Nå er det bare 3 timer igjen til jeg fyller 26 år. For å være ærlig kjenner jeg at jeg får litt panikk av å tenke på at jeg blir 26 år. 26 er liksom så voksent. Det er da man liksom skal ha alt på stell, og man er skikkelig voksen-voksen. 26 blir i mitt hode det samme som 30, og nå er jeg 25 som basically er 20. Hvilket egentlig er litt teit tankegang. Men jeg føler jeg går fra 20 til 30 nå. Hvilket er sykt skummelt.

Enda verre er at jeg alltid har tenkt at når jeg blir 27 da jeg skal få barn. Hvilket vil si at nå har jeg bare et år på meg til å gjøre alle tingene jeg ønsker å gjøre i livet, før jeg får barn.

Uææææææh. Får seriøst lyst til å skrike!

Men, jeg må tenke på at et tall faktisk bare er et tall, og at man er like gammel som man føler seg. Så jeg skal faktisk bevise for meg selv at 26 er bedre enn noen annen alder så langt. Når jeg fyller 27 år har jeg lyst til å si “jeg har aldri vært så godt trent, fått til så mye, og vært så flink på alle plan som da jeg ble 26”. Det er planen.

Å bli voksen kan være positivt. Man får jo bestemme 100% over sitt eget liv, og man kan virkelig skape livet sitt. Så ja. 26 skal være den alderen hvor jeg fikk ting skikkelig på plass, og taklet livet bedre enn noensinne.

26 – jeg er klar, men litt nervøs!