på videregående, selv om jeg tviler. Jeg vil gjerne fortelle det til mine foreldre, men jeg vill ikke skuffe dem.
♥ Vondt å høre at du sliter så mye, og blir mobbet. Jeg vil virkelig anbefale deg å snakke med noen. Selv om du tenker at du ikke vil skuffe foreldrene dine, vil jeg fortsatt anbefale deg å snakke med de. Ofte tenker man at man ikke vil skuffe foreldrene sine, men oftest vil foreldre mer enn gjerne hjelpe barna sine med å ha det bra. Dersom du er veldig redd for å åpne deg, kan det å ringe en hjelpesentral være et første steg inn i riktig retning. Oversikt over forskjellige hjelpesentraler finner du HER. Ellers kan du trøste deg med at du snart begynner på videregående, og der kommer du i klasse med mange nye mennesker, som du forhåpentligvis får gode vennskap med. Masse lykke til ♥
————–
————–
Jeg har en hemmelighet: helt siden jeg mistet en nær slekting for litt over tre år siden har jeg slitt mye med drikking. (BTW jeg er gutt, leser bloggen din men er overhodet ikke homo!) Mange kvelder, uansett om jeg skal på jobb eller ikke, drikker jeg meg helt ut av sans og samling. En gang sa sjefen at hvis jeg ikke kom meg på “rett kjøl” igjen måtte han sparke meg. Så jeg tok i et tak, gikk opp i lønn, men så kom det et tilbakeslag da en kompis tok livet av seg for snart to år siden. Jeg var helt på bunnen, drakk som en alke og stinket gammel fyll i mange dager. Har vært edru i nesten en uke, men er ganske langt nede (av grunner jeg ikke vil si), men holder motet oppe!
♥ Vondt å høre at du har opplevd å miste så mange nære. Jeg vil anbefale deg å virkelig snakke ut med noen om det du føler. Jeg vet at gutter vanligvis ikke snakker så mye om følelser, og derfor stenger de inne. Men tro meg, det er veldig viktig å få snakket ut med noen om det du sitter inne med av tanker. Alkohol kan for mange bli en måte å glemme at man har det vondt på, men i lengden blir det mye verre, og hele livet kan ende opp med å gå rett i vasken fordi man drikker det bort. Anbefaler deg å snakke med en psykolog, for å virkelig få snakket ut om det å miste noen som står deg så nærme. Har forresten selv gått til psykolog, og det hjalp meg veldig. Så det er ingen skam å be om litt hjelp!
————–
————–
Hei Stina! Min hemmelighet er at jeg “lider” av perfeksjonisme. ALT jeg foretar meg må være perfekt. Her snakker vi om alt fra å brette en skjorte til matteprøver. Jeg får av og til også tvangstanker, noe som er meget så plagsomt. I tillegg får jeg ikke sove godt på natten. Våkner ofte brått og tror det er morgen og at jeg har forsovet meg selv om klokka er typ 2. Dette kommer nok av at jeg stresser noe sykt med alt egentlig. Har høye forventninger til meg selv. Forventer å få 6 i alt jeg gjør, noe annet er dårlig. Jeg går realfag på vg.3, og har søkt medisin til våren. Jeg vet jeg kommer inn med bare femmere fra nå av, men likevel jobber jeg rævva av meg. Og ikke nok med det, jeg trener himla mye. her snakker vi om 6 ganger i uka ofte. Har holdt på slik i 2 år. Trener masse styrke, men også litt kondis, og jeg spiser rett. Jeg synes det er moro, men noen ganger så trener jeg fordi jeg føler jeg må. Dette er vel eeegentlig ikke noe hemmelighet, men følte bare for å skrive ned litt tanker. Du rocker, Stina! Stå på videre. Smask
♥ Det høres litt ut som du har “snill pike” syndromet. Dette er noe som flere og flere jenter får, og det handler om higet etter å være perfekt. Slike tanker kan gjøre at driver seg selv altfor hardt, og ofte ender man opp med å gå på veggen. Jeg vil absolutt anbefale deg til å prøve og slappe av litt mer, og ikke fokusere på at alt skal være perfekt. Livet handler ikke om å være perfekt, eller å gjøre alt perfekt. Det å skulle gjøre noe perfekt er helt umulig. Prøv heller å tenk at du skal gjøre så godt du kan og orker, også får utfallet bli deretter. Vi jenter er nødt til å sette mindre press på oss selv, og lære oss å ha det mer gøy. Husk at du er ung nå, og ikke kast bort ungdomstiden din på å drive deg selv til vanvidd over å prøve og bli perfekt.
————–
Håper dette innlegget hjelper dere, og at det hjalp å fortelle meg hemmelighetene deres. Husk at det er så utrolig viktig å snakke med noen om man har problemer, enten om det er en psykolog, hjelpetelefon, lærer eller venninner er det viktig å ikke stenge det inne i seg. Ønsker dere all lykke i livene deres, og at dere får det bedre i fremtiden ♥
