Siden jeg begynte å blogge for snart 10 år siden har jeg holdt på en stor hemmelighet. Dette er noe kun få av vennene mine vet, og som jeg aldri noensinne har fortalt på bloggen.

På grunn av Farmen Kjendis og God Morgen Norge er det på tide å fortelle hemmeligheten. Dette er noe jeg har holdt skjult (men aldri løyet om) i snart 10 år, og det føles utrolig rart å endelig skulle være åpen om dette.

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

Da jeg for 10 år siden begynte som modell og startet denne bloggen, ville jeg starte en fremtid der jeg ville være den Stina’en jeg alltid hadde hatt lyst til å være. Den jenta som bodde i Oslo, gjorde sin egen greie og som var så langt ifra det jeg hadde vokst opp med som overhodet mulig. Så jeg begynte å skjule mye av fortiden min.

Jeg la Hokksund-Stina bak meg, og startet på en måte livet på nytt. Det er morsomt: da jeg var på reunion med ungsomsskolen fra Hokksund i romjulen fikk jeg høre av så mange at jeg hadde blitt et helt annet menneske både utseendemessig, hvordan jeg snakket og hvordan jeg var som person (ikke noe negativt eller positivt, bare at folk ble overrasket).

Med årene har jeg åpnet meg mer og mer og vist mer av den Stina’en jeg var da jeg var yngre, men det er alltid en ting jeg har holdt skjult.

Nemlig at jeg kom fra bondegård.

Det er sikkert mange som tenker at det å komme fra en bondegård er no big deal. Og vet dere hva; slik bør det være. Men da jeg var yngre og begynte å jobbe i Oslo som modell ble jeg så ekstremt dømt for at jeg kom fra en bondegård i Hokksund, og folk trodde at jeg nærmest var sånn de rednecks’ene i USA er, så jeg ble til slutt livredd for å fortelle folk det, og jeg begynte å skjule den siden av meg. Jeg hadde også fått mange drittkommentarer slengt etter meg igjennom barnetiden fordi jeg kom fra bondegård. Usikker og ung tok jeg kommentarene til meg, og begynte å tro på det folk sa.

Når jeg begynte å blogge var det alltid en challenge å ta bilder hjemme hos foreldrene mine, uten å få med en hest eller sau i bakgrunnen, haha. Det har også vært mange ganger jeg har fått spørsmål hvorfor jeg er så redd for dyr når jeg kommer fra bondegård. De kommentarene har bare blitt slettet og skjult for det offentlige.

Nå som jeg er voksen skjønner jeg at det bare å kult og gøy at jeg kommer fra bondegård. Det gjør at jeg har en liten edge veldig få har, også har jeg noe til felles med så utrolig mange andre der ute.

Mye av grunnen til at jeg også har holdt det skjult er fordi jeg alltid har følt at det ikke var en del av meg. Jeg hadde virkelig null interesse for gårdsdrift eller hester når jeg vokste opp. Jeg lekte med Barbie og var ute med venner, og levde et helt “vanlig” liv. Jeg er jo livredd for alt av hester, sauer, kuer, geiter, griser, høner og en haug dyr til, og sist jeg satt på en hesterygg var jeg 8 år gammel og søsteren min leide meg rundt i en innhegning.

Så ja. En bondeunge kan jeg vel strengt talt egentlig ikke kalle meg. Pappa har drevet en gård som lå rett ved siden av huset jeg vokste opp i, og det var occasionally stalljenter og stallgutter oppe i huset og spiste lunsj. Ellers enn det merket jeg ikke så mye til bondegårdslivet. Foreldrene mine har alltid respektert at jeg ikke likte det, så de har heller aldri tvunget meg til å hjelpe til på gården.

Om det ikke var for Farmen Kjendis hadde jeg nok aldri fortalt denne hemmeligheten. Dette er også mye av grunnen til at jeg var så mye frem og tilbake om jeg skulle være med på programmet eller ikke, fordi jeg var livredd for å fortelle hemmeligheten min og fordi jeg visste at jeg ikke trivdes på gård.

Men jeg sa ja, og det er jeg glad for. Jeg gikk virkelig 10 mil utenfor min egen komfortsone og jeg ble endelig “tvunget” til å være 100% åpen og ærlig med dere.

Så da var katta ute av sekken, og nå er det sikkert mange som blir sjokkerte og mange som tenker bare “jaja, er jo ikke rart hun er flink med hage da?” og noen som sikkert tenkte at alle i Hokksund kommer fra gård, haha, og sikkert mange som tenker “who cares? er det her noe å ha holde hemmelig?” Uansett. Det er i alle fall deilig, rart, skummelt og fint å endelig fortelle dette.