Det er helt merkelig å tenke på at det som startet som en hobby på jenterommet hjemme hos mamma og pappa, nå er en big business. Det hele startet med noen få tastetrykk uten så mye mål og mening, en vårdag da jeg var 17 år. I begynnelsen var det bare hobby og det var så og si ingen som forstod hvorfor jeg la så mye tid ned i bloggen. Ingen rundt meg forstod hvorfor jeg ville dele så mye på nett.
Jeg fikk nesten hele tiden høre at det ikke var noe poeng i å bruke så mye tid på en blogg. Skulle dette liksom bli en fremtid? Vel. Nå sitter jeg her nesten 6 år senere og jeg har en blogg som 80’000 unike mennesker besøker hver eneste måned. Jeg tjener langt mer enn hva de fleste godt voksne gjør. Jeg er ansatt som blogger i en av norges mektigste nettaviser, og store firmaer kommer til meg for å reklamere på min blogg.
Jeg har jobbet hardt for å være her jeg er i dag. Jeg tar aldri en eneste dag fri, og jobber nesten dobbelt så mye som det som er normalt. Så det her har ikke kommet gratis. Men det vanskeligste av alt på veien til hit jeg er i dag, har ikke vært alle timene jeg har måttet legge ned i bloggen. Jeg elsker å blogge, og da gjør det meg ingenting å sitte i timesvis hver eneste dag.
Det vanskelige har derimot vært menneskene rundt meg. De første årene bodde jeg i en liten by, der jeg fikk null støtte til det jeg drev med. Jeg var den eneste som drev skikkelig med blogging, og det var vanskelig å være helt alene om dette. Foreldrene mine har alltid støttet meg, men de er fra en annen generasjon, så de skjønte fint lite av hele bloggingen. Vennene mine var heller ikke så forstående til bloggingen.
Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har fått høre det fra familie, venner, ukjente og bekjente at “Skal du ikke få deg en ordentlig jobb? Eller ta litt mer utdanning? Men heldigvis er jeg en sta person. Om jeg vil noe, så gjør jeg det på min måte. Så jeg har hele tiden klart å gi blanke i hva alle andre har sagt, og gått min egen vei. I dagens samfunn er det så sterkt press på at man må ta en bachelor eller mastergrad for å passe inn i samfunnet. Og om man skulle prøve å være litt grunder og gå egne veier, stiller alle seg veldig skeptiske til det.
Det som jeg prøver å si her, er at jeg oppfordrer dere alle til å gå den veien dere måtte ønske. Gi litt blaffen i hva foreldrene dine syns at du skal gjøre. Ikke bry deg hva vennene dine utdanner seg som. Gjør hva DU vil. Om du vil reise verden rundt, gjør det! Om du vil bli snekker, gjør det! Om du vil starte ditt eget firma, gjør det!
Våg å gå litt utenfor komfortsonen din, fordi der finner du ut hvem du virkelig er. Vi mennesker bruker altfor mye av tiden vår på jobbing, til å jobbe i en jobb vi ikke stortrives i. Derfor er det så ekstremt viktig at du ikke gjør som alle andre syns du skal gjøre. Husk; det er du som skal leve livet ditt.































