hits

Tell me your secret

Jeg vet selv hvor vondt og vanskelig det kan vre mtte holde inne en hemmelighet. Noe man vil si til andre, men uansett hva man gjr trr man ikke. Kanskje er man redd de nrmeste skal dmme deg. Eller kanskje har man ingen fortelle hemmelighetene sine til. Men er det n ting som er viktig, s er det fortelle hemmeligheten sin til noen, s man ikke holder det inne. Holder man det inne blir det bare vrre og vrre for hver dag som gr.

S n vil jeg gi dere muligheten til fortelle hemmelighetene deres i dette innlegget. Dere kan velge helt selv om dere vil vre anonyme. Fortell meg gjerne om det er noe som bekymrer deg, deres innerste hemmeligheter, en tilstelse eller noe dere fler for dele. Hva som helst :-) ♥ Kommer til velge ut noen av kommentarene deres og legge de ut i et eget innlegg. Dere forblir selvflgelig helt anonyme.

Hva er din hemmelighet?



109 kommentarer

Fant ut for rundt en uke siden at jeg er gravid! Har ikke fortalt de til folk enda, bare kjresten og mamma! Men jeg er livredd for at folk skal dmme meg, siden jeg vil beholde det. Og det er litt derfor jeg ikke tr fortelle folk det.. Magen viser litt, s jeg gr s og si alltid i svre klr, siden jeg vil ikke at folk skal se det!

Det er min innerste hemmelighet! :O

P innsiden er jeg veldig deprimert, p utsiden er jeg verdens lykkligste person.

Moren min og jeg stjeler hasj fra hverandre, og jeg er redd for ende opp som narkoman med henne til slutt....

Daniel Marthinsen

Daniel Marthinsen

4 april. 2007.

jeg glemte og snu katta....

For snart 2 r siden flyttet jeg for meg selv pga. jeg skulle g vgs. det frste ret koste jeg meg kjempe mye, fikk meg kjrste greier. Men n det siste ret, sitter jeg bare inne for meg selv med pc-en p fanget. Fikk et sprsml her om dagen, hvorfor er du ikke med vennen dine, var da det virkelig gikk opp for meg! Svare jeg ga tilbake var: P skolen er de kanskje vennene mine, men utenom er de ingenting... Hva som har skjedd vet jeg ikke, vi var jo sammen for 1 r siden, men n gr h*n bare til de andre vennene. Den eneste jeg faktisk har n er kjresten min! Skal ikek klage for han er vrdens beste, men han er den eneste vennen min ogs.. han maser alltid p meg at jeg m f meg en hobby finne p noe, men jeg har ingen finne noe pmed... han vil heller ikke vre med meg hver dag, for han er ikek helt klar for et s serist forhold som vi n har da vi har vrt asmmen i 1 r, sjeg har innsett det at jeg ikke m mase p han om finen pnoe.. s n om dagene sitter jeg abre inne, og av og til griner for meg selv ! Nr jeg mter mamms, spr ho ogsom jeg er med deg og den, ja sier jeg. men sannheten er jo at jeg ikke har noen vre med! :(

Jeg er redd familien min ender opp hver for seg, en etter en, har allerede mistet 3 tanter, 3 kusiner, 1 fetter, en mormor, en bestefar, to oldemdre og to oldefedre fra mamma sin side og fra pappa sin side, en onkel, en tante, to fetre og en kusine + en haug mer jeg aldri har kjent. Og n holder jeg p miste mor, far, sster og bror...

jeg kutter meg fordi jeg er trist og vil f smerten til en annen plass og bare tenke p noe annet enn den tingen som gjr meg trist. jeg har bare sagt det til bestevennen min men ingen andre vet det.

En av de strste grunnene som gir meg sosial angst blandt vennene mine, er utseendet mitt. Har faktisk aldri sagt det hyt eller skrive det ned noe sted, i hele mitt liv.

Jeg er ikke stolt av noe av dette, selv om det kanskje kan virke slik siden jeg er s direkte.

X'n min(som forvrig har sittet inne for vold) prvde seg p meg, seksuelt alts. 2 dager etter at jeg gjorde det slutt, og jeg sa selvflgelig ifra at det ikke var akseptabelt! men jeg skulle vre snill og hjelpe han med flytte hjemover.det var INGEN andre soveplasser enn vedsiden av han i senga, men siden han lovte at det ikke skulle skje noe s tok jeg han p ordet. Det er bare det at jeg vknet av at han prvde seg p meg igjen, seksuelt. S har tillitsproblemer pga av det, og i det faktum at jeg ikke viste han skulle sone fr politiet kom p dra til mamma med fult utstyr og tok han med til fengselet.

Vil gjerne ha respons p dette :)

Jeg er redd jeg er i ferd med falle ned i en "dal" jeg ikke kan komme meg opp fra selv. Jeg spiser ikke s mye lenger, vil bare kaste opp alt jeg spiser. Jeg er lei meg hele tiden, og ligger ofte med barberblad under puta. Jeg er redd for fortelle vennene mine hvordan jeg egentlig har det, og jeg fler nesten hele tiden at de ikke synest noe srlig om meg. Det vanskeligste er late som om jeg ikke har det slik, for det gjr s vondt.

poste denne kommentaren er skummelt, men du ville ha hemmeligheter, og sa det kunne hjelpe skrive.. Skummelt likevel.

LeneUnderhaug

LeneUnderhaug

jeg vil d, rett og slett. tenker ofte p henge megselv, hoppe foran et tog, kutte pulsen what ever.. men p utsiden av alle disse tankene og flelsene er jeg en glad og latterfyll person. jeg ler og smiler fordi jeg vil hindre folk i forst hvor deprimert jeg egentlig er.

Jeg har blitt diagonisert med depresjon og de vil teste meg for ADD/ADHD. Mamma vet ingenting og jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle det. Tviler p at hun kommer til forst. Bare kjresten, noen venner og stessteren min som vet om dette. Jeg gr n til psykolog p skolen som vil jeg skal f klarsignal fra mamma for bli testet. Hva gjr jeg? Er redd for reaksjonen.

Jeg har sykt lyst til bli gravid n.. planlagt selvflgelig! Men det vet ingen utenom kjresten..

Jeg er mer og mer for meg sjl

Og blir fortere sur og jeg er veldig deprimert ofte. Jeg har venner men jeg er ikke s mye med dei jeg fler ikke at jeg kan stole p noen av vennene mine .. Jeg er med dei kanskje en dag i uka etter skolen tilsaman men nr vi er ilag kjeder vi oss bare vet det er normalt og kjede seg avogtil og vi gjr de heile tida nr vi et ilag derfor ser jeg ikke vits med og vere s mye med dei. Fordi det ikke er s gy og jeg flger at jeg ikke kan storle p dei og at vi ikke er s veldig nre verande .... Jeg har altid nsket meg en venn en som er mer en bare vennine og som jeg kan stole p men er vel vanskelig og og finne ein sann venn s ja da blir det til at jeg er hjemme og ser serier og er deprimert osv... Vet dette "innlegget " mitt var uoversiktlig osv men det var deilig og skrive ned det jeg flrte ❤️ PS jeg elsker stilen din. Bloggen din. Utsende ditt . Sminka di. Humoren din og den personligheten jeg har ftt intrykk av du har hahaha jaja😊

I sosiale sammenhenger fler jeg at jeg blir lukket inne i et ''skall'' . Jeg klarer ikke vre meg selv. Jeg klarer ikke by p meg selv i det hele tatt, jeg blir sittende helt stille og sjenert. Tr ikke mte blikkene til folk engang , noe som gjr at de har en oppfatning av meg som overlegen, noe jeg ikke er,for jeg vil s hjerne, men klarer ikke , tror det er pga selvtilliten.

Min hemmelighet er at jeg egentlig er ganske redd for foreldrene mine vist man kan si det snn. Avogtil er dei skikkelig sure skriker til meg og truer meg med sl osv... Jeg har ikke sagt dette til noen og kommer ikke til si det til flere.. Jeg vet ikke hvorfor foreldrene mine er s sure hele tiden for jeg gjr som dei sier hele tiden. Hva skal jeg gjre? Fortelle det til noen eller?

Tusen takk for at jeg har muligheten til snakke med deg eller noen generelt om dette. No kjennes det ut som at jeg er ett tonn lettere ;) Hper jeg fr respons/svar p dette!

Jeg tenker ofte p ta mitt eget liv... Det slenges kommentarer til meg hver dag, men det er ingen som vet noe. Alle tror jeg er en glad og lykkelig person som har mange venner og har det veldig enkelt, men p innsiden er jeg utrolig deprimert. Jeg er selvskader, og det er det bare noen f som vet. De som vet det dmmer meg altfor fort uten vite grunnen bak kuttene. Jeg er lei av at alle mener jeg er s glad og lykkelig da jeg egentlig skader meg selv og har lyst til d.

Dette er kansje ikke en hemmelighet. Men det er vanskelig og holde det inne i seg selv.

En venn som kaller oss for bestevenner. Men jeg synes ikke vi er bestevenner for hun tvinger ting ut av meg, som jeg egentlig ikke vil si. Hun sier jeg vil fle meg bedre. Og nr jeg ikke er med henne blir hun trist. Og sier jeg utestenger henne. Endelig har jeg begynt og f andre venner, har hun ingen og vre med.

Jeg har og dystleksi, noe som gjr at jeg ikke trr og lese hyt i klassen. Og nr jeg sitter i engelsk time og han spr om jeg kan lese fr jeg bare lyst til grte. Og de skjnner ikke hvor vanskelig det egentlig er. De sier mitt navn hun har jo ikke lest. Da kjenner jeg det stikke inni meg igjen. Hun som kaller oss bestevenner skjnner ikke at jeg har det vanskelig. Hun synes det er rart at jeg er ute i noen timer. Og ikke henne. Hun sier hun har det like vanskelig som meg. Hun gjr hva som helst for og vre med meg . Jeg vil jo bare ha fred og bestemme selv.

Jeg er en veldig omtenksom person som vil at alle skal ha det bra, gjr alt for dem. Det kan sefflgelig bli for mye av det noen ganger, men jeg m liksom hjelpe andre. Jeg er en person som gjr mitt beste p skolen, mitt beste ved meg selv. Gjr alt for at jeg skal ha det bra andre. Blir kalt perfekt fordi jeg gjr mitt beste p alt og alle. Jeg blir deprimert noen ganger fordi jeg er s omtenksom til andre s fler jeg at jeg skulle ha ftt noe slikt tilbake fra andre, som jeg ikke gjr. Blir lei meg av dette, fordi jeg fr ingen omtenksomhet tilbake som jeg skulle nske. Jeg bryr meg om andre, men ingen bryr seg om meg like mye. Blir litt skuffet av dette, men jeg vet at jeg ikke blir f dette tilbake. Hvis jeg er lei meg p skolen kommer ingen til meg spr om det gr bra som jeg nsker. En venn skal jo bry seg om deg ikke inngrorere det. Folk bruker meg bare for f svar fordi jeg er den "smarte" vet leksene fordi jeg har pugget de. Men andre spr om fasiten fordi de ikke har gjort det. Det er blitt en vane at folk kommer til meg spr om svaret p leksene fordi jeg allerede har gjort det noen andre ganger fr...Vet ikke hva jeg skal gjre.....fles som om jeg blir brukt. Skjnner ikke at det kan vre s vanskelig sprre om det gr bra en gang? Forventer det av bffen min at hun skal komme til meg sprre meg om det gr bra nr jeg er lei meg. Det betyr jo myeee uansett om det gr bra eller ikke. Vil bare at vennene mine skal bry seg mer om meg enn bruke meg s de har det bra. Takler ikke stress heller...klikkker helt vil bare brase ned i trer..Er ikke s vant med f motstand, s nr det frst kommer s klarer jeg ikke styre meg selv hva jeg gjr eller hva som skjer eller hva jeg siier.....mamma vet om dette ogs bestevennina mi, men hun bryr seg ikke. Jeg trenger hjelp med dette nr det skjer. Trenger at noen roer meg ned. Noen ganger nr dette skjer tar jeg spisse ting mot huden min fr merker. Tenk hvis jeg starter med en kniv??? hva skal jeg gjre? Bestevenninna mi er en flott person, men hun hjelper meg ikke oppi disse vanskelige sistuasjoner..... Trenger rd om dette.. fordi jeg hvet ikke hva jeg skal gjre.

Jeg har alltid elsket foreldrene mine over alt. Det er derfor jeg ikke makter si ifra til noen om alkoholmisbruket deres, og hvordan det sakte men sikkert delegger familien vr.

Vet ikke helt ssen jeg skal starte, men kan prve og fortelle litt kort.

Er ikke direkte en hemlighet, mine nrmeste veit historien. Min, men fler litt at det hjelper og fortelle om den for og komme meg videre noe som jeg aldri helt kommer til og gjre.kab prve og fortelle det kort :)

Jeg har vrt i barnevrnet hele livet mitt og bodd i fosterhjem siden jeg var 2 r fordi bde mamman og pappan min var narkomane. Mamma dde nr jeg var 8 r.

Pappa var jeg p besk hos noen ganger, da jeg var 15 r snudde det hele seg, pappa tok aldri kontakt med meg mere fr etter 2 r da jeg fr en tlf av en venninne av han om at han har opperert i nakken og har blitt lam fra livet og ned, jeg prvde og f ett forhold til han noe som ikke gikk, han tok aldri kontakt begynte p dop igjen og rusa seg nesten hele tiden. Nr jeg var 19 r fant jeg ut at jeg var gravid, pappa blei kjempe glad og forholdet vrt blei bedre, han gikk p rehablitering for og kunne klare og g igjen. Og hadde sluttet p dop, jeg fikk film av han at han klarte og g med krykker for n ville han sjappe seg p beina s han kunne ta igjen barnebarnet sitt. Men bare to dager fre bursdagen min blir jeg vekt av en tlf om at han dde, noe som kom som ett sjokk var ikke klar over fet i det hele tatt :/ er noe jeg sliter ekstremt mye med.

Pga alt jeg har opplevd, sliter jeg med og stole p andre, vr gang jeg er i ett forhold er det jeg som delegger med en gang jeg fler at det er usikkert ssen dem fler for meg s trekker jeg meg unna, jeg fler at nr jeg endelig klarer og komme meg fremover s er det alltid noe som trekker meg tilbake.

Blei ksnskje litt langt, men dette er min strste "hemlighet", at jeg ikke stoler p noen, tar det Som en selvflge at jeg blir svikta.

Da jeg pdro meg gjeld starten den p 140.000 og jeg var langt nede og visste ikke hva jeg skulle gjre for betale meg ut av denne gjeldskrisen, ubetalte regninger, forbruksln og krefittkort, meldte meg p luksusfellen og kunne fint ha kommet med der, men jeg var p den tiden ikke klar over hvor mye jeg faktisk skyldte s da jeg ikke trodde det var mer enn 40.000 s sa de p luksusfellen at dette ville jeg greie og ordne opp i med jobbe mer vakter :)

N i dag er gjelden min s godt som halvert og jeg er p rett vei, sklidd litt ut igjen p enkelte regninger men er s godt som p rett vei :)

Rundt april/mai i fjord var jeg dum og lagde avtale med en kompis om prve bli fuckfriends. Han virket som en ordentlig fyr og jeg tenkte dette var typen jeg kunne stole p og at det ville g bra. Nr vi mttes, s mistet jeg lysten og flte det bare ble feil. Jeg prvde to ganger dytte han unna og si at vi burde ikke gjre dette, men han forsatte og da ga jeg opp. Resten husker ikke, men endte opp med at han dro og at vi mistet kontakten helt. Har hatt det utrolig vanskelig etter dette og blir ikke bedre at vi gr p samme skole, angrer utrolig og skulle nske det aldri hadde skjedd :/

Sikker p at jeg er bifil. ingen vet det

Jeg er redd for hva vennene mine vill si om at jeg vill bli forfatter, (ogs de som ikke er vennene mine)

Jeg forsnakket meg og rpte en stor hemmelighet om en venn til en annen venn av meg. Jeg vet ganske sikkert at hun ikke kommer til fortelle noe videre, men alikevel har jeg utrolig drlig samvittighet, og jeg angrer s sinnsykt mye.

P innsiden er jeg en veldig deprimert person som trste spiser veldig mye, som har gjort at jeg har lagt p meg noe enormt den siste tiden. P utsiden er jeg ei veldig sjenert jente.

Jeg er forelsket i en gutt, og jeg fortalte det til besteveninnen min. Vi har vrt venner n i 4 r, ogs sa hun at han var stygg og dum. Ogs neste gang jeg s henne p skolen var hun kjreste med den gutten, s sa hun du fr som fortjent. Jeg hadde ikke gjort noen ting, ogs senere den dagen s spurte en annen veninne av meg hvorfor hun var sammen med han. Da sa hun fordi gutten hun liker likte meg. Vi er fortsatt venner, men jeg har lyst grte hele tiden, jeg har egentlig lyst til "sl" henne for det hun gjorde. Man godt si at jeg har ftt kjrlighets sorg. S jeg har mistet en bestevenn og den gutten jeg er forelsket i fordi hun har drivet baksnakket meg.

Jeg fler meg veldig alene, jeg vet jeg ikke er alene om det men etter at min far fikk hjertesvikt, nyresvikt, leversvikt og hjerneslag og l i koma i 2 uker og hjertet hannes stoppet 8 ganger, s har jeg flt at jeg har vrt i en veldig drlig film. Min egen verden p en mte. Jeg fler ingen skjnner meg selv om de sier at de skjnner meg. Meg og min far har altid sttt hverandre nre og jeg har altid kunne snakke med han om alt, men n nr han ikke er hjemme men er p Rehableteringssenter og ikke er hjemme fler jeg meg snn alene hjemme. Jeg prver vre pen om det men jeg klarer det ikke, min strste hemmelig het er egentlig bare det at jeg savner pappaen min veldig mye og vil ha han hjem, bare jeg snakker og skriver om det som har skjedd begynner jeg grte.. Jeg fr veldig vondt inni meg av se hvordan han sliter og er s lei seg n, han har tynnere ben og armer en meg og det er veldig vondt se, jeg vet at det er pga alt han har gtt igjennom men uansett... Ogs er jeg redd for si til min mor hvordan jeg har det pga meg og hun har ikke s veldig godt forhold..

Det var egentlig bare det! Tusen takk for at du hadde ett snt innlegg det er gtt f det ut. <3

Hemmeligheten min er at jeg sliter med dyp depresjon og det har jeg gjort i over et halvt r n. Det er absolutt ingen som har en anelse om det, rett og slett fordi er en veldig innesluttet person og liker ikke tanken p at folk skal "bry seg" om meg. (:

Jeg gir meg selv skylden for at foreldrene mine skilte seg

Jeg har vrt selvskader i over 2 r og alvorlig selvskader (etter legenes begrunnelse) i over ett r.

Men n er jeg p vei til slutte, idag er jeg 111 dager skadefri, men jeg tr ikke si det til noen. S ingen vet hvor langt jeg har komt meg siden i fjord, og det er egentlig veldig vondt. Liksom jeg vil ikke ha oppmerksomhet rundt det, men en bekreftelse p at jeg har vrt flink hadde ikke skadet. Ikke engang mamma vet at jeg har vrt skadefri s lenge..

rita johannessen

rita johannessen

Jeg er avhengig av laxoberal .Det er pga magen ikke fungerer p egen maskin .Fr kunne jeg g i 3 uker uten g p do...ja, ja det er noe dritt dette.!!

Er en jente p 16 r, er 170cm hy og vekten min er alts 47 kg. Jeg reduserte inntaket mitt av mat veldig stort, i forhold til det jeg spiste tidligere. Veide alts 59 kg fr alt marerittet begynte. Jeg liker ikke mat lenger, utenom SUNNE snacks (som f.eks. Questbars) og kylling. Spiser rundt 500 kalorier daglig, jeg tvinger meg selv til spise spass mye bare for holde meg i livet. Jeg orker ikke mer, jeg blir bare tynnere og tynnere.. Jeg vil en vakker dag avslutte dette, men jeg vet ikke helt enda om jeg vil klare det. Fler meg egentlig ganske s rart, da fr var det helt normalt for meg spise en hel freia- melkesjokolade (150 g) daglig, eller chips og alt annet usunt. Jeg gidder ikke lenger vre med folk, stenger meg gjerne p rommet mitt etter skolen og fler livet mitt er verdt ingen ting. Har ingen ting se fram til, vi flyttet ganske s langt fra andre familiemedlemmene, s jeg ser ikke besteforeldrene mer enn snn maks. 2 ganger i ret. Fler meg ensom, og dersom jeg en dag spiser mer enn de teite kaloriene jeg spiser normalt, enten spyr jeg ut alt, eller tar andre piller for bli kvitt maten. Dette er ikke ofte alts, 3-4 ganger i mnd. Jeg er syk akkurat n, men tr ikke g til legen etter helsessteren fant utav at vekten min (siterer henne n) er gtt ned DRAMATISK. Jeg... Har ingen hye ml, men er veldig opptatt av gjre det bra p skolen. Satser p et snitt p ca. 5,0, minst 4,5. Er s lei av alt.

Sliter med selvskading.. Men har om 12 dager vrt to mneder skadefri p grunn av kjresten min.. Bygger ogs opp anoreksi..

Jeg kutter meg selv, hater utsende mitt, har prvd ta overdose med parcet o.s.v. Har gtt ned i en "dal" jeg ikke kommer opp av. Jeg spiser nesten ingenting og nr jeg har spist, spyr jeg som regel. Jeg mistet en veldig god venn sommer 2013 og savner henne mye.

Ehhh jeg liker egentlig ingen i klassen min jeg har skilte foreldre vil bo hos moren min jeg later som hvem jeg er hver dag for prve at de andre i klassen min skal like meg og. I tilleg d rakker x kjresten min ned p dem nye kjresten min bare fordi han er sjalu s gjord van snn at vi nesten slo opp s jeg gjorde noget fryktelig. Jeg fortalte jenta han var forelska i at han var homo og at han sku nske hu hadd en penis og store pupper

jeg var utro nr jeg var gift tok ansvar skilte meg etterp

Gikk gjennom mobbing fra 5.-7 klasse.

Allerede i 3 klasse begynte jeg med sminke bare for ikke vise "huden" min p en mte. Jeg dekket det med concealer eller foundationen til mammaen min uten at hun visste det. Dette fortsatte frem til 5 . klasse. men det var vell da det begynte skje ting. Jeg "vokste" Og ikke vokse, vokse, men vokse. Alts, magen min. Flere av guttene i klassen ville begynne le av meg hvis jeg gjorde noe eller bare "Hahah, se p den grisen'a" Kan virkelig ikke beskrive hvor mye det srer bare av skrive dette her n. I 6.klasse kan jeg bare skrive her og n at det var det verste jeg har opplevd i mitt liv. Jeg hatet gymtimene, og bading. Hadde det vert for meg ville jeg heller vert inne i klasserommet og hatt matte. For og f det rett ut. p vren, nr det var tine tinestafett "tiden" nr vi skulle ve. Kan ikke engang skrive det ssen det var. Jeg var rett og slett den treigeste og de samme guttene ville le av meg og kalle meg for "snegle" eller "kua kan ikke springe" Det sitter fortsatt fast i magen. Flere ganger gikk selvmordtankene i hodet, ja. det hres sikkert "N overdriver du" Men, og g gjennom s negative dager hvert dag, 7 dager i uka. Sammen med folk du ikke liker. det er et rent helvete. Alle minnene. Det er fortsatt tider jeg ikke engang tr gjr noe. Men etter at jeg begynte i 7. klasse har det blitt litt mindre. Er noen ganger det kommer ut med et "uhell". Jeg begynte p hndball mens alt dette foregikk. Fordi jeg visste mine eneste venner er der og hndball var noe jeg virkelig elsket. Jeg begynte p det, og har gtt ned nesten 15 kg. Fr jeg begynte p hndball veide jeg meg engang, da l jeg p litt over 80, og ja. Det piner og innrmme dette, men jeg er stolt. Jeg ligger p rundt 50 n, og kan ikke si hvor glad jeg. Denne bloggen har hjelpet meg s mye. Det med trening og helse, det har virkelig gitt meg s mye inspirasjon. Jeg gr i 8.klasse n og jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er. Hadde det ikke vert for vennene mine hadde dette sikkert fortsatt foregtt.

Dette er en av de bloggene jeg er mest innom p grunn av inspirasjon, helse og trening. Takk Stina! St p, du har lesere over hele Norge som elsker deg! ;*

Scared of being me

Scared of being me

Jeg er en jente i midten av tenrene, med diagnosen Alopecia Areata. Dette betyr at i tid og utide, mister jeg hr. Noen ganger har jeg bare sm flekker som er skallet, som er lett skjule, mens andre ganger mister jeg nesten alt hret mitt, og ender opp med se ut som en mann i slutten av 70-ra (med mne).

Jeg gr konstant med lue, og er alltid redd for at noen skal komme borti s den faller av, eller rive den av p tull.

Jeg er livredd for komme nrme folk (venner og evt. fremtidig kjreste), fordi jeg er redd for hvordan de skal reagere nr de ser det. Jeg nekter sove over hos folk, fordi jeg er redd for at lua skal falle av mens jeg sover.

Jeg har fortalt om dette til et par stykker, og alle er stttende. Likevel tenker jeg det er noe annerledes fortelle det enn vise det.

Sykdommen har levd med meg nesten tte r. Alt jeg nsker meg er kunne vre meg selv fullt ut, og at det kan vre bra nok. Men jeg er s utrolig redd.

Her er kronisk syk, noe som gjr jeg er veldig mye deprimert. Fler ingen tror jeg er syk av de p skolen for jeg vil ikke vise jeg her vondt. Ogs hatt en barndom som ikke var lett skal i rettsak snart igjen mot pappaen mi. Noe som gjr at sykdommen og depresjonen ikke blir noe bedre. Blir s fort sliten av vre med mennesker over lengre tid. Har kjreste men han har forandra seg s mye s jeg tror han kanskje har ei annen ei men klarer ikke f meg selv til finne det ut av det er s redd for vre alene. Fler alle klager p livet og dems skal vre s mye verre jeg sier aldri noe s dem vet ikke hvordan jeg har det. Er redd for virke sippete

Jeg skader meg selv.

Har prvd ta mitt eget liv 4 ganger.

8. september 2013 ble jeg voldtatt.

Jeg skader meg ikke bare med kutting, men har utallige brudd i kroppen, brennmerker, forstuelser og blmerker etter selvskading.

Har vrt ganske p kjret med alkohol og litt andre ting.

Har vrt to ganger i fyllearresten fordi jeg klikka p politiet.

Foreldere mine skal skilles, jeg er synsyk deprimert p innsiden og gr gjennom mobbing.

Jeg har ogs ringt til en sex telefon, og jeg er ganske ung 1* r!

jeg elsker han fortsatt, og det kommer jeg alltid til gjre. ingenting gjr s vondt som det hre at han vi g videre.

Jeg har vrt mye deprimert fr og n har det kommet tilbake.. Hater flelsen, fler meg syk hele tiden, fler meg dum, stygg og fet! Andre kan nok ikke se dette p meg, men jeg fler de ser p meg og tenker at det har klikka for meg! Jeg spiser lite og trener litt ofte, jeg legger meg sulten og gr p vekta for se om jeg har gtt ned i vekt! Jeg vet jeg ikke br gjre dette, men det er tankene mine som sier at jeg m gjre dette! Dette er vanskelig for meg, spesielt siden jeg snart er femten r og er som andre jenter interessert i f meg kjreste! Gutter sier alt mulig til meg, bortsett fra pene og positive ting! Da blir jeg bare surere og surere!! Og mer og mer deprimert! Jeg har til og med hatt lyst til ta mitt egen liv! Har heldigvis ikke klart dette!! Liker ikke at folk dmmer meg som en flink pike og tror jeg lever et liv p roser, jeg har det forferdelig nesten 24/7!!

jeg hadde sex med han jeg var/er forelsket i 2 ganger og han er bare et r enldre enn meg, men vi begynner krangle s lett....s n er det den helvetes stemmninga mellom oss! og som prikken over i en sitter vi sammen i klasse !!!

jeg ble voldtatt nr jeg var 10.

Fr alltid frem det dirtye i gutter!! ikke m vilje. ...

skader meg selv, tror p mobbere og veldig drlig selvflelse...vil drukne pappan min...siden han forlot mamma m meg p fdselen min!!!! han er en dritt

long story....fortsetter

neste gang-.-

Sliter med at jeg tror at folk ikke liker meg s da tr jeg ikke snakke til folk. Mye av dette er kanskje fordi jeg hater utseendet mitt(masse kviser og hudormer) dette tenker jeg p nesten uansett hvor jeg gr. Har prvd masse forskjellige rense greier men hjelper ikke ogs har jeg ikke sminke til dekke det. Dropper ofte snakke med nye folk fordi jeg er redd for hva de skal syns.. Har ftt frekke kommentarer slengt mot meg i virkeligheten p nettet derfor er jeg livredd for snakke med ny folk. Vist noen sier at jeg et pen klarer jeg ikke tro det, tenker bare at de sier det for vre snill. Blir s sykt stressa over dette og skole og over kropspress at jeg blir fort sur,irritert p andre. Dette er virkelig ikke snn jeg vil vre..

Mobbing 4-7.Klasse

Ja.. Det begynte med at noen kommenterte skolebildet mitt, om at jeg var oransj i hele trynet.. Jeg tok det ikke srlig innp meg, men jeg fikk den kommentaren hver dag etter det. Jeg fikk hre fra min beste venn hva folk hadde sagt og kommentert om meg, og hun stoler jeg 110% p! Dagen etter hrte jeg at de snakket om meg i "gjengen".. Nr jeg kom bort og spurte hva de snakket om, fikk jeg et svar: ikkeno! S jeg bare gikk der ifra. Jeg gikk aldri bort til dem igjen, fordi jeg hadde hrt at de hadde kalt meg hore, bitch og masse annet stygt.. Jeg hrte bare verre og verre ting etter hver dag, jeg ble ogs nettmobbet, kraftig, om at jeg Teodor jeg var s jvlig pen og at jeg var en hore fordi jeg hadde to kjrester p en gang nr jeg var 7.. Jeg hadde vondt bde fysisk og pshykisk. Det eneste jeg tenkte p var at jeg hpet at det skulle ta slutt en dag. Klarte ikke sove om nettene og jeg dro ikke p skolen. Jeg var for redd. Jeg tenkte ogs at jeg ikke var god nok, at jeg ikke betydde noe. At ingen brydde seg om meg. Jeg var ikke den peneste og ikke den smarteste. Alle andre var perfekte, alle untatt meg. Jeg var alltid "den jenta der borte". I timen hrte jeg hvisking med mitt navn. I friminuttene gjemte jeg meg inne p do. Etterhvert begynte jeg p kutte meg, jeg vet at mange kanskje ikke tror meg n...menmen. Ja..jeg begynte kutte meg og fikk arr. Jeg dusjet ikke i gymmen fordi jeg ville ikke vise meg. Det var mestkutt p hndleddet og p lrene. Det er en forferdelig smerte g gjennom. Jeg klarte ikke holde inne lenger s jeg skrev sanger om det. Jeg synger det for meg selv noen ganger. Det som er, er at jeg ikke har fortalt noen om kuttinga. Fordi det er det som er vrst. Jeg sa det bare til meg selv, s det hjalp ikke s veldig mye. Men litt. Dette holdt alts p i 3 r. Kanskje noen ikke tror meg, men jeg skriver ikke dette for gy, og ikke bare for komme i et innlegg p en blogg, men dette er faktisk en mte si hemmeligheten sin til noen. S jeg har faktisk hatt det veldig tft. Jeg kutter fortsatt meg, og jeg blir mobbet. S jeg liker egentlig nesten ingenting med livet mitt. S Stina, jeg hper du kan si noe jeg kan gjre. For at jeg kan f det bedre i ungdomstiden. Du kommer alltid med gode tips, uansett ❤️ Jeg skriver ikke s mye, for jeg gidder ikke at alle skal synes synd p meg, og jeg vil ikke si for mye. Dear God,all i Want is a happy Life ❤️

Eg e veldig deprimert, snn s det e n s har eg det s ille at eg griner dager p rad.. Berre det med at mamma sier eg m legge plegget inn i kjleskapet igjen p irretert mte fr meg til grine, eg e s srbar trist akuratt n. I tillegg vet eg ikkje kossn eg ska f sagt det te familie venner. E ikkje like lett nr vennane mine utestenge meg p fritida.. Detta e da min lille hemmlighet!

jeg har slitt med spiseforstyrrelse i 6 r n. en veldig tung anoreksi kan man si. vrt innlagt pga det, og har mttet ftt mat gjennom rr. sde elns heter det. har alltid vrt den jenta som har hatt problemer. ble mobbet fra 4klassen til 2ret p VGS. har bipolarlidelse, som tidligere ble kalt for maniskdepressiv,. har tung depresjon, selvskader meg selv, har adhd klarer ikke helt leve med det.. har vrt inn og ut ifra psykriatien som en annen kasteball.. jeg fungerer ikke ut i arbeid , eller i hverdag som generelt.. fungerer ikke og strekker ikke til slik som "normale" mennesker gjr, og det gjr meg s sinnsykt deprimert.

Er kanskje ikke en superhemmelig hemmelighet, men kan vre godt f luftet den ut.

Jeg er redd for mte min egen far p gaten. Jeg er redd for hva som vil skje, dersom jeg mter han igjen. Han er ikke frisk i hodet... av kjennetegn og slikt passer han utrolig inn i den psykiske lidelsen "psykopatisk". Da jeg var 11 r var vel egentlig mitt frste mte med det. Han kleip og tok tak i sstra mi s utrolig hardt. Jeg skreik og hylte til pappa: "Pappa! SLUTT!! Ikke gjr snn!" osv men det hjalp ikke.. Senere har jeg ikke tengt stort p det som skjedde, annet enn at sstra mi ikke ville bli med til pappa s ofte. Jeg fikk vite at pappa hadde tatt tak i henne s hardt at hun hadde blmerker!

for snart 2 r siden ble pappa sint p meg. Sstra mi ble redd for meg og ringte. sa jeg skulle ha meg vekk derfra fr pappa kom. Jeg var livredd, og er det fortsatt. Hva hadde skjedd om jeg hadde vrt der nr han kom? ingen vet, og ingen vil vite det heller! men jeg er redd for mte pappa p gaten nr jeg er i byen. Jeg er nervs hver gang jeg er i byen, uten at jeg selv helt merker det fr jeg har komt hjem. Hva skjer den dagen jeg faktisk mter han igjen? jeg gruer meg!

P en annen side ogs, s er jeg fortsatt glad i ham... Men dette er vel fordi han var den som sto meg nrmest fr alt skjedde for 2 r siden. men ut av dette har jeg ftt et bedre forhold til bde mamma og sstra mi, noe som er utrolig positivt! Men, pappa kommer aldri til vre pappa igjen. for meg er han dd.

Kjresten min har vrt utro, flere ganger, om det er seksuell kontakt med en annen jente, eller om det er nr han snakker med jenter p fb spr etter naken bilder, s er det utro. Jeg har ikke sagt det til min nrmeste venninne en gang. Men kan heller ikke g i fra han fordi jeg er alt for glad i han. Vi har vrt sammen i snart 3 r.

Ogs er jeg egentlig helt knust innvendig. Har ingen venner i klassen og gr vg2 n.

Jeg bifi! Blir kun kt p gutter aldri jenter.

+ for et r tilbake sugde jeg kuken til sskenbarn mitt!

Vi eksperimenterte litt osv... Har sugd han mange ganger,men

Jeg likte det! Va skal jeg gjre!

+n vil han ikke mer! Savner en runkebudy!😣😳😜😱😨😛

Gutt 19 Jomfru :(

Gutt 19 Jomfru :(

Jeg er 19 snart 20 og er fortsatt jomfru :(

Jeg har ingen venner, eller familie som vet eller driver p med det samme. Men av og til ryker jeg hasj, og jeg elsker det (:

Forelska. Gr ikke over! Har Tenkt p han konstant snart i 3r n..

Jeg pleide og vre en solstrle, en jente som alltid smilte og ville det beste for alle, men i 13 rs alderen ble jeg et offer, alt snudde seg opp ned. Ble sjenket av en som jeg trodde var min kamerat, ble sjenket med smuglesprit. Det har p en mte blitt en hverdag for meg at jeg blir sltt, mobbet, voldtatt osv.. skjnner ikke hva jeg har gjort for bli et "offer", jeg mtte flytte og n bor jeg i Arendal. Her har jeg heldigvis noen gode venner som sttter meg, men kan ikke fortelle de dette, er redd for at de vil forandre synet. Jeg var sammen med en gutt i 1 r og 3 mnder, det var det beste som har hendt meg, men selv om jeg var sammen med han forandret ingenting seg, det er noen gutter som er ute etter meg, har blitt sltt i svime,voldtatt,kuttet opp og masse mer som jeg ikke vil ramse opp, han stttet meg, og hjalp meg med finne ut hvem disse personene var, men det var umulig for oss begge. N har jeg mistet han og de personene blir bare mer og mer voldlige, jeg blir alltid sltt i svima ellernoe siden jeg kan ikke se hvem disse personene er. Er bare s lei av dette, og leve som det her, blir egentlig bare svakere og svakere, etter dette som har skjedd har jeg blitt deprimert, en helt annen jente enn jeg var, jeg dytter folk som er glad i meg vekk uten at jeg vill det.

Dette er en av de strste hemmelighetene jeg har.

Jeg kan fremst som veldig selvsikker og overfladisk, men egentlig er jeg veldig usikker og har utrolig drlig selvflelse

jeg hadde et "upassende forhold" med en 20 r gammel fyr i slekta mi

jeg er 15

Jeg har aldri flt kroppen min har vrt bra nok, fr n. N er det endelig en person her i verden som synes den er perfekt rett gjennom, min kjreste. Hadde det ikke vrt for han villle jeg fortsatt skamme meg , every single day.

jeg er 20 r og jeg har ingen venner, og det er heller ingen andre som ser det, orker snart ikke mere av dette vil bare d snart!

Kanskje ikke en hemmelighet eller noe snt, men skriver ned av like vell!

Etter jeg slo opp med kjresten min for ca 3 r siden er jeg veldig redd for pne meg for noen f komme i et nytt forhold. Jeg klarer det ikke, for jeg er rett og slett livredd for bli sret. Til og med nr det var en som sa han likte meg og jeg likte han smtt tilbake, s er det som om et eller annet inni meg bare stopper opp alle flelsene mine for at jeg ikke skal bli forelsket. Virker kanskje litt rart, men.. hehe

Jeg er s glad i foreldrene mine at jeg faktisk flyttet hjem igjen nr jeg kun hadde bodd ute 1 mnd, fordi jeg ble s deprimert. Selv om jeg bodde med kjresten. 2 r siden n, og skal flytte igjen i r. Redd det samme skjer. Pinlig i en alder av snart 22.

Dette er skummelt..

Jeg har vrt deprimert i 4 r snart og nr jeg frst fler meg litt bedre kommer det alltid tilbake! Sliter mentalt, lav selvtillit og selvflelse, trtt, sliten, hater meg selv. nsker meg silikon (er for ung), og den tanken tar s mye plass!!! Hater kroppen s mye fordi jeg ikke har bryster og pga masse annet! :( Gruer meg til sommeren! Hater stilen min ogs! Livet er hardt, spesielt nr man er ungdom!

Har totalt mista kontakten med mange venner i det siste og mista bestevennen min!

Er s redd for framtiden og at jeg ikke fr det bedre!

Hjelp!

jeg har en hemmelig, det er ingen som vet alt, men noen som vet noe.

Jeg har slitt med anorexi,deperesjon og angst. jeg var sliten, jeg var lei, jeg starta med sjlskading.

jeg ble gravid, jeg ville beholdet han, jeg viste at om jeg sko klar det mtte jeg bli frisk, lille prinsen har gitt meg all

motivasjon til og slutte med sjlskading. No har jeg vrt kuttefri sidan oktober, og n er det kort tid til han kommer.

Jeg synst det er vansklige dager, nr jeg ikke har noen prat med, ingen dele noe med. Fortelle om all den angsten som bor inni meg. Det er vell den tingen som har forsterket seg mest etter jeg ble gravid. 'jeg er redd for og muste noen. Jeg hadde en periode jeg kastet opp mye, og dette har jeg klart kunn gjort ein gang etter jeg ble gravid, noe jeg n er stolt over.

Det som er vanskligest er tanken om hvordan ting blir etterp, hvordan jeg skal klare bli fort tynn igjen, hvordan jeg skal f kroppen min tilbake, holde meg i skinn og likevell klare ta vare p en liten baby. Jeg er bare utrolig redd

Her var det mye negativt.. Skjer med at folk alltid m tenke s negativt..?

1. I mai i fjor trodde jeg at jeg hadde blitt gravid (jeg var bare nesten 13 r!) via ha kommet borti noen med sd p fingeren og s fingra meg selv med samme hnda etterp.... Mensen forsvant , jeg hadde faktisk en haug med graviditetssymptomer, jeg tok flere snne "graviditetstester" p nettet og fikk hele tida at det var 90-100% sikkert at jeg var gravid! Jeg tok det ikke tungt i det hele tatt, siden jeg er ganske moden for alderen og hadde klart passe p et barn, selv om det er et utrolig stort ansvar. Men etter flere mneder kom mensen tilbake, s jeg var jo ikke gravid allikevel :/

2. Jeg er ddsforelska i en gutt og jeg tenker p han hele tida! Min strste drm er bli sammen med han, og nr vi blir eldre; ha sex med han, gifte meg med han, dra til Maldivene og f barn sammen♥

- Det var deilig f det ut!

Jeg er 13 r n p lrdag og jeg sliter med depresjon.. Alt startet etter sommerferien, fr sommerferien var jeg en glad jente som egentlig bare gjorde hva jeg ville, jeg spiste s mye mat, mye usunt etter skolen og generelt! Etter sommerferien var det mange i klassen min som hadde begynt trene, det trente snn type hver dag pga sport, ha six pack ble plutselig det store ikonet i klassen, folk gikk slo hverandre i magen for kjenne om de hadde magemuskler og om de ikke hadde det s ble de bare ertet snn "Du har magefeeett!" Skikkelig ekkelt og deprimerende vre rundt med klassen.. S jeg begynte trene, alts jogge annenhver dag i 1 time! Ogs gikk det bare lengere jeg kuttet ut kjeks og usunne ting, s sluttet jeg kose meg i helgene ogs gikk det videre til at jeg spiste mye mindre.. snakk om rundt 700 kcal daglig.. Jeg ble opphengt i telle kalorier, jeg ble s lei denne joggingen fordi det begynte bli vinter og sykelig kaldt ute.. Jeg eide s vidt energi.. hadde gtt fra 53 kg (1.58cm) til 45 kg p veldig kort tid, jeg var s ute av meg.. Null energi, var s nedfor og trist.. S vidt hatet vennene mine og syntes de var plagsomme.. enten s l jeg hjemme og telte kalorier eller trente! Jeg hadde ikke anoreksi eller spiseforstyrrelser da det kan man jo ikke kalle det! Moren og faren min tok en s lang streng prat med meg som fikk meg til slutte med joggingen, men var fortsatt streng p kostholdet, n trener jeg bare fotball 2 ganger i uken, spiser iallefall litt over 1000 kcal dagen som er ganske greit , koser meg med alt jeg finner i helgene og er snnsett ganske fornyd.. men jeg fler meg fortsatt deprimert og finner aldri p noe med venninnene mine lengere, venter bare p sommeren og ferie og helg! Ukedagene er forferdelig og jeg synes de er alt for lange.. Huff ...

Jeg er stygt redd for at ingen kommer til se meg som normal siden jeg har et meget stygt og asymmetrisk ansikt som jeg skjemmes veldig over. Det er derfor jeg alltid ser i bakken nr jeg gr ute, og prver unng blikk jeg fr av folk av og til. Jeg kan ikke noe for at ansiktet mitt er snn. Jeg vil bare se ut som alle andre, bli sett p som normal, men jeg vet ikke om det lar seg gjre. Det er en belastning

Har lyst p sex og er 13 snart 14

Er 17 r... Jomfru, aldri hatt kjreste, aldri holdt p med en gutt en gang! Fler at ingen gutter liker meg :'(

Jeg er redd jeg kommer ikke til bli noe mer enn hva jeg er idag. Jeg er redd jeg ikke kommer til oppleve det jeg vil oppleve og ikke kommer til n mine ml. At jeg kommer til vre stuck akkurat der jeg er n. For det har jeg allerede vrt i nesten ett helt r n,,

Jeg er 15 r og har noe som heter trikotilliomani. Jeg er sykt flau over det, og prver skjule det hver dag. Jeg har gtt til psykolog, men det funket ikke. Jeg blir s flau over meg selv! At jeg bare ikke kan slutte! Det trer sykt p selvtilliten min. Men jeg synes jeg selv er sterk da, for det kunne gtt enda verre! Jeg har enda litt viljestyrke igjen :)

Studietiden sies vre den beste tiden i livet... jeg har aldri hatt det verre!

Syntes dettw blir for dumt av deg stina og de som kommenterer. Skuffet, du var en stor inspirasjon for meg. N er jeg ikke fan av deg lengre. Voks opp jente og bli voksen

Fler meg alene...forda om jeg har mange runt meg. Ingen spr om det gr bra nr jeg er lei meg, de bare legger det tilmerke

Hva skal man gjre nr vennen din blir sltt hjemme?

Hei beklager for mten jeg reargerte og komenterte p, var bare det at jeg var i sjokk etter alt det folk her har skrivet. Et lite tips er at selv om man er anonym s fins det metoder for avslre hvem du er, bare et lite tips for at det er ikke alt som burde legges ut p nett.

Jeg virker som regel ok for de aller fleste, men egentlig er jeg p stadiet at jeg ikke vil leve lenger. Det er s jvlig mye vondt i livet mitt. Har ikke vrt glad eller lykkelig p tre r n. Jeg selvskader, har stygge merker og arr p lrene. Har mistanker om at jeg er bipolar, men nr jeg snakker med psykolog dekker jeg liksom over problemene, og dermed ikke fr riktig behandling.

Sorry for denne, men det var faktisk litt godt f det ut, ogs.

Jeg lurte p om du kunne lage ett innlegg om hvordan du kom over den tiden der alt var helt p bon. Livet mitt er ikke akkurat p topp n, s det hadde vert fint ftt litt rd. Jeg sliter med kjrlighet, skole og klarer ikke finne ut hvor jeg hrer til. Jeg har masse gode venner og de betyr s utrolig mye for meg, men det fles som om noe mangler. Jeg har snakka med bde venner, foreldre, lrere og helsesster, men jeg fler ikke at det hjelper s mye. Jeg er ei helt vanlig person. Jeg er godt likt og gjr det bra p skolen, men det er noe som gjr at jeg er lei meg hele tida. Ogs lurte jeg p om du kunne ha laga ett innlegg om hvordan det var for deg vre forelska nr du var 13-16. Det hadde betydd veldig mye <3

Ble mobba fra andre til 10 klasse. P barneskolen var jeg veldig liten og tynn, og flte jeg ikke passet inn noe sted. vre med jentene i klassen var vanskelig. De var "normale" i hyden, og kjente hverandre godt fra fr, noe jeg ikke gjorde (fikk nye klasser i 2 hvor jeg var den eneste som ikke kjente noen av jentene). Jeg var alene i friminuttene, og det var vanskelig vre sosial. Jeg hadde venner utenom skolen, men de var yngre enn meg. Guttene i klassen hakket p meg hver dag fram til 10ene. P barneskolen fikk jeg kommentarer som: "du er s syyykt stygg! Ingen liker deg!" Eller :"dra det stygge trynet ditt et aent sted!" Jeg var drlig i gym, og gav opp med en gang. Ble alltid valgt sist i ballspill og fikk alltid stygge kommentarer om hvor drlig jeg ver og hvor mye jeg dela for alle andre. Da jeg begynte p ungdomsskolen var selvtilliten min p bunn, og jeg hadde en venn i begynnelsen. Miljet var blitt litt bedre enn p barneskolen, men fordommene om meg hang fortsatt igjen. Guttene kommenterte offte kroppen min, og hvor sm pupper jeg hadde. Husker ogs noe en av guttene sa til meg:" Du er egentlig litt heldig! Du ka g s lettkledd du vil, og ikke blitt voldtatt, for alle syns du er s jvla stygg!". Jeg var jo ikke den eneste som ble mobba i klassen p ungdomsskolen. Det var andre ogs. Jeg visste aldri hva jeg skulle si tilbake til dem som hakka p meg, s nr jeg sa noe tilbake, kom bare flere imot meg. Jeg hadde ett par venner i lpet av 9ene, men jeg trivdes ikke med dem. Alle var falske. I 10ene ble budsjettet p skolen kutta, og alle havna i nye klasser. Jeg lrte meg "gi litt mer faen", og jeg fikk det litt bedre. Jeg ble kjent med flere fra den nye klassen, og trivdes mye bedre. Jeg fikk fortsatt hre dritt fra dem jeg gikk i klasse med fr, men ting begynnte bli lysere. Jeg fikk meg kjreste, og begynte p videregende. Der kjente jeg INGEN, men ble kjent med mange fantastiske folk. Jeg gikk fra ikke klare jogge 20 m p barneskolen, til f 6ere p vgs. Jeg begynte trene 5 ganger i uka og gikk ned 7 kg i fett og opp 6 kg i muskler. Livet ble plutselig ganske trist igjen, ettersom jeg ikke kom inn p det samme videregende som jeg gikk p i frste. Jeg mtte for amdre gang begynne "p nytt". Jeg ble kjent med mange her ogs, men flte jeg ikke kunne vre meg selv og var redd for snakke.Jeg ble helt "opptatt" av hva som var sundt og ikke. Jeg begynte n trene hver dag etter skolen, og fikk angst om jeg spiste for mye, eller noe usunt. I en liten periode kastet jeg opp maten jeg spiste, fordi jeg hadde s drlig samvittighet. Dette tok fort slutt ettersom mamma oppdaget spylukt p badet. Folk som tidligere dmte meg og sa jeg var rar, mener jeg har forandret meg. Nr folk forteller meg at jeg er pen, klarer jeg ikke tro p dem, noe som er veldig synd. Det er trist hvor mye andre har delagt meg. De fleste vennene jeg har i dag vet ikke dette. Og de jeg har fortalt det til blir bare sjokkerte. Jeg har fortsatt litt sosial angst, men har lrt meg gi litt mer faen i hva andre synes om meg. Problemet er bare at jeg synes ikke noe srlig om meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre. Folk ser meg som en som virker glad, men fler meg bare rar og stygg.

I sosiale sammenhenger fler jeg at jeg blir lukket inne i et ''skall'' . Jeg klarer ikke vre meg selv. Jeg klarer ikke by p meg selv i det hele tatt, jeg blir sittende helt stille og sjenert. Tr ikke mte blikkene til folk engang , noe som gjr at de har en oppfatning av meg som overlegen, noe jeg ikke er, for jeg vil s hjerne, men klarer ikke , tror det er pga selvtilliten.

Jeg er ei jente p 11 r. Jeg har blid mobbet i over 2 r dt er veldig ile, jeg kutter meg selv hver dag.... Jeg har ingen venner eller jo mn de bare ler av meg:( om jeg hadde bestemt hadde jeg tat live av meg. Og dt verste er at ikke foreldrene mine vet om det. De tror jeg har dt kjempe bra.... Og dette er dt ingen som vet, jeg har ingen si hemmeligheter til eller jo mn de bare sier dem videre. Jeg er veldig skuffet over live mitt. Og en av min bestevenn bare dulter borti meg, og jeg har en brukket t og bestevenn min bare trkker p den😭 jeg blir kalt av mange gutter stygg horre!! Jeg gr allene i friminuttene p skolen! Fr nr jeg var lita brydde jeg meg ikke om kler eller noe, Mn n m mann vre perfekt dt eneste jeg er er en liten drittunge😣 jeg har dt helt forferdeligt. Jeg sitter hele tiden alene i timene😓 dt var dt.

har slitt med deprisjon i ca et halvt r n, og ingen rundt meg vet det. jeg pusher alle vekk, og er redd for at jeg til slutt sitter her helt alene.. det er utrolig srende at ingen legger merke til det, jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger

Jente p 16 fra Bergen

Jente p 16 fra Bergen

Min hemmelighet er faktisk at jeg er stolt over meg selv fortiden, og har det veldig bra !

Alt gr p skinner, har kun oppturer med bde skole, cheerleading og kjreste faktisk. Jeg er redd for si det hyt at jeg faktisk er glad, og fornyd med den jeg er, selvflgleig har jeg smting som kunne vrt forandret. Men jeg tenker ikke over det lenger, for det betyr ingenting akkurat n. Jeg har funnet en jeg liker, som liker meg :) Kunne ikke vrt gladere ! Det eneste jeg er smredd for n er jo selvflgelig at ved alle oppturer sier de at det m komme en nedtur. Men den fr jeg komme igjennom nr den tid kommer og bare leve her og n ! :D

Hver gang noen spr meg hva jeg vil bli, svarer jeg at jeg ikke vet. Egentlig vet jeg, men jeg trr ikke innrmme det. Fordi jeg tror ingen tror jeg vil klare det.

20 r og seksuelt misbrukt

20 r og seksuelt misbrukt

13 av mine 20 r ble jeg seksuelt misbrukt av min far. Jeg sa aldri noe til noen, men selv flte jeg at det var galt, samtidig som man vokste opp med det og det p mte "skulle vre snn." For snn er det med barn. Nr man vokser opp med noe, tror man det er den normale hverdagen. Dagen fr jeg fylte 13, fortale jeg til mamma at jeg aldri ville dit igjen. Sakte men sikkert kom mange av de forferdelige historiene ut. Jeg husker s godt hvordan mamma hadde det etter det. Hver natt nr jeg skulle sove, satt hun i tlf. og grt, kan ikke beskrives. Det ble snakk om anmeldelse, men jeg turte ikke. Det var dessverre ikke bare jeg som var innblandet, men jeg var dattera, og kom ikke ut av det fr 13 r. Etter en tid tenkte jeg mye og kom frem til at om jeg ikke gjr noe, kan andre bli skadet. Derfor anmeldte jeg og mtte mte i retten to r p rad. Det sitte i en rettsal og prate om alt det din egen far har gjort, var helt jvlig. Men snne mennesker fortjener ikke annet, og jeg klarte dmme han, selv uten beviser! Tiden etter har vrt ekstremt tung. Jeg har prvd ta livet mitt flere ganger, for jeg har aldri flt at jeg betyr noe. Han bryt meg ogs ned verbalt og psykisk. Han ringe meg for fortelle at han skulle selge firehjulingen min for en kr. og at den skulle jeg f for jeg var ikke verdt mer. Det var s mye slike ting, s synet p meg selv dde ut. Nr jeg mtte en gutt jeg kanskje likte litt, ville jeg gjerne si hva som hadde skjedd slik at han visste det og kunne respektere meg, men det skjedde aldri. Jeg ble avvist for jeg var "ekkel." Alt har frt til at det stole p andre, sjeldent har vrt lurt. S mange som har snudd meg ryggen i alle disse r og alle som har sviktet meg. Oppi all dritten, er det noen som viser at de er ok. Man kan stole p noen, og det vil man finne ut etter hvert, gjerne nr man blir litt eldre og mer moden. N i dag er jeg 20, snart 21. Jeg har verdens beste kjreste som passer p meg og har det delvis bra! Men alt i hverdagen er en utfordring. Bare det skulle ta bussen er flt for meg, og redselen om ende opp alene. Uansett hva som skjer, s skal jeg klare meg. Jeg kommer ikke til gi opp, aldri! Jeg er en fighter og det vil ikke endres.

Hvis noen av dere leser denne historien og har en liknende, men brer den alene, del den med andre. Snakk med folk som str deg nr! Er de dine ekte venner, snur de ikke ryggen til deg.

Dette var en kort historie av mitt liv. Det er s MYE mer oppi alt dette, men det tar for lang tid. Og det viktigste er vel fortalt.

70 r og facebook avhening

70 r og facebook avhening

Hei, jeg er en mann p 70 r som ofte leser bloggen din, setter veldig pris p bildene dine. Men jeg har et stort problem jeg ikke trr innrmme til barnebarn eller barn, som alle bor her jeg er vokst opp i hokksund.

Jeg er p facebook hele tiden, jeg dropper familieselskap fordi jeg ikke forstr hvordan jeg bruker facebook p min i phone, vr s snill hjelp meg unge dame.

jeg har ingen venner.

Jeg er stormfullt forelsket i en jeg aldri kan f.

Har tatt 3 operasjoner i hodet, og ingen av vennene mine vet om det. Fikk fikset det slik at jeg fikk ta det i sommerferiene (en hver sommerferie) slik at ingen skulle merke det, med tanke p fravr fra skolen.. Jeg er faktisk litt flau over at jeg mtte operere, men jeg kan jo ikke noe for det!

jeg ble voldtatt som 16 ring av 8 menn :'(

I det siste fler jeg at jeg har hatt det ganske tft. Jeg har venner, men jeg er deres venner kun nr de trenger meg. Jeg elsker vre med dem, men det er dessverre ikke gjensidig. Jeg er ikke den slankeste som da gjr at det ikke er s lett bli kjent med nye folk. Jeg har ftt fortalt at jeg har en fantastisk personlighet, jeg smiler og ler mer enn gjennomsnittet. Folk kan ikke tenke seg til at jeg kutter meg selv og m grte meg selv i svn. Jeg har ikke fortalt det til noen, som jeg synes er ganske tungt. Og det som kanskje plager meg aller mest er at, jeg har et helt sykt crush p LREREN min...

Jeg er "friends with benefits" med en fyr jeg har vrt stormforelsket i siden jeg var 14..

Jeg ble voldtat av kjresten min da jeg gikk I 10 klassen , han var full s holdt han meg fast s hadde han sex med meg mens jeg skreik. Da jeg gikk p vg1 ble jeg voldtat igjen p tur hjem fra byen, to men kom etter meg s holdt dem meg fast og voldtok meg etter tur u en bakgate. Jeg prvde komme meg vekk det heile endte med jeg greide hylle og komme meg vekk. Sist gang gikk jeg Vg2 og ble voldtat av en tidligere venn. Har anmeldt alle men fikk erstatning for den siste men han gr fri. Ser han ofte nr jeg er I byen. Etter siste voldtekt tenker jeg constant hvorfor ble jeg voldtat og har jeg noe som tiltrekker voldtekts menn. Gr I trauma terapi og enneste som vet dette er min mor, min kjreste da jeg ikke lengre takler nrhet fra min familie.

Dette er min hemmelighet http://voldtektoffer.blogg.no/

En jente p skolen tror hun er s kul og nr jeg og en venn lagde pipestemme s sa hun at hun ville stikke en kniv inn i meg og s sa hun at hun hadde en kniv i sekken. Hun er slem. Selina 10 r

PTSD etter mishandling og voldtekt

Idag s jeg et glimt av himmelen, og n er det en del av meg som vil d.

en del av livs historien min

en del av livs historien min

Vet ikke om du gidder og lese alt men skriver uansett ♥

Alt startet med da jeg var liten, jeg var stille og hadde 1 vennine og ble mobba, noen ganger var det bare ord og noen ganger var det fysisk. Men husker ikke masse fra den tiden mendet gjorde jeg i 6.klasse s jeg fikk sosial angst og satt hjemme hver dag i

1 r, det er masse og vre alene. Ble aldri bedt p noe siden jeg hadde jo ingen venner. I 5.klasse ditcha hun ene vennina mi meg for en annen jente. da ble jeg venne ls. s i 7.klasse fikk jeg 2 venner. hun ene kan vi kalle MARI og hun andre SIRI.

ting gikk greit. jeg hadde selvskada meg i 2 r n og slutta og g hos helsesster. i 8. klasse skjedde masse. nr jeg kom hjem fra ferien s hadde jeg ikke selvskada p lenge og ikke nr jeg kom hjem heller. Men jeg begynte og drikke og ryke, forandra meg masse som gjorde den nrmeste vennina mi SIRI sur og snn att vi ikke var s gode venner og krangla ofte. Ble ogs kjent med en 20 r gammel gutt og vi hadde sex, jeg tror jeg er gravid , eller jeg har opp ned tanker om det. Har prvd og tatt selvmord 2 ganger og selvskader mer en fr. sosial angsten er tilbake og har ingen venner igjen. jeg er hvor jeg startet. jeg har akkurat begynt og g hos phykolog. den eneste som kan f meg til og smile er han jeg er forelska i men var utro og er 20 r....

Dette er bare halv parten.... depresjonen og angsten og vennels heten min dreper meg snart og jeg vet ikke hva jeg skal gjre. jeg er utrolig moden for min egen alder som gjr det vanskelig og f venner p ungdomsskolen fordi jeg er modnere enn dem -.-

Jeg holder p pdra meg anoreksia! De siste mnedene har jeg vrt ekstremt opptatt av kropp og utseendet! Jeg trener masse, fordi jeg vil ha den skalte "drmmekroppen". Det er ofte jeg kan spise en brdskive, ogs en tallerken med middag pr dag. Hver kveld str jeg foran speilet og trekker inn magen, n begynner jeg gjre det andre steder og enda oftere. Jeg har sulta meg s mange ganger, at n kjenner jeg nesten aldri flelsen av vre sulten lenger. Jeg har p en mte blitt vandt til det! Etter jeg spiser et mltid tenker jeg at jeg m trene, eller s kikker jeg i speilet eller til og med kjenner om magen min har blitt strre. Jeg vet innerst inne at jeg ikke kan holde p slik jeg gjr n, men jeg klarer ikke stoppe! "Jeg" kan ikke begynne f spiseforstyrrelser, jeg er jo den jenta som er s glad i mat. Jeg kan ikke spise mer mat enn det jeg gjr n, den flelsen..den drlige samvittigheten..Jeg kan ikke ha den. Jeg har begynt bli mer sliten, paranoid, magesmerter og ftt vondt i korsryggen. Jeg trenger hjelp til denne situasjonen, jeg klarer ikke komme meg ut av denne perioden selv.. Jeg er redd for at jeg tar det for langt. Jeg er ikke den personen som er syk. Jeg trenger en bekreftelse p hva det feiler meg? Holder jeg p forrsake anoreksi? Det eneste jeg tenker p er f bra kropp til sommeren, overraske alle og f de til gape.

jente snart 15r.

Jeg har alltid vrt den jenta som vil at jomfrudommen skal gis til en kjreste eller en som betyr mye for deg. En du ikke kommer til angre p gitt den til. S i februar hadde jeg sex med en gutt som hadde og har fortsatt kjreste. Vi har latt det holde hemmelig, eller jeg har fortalt det til mine to bestevenner. Jeg angrer ikke fordi det er person som betyr mye for meg, men jeg fler skam.

Jeg sliter mye psykisk, med depresjon, spiseforstyrrelser og selvvskading...Dette begynte alt sammen etter at jeg kranglet med han jeg holdt p med p fest og jeg bestemte meg for springe ut p et omrde hvor det var gjerder rundt. Her ble jeg voldtatt og ingen vet om det... Jeg vet ikke hva jeg skal gjre og i tilleg sliter jeg mer enn nok med drlig selvbilde og det vre god nok. P utsiden er jeg kanskje det noen kaller et vidunderbarn. Hjeper alltid til hjemme og har kun 5ere og 6ere p skolen. Men p innsiden er det noe helt annet. !Every time I close my eyes, its just like a dark paradise."

jeg lever fortsatt i barndommen, selvom jeg offisielt har blitt voksen. fremtiden skremmer meg. jeg skulle nske jeg kunne sette livet p vent, har s masse jeg skulle ha gjort.

Hvor skal jeg begynne?

Han som knuste hjertet mitt reddet livet mitt, reddet selvflelsen min og gjorde meg til den jeg er i dag. Jeg har tidligere vert mobbet, kalt stygg, blitt fortalt at jeg aldri kom til gifte meg eller f kjreste. Jeg vurderte ta selvmord. Den gutten fikk meg faktisk til bli kristen, det var mitt siste hp. Og her er jeg i dag, jeg er fornyd med meg selv, jeg griner meg aldri i svn lenger og elsker hvem jeg er. Jeg er fortsatt singel, og jeg vet jeg er pen, men kjrlighet er ikke ment for alle p samme tid :)

du burde ha et slikt innlegg igjen, Stina <3

Andrea: Ja, det har du helt rett i! Det skal jeg ha igjen :-D

Sover fortsatt med mamma, har problemer med sove aleine😞

Jeg har ADHD og ble veldig mye mobbet p den forrige skolen pga det. Men s flyttet jeg og da sa jeg det til en som jeg trudde var en venn men han sa det til alle s n mobber alle meg og ingen vil vre med meg fordi jeg har ADHD og blir veldig fort sur 😭

Skriv en ny kommentar