Nå går jo #10yearchallenge rundt på Instagram, og jeg delte nettopp min transformasjon. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å gjøre noe mer ut av det enn å legge ut transformasjonen. Men jeg kjenner jeg har lyst til å snakke litt om det.

Jeg kjenner jeg blir litt på gråten av å se på før- og etterbildet. Det er sinnsykt hvor mye som kan skje på 10 år. På bildet til venstre var jeg 16 år gammel. Jeg hadde store drømmer og ambisjoner for livet mitt, som jeg var livredd for å fortelle til andre. Eller, jeg fortalte vel faktisk én gang i klassen at jeg hadde lyst til å bli modell da jeg ble stor. Hele klassen lo. Ikke akkurat hyggelig – men hva kan man forvente når man forteller om så store drømmer til en gjeng 14 åringer på et lite sted som Hokksund?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg endte ikke opp som modell. Det er jeg glad for. Jeg endte opp med det jeg var lagd for. Når jeg ser tilbake på livet mitt, så tenker jeg “selvfølgelig skulle jeg ende opp her”. Det er rart hvordan man kan se tilbake på livet og plutselig sette sammen alle puslespillbrikkene. Som liten elsket jeg å stå foran kameraet, lage videoer, ta bilder av alt mulig (kameraet var seriøst med meg overalt), nerde på pc’en og lære alt om hvordan ting fungerte, og selv om jeg ikke hadde noen plattform å dele på, elsket jeg å dokumentere alt.

Det er jo litt morsomt at det var igjennom modelljobbingen at jeg fant min store lidenskap. Mange av dere vet dette, men for de som ikke vet det kan jeg jo fortelle dere en morsom historie. Da jeg hadde holdt på som modell en liten stund ville jeg finne nye måter å bli “discovered” på. Kusinen min Eveline foreslo blogging. Jeg følte ikke at blogging var noe for meg (kan du se for deg det?). Men jeg ga det en sjanse. Etter kort tid innså jeg at det var blogging jeg hadde lyst til å drive med her i livet.

Jeg turte nesten ikke å si det til noen som helst. I 2010 var det få som levde av blogging, og det var ikke et yrke som mange så på som et yrke. Familien min skjønte ikke stort av bloggingen. Det var faktisk kun en onkel jeg har i USA som hadde troen på meg. Han godsnakket både bestemoren min og faren min, så de kunne se at det å sitte på jenterommet og bruke timesvis hver eneste dag etter skolen, faktisk kunne bli noe.

Nå er det snart 9 år siden jeg begynte å blogge, og det har vært en lang reise å komme hit jeg er i dag. Jeg har gjort ting på min måte, og da har det ikke blitt noen snarveier. Men jeg er glad for at jeg har gjort ting akkurat slik jeg ville.

Nå gleder jeg meg bare til tiden fremover. Jeg elsker virkelig å holde på med blogging, og 2019 skal bli året der jeg tar ting til enda større høyder. Gled dere! Det gjør jeg!