For ett år siden skjedde det utenkelige. Norge ble utsatt for noe som kun psykopater kan gjøre. Terror. Jeg husker godt den dagen som det skulle vært i går. Jeg satt i leiligheten min på Strand i Bærum, og snakket med Isabella i telefonen. Plutselig hørte jeg ett smell som hørtes ut som ett tordenvær. Så jeg løp rundt i leiligheten og dro ut kontakter. Men det kom ikke noen flere smell etter det. Jeg gikk inn på Facebook og begynte å lese statusoppdateringer om at det hadde gått av en bombe i Oslo. Leste også mange statuser hvor det stod at man ikke måtte ringe de som var på utøya.

Lite visste noen om hva som faktisk skjedde der oppe. Men i dag vet vi hva som skjedde. Vi vet at mange unge mennesker ble brutalt drept. Vi vet at de som hadde båt ved utøya gjorde en heltejobb ved å redde mange av ungdommene. Vi vet også i dag hvor samlet Norge kan stå, og hvor mye kjærlighet vi kan vise til hverandre. Jeg husker at jeg gikk rundt i Oslo med Thea ett par dager etter angrepet. Det var ett hav av roser og byen var fyllt med sorg og kjærlighet. 

Orker ikke skrive noe mer om 22 juli. Dette er en dag jeg vil glemme. Men jeg vil alltid huske og minnes de som ble drept. Måtte de hvile i fred ♥ 

Bilde lånt av fotballfrue.no