I januar startet jeg på lavkarbo. Jeg har jo snakket en del om det her på bloggen, men jeg har ikke snakket noe om hvordan det gikk og om jeg fortsatt går på det. Grunnen til at jeg begynte på lavkarbo er fordi jeg i åresvis har hørt om helsefordelene med det.
Jeg hadde også en stund hatt en dårlig vane med å spise altfor mye raske karbohydrater og for lite proteiner. Mange som sliter med overvekt starter på lavkarbo og det gjør underverker for dem. For meg handlet ikke lavkarbo om vekten min, da den er sunn og der jeg syns den skal være. For meg handlet det om helsefordelene og det å komme på rett sted kostholdsmessig.
I starten merket jeg fordelene. Energien min var mye mer jevn i løpet av dagen. Jeg fikk ikke de høye og lave energisvingningene som jeg hadde hatt fra før av, og jeg følte meg en del friskere. En annen ting jeg også merket er at jeg ikke lengre ble oppblåst etter at jeg hadde spist middag. Tidligere kunne jeg se ut som jeg var 7 måneder på vei etter å ha spist, men det slapp jeg plutselig nå.
Når jeg var hjemme gikk det helt fint å holde seg til kostholdet. Men så fort jeg gikk ut av døra ble det problematisk.
Drar man på restaurant for å spise er ikke utvalget innen lavkarbo noe særlig. Jeg gikk også på skikkelig lavkarbo, og ikke bare sånn “kutt ut ris, pasta og poteter” greie. Å stoppe innom bensinstasjonen på vei hjem fra Oslo på langtur ble også en challenge. Nærmest ingenting å spise. Så det å være sosial ble en utfordring. Man drar jo ofte og spiser ut og når det ikke er noe å spise uteblir ofte date night med kjæresten, venninnelunsjer og slike koselige ting som gjør hverdagen litt ekstra hyggelig og sosial.
Det ble ikke akkurat noe lettere når jeg skulle trene. Som regel gikk de 20 første minuttene helt fint, men så brått tok energien slutt og jeg kunne stå midt i en oppoverbakke på ski og nesten begynne å grine fordi jeg var så sliten. Så ille var det.
Det som faktisk var verre enn det var når jeg ble sulten. Da gikk det fra litt sulten til psycho crazy sinna sulten på 5 minutter. Når sulten kicket inn og jeg ikke fikk spist med en eneste gang ble det helt følelseskaos i hodet mitt og jeg hadde mest lyst til å gråte eller være sint. Ikke akkurat særlig gøy.
Da jeg dro til syden i midten av februar hadde jeg bestemt meg på forhånd at jeg skulle ta en uke pause fra lavkarboen. Men i løpet av ferien når jeg merket hvor mye mer jeg orket når jeg spiste karbohydrater, og hvor mye bedre humøret mitt var, innså jeg at lavkarbo virkelig ikke var noe for meg.
Det kan godt hende at mange av tingene ville jevnet seg ut etterhvert, og at det ting kroppen trenger å vende seg til. Men for meg ble det så ekstremt isolerende å gå på lavkarbo at det trigget mye vondt inne i meg som jeg ikke ønsker. Så ja, long story short; jeg går ikke på lavkarbo nå lengre.
Nå spiser jeg et normalt og sunt kosthold, og holder meg heller til det. Lavkarbo funker for mange andre, men for meg ble det ingen match!
