Da jeg scrollet igjennom instagram i går kom jeg over et bilde med teksten “I still think 1990 was ten years ago”. Min første tanke var, var det ikke ti år siden da? Men da jeg innså at det var 25 år siden ble jeg litt satt ut. De siste årene har tiden gått så utrolig fort. For meg føles det ut som at jeg gikk på ungdomsskolen og gjorde pøbelstreker for bare noen måneder siden. Men, det er jo faktisk 7 år siden jeg ble ferdig med ungdomsskolen. Da jeg var yngre turte jeg mye mer. Alt var så nytt og spennende, og jeg var sulten på å utforske verden. Jeg begynte å feste ganske tidlig. Faktisk helt i begynnelsen av tenårene. For meg føltes det helt naturlig å dra ut med venninner på fester og drikke, og ha det gøy fra ung alder. 

I vennegjengen min pleide vi alltid å feste hver helg. Vi hadde det så mye gøy sammen! Hele delen rundt festingen var så spennende. På skolen mandagen etter en fest satt vi alltid sammen og skravlet om hva som hadde skjedd på festene i helgen, og hvor kult vi hadde hatt det. Jeg levde etter utsagnet “det er ikke kveldene du sitter hjemme og ser på film alene du husker, det er kveldene du drar ut og gjør noe gøy med venner”. Jeg festet mye, var mye sosial i ukedagene, og ble kjent med mange mennesker. Jeg har så mange gode minner fra ungdomsårene. 

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

Jeg får litt panikk av at jeg plutselig skal være voksen. Plutselig skal man ta helt ansvar for seg selv. Husleie skal betales, strømmen skal betales, man må kjøpe maten man har hjemme selv, man må jobbe og tjene nok penger til å betale alt dette. Man kommer ikke lengre hjem til ferdig middag, og klesvasken må man vaske selv. Jeg ser venninner som jeg var god venn med på ungdomsskolen, begynner å få barn. Og det verste av alt, det er at de ikke kategoriseres som unge mødre lengre. De er faktisk “gamle nok” til å få barn, uten at noen blir sjokkert. De får ikke barn bare fordi en kondom sprakk. Men faktisk fordi de er på et sted i livet, der det passer å få barn.

Når ble jeg plutselig voksen? Hver gang noen spør meg om alderen min svarer jeg nesten alltid feil. Pleier alltid å svare 19 eller 20, før jeg rekker å tenke meg om. Har tiden gått så fort at jeg ikke har rukket å forstå hvor gammel jeg faktisk er? Jeg er forresten 22 år til dere som måtte lure. På en måte så føler jeg at livet mitt såvidt har begynt, jeg har åpnet det første kapittelet i boka, og det er så mye igjen. Men på en annen side, er jeg så redd for at jeg brukte opp så mange av sidene til å skrive om det som har skjedd til nå, at det ikke er plass igjen til å oppleve mer. 

Fra nå av er det plutselig masse jobb og voksenting man må gjøre. Så må jeg skaffe meg en mann som jeg kan få barn med. For det er snart på tide? Og når man får barn er det bare å glemme og tenke på seg selv. Da er det fullt kjør med bleieskift og babygråt om nettene. 18 år etter og man sitter der veldig godt voksen, med barn som flytter ut, og da man endelig er “fri” til å gjøre hva man vil igjen, så er man plutselig så gammel at man såvidt orker å løfte ræva ut av sofaen for å lage middag. Det er bare å glemme det å dra på festetur til aya napa.

Så.. What now? Skal jeg bare bli voksen, eller skal jeg ta et ordentlig godt tak i meg selv og skrive noen nye sider i livets bok? Jeg stemmer for siste! Fra nå av vil jeg bli mer #yolo. Jeg vil ut og oppleve så mye mer. Feste på en onsdag. Dra på spontantur til utlandet. Være mer med venner. Rett og slett bli mer sulten på livet. Jeg har fått nok av å bruke opp kveldene mine forran Netflix alene. Jeg må tenke som jeg gjorde før; “det er ikke kveldene du sitter hjemme og ser på film alene du husker, det er kveldene du drar ut og gjør noe gøy med venner”. Jeg må bekymre meg mindre. So what om noen slenger dritt om meg, eller om jeg ikke har en plan for hele livet. Jeg må lære meg å leve mer i nuet, for ingen av oss er lovet morgendagen.