Den siste tiden har ikke vært noe lett for meg. Jeg har slitt mye med tristhet, slapphet og jeg har rett og slett bare følt meg apatisk til ting. Jeg har brukt mye tid på å drømme meg bort i prosjekter jeg skal gjøre, så jeg kan ha noe positivt å se frem til.

Jeg har virkelig ikke visst hva som kunne være galt med meg, og jeg har egentlig bare avfeid det som “vinterdepresjon” eller noe i den duren. Det har vært så ille at jeg har flere ganger begynt å gråte helt uten noen åpenbar grunn. 

Det var først på lørdag jeg skjønte hva som var greia. 

Jeg fikk en melding av moren min. “Så du ikke var i form, har du tatt B12 i det siste?”. Jeg har jo tatt mye B12 via kosttilskudd, så jeg var helt sikker på at jeg var safe. Så det kunne vel ikke være det? Jeg har slitt med B12 mangel i 6 år, og tenkte vel at nå burde det vel holde med sprøyter med injeksjoner? På toppen av det hele kom jeg over en artikkel på en eller annen nettavis for en stund siden som bablet i vei om at altfor mange nordmenn tar B12 sprøyter uten at de trenger det. Så jeg ville jo ikke akkurat være en del av de.

Helt til jeg innså noe. Jeg fikk B12 mangel samtidig som jeg hadde problemer med magen min for 6 år siden, og siden har jeg hatt mangler jevnt over. Kroppen min klarer rett og slett ikke å ta det opp ordentlig til og med når jeg tar kosttilskudd. Jeg får jo også B12 injeksjoner på resept av legen, fordi jeg trenger det. Så jeg måtte bare innse det; nei, jeg er ikke hypokonder fordi jeg tar B12 sprøyter, og nettaviser er det siste jeg bør høre på. 

Så i går dro jeg rett til tanten min som er sykepleier, og fikk satt en B12 sprøyte. Så innen et par dager kommer jeg nok til å føle meg som meg selv igjen. Kjenner jeg er veldig lei av å føle meg så nedstemt, trist og apatisk som jeg har vært det siste tiden.. 

Jeg reiser jo til New York allerede på torsdag, så jeg satser på at jeg er “meg” igjen innen da. Det krysser jeg i alle fall alle fingre for!