Fuck me, i’m famous

Å være i det offentlige øyet er virkelig ikke alltid lett. Det merker jeg nesten hver dag. Hver gang jeg åpner munnen min, må jeg alltid passe helt ekstremt på hva jeg sier. Ofte kan en liten kommentar gjøre at mange klikker helt i vinkel, og ting blir dratt helt ut av proposjoner. Ta for eksempel gårsdagens video. Der jeg leste opp noen hatkommentarer jeg har fått på bloggen. Jeg sa i videoen at jeg undret litt om hvorfor alle som slang dritt, hadde så ekstremt mye skrivefeil. Og betvilte det at alle kunne ha dysleksi. Ja, noen av de har sikkert det, og da er de mer enn unnskyldt.

Men når folk som ikke har dysleksi har så ekstremt mange skrivefeil, og de legger igjen hatkommentarer, kan man jo begynne å lure på hvor smarte disse menneskene er. Men det var det selvfølgelig mange som skulle vri og vrenge på, og gjøre om til at jeg mobber de som har dysleksi. Altså, what the actual fuck? Her satt jeg og leste kommentarer av folk som hadde vært slemme mot meg, også sympatiserer en del av dere med de som faktisk slenger dritt? Skjønner meg ikke på mennesker alltid. 

Noen ganger tenker jeg, hva er det jeg har begitt meg ut på? Her bretter jeg ut så mye av mitt liv, mine tanker og følelser på nett, for alle og enhver til å lese og bedømme. Jeg har bokstavelig talt en fanklubb i Russland som følger med på hva jeg skriver. Når jeg stopper og faktisk tenker på hele bloggen, er det jo egentlig ganske fucked up. Hvem som helst kan lese alt mulig om meg. Hvem som helst kan lese hva jeg gjorde for 3 år siden, hvem som helst kan lese om at jeg har hatt depresjoner og gått til psykolog, hvem som helst kan se bikinibilder jeg har lagt ut på bloggen, hvem som helst kan se hvem vennene mine er.

Det er en litt skummel tanke egentlig. At hvem som helst der ute kan i bunn og grunn vite alt om meg. Jeg må ærlig si at jeg noen ganger blir litt redd. Redd for at det finnes mennesker bak hatkommentarene som vil meg vondt. Redd for at de skal finne meg, og skade meg. Hver gang jeg er på utesteder i Oslo er jeg alltid veldig obs. Jeg har som regel alltid med noen kompiser som vet om hvordan ting er, og som kan passe på meg. Men det har skjedd noen ganger da jeg har gått alene i maks 2 minutter, at jenter (og gutter) har kommet bort og sagt stygge ting til meg. Hva hvis de plutselig blir litt vel fulle, også angriper de meg? Selv om jeg trener en del, er jeg fortsatt ganske lav og spinkel, og hadde nok ikke klart å forsvare meg så godt om noe skulle skje. Så det er egentlig litt skummelt å tenke over. 

Det er mange ting som har skjedd, som jeg aldri har delt på bloggen. En av de tingene jeg syns er mest creepy er da jeg bodde hjemme hos foreldrene mine. Da var det en gutt som flere ganger var utenfor huset, og la igjen lange brev i postkassen hvor han fortalte at han elsket meg, og at jeg aldri kom til å finne ut hvem han var. Brevene var som regel på flere sider, og de kom flere ganger.

Hadde det vært for 30 år siden hadde det vært mye mer normalt å legge igjen en brev i noens postkasse. Men nå for tiden er det virkelig ikke innafor. Nå sender man heller en melding på facebook og skriver at man syns personen er pen eller noen i den duren. Man oppsøker ikke noen som bor på skjult addresse, lister seg utenfor huset dems, og legger igjen et brev på flere sider om hvor mye man elsker vedkommende. Det blir bare sjukt creepy. Hva om den personen har spionert på meg? Hva om den personen har stått og sett inn igjennom vinduene mens jeg har sovet? Usj, kjenner jeg grøsser bare av tanken.

Så til dere som alltid skal slenge med leppa om hvor jævlig enkelt det er å blogge, og at man bare sitter på ræva og pengene renner inn. Dere tar feil. Det er selvfølgelig helt ekstremt mye bra ting med å blogge. Jeg har verdens snilleste og koseligste lesere. Men jeg har også en del som ikke er så snille, og som jeg hele tiden har en frykt for at skal gjøre meg noe vondt. 

 

 

 

47 kommentarer

Siste innlegg