Jeg vet selv hvor vondt og vanskelig det kan være å måtte holde inne en hemmelighet. Noe man vil si til andre, men uansett hva man gjør tørr man ikke. Kanskje er man redd de nærmeste skal dømme deg. Eller kanskje har man ingen å fortelle hemmelighetene sine til. Men er det èn ting som er viktig, så er det å fortelle hemmeligheten sin til noen, så man ikke holder det inne. Holder man det inne blir det bare værre og værre for hver dag som går.
Så nå vil jeg gi dere muligheten til å fortelle hemmelighetene deres i dette innlegget. Dere kan velge helt selv om dere vil være anonyme. Fortell meg gjerne om det er noe som bekymrer deg, deres innerste hemmeligheter, en tilståelse eller noe dere føler for å dele. Hva som helst 🙂 ♥ Kommer til å velge ut noen av kommentarene deres og legge de ut i et eget innlegg. Dere forblir selvfølgelig helt anonyme.
Hva er din hemmelighet?
jeg er homo
Fant ut for rundt en uke siden at jeg er gravid! Har ikke fortalt de til folk enda, bare kjæresten og mamma! Men jeg er livredd for at folk skal dømme meg, siden jeg vil beholde det. Og det er litt derfor jeg ikke tør å fortelle folk det.. Magen viser litt, så jeg går så og si alltid i svære klær, siden jeg vil ikke at folk skal se det!
Det er min innerste hemmelighet! :O
På innsiden er jeg veldig deprimert, på utsiden er jeg verdens lykkligste person.
Moren min og jeg stjeler hasj fra hverandre, og jeg er redd for å ende opp som narkoman med henne til slutt….
4 april. 2007.
jeg glemte og snu katta….
For snart 2 år siden flyttet jeg for meg selv pga. jeg skulle gå vgs. det første året koste jeg meg kjempe mye, fikk meg kjærste å greier. Men nå det siste året, sitter jeg bare inne for meg selv med pc-en på fanget. Fikk et spørsmål her om dagen, hvorfor er du ikke med vennen dine, var da det virkelig gikk opp for meg! Svare jeg ga tilbake var: På skolen er de kanskje vennene mine, men utenom er de ingenting… Hva som har skjedd vet jeg ikke, vi var jo sammen for 1 år siden, men nå går h*n bare til de andre vennene. Den eneste jeg faktisk har nå er kjæresten min! Skal ikek klage for han er værdens beste, men han er den eneste vennen min også.. han maser alltid på meg at jeg må få meg en hobby å finne på noe, men jeg har ingen å finne noe påmed… han vil heller ikke være med meg hver dag, for han er ikek helt klar for et så seriøst forhold som vi nå har da vi har vært asmmen i 1 år, såjeg har innsett det at jeg ikke må mase på han om å finen pånoe.. så nå om dagene sitter jeg abre inne, og av og til griner for meg selv ! Når jeg møter mamms, spør ho ogsåom jeg er med deg og den, ja sier jeg. men sannheten er jo at jeg ikke har noen å være med! 🙁
Jeg er redd familien min ender opp hver for seg, en etter en, har allerede mistet 3 tanter, 3 kusiner, 1 fetter, en mormor, en bestefar, to oldemødre og to oldefedre fra mamma sin side og fra pappa sin side, en onkel, en tante, to fetre og en kusine + en haug mer jeg aldri har kjent. Og nå holder jeg på å miste mor, far, søster og bror…
jeg kutter meg fordi jeg er trist og vil få smerten til en annen plass og bare tenke på noe annet enn den tingen som gjør meg trist. jeg har bare sagt det til bestevennen min men ingen andre vet det.
En av de største grunnene som gir meg sosial angst blandt vennene mine, er utseendet mitt. Har faktisk aldri sagt det høyt eller skrive det ned noe sted, i hele mitt liv.
Jeg er ikke stolt av noe av dette, selv om det kanskje kan virke slik siden jeg er så direkte.
X’n min(som forøvrig har sittet inne for vold) prøvde seg på meg, seksuelt altså. 2 dager etter at jeg gjorde det slutt, og jeg sa selvfølgelig ifra at det ikke var akseptabelt! men jeg skulle være snill og hjelpe han med åflytte hjemover.det var INGEN andre soveplasser enn vedsiden av han i senga, men siden han lovte at det ikke skulle skje noe så tok jeg han på ordet. Det er bare det at jeg våknet av at han prøvde seg på meg igjen, seksuelt. Så har tillitsproblemer pga av det, og i det faktum at jeg ikke viste han skulle sone før politiet kom på døra til mamma med fult utstyr og tok han med til fengselet.
Vil gjerne ha respons på dette 🙂
Jeg er redd jeg er i ferd med å falle ned i en “dal” jeg ikke kan komme meg opp fra selv. Jeg spiser ikke så mye lenger, vil bare kaste opp alt jeg spiser. Jeg er lei meg hele tiden, og ligger ofte med barberblad under puta. Jeg er redd for å fortelle vennene mine hvordan jeg egentlig har det, og jeg føler nesten hele tiden at de ikke synest noe særlig om meg. Det vanskeligste er å late som om jeg ikke har det slik, for det gjør så vondt.
Å poste denne kommentaren er skummelt, men du ville ha hemmeligheter, og sa det kunne hjelpe å skrive.. Skummelt likevel.
jeg vil dø, rett og slett. tenker ofte på å henge megselv, hoppe foran et tog, kutte pulsen what ever.. men på utsiden av alle disse tankene og følelsene er jeg en glad og latterfyll person. jeg ler og smiler fordi jeg vil hindre folk i å forstå hvor deprimert jeg egentlig er.
Jeg har blitt diagonisert med depresjon og de vil teste meg for ADD/ADHD. Mamma vet ingenting og jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle det. Tviler på at hun kommer til å forstå. Bare kjæresten, noen venner og stesøsteren min som vet om dette. Jeg går nå til psykolog på skolen som vil jeg skal få klarsignal fra mamma for å bli testet. Hva gjør jeg? Er redd for reaksjonen.
Jeg har sykt lyst til å bli gravid nå.. planlagt selvfølgelig! Men det vet ingen utenom kjæresten..
Jeg er mer og mer for meg sjøl
Og blir fortere sur og jeg er veldig deprimert ofte. Jeg har venner men jeg er ikke så mye med dei jeg føler ikke at jeg kan stole på noen av vennene mine .. Jeg er med dei kanskje en dag i uka etter skolen tilsaman men når vi er ilag kjeder vi oss bare vet det er normalt og kjede seg avogtil og vi gjør de heile tida når vi et ilag derfor ser jeg ikke vits med og vere så mye med dei. Fordi det ikke er så gøy og jeg følger at jeg ikke kan storle på dei og at vi ikke er så veldig nære verande …. Jeg har altid ønsket meg en venn en som er mer en bare vennine og som jeg kan stole på men er vel vanskelig og og finne ein sann venn sååå ja da blir det til at jeg er hjemme og ser serier og er deprimert osv… Vet dette “innlegget ” mitt var uoversiktlig osv men det var deilig og skrive ned det jeg flørte ❤️ PS jeg elsker stilen din. Bloggen din. Utsende ditt . Sminka di. Humoren din og den personligheten jeg har fått intrykk av du har hahaha jaja😊
I sosiale sammenhenger føler jeg at jeg blir lukket inne i et ”skall” . Jeg klarer ikke å være meg selv. Jeg klarer ikke å by på meg selv i det hele tatt, jeg blir sittende helt stille og sjenert. Tør ikke å møte blikkene til folk engang , noe som gjør at de har en oppfatning av meg som overlegen, noe jeg ikke er,for jeg vil så hjerne, men klarer ikke , tror det er pga selvtilliten.
Min hemmelighet er at jeg egentlig er ganske redd for foreldrene mine vist man kan si det sånn. Avogtil er dei skikkelig sure skriker til meg og truer meg med å slå osv… Jeg har ikke sagt dette til noen og kommer ikke til å si det til flere.. Jeg vet ikke hvorfor foreldrene mine er så sure hele tiden for jeg gjør som dei sier hele tiden. Hva skal jeg gjøre? Fortelle det til noen eller?
Tusen takk for at jeg har muligheten til å snakke med deg eller noen generelt om dette. No kjennes det ut som at jeg er ett tonn lettere 😉 Håper jeg får respons/svar på dette!
Jeg tenker ofte på å ta mitt eget liv… Det slenges kommentarer til meg hver dag, men det er ingen som vet noe. Alle tror jeg er en glad og lykkelig person som har mange venner og har det veldig enkelt, men på innsiden er jeg utrolig deprimert. Jeg er selvskader, og det er det bare noen få som vet. De som vet det dømmer meg altfor fort uten å vite grunnen bak kuttene. Jeg er lei av at alle mener jeg er så glad og lykkelig da jeg egentlig skader meg selv og har lyst til å dø.
Dette er kansje ikke en hemmelighet. Men det er vanskelig og holde det inne i seg selv.
En venn som kaller oss for bestevenner. Men jeg synes ikke vi er bestevenner for hun tvinger ting ut av meg, som jeg egentlig ikke vil si. Hun sier jeg vil føle meg bedre. Og når jeg ikke er med henne blir hun trist. Og sier jeg utestenger henne. Endelig har jeg begynt og få andre venner, har hun ingen og være med.
Jeg har og dystleksi, noe som gjør at jeg ikke tørr og lese høyt i klassen. Og når jeg sitter i engelsk time og han spør om jeg kan lese får jeg bare lyst til gråte. Og de skjønner ikke hvor vanskelig det egentlig er. De sier mitt navn hun har jo ikke lest. Da kjenner jeg det stikke inni meg igjen. Hun som kaller oss bestevenner skjønner ikke at jeg har det vanskelig. Hun synes det er rart at jeg er ute i noen timer. Og ikke henne. Hun sier hun har det like vanskelig som meg. Hun gjør hva som helst for og være med meg . Jeg vil jo bare ha fred og bestemme selv.
Jeg er en veldig omtenksom person som vil at alle skal ha det bra, gjør alt for dem. Det kan seffølgelig bli for mye av det noen ganger, men jeg må liksom hjelpe andre. Jeg er en person som gjør mitt beste på skolen, mitt beste ved meg selv. Gjør alt for at jeg skal ha det bra å andre. Blir kalt perfekt fordi jeg gjør mitt beste på alt og alle. Jeg blir deprimert noen ganger fordi jeg er så omtenksom til andre så føler jeg at jeg skulle ha fått noe slikt tilbake fra andre, som jeg ikke gjør. Blir lei meg av dette, fordi jeg får ingen omtenksomhet tilbake som jeg skulle ønske. Jeg bryr meg om andre, men ingen bryr seg om meg like mye. Blir litt skuffet av dette, men jeg vet at jeg ikke blir å få dette tilbake. Hvis jeg er lei meg på skolen kommer ingen til meg å spør om det går bra som jeg ønsker. En venn skal jo bry seg om deg ikke inngrorere det. Folk bruker meg bare for å få svar fordi jeg er den “smarte” ¨å vet leksene fordi jeg har pugget de. Men andre spør om fasiten fordi de ikke har gjort det. Det er blitt en vane at folk kommer til meg å spør om svaret på leksene fordi jeg allerede har gjort det noen andre ganger før…Vet ikke hva jeg skal gjøre…..føles som om jeg blir brukt. Skjønner ikke at det kan være så vanskelig å spørre om det går bra en gang? Forventer det av bffen min at hun skal komme til meg å spørre meg om det går bra når jeg er lei meg. Det betyr jo myeee uansett om det går bra eller ikke. Vil bare at vennene mine skal bry seg mer om meg enn å bruke meg så de har det bra. Takler ikke stress heller…klikkker helt å vil bare brase ned i tårer..Er ikke så vant med å få motstand, så når det først kommer så klarer jeg ikke styre meg selv hva jeg gjør eller hva som skjer eller hva jeg siier…..mamma vet om dette også bestevennina mi, men hun bryr seg ikke. Jeg trenger hjelp med dette når det skjer. Trenger at noen roer meg ned. Noen ganger når dette skjer tar jeg spisse ting mot huden min å får merker. Tenk hvis jeg starter med en kniv??? hva skal jeg gjøre? Bestevenninna mi er en flott person, men hun hjelper meg ikke oppi disse vanskelige sistuasjoner….. Trenger råd om dette.. fordi jeg hvet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg har alltid elsket foreldrene mine over alt. Det er derfor jeg ikke makter å si ifra til noen om alkoholmisbruket deres, og hvordan det sakte men sikkert ødelegger familien vår.
Vet ikke helt åssen jeg skal starte, men kan prøve og fortelle litt kort.
Er ikke direkte en hemlighet, mine nærmeste veit historien. Min, men føler litt at det hjelper og fortelle om den for og komme meg videre noe som jeg aldri helt kommer til og gjøre.kab prøve og fortelle det kort 🙂
Jeg har vært i barneværnet hele livet mitt og bodd i fosterhjem siden jeg var 2 år fordi både mamman og pappan min var narkomane. Mamma døde når jeg var 8 år.
Pappa var jeg på besøk hos noen ganger, da jeg var 15 år snudde det hele seg, pappa tok aldri kontakt med meg mere før etter 2 år da jeg får en tlf av en venninne av han om at han har opperert i nakken og har blitt lam fra livet og ned, jeg prøvde og få ett forhold til han noe som ikke gikk, han tok aldri kontakt begynte på dop igjen og rusa seg nesten hele tiden. Når jeg var 19 år fant jeg ut at jeg var gravid, pappa blei kjempe glad og forholdet vårt blei bedre, han gikk på rehablitering for og kunne klare og gå igjen. Og hadde sluttet på dop, jeg fikk film av han at han klarte og gå med krykker for nå ville han sjappe seg på beina så han kunne ta igjen barnebarnet sitt. Men bare to dager føre bursdagen min blir jeg vekt av en tlf om at han døde, noe som kom som ett sjokk var ikke klar over fet i det hele tatt :/ er noe jeg sliter ekstremt mye med.
Pga alt jeg har opplevd, sliter jeg med og stole på andre, vær gang jeg er i ett forhold er det jeg som ødelegger med en gang jeg føler at det er usikkert åssen dem føler for meg så trekker jeg meg unna, jeg føler at når jeg endelig klarer og komme meg fremover så er det alltid noe som trekker meg tilbake.
Blei ksnskje litt langt, men dette er min største “hemlighet”, at jeg ikke stoler på noen, tar det Som en selvfølge at jeg blir svikta.
Da jeg pådro meg gjeld starten den på 140.000 og jeg var langt nede og visste ikke hva jeg skulle gjøre for å betale meg ut av denne gjeldskrisen, ubetalte regninger, forbrukslån og krefittkort, meldte meg på luksusfellen og kunne fint ha kommet med der, men jeg var på den tiden ikke klar over hvor mye jeg faktisk skyldte så da jeg ikke trodde det var mer enn 40.000 så sa de på luksusfellen at dette ville jeg greie og ordne opp i med å jobbe mer vakter 🙂
Nå i dag er gjelden min så godt som halvert og jeg er på rett vei, sklidd litt ut igjen på enkelte regninger men er så godt som på rett vei 🙂
Rundt april/mai i fjord var jeg dum og lagde avtale med en kompis om å prøve å bli fuckfriends. Han virket som en ordentlig fyr og jeg tenkte dette var typen jeg kunne stole på og at det ville gå bra. Når vi møttes, så mistet jeg lysten og følte det bare ble feil. Jeg prøvde to ganger å dytte han unna og si at vi burde ikke gjøre dette, men han forsatte og da ga jeg opp. Resten husker ikke, men endte opp med at han dro og at vi mistet kontakten helt. Har hatt det utrolig vanskelig etter dette og blir ikke bedre at vi går på samme skole, angrer utrolig og skulle ønske det aldri hadde skjedd :/
Sikker på at jeg er bifil. ingen vet det
Jeg er redd for hva vennene mine vill si om at jeg vill bli forfatter, (også de som ikke er vennene mine)
Jeg forsnakket meg og røpte en stor hemmelighet om en venn til en annen venn av meg. Jeg vet ganske sikkert at hun ikke kommer til å fortelle noe videre, men alikevel har jeg utrolig dårlig samvittighet, og jeg angrer så sinnsykt mye.
På innsiden er jeg en veldig deprimert person som trøste spiser veldig mye, som har gjort at jeg har lagt på meg noe enormt den siste tiden. På utsiden er jeg ei veldig sjenert jente.
Jeg er forelsket i en gutt, og jeg fortalte det til besteveninnen min. Vi har vært venner nå i 4 år, også sa hun at han var stygg og dum. Også neste gang jeg så henne på skolen var hun kjæreste med den gutten, så sa hun du får som fortjent. Jeg hadde ikke gjort noen ting, også senere den dagen så spurte en annen veninne av meg hvorfor hun var sammen med han. Da sa hun fordi gutten hun liker likte meg. Vi er fortsatt venner, men jeg har lyst å gråte hele tiden, jeg har egentlig lyst til å “slå” henne for det hun gjorde. Man godt si at jeg har fått kjærlighets sorg. Så jeg har mistet en bestevenn og den gutten jeg er forelsket i fordi hun har drivet å baksnakket meg.
Jeg føler meg veldig alene, jeg vet jeg ikke er alene om det men etter at min far fikk hjertesvikt, nyresvikt, leversvikt og hjerneslag og lå i koma i 2 uker og hjertet hannes stoppet 8 ganger, så har jeg følt at jeg har vært i en veldig dårlig film. Min egen verden på en måte. Jeg føler ingen skjønner meg selv om de sier at de skjønner meg. Meg og min far har altid stått hverandre nære og jeg har altid kunne snakke med han om alt, men nå når han ikke er hjemme men er på Rehableteringssenter og ikke er hjemme føler jeg meg sånn alene hjemme. Jeg prøver å være åpen om det men jeg klarer det ikke, min største hemmelig het er egentlig bare det at jeg savner pappaen min veldig mye og vil ha han hjem, bare jeg snakker og skriver om det som har skjedd begynner jeg ¨å gråte.. Jeg får veldig vondt inni meg av å se hvordan han sliter og er så lei seg nå, han har tynnere ben og armer en meg og det er veldig vondt å se, jeg vet at det er pga alt han har gått igjennom men uansett… Også er jeg redd for å si til min mor hvordan jeg har det pga meg og hun har ikke så veldig godt forhold..
Det var egentlig bare det! Tusen takk for at du hadde ett sånt innlegg det er gått å få det ut. <3
Hemmeligheten min er at jeg sliter med dyp depresjon og det har jeg gjort i over et halvt år nå. Det er absolutt ingen som har en anelse om det, rett og slett fordi er en veldig innesluttet person og liker ikke tanken på at folk skal “bry seg” om meg. (:
Jeg gir meg selv skylden for at foreldrene mine skilte seg
Jeg har vært selvskader i over 2 år og alvorlig selvskader (etter legenes begrunnelse) i over ett år.
Men nå er jeg på vei til å slutte, idag er jeg 111 dager skadefri, men jeg tør ikke si det til noen. Så ingen vet hvor langt jeg har komt meg siden i fjord, og det er egentlig veldig vondt. Liksom jeg vil ikke ha oppmerksomhet rundt det, men en bekreftelse på at jeg har vært flink hadde ikke skadet. Ikke engang mamma vet at jeg har vært skadefri så lenge..
Jeg er avhengig av laxoberal .Det er pga magen ikke fungerer på egen maskin .Før kunne jeg gå i 3 uker uten å gå på do…ja, ja det er noe dritt dette.!!
Er en jente på 16 år, er 170cm høy og vekten min er altså 47 kg. Jeg reduserte inntaket mitt av mat veldig stort, i forhold til det jeg spiste tidligere. Veide altså 59 kg før alt marerittet begynte. Jeg liker ikke mat lenger, utenom SUNNE snacks (som f.eks. Questbars) og kylling. Spiser rundt 500 kalorier daglig, jeg tvinger meg selv til å spise såpass mye bare for å holde meg i livet. Jeg orker ikke mer, jeg blir bare tynnere og tynnere.. Jeg vil en vakker dag avslutte dette, men jeg vet ikke helt enda om jeg vil klare det. Føler meg egentlig ganske så rart, da før var det helt normalt for meg å spise en hel freia- melkesjokolade (150 g) daglig, eller chips og alt annet usunt. Jeg gidder ikke lenger å være med folk, stenger meg gjerne på rommet mitt etter skolen og føler livet mitt er verdt ingen ting. Har ingen ting å se fram til, vi flyttet ganske så langt fra andre familiemedlemmene, så jeg ser ikke besteforeldrene mer enn sånn maks. 2 ganger i året. Føler meg ensom, og dersom jeg en dag spiser mer enn de teite kaloriene jeg spiser normalt, enten spyr jeg ut alt, eller tar andre piller for å bli kvitt maten. Dette er ikke ofte altså, 3-4 ganger i mnd. Jeg er syk akkurat nå, men tør ikke gå til legen etter helsesøsteren fant utav at vekten min (siterer henne nå) er gått ned DRAMATISK. Jeg… Har ingen høye mål, men er veldig opptatt av å gjøre det bra på skolen. Satser på et snitt på ca. 5,0, minst 4,5. Er så lei av alt.
Sliter med selvskading.. Men har om 12 dager vært to måneder skadefri på grunn av kjæresten min.. Bygger også opp anoreksi..
Jeg kutter meg selv, hater utsende mitt, har prøvd å ta overdose med parcet o.s.v. Har gått ned i en “dal” jeg ikke kommer opp av. Jeg spiser nesten ingenting og når jeg har spist, spyr jeg som regel. Jeg mistet en veldig god venn sommer 2013 og savner henne mye.
Ehhh jeg liker egentlig ingen i klassen min jeg har skilte foreldre å vil bo hos moren min jeg later som hvem jeg er hver dag for å prøve at de andre i klassen min skal like meg og. I tilleg då rakker x kjæresten min ned på dem nye kjæresten min bare fordi han er sjalu så gjord van sånn at vi nesten slo opp så jeg gjorde noget fryktelig. Jeg fortalte jenta han var forelska i at han var homo og at han sku ønske hu hadd en penis og store pupper
jeg var utro når jeg var gift tok ansvar skilte meg etterpå
Gikk gjennom mobbing fra 5.-7 klasse.
Allerede i 3 klasse begynte jeg med sminke bare for å ikke vise “huden” min på en måte. Jeg dekket det med concealer eller foundationen til mammaen min uten at hun visste det. Dette fortsatte frem til 5 . klasse. men det var vell da det begynte å skje ting. Jeg “vokste” Og ikke vokse, vokse, men vokse. Altså, magen min. Flere av guttene i klassen ville begynne å le av meg hvis jeg gjorde noe eller bare “Hahah, se på den grisen’a” Kan virkelig ikke beskrive hvor mye det sårer bare av å skrive dette her nå. I 6.klasse kan jeg bare skrive her og nå at det var det verste jeg har opplevd i mitt liv. Jeg hatet gymtimene, og bading. Hadde det vert for meg ville jeg heller vert inne i klasserommet og hatt matte. For og få det rett ut. på våren, når det var tine tinestafett “tiden” når vi skulle øve. Kan ikke engang skrive det åssen det var. Jeg var rett og slett den treigeste og de samme guttene ville le av meg og kalle meg for “snegle” eller “kua kan ikke springe” Det sitter fortsatt fast i magen. Flere ganger gikk selvmordtankene i hodet, ja. det høres sikkert “Nå overdriver du” Men, og gå gjennom så negative dager hvert dag, 7 dager i uka. Sammen med folk du ikke liker. det er et rent helvete. Alle minnene. Det er fortsatt tider jeg ikke engang tør å gjør noe. Men etter at jeg begynte i 7. klasse har det blitt litt mindre. Er noen ganger det kommer ut med et “uhell”. Jeg begynte på håndball mens alt dette foregikk. Fordi jeg visste mine eneste venner er der og håndball var noe jeg virkelig elsket. Jeg begynte på det, og har gått ned nesten 15 kg. Før jeg begynte på håndball veide jeg meg engang, da lå jeg på litt over 80, og ja. Det piner og innrømme dette, men jeg er stolt. Jeg ligger på rundt 50 nå, og kan ikke si hvor glad jeg. Denne bloggen har hjelpet meg så mye. Det med trening og helse, det har virkelig gitt meg så mye inspirasjon. Jeg går i 8.klasse nå og jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er. Hadde det ikke vert for vennene mine hadde dette sikkert fortsatt foregått.
Dette er en av de bloggene jeg er mest innom på grunn av inspirasjon, helse og trening. Takk Stina! Stå på, du har lesere over hele Norge som elsker deg! ;*
Jeg er en jente i midten av tenårene, med diagnosen Alopecia Areata. Dette betyr at i tid og utide, mister jeg hår. Noen ganger har jeg bare små flekker som er skallet, som er lett å skjule, mens andre ganger mister jeg nesten alt håret mitt, og ender opp med å se ut som en mann i slutten av 70-åra (med måne).
Jeg går konstant med lue, og er alltid redd for at noen skal komme borti så den faller av, eller rive den av på tull.
Jeg er livredd for å komme nærme folk (venner og evt. fremtidig kjæreste), fordi jeg er redd for hvordan de skal reagere når de ser det. Jeg nekter å sove over hos folk, fordi jeg er redd for at lua skal falle av mens jeg sover.
Jeg har fortalt om dette til et par stykker, og alle er støttende. Likevel tenker jeg det er noe annerledes å fortelle det enn å vise det.
Sykdommen har levd med meg nesten åtte år. Alt jeg ønsker meg er å kunne være meg selv fullt ut, og at det kan være bra nok. Men jeg er så utrolig redd.
Her er kronisk syk, noe som gjør jeg er veldig mye deprimert. Føler ingen tror jeg er syk av de på skolen for jeg vil ikke vise jeg her vondt. Også hatt en barndom som ikke var lett skal i rettsak snart igjen mot pappaen mi. Noe som gjør at sykdommen og depresjonen ikke blir noe bedre. Blir så fort sliten av å være med mennesker over lengre tid. Har kjæreste men han har forandra seg så mye så jeg tror han kanskje har ei annen ei men klarer ikke få meg selv til å finne det ut av det er så redd for å være alene. Føler alle klager på livet og dems skal være så mye verre jeg sier aldri noe så dem vet ikke hvordan jeg har det. Er redd for å virke sippete
Jeg skader meg selv.
Har prøvd å ta mitt eget liv 4 ganger.
8. september 2013 ble jeg voldtatt.
Jeg skader meg ikke bare med kutting, men har utallige brudd i kroppen, brennmerker, forstuelser og blåmerker etter selvskading.
Har vært ganske på kjøret med alkohol og litt andre ting.
Har vært to ganger i fyllearresten fordi jeg klikka på politiet.
Foreldere mine skal skilles, jeg er synsyk deprimert på innsiden og går gjennom mobbing.
Jeg har også ringt til en sex telefon, og jeg er ganske ung 1* år!
jeg elsker han fortsatt, og det kommer jeg alltid til å gjøre. ingenting gjør så vondt som det å høre at han vi gå videre.
Jeg har vært mye deprimert før og nå har det kommet tilbake.. Hater følelsen, føler meg syk hele tiden, føler meg dum, stygg og fet! Andre kan nok ikke se dette på meg, men jeg føler de ser på meg og tenker at det har klikka for meg! Jeg spiser lite og trener litt ofte, jeg legger meg sulten og går på vekta for å se om jeg har gått ned i vekt! Jeg vet jeg ikke bør gjøre dette, men det er tankene mine som sier at jeg må gjøre dette! Dette er vanskelig for meg, spesielt siden jeg snart er femten år og er som andre jenter interessert i å få meg kjæreste! Gutter sier alt mulig til meg, bortsett fra pene og positive ting! Da blir jeg bare surere og surere!! Og mer og mer deprimert! Jeg har til og med hatt lyst til å ta mitt egen liv! Har heldigvis ikke klart dette!! Liker ikke at folk dømmer meg som en flink pike og tror jeg lever et liv på roser, jeg har det forferdelig nesten 24/7!!
jeg hadde sex med han jeg var/er forelsket i 2 ganger og han er bare et år enldre enn meg, men vi begynner å krangle så lett….så nå er det den helvetes stemmninga mellom oss! og som prikken over i en sitter vi sammen i klasse !!!
jeg ble voldtatt når jeg var 10.
Får alltid frem det dirtye i gutter!! ikke m vilje. …
skader meg selv, tror på mobbere og veldig dårlig selvfølelse…vil drukne pappan min…siden han forlot mamma m meg på fødselen min!!!! han er en dritt
long story….fortsetter
neste gang-.-
Sliter med at jeg tror at folk ikke liker meg så da tør jeg ikke snakke til folk. Mye av dette er kanskje fordi jeg hater utseendet mitt(masse kviser og hudormer) dette tenker jeg på nesten uansett hvor jeg går. Har prøvd masse forskjellige rense greier men hjelper ikke også har jeg ikke sminke til å dekke det. Dropper ofte å snakke med nye folk fordi jeg er redd for hva de skal syns.. Har fått frekke kommentarer slengt mot meg i virkeligheten å på nettet derfor er jeg livredd for å snakke med ny folk. Vist noen sier at jeg et pen klarer jeg ikke tro det, tenker bare at de sier det for å være snill. Blir så sykt stressa over dette og skole og over kropspress at jeg blir fort sur,irritert på andre. Dette er virkelig ikke sånn jeg vil være..
Mobbing 4-7.Klasse
Ja.. Det begynte med at noen kommenterte skolebildet mitt, om at jeg var oransj i hele trynet.. Jeg tok det ikke særlig innpå meg, men jeg fikk den kommentaren hver dag etter det. Jeg fikk høre fra min beste venn hva folk hadde sagt og kommentert om meg, og hun stoler jeg 110% på! Dagen etter hørte jeg at de snakket om meg i “gjengen”.. Når jeg kom bort og spurte hva de snakket om, fikk jeg et svar: ikkeno! Så jeg bare gikk der ifra. Jeg gikk aldri bort til dem igjen, fordi jeg hadde hørt at de hadde kalt meg hore, bitch og masse annet stygt.. Jeg hørte bare verre og verre ting etter hver dag, jeg ble også nettmobbet, kraftig, om at jeg Teodor jeg var så jævlig pen og at jeg var en hore fordi jeg hadde to kjærester på en gang når jeg var 7.. Jeg hadde vondt både fysisk og pshykisk. Det eneste jeg tenkte på var at jeg håpet at det skulle ta slutt en dag. Klarte ikke å sove om nettene og jeg dro ikke på skolen. Jeg var for redd. Jeg tenkte også at jeg ikke var god nok, at jeg ikke betydde noe. At ingen brydde seg om meg. Jeg var ikke den peneste og ikke den smarteste. Alle andre var perfekte, alle untatt meg. Jeg var alltid “den jenta der borte”. I timen hørte jeg hvisking med mitt navn. I friminuttene gjemte jeg meg inne på do. Etterhvert begynte jeg p kutte meg, jeg vet at mange kanskje ikke tror meg nå…menmen. Ja..jeg begynte å kutte meg og fikk arr. Jeg dusjet ikke i gymmen fordi jeg ville ikke vise meg. Det var mestkutt på håndleddet og på lårene. Det er en forferdelig smerte å gå gjennom. Jeg klarte ikke å holde inne lenger så jeg skrev sanger om det. Jeg synger det for meg selv noen ganger. Det som er, er at jeg ikke har fortalt noen om kuttinga. Fordi det er det som er værst. Jeg sa det bare til meg selv, så det hjalp ikke så veldig mye. Men litt. Dette holdt altså på i 3 år. Kanskje noen ikke tror meg, men jeg skriver ikke dette for gøy, og ikke bare for å komme i et innlegg på en blogg, men dette er faktisk en måte å si hemmeligheten sin til noen. Så jeg har faktisk hatt det veldig tøft. Jeg kutter fortsatt meg, og jeg blir mobbet. Så jeg liker egentlig nesten ingenting med livet mitt. Så Stina, jeg håper du kan si noe jeg kan gjøre. For at jeg kan få det bedre i ungdomstiden. Du kommer alltid med gode tips, uansett ❤️ Jeg skriver ikke så mye, for jeg gidder ikke at alle skal synes synd på meg, og jeg vil ikke si for mye. Dear God,all i Want is a happy Life ❤️
Eg e veldig deprimert, sånn så det e nå så har eg det så ille at eg griner dager på rad.. Berre det med at mamma sier eg må legge pålegget inn i kjøleskapet igjen på irretert måte får meg til å grine, eg e så sårbar å trist akuratt nå. I tillegg vet eg ikkje kossn eg ska få sagt det te familie å venner. E ikkje like lett når vennane mine utestenge meg på fritida.. Detta e da min lille hemmlighet!
jeg har slitt med spiseforstyrrelse i 6 år nå. en veldig tung anoreksi kan man si. vært innlagt pga det, og har måttet fått mat gjennom rør. såde elns heter det. har alltid vært den jenta som har hatt problemer. ble mobbet fra 4klassen til 2året på VGS. har bipolarlidelse, som tidligere ble kalt for maniskdepressiv,. har tung depresjon, selvskader meg selv, har adhd å klarer ikke helt å leve med det.. har vært inn og ut ifra psykriatien som en annen kasteball.. jeg fungerer ikke ut i arbeid , eller i hverdag som generelt.. fungerer ikke og strekker ikke til slik som “normale” mennesker gjør, og det gjør meg så sinnsykt deprimert.
Er kanskje ikke en superhemmelig hemmelighet, men kan være godt å få luftet den ut.
Jeg er redd for å møte min egen far på gaten. Jeg er redd for hva som vil skje, dersom jeg møter han igjen. Han er ikke frisk i hodet… av kjennetegn og slikt passer han utrolig inn i den psykiske lidelsen “psykopatisk”. Da jeg var 11 år var vel egentlig mitt første møte med det. Han kleip og tok tak i søstra mi så utrolig hardt. Jeg skreik og hylte til pappa: “Pappa! SLUTT!! Ikke gjør sånn!” osv men det hjalp ikke.. Senere har jeg ikke tengt stort på det som skjedde, annet enn at søstra mi ikke ville bli med til pappa så ofte. Jeg fikk vite at pappa hadde tatt tak i henne så hardt at hun hadde blåmerker!
for snart 2 år siden ble pappa sint på meg. Søstra mi ble redd for meg og ringte. sa jeg skulle ha meg vekk derfra før pappa kom. Jeg var livredd, og er det fortsatt. Hva hadde skjedd om jeg hadde vært der når han kom? ingen vet, og ingen vil vite det heller! men jeg er redd for å møte pappa på gaten når jeg er i byen. Jeg er nervøs hver gang jeg er i byen, uten at jeg selv helt merker det før jeg har komt hjem. Hva skjer den dagen jeg faktisk møter han igjen? jeg gruer meg!
På en annen side også, så er jeg fortsatt glad i ham… Men dette er vel fordi han var den som sto meg nærmest før alt skjedde for 2 år siden. men ut av dette har jeg fått et bedre forhold til både mamma og søstra mi, noe som er utrolig positivt! Men, pappa kommer aldri til å være pappa igjen. for meg er han død.
Kjæresten min har vært utro, flere ganger, om det er seksuell kontakt med en annen jente, eller om det er når han snakker med jenter på fb å spør etter naken bilder, så er det utro. Jeg har ikke sagt det til min nærmeste venninne en gang. Men kan heller ikke gå i fra han fordi jeg er alt for glad i han. Vi har vært sammen i snart 3 år.
Også er jeg egentlig helt knust innvendig. Har ingen venner i klassen og går vg2 nå.
Jeg bifi! Blir kun kåt på gutter aldri jenter.
+ for et år tilbake sugde jeg kuken til søskenbarn mitt!
Vi eksperimenterte litt osv… Har sugd han mange ganger,men
Jeg likte det! Va skal jeg gjøre!
+nå vil han ikke mer! Savner en runkebudy!😣😳😜😱😨😛
Jeg er 19 snart 20 og er fortsatt jomfru 🙁
Jeg har ingen venner, eller familie som vet eller driver på med det samme. Men av og til røyker jeg hasj, og jeg elsker det (:
Forelska. Går ikke over! Har Tenkt på han konstant snart i 3år nå..
Jeg pleide og være en solstråle, en jente som alltid smilte og ville det beste for alle, men i 13 års alderen ble jeg et offer, alt snudde seg opp ned. Ble sjenket av en som jeg trodde var min kamerat, ble sjenket med smuglesprit. Det har på en måte blitt en hverdag for meg at jeg blir slått, mobbet, voldtatt osv.. skjønner ikke hva jeg har gjort for å bli et “offer”, jeg måtte flytte og nå bor jeg i Arendal. Her har jeg heldigvis noen gode venner som støtter meg, men kan ikke fortelle de dette, er redd for at de vil forandre synet. Jeg var sammen med en gutt i 1 år og 3 månder, det var det beste som har hendt meg, men selv om jeg var sammen med han forandret ingenting seg, det er noen gutter som er ute etter meg, har blitt slått i svime,voldtatt,kuttet opp og masse mer som jeg ikke vil ramse opp, han støttet meg, og hjalp meg med å finne ut hvem disse personene var, men det var umulig for oss begge. Nå har jeg mistet han og de personene blir bare mer og mer voldlige, jeg blir alltid slått i svima ellernoe siden jeg kan ikke se hvem disse personene er. Er bare så lei av dette, og leve som det her, blir egentlig bare svakere og svakere, etter dette som har skjedd har jeg blitt deprimert, en helt annen jente enn jeg var, jeg dytter folk som er glad i meg vekk uten at jeg vill det.
Dette er en av de største hemmelighetene jeg har.
Jeg kan fremstå som veldig selvsikker og overfladisk, men egentlig er jeg veldig usikker og har utrolig dårlig selvfølelse
jeg hadde et “upassende forhold” med en 20 år gammel fyr i slekta mi
jeg er 15
Jeg har aldri følt kroppen min har vært bra nok, før nå. Nå er det endelig en person her i verden som synes den er perfekt rett gjennom, min kjæreste. Hadde det ikke vært for han villle jeg fortsatt å skamme meg , every single day.
jeg er 20 år og jeg har ingen venner, og det er heller ingen andre som ser det, orker snart ikke mere av dette vil bare dø snart!
Kanskje ikke en hemmelighet eller noe sånt, men skriver ned av like vell!
Etter jeg slo opp med kjæresten min for ca 3 år siden er jeg veldig redd for å åpne meg for noen å få komme i et nytt forhold. Jeg klarer det ikke, for jeg er rett og slett livredd for å bli såret. Til og med når det var en som sa han likte meg og jeg likte han smått tilbake, så er det som om et eller annet inni meg bare stopper opp alle følelsene mine for at jeg ikke skal bli forelsket. Virker kanskje litt rart, men.. hehe
Jeg er så glad i foreldrene mine at jeg faktisk flyttet hjem igjen når jeg kun hadde bodd ute 1 mnd, fordi jeg ble så deprimert. Selv om jeg bodde med kjæresten. 2 år siden nå, og skal flytte igjen i år. Redd det samme skjer. Pinlig i en alder av snart 22.
Dette er skummelt..
Jeg har vært deprimert i 4 år snart og når jeg først føler meg litt bedre kommer det alltid tilbake! Sliter mentalt, lav selvtillit og selvfølelse, trøtt, sliten, hater meg selv. Ønsker meg silikon (er for ung), og den tanken tar så mye plass!!! Hater kroppen så mye fordi jeg ikke har bryster og pga masse annet! 🙁 Gruer meg til sommeren! Hater stilen min også! Livet er hardt, spesielt når man er ungdom!
Har totalt mista kontakten med mange venner i det siste og mista bestevennen min!
Er så redd for framtiden og at jeg ikke får det bedre!
Hjelp!
jeg har en hemmelig, det er ingen som vet alt, men noen som vet noe.
Jeg har slitt med anorexi,deperesjon og angst. jeg var sliten, jeg var lei, jeg starta med sjølskading.
jeg ble gravid, jeg ville beholdet han, jeg viste at om jeg sko klar det måtte jeg bli frisk, å lille prinsen har gitt meg all
motivasjon til og slutte med sjølskading. No har jeg vært kuttefri sidan oktober, og nå er det kort tid til han kommer.
Jeg synst det er vansklige dager, når jeg ikke har noen å prat med, ingen å dele noe med. Fortelle om all den angsten som bor inni meg. Det er vell den tingen som har forsterket seg mest etter jeg ble gravid. ‘jeg er redd for og muste noen. Jeg hadde en periode jeg kastet opp mye, og dette har jeg klart å kunn gjort ein gang etter jeg ble gravid, noe jeg nå er stolt over.
Det som er vanskligest er tanken om hvordan ting blir etterpå, hvordan jeg skal klare å bli fort tynn igjen, hvordan jeg skal få kroppen min tilbake, holde meg i skinn og likevell klare å ta vare på en liten baby. Jeg er bare utrolig redd
Her var det mye negativt.. Skjer med at folk alltid må tenke så negativt..?
1. I mai i fjor trodde jeg at jeg hadde blitt gravid (jeg var bare nesten 13 år!) via å ha kommet borti noen med sæd på fingeren og så fingra meg selv med samme hånda etterpå…. Mensen forsvant , jeg hadde faktisk en haug med graviditetssymptomer, jeg tok flere sånne “graviditetstester” på nettet og fikk hele tida at det var 90-100% sikkert at jeg var gravid! Jeg tok det ikke tungt i det hele tatt, siden jeg er ganske moden for alderen og hadde klart å passe på et barn, selv om det er et utrolig stort ansvar. Men etter flere måneder kom mensen tilbake, såååå jeg var jo ikke gravid allikevel :/
2. Jeg er dødsforelska i en gutt og jeg tenker på han hele tida! Min største drøm er å bli sammen med han, og når vi blir eldre; ha sex med han, gifte meg med han, dra til Maldivene og få barn sammen♥
– Det var deilig å få det ut!
Jeg er 13 år nå på lørdag og jeg sliter med depresjon.. Alt startet etter sommerferien, før sommerferien var jeg en glad jente som egentlig bare gjorde hva jeg ville, jeg spiste så mye mat, mye usunt etter skolen og generelt! Etter sommerferien var det mange i klassen min som hadde begynt å trene, det trente sånn type hver dag pga sport, å ha six pack ble plutselig det store ikonet i klassen, folk gikk å slo hverandre i magen for å kjenne om de hadde magemuskler og om de ikke hadde det så ble de bare ertet sånn “Du har magefeeett!” Skikkelig ekkelt og deprimerende å være rundt med klassen.. Så jeg begynte å trene, altså å jogge annenhver dag i 1 time! Også gikk det bare lengere jeg kuttet ut kjeks og usunne ting, så sluttet jeg å kose meg i helgene også gikk det videre til at jeg spiste mye mindre.. snakk om rundt 700 kcal daglig.. Jeg ble opphengt i å telle kalorier, jeg ble så lei denne joggingen fordi det begynte å bli vinter og sykelig kaldt ute.. Jeg eide så vidt energi.. hadde gått fra 53 kg (1.58cm) til 45 kg på veldig kort tid, jeg var så ute av meg.. Null energi, var så nedfor og trist.. Så vidt hatet vennene mine og syntes de var plagsomme.. enten så lå jeg hjemme og telte kalorier eller trente! Jeg hadde ikke anoreksi eller spiseforstyrrelser da det kan man jo ikke kalle det! Moren og faren min tok en så lang streng prat med meg som fikk meg til å slutte med joggingen, men var fortsatt streng på kostholdet, nå trener jeg bare fotball 2 ganger i uken, spiser iallefall litt over 1000 kcal dagen som er ganske greit , koser meg med alt jeg finner i helgene og er sånnsett ganske fornøyd.. men jeg føler meg fortsatt deprimert og finner aldri på noe med venninnene mine lengere, venter bare på sommeren og ferie og helg! Ukedagene er forferdelig og jeg synes de er alt for lange.. Huff …
Jeg er stygt redd for at ingen kommer til å se meg som normal siden jeg har et meget stygt og asymmetrisk ansikt som jeg skjemmes veldig over. Det er derfor jeg alltid ser i bakken når jeg går ute, og prøver å unngå blikk jeg får av folk av og til. Jeg kan ikke noe for at ansiktet mitt er sånn. Jeg vil bare se ut som alle andre, bli sett på som normal, men jeg vet ikke om det lar seg gjøre. Det er en belastning
Har lyst på sex og er 13 snart 14
Er 17 år… Jomfru, aldri hatt kjæreste, aldri holdt på med en gutt en gang! Føler at ingen gutter liker meg :'(
Jeg er redd jeg kommer ikke til å bli noe mer enn hva jeg er idag. Jeg er redd jeg ikke kommer til å oppleve det jeg vil oppleve og ikke kommer til å nå mine mål. At jeg kommer til å være stuck akkurat der jeg er nå. For det har jeg allerede vært i nesten ett helt år nå,,
Jeg er 15 år og har noe som heter trikotilliomani. Jeg er sykt flau over det, og prøver å skjule det hver dag. Jeg har gått til psykolog, men det funket ikke. Jeg blir så flau over meg selv! At jeg bare ikke kan slutte! Det tærer sykt på selvtilliten min. Men jeg synes jeg selv er sterk da, for det kunne gått enda verre! Jeg har enda litt viljestyrke igjen 🙂
Studietiden sies å være den beste tiden i livet… jeg har aldri hatt det verre!
Syntes dettw blir for dumt av deg stina og de som kommenterer. Skuffet, du var en stor inspirasjon for meg. Nå er jeg ikke fan av deg lengre. Voks opp jente og bli voksen
Føler meg alene…forda om jeg har mange runt meg. Ingen spør om det går bra når jeg er lei meg, de bare legger det tilmerke
Hva skal man gjøre når vennen din blir slått hjemme?
Hei beklager for måten jeg reargerte og komenterte på, var bare det at jeg var i sjokk etter alt det folk her har skrivet. Et lite tips er at selv om man er anonym så fins det metoder for å avsløre hvem du er, bare et lite tips for at det er ikke alt som burde legges ut på nett.
Jeg virker som regel ok for de aller fleste, men egentlig er jeg på stadiet at jeg ikke vil leve lenger. Det er så jævlig mye vondt i livet mitt. Har ikke vært glad eller lykkelig på tre år nå. Jeg selvskader, har stygge merker og arr på lårene. Har mistanker om at jeg er bipolar, men når jeg snakker med psykolog dekker jeg liksom over problemene, og dermed ikke får riktig behandling.
Sorry for denne, men det var faktisk litt godt å få det ut, også.
Jeg lurte på om du kunne lage ett innlegg om hvordan du kom over den tiden der alt var helt på bon. Livet mitt er ikke akkurat på topp nå, så det hadde vert fint å fått litt råd. Jeg sliter med kjærlighet, skole og klarer ikke finne ut hvor jeg hører til. Jeg har masse gode venner og de betyr så utrolig mye for meg, men det føles som om noe mangler. Jeg har snakka med både venner, foreldre, lærere og helsesøster, men jeg føler ikke at det hjelper så mye. Jeg er ei helt vanlig person. Jeg er godt likt og gjør det bra på skolen, men det er noe som gjør at jeg er lei meg hele tida. Også lurte jeg på om du kunne ha laga ett innlegg om hvordan det var for deg å være forelska når du var 13-16. Det hadde betydd veldig mye <3
Ble mobba fra andre til 10 klasse. På barneskolen var jeg veldig liten og tynn, og følte jeg ikke passet inn noe sted. Å være med jentene i klassen var vanskelig. De var “normale” i høyden, og kjente hverandre godt fra før, noe jeg ikke gjorde (fikk nye klasser i 2 hvor jeg var den eneste som ikke kjente noen av jentene). Jeg var alene i friminuttene, og det var vanskelig å være sosial. Jeg hadde venner utenom skolen, men de var yngre enn meg. Guttene i klassen hakket på meg hver dag fram til 10ene. På barneskolen fikk jeg kommentarer som: “du er så syyykt stygg! Ingen liker deg!” Eller :”dra det stygge trynet ditt et aent sted!” Jeg var dårlig i gym, og gav opp med en gang. Ble alltid valgt sist i ballspill og fikk alltid stygge kommentarer om hvor dårlig jeg ver og hvor mye jeg ødela for alle andre. Da jeg begynte på ungdomsskolen var selvtilliten min på bunn, og jeg hadde en venn i begynnelsen. Miljøet var blitt litt bedre enn på barneskolen, men fordommene om meg hang fortsatt igjen. Guttene kommenterte offte kroppen min, og hvor små pupper jeg hadde. Husker også noe en av guttene sa til meg:” Du er egentlig litt heldig! Du ka gå så lettkledd du vil, og ikke blitt voldtatt, for alle syns du er så jævla stygg!”. Jeg var jo ikke den eneste som ble mobba i klassen på ungdomsskolen. Det var andre også. Jeg visste aldri hva jeg skulle si tilbake til dem som hakka på meg, så når jeg sa noe tilbake, kom bare flere imot meg. Jeg hadde ett par venner i løpet av 9ene, men jeg trivdes ikke med dem. Alle var falske. I 10ene ble budsjettet på skolen kutta, og alle havna i nye klasser. Jeg lærte meg å “gi litt mer faen”, og jeg fikk det litt bedre. Jeg ble kjent med flere fra den nye klassen, og trivdes mye bedre. Jeg fikk fortsatt høre dritt fra dem jeg gikk i klasse med før, men ting begynnte å bli lysere. Jeg fikk meg kjæreste, og begynte på videregående. Der kjente jeg INGEN, men ble kjent med mange fantastiske folk. Jeg gikk fra å ikke klare å jogge 20 m på barneskolen, til å få 6ere på vgs. Jeg begynte å trene 5 ganger i uka og gikk ned 7 kg i fett og opp 6 kg i muskler. Livet ble plutselig ganske trist igjen, ettersom jeg ikke kom inn på det samme videregående som jeg gikk på i første. Jeg måtte for amdre gang begynne “på nytt”. Jeg ble kjent med mange her også, men følte jeg ikke kunne være meg selv og var redd for å snakke.Jeg ble helt “opptatt” av hva som var sundt og ikke. Jeg begynte nå å trene hver dag etter skolen, og fikk angst om jeg spiste for mye, eller noe usunt. I en liten periode kastet jeg opp maten jeg spiste, fordi jeg hadde så dårlig samvittighet. Dette tok fort slutt ettersom mamma oppdaget spylukt på badet. Folk som tidligere dømte meg og sa jeg var rar, mener jeg har forandret meg. Når folk forteller meg at jeg er pen, klarer jeg ikke å tro på dem, noe som er veldig synd. Det er trist hvor mye andre har ødelagt meg. De fleste vennene jeg har i dag vet ikke dette. Og de jeg har fortalt det til blir bare sjokkerte. Jeg har fortsatt litt sosial angst, men har lært meg å gi litt mer faen i hva andre synes om meg. Problemet er bare at jeg synes ikke noe særlig om meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Folk ser meg som en som virker glad, men føler meg bare rar og stygg.
I sosiale sammenhenger føler jeg at jeg blir lukket inne i et ”skall” . Jeg klarer ikke å være meg selv. Jeg klarer ikke å by på meg selv i det hele tatt, jeg blir sittende helt stille og sjenert. Tør ikke å møte blikkene til folk engang , noe som gjør at de har en oppfatning av meg som overlegen, noe jeg ikke er, for jeg vil så hjerne, men klarer ikke , tror det er pga selvtilliten.
Jeg er ei jente på 11 år. Jeg har blid mobbet i over 2 år å dt er veldig ile, jeg kutter meg selv hver dag…. Jeg har ingen venner eller jo mn de bare ler av meg:( om jeg hadde bestemt hadde jeg tat live av meg. Og dt verste er at ikke foreldrene mine vet om det. De tror jeg har dt kjempe bra…. Og dette er dt ingen som vet, jeg har ingen å si hemmeligheter til eller jo mn de bare sier dem videre. Jeg er veldig skuffet over live mitt. Og en av min bestevenn bare dulter borti meg, og jeg har en brukket tå og bestevenn min bare tråkker på den😭 jeg blir kalt av mange gutter stygg å horre!! Jeg går allene i friminuttene på skolen! Før når jeg var lita brydde jeg meg ikke om kler eller noe, Mn nå må mann være perfekt å dt eneste jeg er er en liten drittunge😣 jeg har dt helt forferdeligt. Jeg sitter hele tiden alene i timene😓 dt var dt.
har slitt med deprisjon i ca et halvt år nå, og ingen rundt meg vet det. jeg pusher alle vekk, og er redd for at jeg til slutt sitter her helt alene.. det er utrolig sårende at ingen legger merke til det, jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger
Min hemmelighet er faktisk at jeg er stolt over meg selv fortiden, og har det veldig bra !
Alt går på skinner, har kun oppturer med både skole, cheerleading og kjæreste faktisk. Jeg er redd for å si det høyt at jeg faktisk er glad, og fornøyd med den jeg er, selvøflgleig har jeg småting som kunne vært forandret. Men jeg tenker ikke over det lenger, for det betyr ingenting akkurat nå. Jeg har funnet en jeg liker, som liker meg 🙂 Kunne ikke vært gladere ! Det eneste jeg er småredd for nå er jo selvøflgelig at ved alle oppturer sier de at det må komme en nedtur. Men den får jeg komme igjennom når den tid kommer og bare leve her og nå ! 😀
Hver gang noen spør meg hva jeg vil bli, svarer jeg at jeg ikke vet. Egentlig vet jeg, men jeg tørr ikke innrømme det. Fordi jeg tror ingen tror jeg vil klare det.
13 av mine 20 år ble jeg seksuelt misbrukt av min far. Jeg sa aldri noe til noen, men selv følte jeg at det var galt, samtidig som man vokste opp med det og det på måte “skulle være sånn.” For sånn er det med barn. Når man vokser opp med noe, tror man det er den normale hverdagen. Dagen før jeg fylte 13, fortale jeg til mamma at jeg aldri ville dit igjen. Sakte men sikkert kom mange av de forferdelige historiene ut. Jeg husker så godt hvordan mamma hadde det etter det. Hver natt når jeg skulle sove, satt hun i tlf. og gråt, kan ikke beskrives. Det ble snakk om anmeldelse, men jeg turte ikke. Det var dessverre ikke bare jeg som var innblandet, men jeg var dattera, og kom ikke ut av det før 13 år. Etter en tid tenkte jeg mye og kom frem til at om jeg ikke gjør noe, kan andre bli skadet. Derfor anmeldte jeg og måtte møte i retten to år på rad. Det å sitte i en rettsal og prate om alt det din egen far har gjort, var helt jævlig. Men sånne mennesker fortjener ikke annet, og jeg klarte å dømme han, selv uten beviser! Tiden etter har vært ekstremt tung. Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger, for jeg har aldri følt at jeg betyr noe. Han brøyt meg også ned verbalt og psykisk. Han ringe meg for å fortelle at han skulle selge firehjulingen min for en kr. og at den skulle jeg få for jeg var ikke verdt mer. Det var så mye slike ting, så synet på meg selv døde ut. Når jeg møtte en gutt jeg kanskje likte litt, ville jeg gjerne si hva som hadde skjedd slik at han visste det og kunne respektere meg, men det skjedde aldri. Jeg ble avvist for jeg var “ekkel.” Alt har ført til at det å stole på andre, sjeldent har vært lurt. Så mange som har snudd meg ryggen i alle disse år og alle som har sviktet meg. Oppi all dritten, er det noen som viser at de er ok. Man kan stole på noen, og det vil man finne ut etter hvert, gjerne når man blir litt eldre og mer moden. Nå i dag er jeg 20, snart 21. Jeg har verdens beste kjæreste som passer på meg og har det delvis bra! Men alt i hverdagen er en utfordring. Bare det å skulle ta bussen er fælt for meg, og redselen om å ende opp alene. Uansett hva som skjer, så skal jeg klare meg. Jeg kommer ikke til å gi opp, aldri! Jeg er en fighter og det vil ikke endres.
Hvis noen av dere leser denne historien og har en liknende, men bærer den alene, del den med andre. Snakk med folk som står deg nær! Er de dine ekte venner, snur de ikke ryggen til deg.
Dette var en kort historie av mitt liv. Det er så MYE mer oppi alt dette, men det tar for lang tid. Og det viktigste er vel fortalt.
Hei, jeg er en mann på 70 år som ofte leser bloggen din, setter veldig pris på bildene dine. Men jeg har et stort problem jeg ikke tørr å innrømme til barnebarn eller barn, som alle bor her jeg er vokst opp i hokksund.
Jeg er på facebook hele tiden, jeg dropper familieselskap fordi jeg ikke forstår hvordan jeg bruker facebook på min i phone, vær så snill å hjelp meg unge dame.
jeg har ingen venner.
Jeg er stormfullt forelsket i en jeg aldri kan få.
Har tatt 3 operasjoner i hodet, og ingen av vennene mine vet om det. Fikk fikset det slik at jeg fikk ta det i sommerferiene (en hver sommerferie) slik at ingen skulle merke det, med tanke på fravær fra skolen.. Jeg er faktisk litt flau over at jeg måtte operere, men jeg kan jo ikke noe for det!
jeg ble voldtatt som 16 åring av 8 menn :'(
I det siste føler jeg at jeg har hatt det ganske tøft. Jeg har venner, men jeg er deres venner kun når de trenger meg. Jeg elsker å være med dem, men det er dessverre ikke gjensidig. Jeg er ikke den slankeste som da gjør at det ikke er så lett å bli kjent med nye folk. Jeg har fått fortalt at jeg har en fantastisk personlighet, jeg smiler og ler mer enn gjennomsnittet. Folk kan ikke tenke seg til at jeg kutter meg selv og må gråte meg selv i søvn. Jeg har ikke fortalt det til noen, som jeg synes er ganske tungt. Og det som kanskje plager meg aller mest er at, jeg har et helt sykt crush på LÆREREN min…
Jeg er “friends with benefits” med en fyr jeg har vært stormforelsket i siden jeg var 14..
Jeg ble voldtat av kjæresten min da jeg gikk I 10 klassen , han var full så holdt han meg fast så hadde han sex med meg mens jeg skreik. Da jeg gikk på vg1 ble jeg voldtat igjen på tur hjem fra byen, to men kom etter meg så holdt dem meg fast og voldtok meg etter tur u en bakgate. Jeg prøvde komme meg vekk det heile endte med jeg greide hylle og komme meg vekk. Sist gang gikk jeg Vg2 og ble voldtat av en tidligere venn. Har anmeldt alle men fikk erstatning for den siste men han går fri. Ser han ofte når jeg er I byen. Etter siste voldtekt tenker jeg constant hvorfor ble jeg voldtat og har jeg noe som tiltrekker voldtekts menn. Går I trauma terapi og enneste som vet dette er min mor, min kjæreste da jeg ikke lengre takler nærhet fra min familie.
Dette er min hemmelighet http://voldtektoffer.blogg.no/
En jente på skolen tror hun er så kul og når jeg og en venn lagde pipestemme så sa hun at hun ville stikke en kniv inn i meg og så sa hun at hun hadde en kniv i sekken. Hun er slem. Selina 10 år
PTSD etter mishandling og voldtekt
Idag så jeg et glimt av himmelen, og nå er det en del av meg som vil dø.
Vet ikke om du gidder og lese alt men skriver uansett ♥
Alt startet med da jeg var liten, jeg var stille og hadde 1 vennine og ble mobba, noen ganger var det bare ord og noen ganger var det fysisk. Men husker ikke masse fra den tiden mendet gjorde jeg i 6.klasse så jeg fikk sosial angst og satt hjemme hver dag i
1 år, det er masse og være alene. Ble aldri bedt på noe siden jeg hadde jo ingen venner. I 5.klasse ditcha hun ene vennina mi meg for en annen jente. da ble jeg venne løs. så i 7.klasse fikk jeg 2 venner. hun ene kan vi kalle MARI og hun andre SIRI.
ting gikk greit. jeg hadde selvskada meg i 2 år nå og slutta og gå hos helsesøster. i 8. klasse skjedde masse. når jeg kom hjem fra ferien så hadde jeg ikke selvskada på lenge og ikke når jeg kom hjem heller. Men jeg begynte og drikke og røyke, forandra meg masse som gjorde den nærmeste vennina mi SIRI sur og sånn att vi ikke var så gode venner og krangla ofte. Ble også kjent med en 20 år gammel gutt og vi hadde sex, jeg tror jeg er gravid , eller jeg har opp ned tanker om det. Har prøvd og tatt selvmord 2 ganger og selvskader mer en før. sosial angsten er tilbake og har ingen venner igjen. jeg er hvor jeg startet. jeg har akkurat begynt og gå hos phykolog. den eneste som kan få meg til og smile er han jeg er forelska i men var utro og er 20 år….
Dette er bare halv parten…. depresjonen og angsten og venneløs heten min dreper meg snart og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg er utrolig moden for min egen alder som gjør det vanskelig og få venner på ungdomsskolen fordi jeg er modnere enn dem -.-
Jeg holder på å pådra meg anoreksia! De siste månedene har jeg vært ekstremt opptatt av kropp og utseendet! Jeg trener masse, fordi jeg vil ha den såkalte “drømmekroppen”. Det er ofte jeg kan spise en brødskive, også en tallerken med middag pr dag. Hver kveld står jeg foran speilet og trekker inn magen, nå begynner jeg å gjøre det andre steder og enda oftere. Jeg har sulta meg så mange ganger, at nå kjenner jeg nesten aldri følelsen av å være sulten lenger. Jeg har på en måte blitt vandt til det! Etter jeg spiser et måltid tenker jeg at jeg må trene, eller så kikker jeg i speilet eller til og med kjenner om magen min har blitt større. Jeg vet innerst inne at jeg ikke kan holde på slik jeg gjør nå, men jeg klarer ikke å stoppe! “Jeg” kan ikke begynne å få spiseforstyrrelser, jeg er jo den jenta som er så glad i mat. Jeg kan ikke spise mer mat enn det jeg gjør nå, den følelsen..den dårlige samvittigheten..Jeg kan ikke ha den. Jeg har begynt å bli mer sliten, paranoid, magesmerter og fått vondt i korsryggen. Jeg trenger hjelp til denne situasjonen, jeg klarer ikke å komme meg ut av denne perioden selv.. Jeg er redd for at jeg tar det for langt. Jeg er ikke den personen som er syk. Jeg trenger en bekreftelse på hva det feiler meg? Holder jeg på å forårsake anoreksi? Det eneste jeg tenker på er å få bra kropp til sommeren, overraske alle og få de til å gape.
jente snart 15år.
Jeg har alltid vært den jenta som vil at jomfrudommen skal gis til en kjæreste eller en som betyr mye for deg. En du ikke kommer til å angre på å gitt den til. Så i februar hadde jeg sex med en gutt som hadde og har fortsatt kjæreste. Vi har latt det holde hemmelig, eller jeg har fortalt det til mine to bestevenner. Jeg angrer ikke fordi det er person som betyr mye for meg, men jeg føler skam.
Jeg sliter mye psykisk, med depresjon, spiseforstyrrelser og selvvskading…Dette begynte alt sammen etter at jeg kranglet med han jeg holdt på med på fest og jeg bestemte meg for å springe ut på et område hvor det var gjerder rundt. Her ble jeg voldtatt og ingen vet om det… Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og i tilleg sliter jeg mer enn nok med dårlig selvbilde og det å være god nok. På utsiden er jeg kanskje det noen kaller et vidunderbarn. Hjeøper alltid til hjemme og har kun 5ere og 6ere på skolen. Men på innsiden er det noe helt annet. !Every time I close my eyes, its just like a dark paradise.”
jeg lever fortsatt i barndommen, selvom jeg offisielt har blitt voksen. fremtiden skremmer meg. jeg skulle ønske jeg kunne sette livet på vent, har så masse jeg skulle ha gjort.
Hvor skal jeg begynne?
Han som knuste hjertet mitt reddet livet mitt, reddet selvfølelsen min og gjorde meg til den jeg er i dag. Jeg har tidligere vert mobbet, kalt stygg, blitt fortalt at jeg aldri kom til å gifte meg eller å få kjæreste. Jeg vurderte å ta selvmord. Den gutten fikk meg faktisk til å bli kristen, det var mitt siste håp. Og her er jeg i dag, jeg er fornøyd med meg selv, jeg griner meg aldri i søvn lenger og elsker hvem jeg er. Jeg er fortsatt singel, og jeg vet jeg er pen, men kjærlighet er ikke ment for alle på samme tid 🙂
du burde ha et slikt innlegg igjen, Stina <3
Andrea: Ja, det har du helt rett i! Det skal jeg ha igjen 😀
Sover fortsatt med mamma, har problemer med å sove aleine😞
Jeg har ADHD og ble veldig mye mobbet på den forrige skolen pga det. Men så flyttet jeg og da sa jeg det til en som jeg trudde var en venn men han sa det til alle så nå mobber alle meg og ingen vil være med meg fordi jeg har ADHD og blir veldig fort sur 😭