hits

Tabu / Tema

Er kjæresten din utro?

Det er ting jeg vil ta opp her på bloggen, og drøfte litt med dere. Det er tanker rundt utroskap. Hva er egentlig utroskap? Det er de åpenbare tingene som å kline eller ha sex med noen andre. Men det er så mange ting som er i gråsonen. Ting som er ok for enkelte, og virkelig ikke ok for andre.

Selv tror jeg det er viktig å snakke med partneren sin og sette noen "regler" på hva som er ok og ikke ok. Per Fredrik og jeg har jo vært veldig klare fra starten om hva som er ok og ikke, og har derfor aldri trengt å føle på noen av disse problemene. 



En ting som er veldig i gråsonen er dansing med det motsatte kjønn. La oss si at du er på et utested med venninner og har det gøy med de. Plutselig begynner en gutt og danse med deg bakfra, og du danser tilbake. Er du da utro?

Man står jo faktisk og gnir kroppen sin inntil det motsatte kjønn på en flørtende måte. I mitt hode er det klart og tydelig utroskap. Men hos mange andre er det helt ok. Syns du det er utroskap?

En annen ting er å sende flørtende meldinger / "like" bilder / snappe med personer av det motsatte kjønn som ikke er av jobbsammenheng. La oss si at du sender snapper eller liker bildene til personer av det motsatte kjønn, uten noen annen grunn enn å bare gi de oppmerksomhet. Er du da utro? Hadde du syntes at det var ok at kjæresten din sendte snapper og liket bildene til andre jenter?

For min del syns jeg at det virkelig ikke er ok, og det er ikke noe jeg hadde hverken godtatt eller gjort selv. Men mange syns jo dette er helt harmløst, og legger ikke noe i det. Syns du det er utroskap?

En siste ting er nære venner av det motsatte kjønn. La oss si du blir sammen med en gutt også finner du ut at han har en nær bestevenninne som han er med veldig ofte, og som han står veldig nært. Er det da utroskap? Selv syns jeg det. Han tilbringer jo faktisk mye tid og nærhet med noen av det motsatte kjønn. Men telles det som utroskap? 

Jeg er veldig spent på å høre deres meninger om dette temaet! Fortell meg gjerne om ting dere syns er ok og ikke ok i forhold, og ting dere kanskje syns er i gråsonen. Gleder meg til å høre deres meninger!

Livredd for å være alene

Å bo i hus har sine fordeler og ulemper. Da jeg bodde i Oslo bodde jeg i leilighet og ble veldig vandt med det.

Man hadde tryggheten av at man visste at det var folk rundt seg som kunne ringe politiet dersom noe skjedde, men samtidig hadde man usikkerheten med at man aldri visste hvem man kunne møte på i trappeoppgangen.

Èn gang prøvde faktisk en nabo å bryte seg inn i leiligheten min for å banke meg opp, fordi jeg hadde banket forsiktig på gulvet etter at de hadde bråket i timesvis en natt midt i uken. Oh yes. Folk er virkelig syke i hodet sitt. 

Men jeg hadde den tryggheten med at vinduene mine var langt oppe fra bakken, så det var ingen som kunne knuse et vindu og bryte seg inn. Så lenge jeg hadde låst døren skulle det mye til for at de skulle bryte seg inn. Så sånn sett var jeg på en måte trygg.

Å bo i hus derimot er en helt annen sak. Man har ikke masse mennesker rundt seg. Vi har noen naboer, men de er alle veldig hyggelige og vi er alle sammen på hils. Så de er jeg ikke akkurat skeptisk til for å si det sånn. Det som gjør meg usikker på det med å ha hus er hvor lett det er for noen å luske rundt huset og bryte seg inn. Eller dra den enda lengre..

Nå skal det sies at vi har veldig mange sikkerhetstiltak her hjemme, som hadde gjort det ganske shitty for den personen som prøvde å bryte seg inn. Men selv om vi har det får jeg alltid en uggen følelse når jeg er hjemme alene i huset om kvelden. Det er heldigvis ikke så ofte det skjer, men det hender jo at Per Fredrik er hos kompiser om kvelden eller må turer til utlandet. 

Jeg tror nok det å ha en blogg hvor jeg vet hvor mange mennesker som følger med, har gjort meg ganske paranoid. 99% av de som leser bloggen min er bare normale mennesker som aldri ville gjort meg noe ille. Men så er det jo de som ikke er helt gode i hodet da. De som ikke forstår at det faktisk ikke er greit å dra hjem til en blogger og hamre på døren eller luske rundt og titte inn vinduene.

Jeg har jo lest om mange tilfeller der det har skjedd med andre i min bransje, og har selv opplevd en par ugne opplevelser, og dette gjør jo at jeg ikke liker helt den følelsen av å være alene om kvelden. 

Mulig det bare er meg som er litt husredd og at det er noe jeg vokser av meg (håper det!), men det er i alle fall skikkelig kjipt! Er det noen av dere som sliter med det samme? Fortell meg gjerne om dere har noen tips til hva som hjelper dere. Tar imot råd og tips med en stor klem! 

 

Skal vi ha barn?? + Surrogati og prøverør

Noe jeg får spørsmål om veldig ofte både her på bloggen, av venner, familie og bekjente er; skal dere ha barn snart? Svaret mitt er alltid det samme; nei. Det er vi ikke klare for. Det er så mye vi har lyst til å gjøre før vi slår oss ned og får barn. Når man får barn blir hverdagen så utrolig forandret, enten man vil eller ikke. Man har ikke de samme mulighetene lengre, og derfor vil vi rett og slett vente. 



Jeg har bestemt meg for at når jeg blir 27 år, kommer jeg til å ta et valg. Enten får jeg barn der og da, eller så fryser jeg ned noen egg. Når man bikker 30 år faller sjansene for å få barn veldig drastisk. Derfor vil jeg heller sikre meg og fryse ned noen egg, enn å miste sjansen for å få barn.

Om jeg da må bruke surrogati for å få barn, fordi jeg selv har blitt for gammel får det heller være sånn. Det beste hadde vært om jeg kunne få barn helt naturlig på egenhånd, uten prøverør og surrogati, men det er man aldri garantert. 

Det er sikkert mange som tenker at dette er en helt idiotisk tankegang, og som syns at surrogati nærmeste er prostitusjon og menneskehandel. Men der er jeg stikk motsatt i tankegangen.

Å være surrogat for noen er jo noe av det vakreste, minst egoistiske og fine man kan gjøre for et annet menneske, så at noen stiller seg til disposisjon for andre som ikke kan bære frem barn selv er bare magisk. 

Nå kan det godt hende at jeg aldri faktisk får lyst til å få barn. Men det får bare fremtiden vise. Det eneste jeg vet er at vi er virkelig ikke klare for barn enda, men det er bedre å være godt forberedt enn å miste sjansene for å få barn. Vi lever jo i 2017, ikke 1817, så da kan man faktisk bruke alle de hjelpemidlene som han blitt skapt.

 

Hva er deres tanker rundt barn og surrogati?

 

 Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Stinablogg 

Hva tenker jeg om hatkommentarer?

En ting som burde stått som en advarsel når jeg opprettet bloggen min er "du kommer til å få mye hat, uansett hva du skriver". Det er så sinnsykt sant. For uansett hva jeg skriver, om det går den ene eller andre veien, får jeg alltid en god dose drittkommentarer. Jeg har jo promotert en sunn livsstil i åresvis, og guuud så mye hat jeg har fått for det.

Men da jeg skrev for noen dager siden at jeg kom til å spise akkurat hva jeg ville i sommer, tenkte jeg at jeg faktisk ikke kom til å få noen kommentarer som var imot det. Men hva skjedde? Joda, folk slang med leppa om at jeg var tynn, så det var lett for meg å si at jeg ikke trengte å bry meg om hva jeg spiste. Så jeg hadde egentlig ikke en dritt jeg skulle sagt. 

Dette er bare et lite av mange eksempler. På bloggen får jeg en del hat, men på youtube. Ouff, der er det sykt mye hat. Det er en egen funksjon hvor jeg kan blokkere visse ord som ofte folk bruker når de slenger dritt, og man kan gå inn på en egen side for å se alle kommentarene som havner der. Der er det mørkt for å si det mildt. Der er det alle mulige kommentarer fra at jeg er helt blåst i huet, at jeg er fake, at jeg er stygg, til at de skal gjøre voldelige ting mot meg. 

Men hva gjør dette med meg?

Det er grusomt å si det. Men etter så mange år med å få dritt slengt i trynet på nettet har jeg fått veldig tykk hud. I de fleste tilfeller går det ikke inn på meg, og jeg bare lar dagen min gå videre. Det hender en gang iblant at folk treffer en nerve og da kan det faktisk gå inn på meg. Å slenge dritt til folk på nettet er så feigt, lavmål og idiotisk som det kan bli, og det er virkelig på tide at vi får strengere straffer mot netthat her i Norge.

Hjertet mitt går ut til alle de som får hat på nettet. Det er ikke en lett sak å leve med, og det er virkelig på tide at Norge gjør noe med dette! Alle som legger igjen kommentarer på nettet legger også igjen en ip-adresse, som absolutt er mulig for politiet å spore. Så det burde virkelig ikke være noe problem å straffe vedkommende. 

 

 Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Stinablogg 

Sommerkroppen går rett vest

reklame

Nå som det er sommer har jeg virkelig bestemt meg for å spise akkurat hva jeg vil, trene hvor lite / mye jeg vil, og bare være så sunn / usunn jeg føler for akkurat der og da. Vanligvis holder jeg meg til godteri kun på lørdagene, og jeg trener selv om jeg heller ville ligget på sofaen.

Vel. Nå er det sommer og jeg gir blanke! Når man bor i Norge er det kun noen veldig få måneder i året der det ikke er kaldt, surt, mørkt og kjipt. Så hvorfor ikke bare få fullt utbytte av de månedene?

Jaja, så går kanskje sommerkroppen 2017 litt rett vest. Men so what? Helt ærlig, når man er på stranda er man egentlig bare fiksert på hvordan man selv ser ut, og man legger ikke engang merke til hvordan andre mennesker rundt seg ser ut.

Topp - HER (på 75% salg nå!)  /   Skjørt - HER

Når høsten kommer igjen får jeg heller komme inn i sunne vaner. For; let´s face it. Å spise akkurat hva man vil hele tiden, og ikke trene ordentlig er virkelig ikke bra over tid. Men om sommeren får det bare være helt lov. 

Det syns i alle fall jeg. Så får alle andre syns akkurat hva de vil!

 

 Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Stinablogg 

Hvorfor har jeg blitt så pysete?

Vet dere hva jeg er skikkelig drittlei? Av at jeg ikke eier baller. Altså, ikke i den fysiske meningen, men i den psykiske. Altfor ofte lar jeg meg stoppe av småting, og det irriterer meg grønn. Jeg aner ikke hvor mange ting jeg har hatt lyst til å gjøre, men som jeg stopper meg selv i å gjøre fordi jeg "føler det blir feil".

Da snakker vi alt fra å være åpen om ting her på bloggen, av hensyn til gud og hvermann. Hva jeg gjorde som ungdom kan jeg plutselig ikke snakke om, for da er jeg redd for at andre skal bli dratt inn i det, selv om det egentlig bare handler om meg. Helt til andre ting som kan være bittesmå som å ha på høye hæler når jeg er ute på shopping, fordi jeg ikke bor i Oslo lengre føler jeg at det blir feil å bruke høye hæler i Sandefjord. Hørt noe så dumt liksom? Jeg burde jo heller ha den innstillingen om at hvis jeg vil gjøre noe, så skal jeg gjøre det, uansett hva andre måtte mene og tenke om det.

Før i tiden hadde jeg mye mer baller (eller guts som jeg faktisk liker å kalle det). Da gjorde jeg akkurat hva jeg ville og jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva andre mente om det. Opp igjennom årene har dette gitt meg så mye dritt, at jeg til slutt bare har gitt etter. Jeg husker da jeg gikk på videregående og kom på skolen med 13 cm høye hæler, og folk snakket nærmest spurte om jeg var helt idiot i hodet fordi jeg gikk med noe sånt på skolen. Men jeg stod på mitt og ga blanke.

Da jeg hadde blogget en stund pleide jeg også alltid å ha med meg det svære speilreflekskameraet mitt rundt for å ta bilder. Jeg dro det opp midt på kaféer uten å bry meg et sekund om hva andre mente om det. Herregud, da jeg bodde i kollektiv i Oslo tok jeg til og med meg kameraet og stativet ut i Frognerparken pip alene for å ta bilder. Folk glante, men jeg ga blanke. Jeg ville ta bilder, og da fikk folk glane så mye de ville. 

Men nå? Nå tørr jeg såvidt å ta bilder ute i min egen innkjørsel fordi jeg er redd for at folk skal stirre på meg. Hvor teit er ikke det? Det verste er at jeg aner faktisk ikke hvorfor jeg plutselig har blitt så pysete. Jeg håper ikke det å bli pysete er en del av det å bli voksen, for da vil jeg virkelig ikke bli voksen.

Jeg stenger ned mine egne idéer hele tiden fordi jeg er så redd for å bli dømt eller at folk skal være ufine. Og jeg skjønner det ekstra godt når jeg skriver om det, at det er helt idiotisk å holde på sånn. Samtidig så klarer jeg ikke å kjøre hodet mitt inn på riktig spor sånn at jeg klarer å slutte å bry meg om hva andre mener. Mulig jeg bare er så drittlei av at alt fra venner, til familie og ukjente skal fortelle meg at jeg må skamme meg eller være flau eller føle meg dust fordi jeg gjør det jeg gjør.

Blæh, jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal fikse dette. Kanskje noen av dere har gode råd å komme med? Eller noen andre som også har det slik jeg har det? 💕

Jeg ble dopet ned hos tannlegen

For noen år tilbake ble jeg dopet ned. Det er egentlig ganske ekkelt og skummelt å tenke tilbake på, og i dag vil jeg fortelle dere om hva som skjedde. 

Det hele startet for mange år siden. Jeg drakk aldri vann eller melk, kun brus, juice, saft og andre sukker-drikker. Jeg drakk konstant alltid noe som hadde sukker, og dette endte opp med at jeg fikk mange hull i tennene mine. Fra jeg var 12-13 år gammel var det aldri en eneste gang jeg aldri hadde hull i noen tenner da jeg var hos barne-tannlegen. Da jeg var 17/18 år var jeg på mitt verste. Da fikk jeg skrekk-beskjeden. Jeg hadde 9(!!!!) hull i tennene samtidig.



Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at de offentlige tannlegene man går til som barn, ikke har helt moderne utstyr. De fleste av oss har nok fått en bedøvelse eller to (i mitt tilfelle gud vet hvor mange) med den gigantiske sprøyten som gjør vondt ut av en annen verden. Etter åresvis med borring hadde jeg blitt mer og mer redd. Jeg hadde flere ganger boret uten bedøvelse, fordi jeg syntes bedøvelsen var så grusom. Vel, å bore uten bedøvelse er ikke akkurat noen lek. Det gjør sinnsykt vondt. 

Etter alt dette sa det til slutt stopp for meg. Jeg var så redd for tannleger at jeg måtte gjøre noe annet. Det første jeg prøvde var å dra til sykehuset, hvor jeg skulle få lystgass så jeg kunne bore. Jeg hadde jo 9 hull som måtte bores, så dere kan tenke dere hvordan jeg følte det. Vel, lystgassen funket ikke i det hele tatt, og jeg ble anbefalt videre til en annen klinikk. 

Der skulle de teste en annen teknikk. Nemlig å dope meg ned. 

Jeg husker den første gangen jeg skulle til den klinikken. Klokken var rett før 8 og jeg fikk en pille på størrelsen med en p-pille som jeg måtte svelge. Den skulle roe meg ned så jeg kunne klare å komme meg igjennom boringen. Jeg satt på venterommet og så på klokken. 08:05 og jeg følte ingenting. 08:10 og jeg følte fortsatt ingenting. Kom jeg til å merke noe? Det siste jeg husker var at klokken var 08:17 og at ting ble slørete. 

BAM! Plutselig våknet jeg opp på en parkeringsplass helt alene i en bil. Det tok et par sekunder før jeg kom til meg selv og skjønte hva som skjedde. Jeg var i bilen til søsteren min, og hun var raskt ute av bilen for å kjøpe mat. 

Det hadde gått et par timer, og jeg hadde virkelig ingen anelse hva som hadde skjedd i mellomtiden. Etter boringen hadde tannlegene ført meg inn på et rom der jeg kunne slappe av, mens de ringte søsteren min så hun kunne hente meg. Søsteren min hadde filmet et par klipp av meg, så jeg selv kunne se hvor sinnsykt sløv jeg var. Jeg var mildt sagt helt på trynet dopa ned. Jeg hadde blitt helt slått ut av pillen jeg fikk, og tannlegene måtte bære meg inn på tannlegestolen for å bore tennene mine. 

Det er ganske ekkelt å tenke tilbake på av mange grunner. Jeg hadde jo ingen med meg mens jeg var der, så gud vet hva som faktisk kunne skjedd. Heldigvis var dette ordentlige tannleger, som ikke virket shady. Jeg var der også flere ganger etter det, hvor jeg fikk mindre doseringer av dopet, så jeg ikke skulle bli like dopa. 

Men det som er mest ekkelt å tenke på er hvor skummelt det er hvis noen får tak i slike stoffer og putter det i drinken til jenter. Det er jo noe som faktisk skjer oftere og oftere på byen og fester, og jeg blir uvel bare av å tenke på det. Men, det er et annet tema jeg heller kan komme tilbake til en annen gang. 

Akkurat i dag ville jeg snakke om tannlegeskrekk. Jeg har fortsatt veldig tannlegeskrekk den dag i dag, men jeg har blitt mye bedre. De siste gangene jeg har vært hos tannlegen har jeg faktisk ikke tatt noe for å roe meg ned. Så det er veldig nice! Så til dere som har sterk tannlegeskrekk; gå til en tannlege med bedre og faktisk moderne utstyr og som er flink. Det hjelper veldig mye!

 

Tanker om hatkommentarer

Etter snart 7 år som blogger har jeg hørt det meste av stygge ting som kan bli sagt til meg. Alt fra at jeg må begynne på voksepiller for hester fordi jeg er lav, til at jeg har anoreksia, til at jeg er helt hjernedød fordi jeg lever av blogging, til at jeg kler meg som en prostituert, og en hel rekke andre ting. Jepp, jeg har hørt det meste. 

Dette har gjort meg veldig tykkhudet og den dag i dag går det ikke inn på meg hvis jeg får hatkommentarer. Før så kunne det gjøre det. I høst stengte jeg til og med kommentarfeltet i en måned fordi jeg ble så lei av at alle skulle slenge dritt og stikke nesen sin ned i alt jeg gjorde. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men etter den perioden innså jeg noe. 

Jeg innså flere ting. Den første var hvor mye jeg setter pris på de snille og gode kommentarene jeg får fra dere som leser bloggen min. Den måneden jeg hadde stengt kommentarfeltet fikk jeg heller ikke se de positive kommentarene, og det savnet jeg. Den daglige kommunikasjonen med dere betyr så mye for meg, at jeg klarer ikke beskrive det. 

Men jeg innså også en annen ting. Om folk slenger dritt er det fordi de kaster over sine problemer på deg. Enten så har de en dårlig dag, og trenger et sted å brøle ut noe dritt. Eller så er det så fryktelig misunnelige at de bare må slenge dritt for å håpe at de klarer å trykke ned personen de slenger dritt til, for å føle seg bedre med seg selv. 

Så det er faktisk ikke meg det er noe galt med. Det er den som slenger dritt. Samme opplegget er det i skolegården og på arbeidsplassen også. De som mobber andre har det som regel helt jævlig med seg selv. For hvis man faktisk har det bra med seg selv her i livet, så har man ikke noe behov for å slenge dritt til andre. Så enkelt er det. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når det er sagt, så godtar jeg aldri at folk slenger dritt til meg på min egen blogg. I de fleste tilfeller der folk slenger usaklige kommentarer blokkerer jeg de. Er det på bloggen min, så blokkerer jeg ip adressen dems, er det på instagram blokkerer jeg de der, samme gjelder youtube og facebook. Jeg gidder faktisk ikke å la folk få slenge dritt igjen og igjen til meg. Greit at du har noen problemer oppe i hodet ditt siden du føler et  behov for å slenge dritt, men du er nesten nødt til å finne en annen løsning på problemet enn å slenge dritt på nettet. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Til alle dere andre som bare er fantastiske mennesker og som er gode og snille på nettet, jeg digger dere! Dere gjør verden et bedre sted! Ved å spre den positiviteten dere gjør blir flere mennesker glade, og de sprer mer kjærlighet. Dere er fantastiske! ❤️

 

FACEBOOK  INSTAGRAM  SNAPCHAT

Det er ikke depresjoner, men..

For noen år tilbake slet jeg med depresjoner. Jeg har snakket litt om det før her på bloggen, men for dere som kanskje ikke har fått det med dere, så var dette over en lang periode for noen år tilbake, der jeg til slutt endte opp hos psykolog. Etterhvert klarte jeg å komme meg ut av depresjonen som et mye sterkere menneske.



Men det hender at jeg får dager hvor jeg er rett tilbake. Dager hvor bokstavelig talt alt føles helt håpløst, og hvor jeg mister motivasjonen til å gjøre noe som helst. Jeg vet ikke helt hva disse dagene kommer av. Men de kommer ofte hvis jeg har hatt en treg start på dagen. I dag har vært en sånn dag.

Jeg stod opp relativt tidlig, men etter at jeg hadde spist frokost var jeg så trøtt at jeg måtte gå og legge meg igjen. Så da endte jeg opp med å sove altfor lenge, som resulterte at jeg egentlig aldri kom skikkelig igang med dagen. Det er slike dager som det her som ofte får meg til å miste skikkelig motivasjonen og gnisten.

Jeg sier ikke at jeg er deprimert de dagene, for depresjon er mye mer heavy. Depresjon er så tungt og jævlig at man aldri ser lyset i tunnelen, og man har lyst til å bare legge seg ned og bure seg inne på rommet sitt for alltid. Eller, nå skal ikke jeg snakke for alle andre som har vært deprimert, eller er deprimerte. For jeg vet ikke hvordan dere har det. Men sånn var det i alle fall for meg. 

Depresjoner er heavy shit. Men når man har en dårlig dag, uansett hva som er grunnen, føles det så tungt der og da. Heldigvis kan man trøste seg med at man har en dårlig dag, og at dagen i morgen kommer til å bli mye bedre. Så i dag når jeg hadde en ganske shitty dag, så prøvde jeg heller å bare tenke; det er en dårlig dag, og det går over. 

 

FACEBOOK  INSTAGRAM  SNAPCHAT

Tilfeldigheten som endret livet mitt totalt

Har dere noensinne tenkt over hvor annerledes livet kunne vært, om en liten ting for mange år siden ikke hadde skjedd?

Jeg tror den største faktoren som endret mitt liv er en mail jeg fikk i slutten av juli 2009. Jeg var 16 år på denne tiden, og det var sommeren mellom ungdomsskolen og videregående. På denne tiden var jeg ikke akkurat blant de mest populære jentene, og selvtilliten var sånn midt på treet. Men i skjul hadde jeg meldt meg på en modellkonkurranse, og tilfeldigvis en ettermiddag sjekket jeg e-mailen min. Noe jeg aldri sjekket, siden jeg ikke jobbet med noe som hadde med e-mail å gjøre, og dette var jo i 2009, så ingen pleide å sjekke mailene sine så ofte.

Men akkurat den ettermiddagen sjekket jeg e-mailen min. Modellbyrået ville ha meg til å komme til Mandal for å stille i modellkonkurransen, om bare 4 dager! Hverken moren eller faren min hadde mulighet til å få fri fra jobb, så hvis jeg skulle dra, måtte jeg dra alene. Som 16 åring var jeg helt gira på å dra, og jeg tror (vet) virkelig at moren min så hvor viktig dette var for meg. Så jeg fikk lov til å reise alene. De fleste ville jo tenkt at det var ganske crazy å la en 16 åring ta toget fra Hokksund til Kristiansand (ca 4-5 timer kjøretur), deretter bussen til Mandal og bo hos fremmede i flere dager. Det eneste vi visste om disse menneskene jeg skulle bo hos, var at en venn av søsteren min halvveis kjente de. Så det var en trygghet. 

Turen endte opp med å bli helt fantastisk. Jeg fikk 3. plass i modellkonkurransen, fikk modellkontrakt, ble kjent med mange herlige mennesker og fikk en opplevelse for livet! Dette ga meg virkelig en god dose selvtillit, og i årene som kom fortsatte jeg med modellyrket. 

En vinterdag i 2010 satt jeg på toget på vei hjem fra en photoshoot i Oslo, med kusinen min Eveline. På denne tiden postet jeg alltid bildene fra photoshooter jeg var på, på facebook og andre plattformer, men ville ha et sted jeg kunne vise alt fra shoots, og virkelig fange essensen av hva jeg holdt på med. Da kom kusinen min plutselig med forslaget om at jeg burde begynne å blogge. Selv følte jeg på den tiden at blogging ikke var min greie i det hele tatt. Jeg følte nesten det ble teit om jeg skulle starte en blogg. Men det lille frøet hun plantet med tanken om å blogge, vokste rimelig fort, og i løpet av et par måneder startet jeg min første blogg. 



Det tok ikke lange tiden før jeg ble helt hekta på blogging, og før jeg visste ordet av det blogget jeg om alle mulige rare ting. Jeg lagde små videoer, og blogget fra jenterommet hos foreldrene mine. Da jeg hadde blitt 18 år, flyttet jeg ut hjemmefra og inn i min første leilighet i Bærum. Dette var i juli 2011. Jeg skulle begynne som kokkelærling, og jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg hadde flyttet hjemmefra.

Jeg var helt fri, og kunne gjøre akkurat hva jeg ville. Jeg kunne feste til 4 på natten på en tirsdag og ingen kunne si noe på det. Da jeg bodde i Bærum ble det mye jobbing, og veldig mye festing. Til slutt sa det stopp. Det jeg hadde sett for meg at skulle være drømmejobben, endte opp med å bli det stikk motsatte. Etter 3-4 måneder forstod jeg at kokkeyrket ikke var noe for meg, og jeg sa opp. På denne tiden hadde jeg også fått kyssesyken, og hadde ikke helse til å få en annen jobb, så jeg måtte flytte hjem igjen. 



Da jeg flyttet hjem i november 2011, var det fortsatt veldig lenge til jeg skulle begynne på 3. året på vgs. Så jeg brukte tiden på å bli frisk fra kyssesyken, som hadde rammet meg veldig ille. I månedene brukte jeg all tiden og energien jeg hadde på bloggen, og jeg begynte endelig å bli flinkere med hva jeg holdt på med.

Ønsket jeg hadde hele tiden, var at jeg en dag kunne leve av bloggen. Dette var et ganske stort og far-out-there ønske, spesielt i lille Hokksund, så det var ikke noe jeg snakket høyt om.





Igjennom hele det året, 3. året på vgs, og enda et år jobbet jeg masse med bloggen. I juli 2014 flyttet jeg til Oslo, og her var det en ny mail som endret livet mitt drastisk. En dag mens jeg bodde på Grunerløkka, kom jeg over en mail, som jeg først tenkte at bare var spam eller noen som skulle svindle meg.

Men så nysgjerrig som jeg heldigvis var, sjekket jeg ut hva det gjaldt, og jeg dro i møte med folkene. Dette var en mail fra Nordic Screens som hadde funnet youtubekanalen min, og ønsket at jeg skulle komme inn i nettverket dems. På denne tiden la jeg ut youtubevideoer kanskje 1 gang hver 2-3 måned, og hadde 6000 abonnenter (nå har jeg 50'000 abonnenter).



Etter møtet skjønte jeg at dette var ordentlige folk som blant annet hadde jobbet i TV2, og jeg begynte å lage videoer hver eneste onsdag. Kanalen min vokste fort, og før jeg visste ordet av det var jeg med på innspillingen av den første Gullsnutten prisutdelingen. Der møtte jeg Per Fredrik, som jeg er sammen med den dag i dag. Husker jeg syntes han var så sinnsykt pen at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, også hadde han en sånn karisma og utstråling som man bare blir helt betatt av. 

På Gullsnutten vant jeg årets videoblogger, og oppmerksomheten ga med mange nye muligheter. I månedene som kom ble jeg signert hos Side2/Nettavisen som gjorde at jeg endelig startet å tjene nok penger på bloggen til å kunne leve godt av det. 


Bilde: Kampanje.com
 

I juni 2015 flyttet jeg inn i leilighet på Frogner, etter å ha bodd på Majorstua i kollektiv med 3 andre jenter, fra november 2014 og frem til da. Å flytte ut fra kollektivet og inn i leilighet var også en tilfeldighet. Jeg hadde egentlig tenkt til å fortsette og bo i kollektivet, frem til jeg hadde spart opp nok penger til å kunne kjøpe egen leilighet.

Men da eieren av leiligheten til kollektivet begynte å snakke om at han ville selge leiligheten, snudde jeg meg fort rundt og fant en nydelig leilighet på Skillebekk på Frogner. Jeg ble så glad i leiligheten at når kollektiveieren bestemte seg for å ikke selge allikevel, flyttet jeg fordet. 





Det er jeg så glad for i dag. Å ha en egen leilighet gjorde at mulighetene mine for å gjøre ting ble mye større. Jeg ble tatt mer seriøst og kunne endelig utfolde meg skikkelig på youtube og bloggen, som gjorde at begge deler vokste betraktelig. I september 2015 møtte jeg Per Fredrik igjen under perioden han var med på Skal vi danse. Vi ble så betatt og forelsket i hverandre, at vi ble sammen med en gang. Selv om vi ventet til desember 2015 med å gå offentlig ut med det. 

Siden den gang har vi kjøpt hus her i Sandefjord sammen, reist rundt i verden og fått en liten hund. Livet mitt er mye mer fantastisk enn jeg noensinne kunne drømt om. 





Jeg tørr nesten ikke tenke på hvordan livet mitt ville vært om jeg ikke hadde åpnet den mailen i juli 2009. Hadde det ikke vært for den, hadde jeg nok aldri hatt selvtilliten til å starte en blogg og gjøre det jeg driver med i dag. Hadde jeg ikke fått kyssesyken, hadde jeg aldri hatt muligheten til å kunne ta et friår og jobbe med bloggen. Hadde det ikke vært for den mailen fra Nordic Screens så hadde jeg nok heller aldri begynt å satse på youtube, og jeg hadde nok aldri møtt Per Fredrik.

Tenk hvor absurd og sårt livet er, det er så mange tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp her jeg er i dag. Det får en til å virkelig begynne å tro på at det finnes noe der ute som leker litt med underbevisstheten våres, som trekker oss i de retningene vi egentlig vil. 

 

Husk å like facebooksiden min HER, for å se når jeg legger ut nye blogginnlegg!

12 Forskjeller på menn og kvinner

Etter at jeg flyttet sammen med Per Fredrik er det en god del ting jeg har lagt merke til at er veldig forskjellig fra mann til kvinne. Det er liksom bare enkelte ting som jeg ser går igjen som kun menn gjør (etter å ha sammenlignet med venninners kjærester, osv), mens det er visse ting kun kvinner gjør. Disse forskjellene er egentlig ganske morsomme, og derfor tenkte jeg å fortelle dere om de!

Om morgenen: Vi jenter bruker gjerne over 1,5 time på å dusje, barbere oss overalt, sminke oss, føne håret, rette håret, spise frokost, gjerne ta en kopp kaffe. Menn derimot; de bruker kanskje 10 minutter fra de står opp til de er ute av døra. En kjapp dusj etterfulgt av en rask barbering i ansiktet, så er det klare for dagen. 

Ryddighet: Kvinner er som regel veldig ryddig, og passer alltid på å ha det rent og pent rundt seg. Menn derimot, de er ikke så veldig nøye. Dette er noe jeg la godt merke til på nattbordene til Per Fredrik og meg for å si det sånn. Haha!

Pynte seg: Vi kvinner pynter oss gjerne uansett om vi skal på matbutikken, for å shoppe eller ut på kafe. Menn derimot; da gidder såvidt å dra på seg en fin skjorte om de skal i bryllup.. 

Pakking: Når vi kvinner skal på en 3 dagers tur til utlandet må hele trillekofferten pakkes stappfull og gjerne en stor bag som håndbagasje. Her må det med minst 8 forskjellige antrekk, rettetang, alle 25 hudpleieprodukter man bruker, en stor bag til sminken, og minst 5 forskjellige høye hæler. Menn derimot; de tar med en liten bag med noen boksere, t skjorter og en pc. (denne stemmer på en flekk med Per Fredrik og meg, haha!)

I bilen: Her er det litt omvendt ryddighet. Jenter slenger alt av ekstra sko, esker fra sminke de har hentet på posten, tomme vannflasker, poser det har vært mat i, osv rundt i bilen. Menn derimot; rydder alltid opp i bilen. 

På badet: Jenter fyller opp halve dusjen med en haug produkter. Alt ifra shampo, balsam, 3 forskjellige hårkurer, kroppsskrubb, leppeskrubb, 7 forskjellige dusjsåper, hårbørste, og en haug ting til. Gutter derimot; 3 in 1 dusjsåpe for menn.

På pc'en: Kvinner har oppe 14590814 faner med alt ifra facebook, blogg, pinterest, til email. Menn derimot; de har kun den fanen de er inne på åpen. 

Favorittrommet i huset: Kvinner er mest glad i garderoberommet sitt, mens menn liker best hobbyrommet de har i garasjen. Hos oss er det ingen tvil om at denne stemmer, jeg elsker walk in rommet mitt, og Per Fredrik er så glad i studioet sitt (selv om det ikke er i garasjen da, hehe!). 

I kjøleskapet: Kvinner fyller gjerne kjøleskapet opp med alt fra 20 forskjellige frukt og bær, yoghurt, aloe vera vann, kjølende ansiktsmaske, noen rusbrus og gjerne en kartong vin. Men derimot; de har noen øl, masse ketsjup og sennep og gjerne en boks ferdigmat. Dette passet Per Fredrik og meg veldig godt da vi bodde fra hverandre. I mitt kjøleskap var det alltid stappfullt med masse forskjellig mat, i Per Fredrik sitt kjøleskap derimot; 20 flasker farris, salmalaks og en grønnsak eller to. Haha! 

Sove: Når man skal sove sammen tar jenta alltid 2/3 av senga, selv om hun er mye mindre enn mannen. Det bare er sånn. 

Farger: Vi kvinner ser 289515 forskjellige farger; lime, fuchsia, turkis, babyblå, lavendel, osv. Menn derimot; blå, rød og grønn. 

Toalettet: Når vi jenter er ute på byen og skal gå på do er det som regel 214 jenter forran oss. På guttedoen derimot, der er det bare å rusle rett inn.

 

 

Noe du kjente deg igjen i?

Mye sminke = Stokk dum??

I dag har jeg hatt en skikkelig få-ting-gjort dag! Jeg begynte dagen med litt skjønnhetsbehandlinger. Så da ble det både nye vipper og negler på meg! Elsker å få vipper og negler fikset på. Da føler jeg meg så mye freshere og finere etterpå. For ikke å snakke om hvor mye tid jeg sparer ved å sette på vipper, istedenfor å lime på vipperemser hver eneste dag.. Jeg bruker nok tid på sminke allerede liksom. Haha!

Negler også, wow, lurer på hvordan neglene mine hadde sett uten hvis jeg ikke hadde fikset på de profesjonelt. Eller, det er jo bare å titte langt tilbake i bloggarkivet, så ser man jo det. Ikke veldig #inspo akkurat. Er det en ting jeg ikke klarer, så er det å spare til lange negler naturlig. Jeg er dessverre ikke sånn super-person som kan vokse alt mulig superlangt. Er en grunn til at jeg forlenger både vipper, negler og hår. Haha! Men men, a girl gotta do, what a girl gotta do.

Når vi er inne på det med sminke og sånn, tenkte jeg egentlig å lufte litt tanker jeg har hatt den siste tiden, med dere. Jeg ser så utrolig ofte i media, at kvinners utseendet blir dømt, diskutert og spekulert i. "Har hun tatt restylane i leppene?", "Hun hadde vært så mye finere uten sminke", "Hun burde virkelig trent mer", osv.

Dette er ting jeg ofte leser at blir skrevet om meg i kommentarfeltet, eller om andre. Sånn type kommentarer og spekulering syns jeg er så feil. En kvinne skal kunne se ut akkurat som hun vil, uten at noen skal stikke nesa ned i det. 

Når det kommer til menn er det aldri noen som spekulerer i dem sitt utseendet. Menn blir hyllet om de har en pondus aka pappakroppen, de blir ikke dømt etter utseendet sitt (i alle fall ikke i like stor grad som med kvinner), og de blir heller ikke tvunget til å gå med høye hæler, slik kvinner i mange yrker blir. Jepp, i SAS blant annet blir kvinner tvunget til å gå med høye hæler hele dagen lang. Har du vært ute på byen en fuktig natt før, med høye hæler, vet du nok hvor vondt det er å gi i etter mange timer. Tenk å måtte gå slik hver eneste dag på jobb. 

Okey, dette blir veldig all-over-the-place, og mye surrete tanker. Men jeg er rett og slett så utrolig lei av at kvinner skal bli så ekstremt bedømt etter utseendet sitt hele tiden. Bruker man sminke, blir man ofte sett på som mindre intelligent. Bruker man ikke sminke i det hele tatt, blir man ofte sett på som en grå mus eller kjedelig. Det er liksom ingen mellomting. 

Jeg føler vi kvinner blir så veldig dømt uansett hva vi gjør. Når er det folk skal få opp øynene og skjønne at man er ikke stokk dum, bare fordi man bruker litt ekstra sminke?

 

OBS; Følg meg gjerne på bloglovin for å se når jeg legger ut nye blogginnlegg! Trykk HER for å følge.

Jeg ser ut som et annet menneske

Tidligere i dag ble jeg sittende å scrolle igjennom instagram, og kom over en god del før / etter bilder av Kardashians jentene. Det er jo ingen hemmelighet at de har forandret seg ekstremt siden de ble kjente, med hjelp av glamsquad og operasjoner. 

Så begynte jeg å tenke litt selv. Hvor mye har jeg forandret meg? Det er jo lenge siden jeg begynte å blogge, og siden den gang har jeg jo forandret meg veldig mye. Jeg har riktignok ikke tatt noen operasjoner eller injeksjoner. Men jeg har jo blitt en del år  eldre, og har blitt litt flinkere innen sminke. 

Så jeg gikk tilbake i arkivet, fant et bilde fra september 2011. Her var jeg 18 år, trodde jeg var superflink på både sminke og styling. Vel, når jeg ser på det bildet nå, kan jeg vel konkludere med at jeg virkelig ikke kunne sminke meg, og herregud som jeg har forandret meg! 


Jeg føler nesten jeg ser ut som et annet menneske. Det er ganske sinnsykt hva riktig sminke og alder kan gjøre for utseendet. Det er både skremmende og fascinerende. Rett og slett fordi det viser hvor mye sminke har å si på hvordan man ser ut. 

Og når jeg kan forandre meg så mye ved kun bruk av sminke, så kan dere jo tenke dere hvor mye man kan forandre seg ved hjelp av operasjoner. Hjelpes!

 

Derfor drikker jeg ikke alkohol lengre

Helt siden jeg var 12 år har jeg vært en partyløve. Jeg elsket å dra ut med venner, drikke og ha det gøy. Ja, nå tenker du sikkert at 12 er vanvittig tidlig å starte med drikking, og jepp det er det. Absolutt ikke å anbefale. Men sånn ble det nå for meg. Jeg vokste opp i et miljø hvor det var noenlunde vanlig, jeg hadde en storesøster som var 3,5 år eldre enn meg, så det gjorde at jeg ble interessert i alkohol veldig tidlig. 



Helt frem til jeg var 18 var det alltid fullt jag om å finne de beste festene i helgene, som jeg og venninnene mine kunne dra på. Vi vorset alltid sammen, og snek oss rundt og forbi alt av foreldre. Når jeg ble 18 var det rett på byen. Siden det ikke var noen 18 års steder der jeg bodde, tok jeg alltid toget inn til Oslo sammen med venner, for å dra på utesteder. Vi dro ut ofte, og jeg elsket det! Jeg elsket å danse med venninner og bare ha det gøy! 

Slik holdt jeg på lenge. Men da jeg ble 22 kjente jeg at noe forandret seg. Å dra ut på byen fristet ikke lengre. Mulig det var fordi jeg hadde blitt sammen med Per Fredrik, mulig det var fordi jeg var hadde vokst fra det. Ikke vet jeg. Men lysten til å dra ut på byen dabbet av. Når jeg tenker meg om har jeg vel faktisk ikke vært ute på byen og festet på et år, og jeg har faktisk ikke savnet det. 

Å bli rimelig full og feste til langt på natt, for så å være sykt fyllesyk dagen derpå, er virkelig ikke noe jeg higer etter lengre. Jeg drar fortsatt på fester med venner. Men da er det som regel bursdager, og det eneste jeg drikker er redbull. Alkohol drikker jeg veldig sjeldent. Det blir feil å si at jeg ikke drikker alkohol lengre, for det hender jo at jeg drikker, men da er det ikke fyll, nå er det mer for kos. På nyttårsaften for eksempel, drakk jeg, men da drakk jeg kun 2,5 glass rødvin. I og med at dette var over 6-7 timer, var det ikke akkurat veldig mye. Egentlig ganske lite. Men jeg følte helt ærlig ikke noe behov for å drikke mer. Jeg klarer meg så sykt mye bedre uten alkohol. Jeg har det like gøy og danser med venninner midt i stua uten problem. 

Jeg blir liksom ikke noe "party-pooper" selv om jeg ikke drikker, og det er så deilig! Jeg husker da jeg var på avskjedsfest hos kusinen min Eveline i sommer, da hun skulle flytte til England. Da hadde jeg kun drukket Redbull, og ikke noe alkohol. Jeg ble i skikkelig godt humør, og når tante kom hjem var kommentaren hennes "Herregud, hvor mye er det du har drikki a?" fordi jeg var i så godt humør. Men neida, ingen alkohol som trengtes for å få meg i godt humør.

Nå skal ikke jeg komme å si hverken drikk eller ikke drikk til noen andre. Men jeg tenkte bare å skrive litt om mine tanker rundt dette med alkohol. Jeg vet det er mange som leser bloggen min som kanskje føler på et press til å drikke alkohol. Men om du bare tørr å være litt utadvent, og har noe annet å drikke på, så er det ikke noe problem å holde seg uten alkoholen!

Også skal det sies at det er lov å kose seg med et glass rødvin på kvelden (om du er over 18). Selv elsker jeg å drikke rødvin til god mat. Det gjør maten ekstra spennende! Men alkohol for meg har blitt noe helt annet enn fyll. Det har blitt mer "kos" om dere skjønner? Nå drikker jeg kanskje et halvt glass rødvin på kvelden en gang iblant, istedenfor å drikke 12 vodka redbull på byen. Hmm, kanskje jeg bare har blitt voksen? Ikke vet jeg! Men det eneste jeg vet er at behovet for å drikke masse alkohol er langt borte. 

Det er helt galskap!

Nå er jeg helt sjokkert. Å se hvordan folk oppfører seg på Black Friday er jo helt rystende! Så nettopp en video aftenposten hadde lagt ut fra sørlandssenteret, der det var Black Friday. Folk var så gale at de tråkket over en gammel dame som falt ned i menneskemengden. Altså, hva er galt med verden? Er det såååå jævla viktig å få rabatt på en ny tv at du må tråkke over gamle mennesker? Nei fysj! Kjenner jeg blir helt kvalm av å se hvor gale enkelte mennesker kan bli av salg i butikker! 



Filmen kan dere forresten se HER. Det er også flere folk som begynner å krangle inne på butikken om varer. Altså, skal vi virkelig bli så gale som amerikanere er på film? Really???

Er jeg prippen?

// reklamelink

Nå har jeg nettopp lest igjennom kommentarene deres fra forrige innlegg, og jeg må bare komme med litt tanker! Det var jo mange av dere som mente at jeg kanskje var litt prippen og fin på det. Men jeg tror nok de fleste hadde takket ja til to bad om økonomien gjorde at man hadde mulighet. Både fordi det er deilig å kunne gå på do alene, men også fordi det er praktisk når det kommer til dusjing.

Nå skal det sies at Per Fredrik og jeg ofte bader og dusjer sammen, og vi pusser som regel alltid tennene sammen om kvelden på hovedbadet, som er rett ved soverommet. Men sånn "til vanlig" er det veldig deilig å ha eget bad.


Genseren min finner du HER
 

Jeg har jo bodd i kollektiv der vi var 4 jenter om et bittelite bad. Det var stress det! Også har jeg bodd hjemme med foreldrene mine og på det meste var vi 5 voksne og 1 barn som brukte et bad sammen, og det var i alle fall kaotisk og stress!

Så da Per Fredrik og jeg skulle kjøpe eget hus, og hadde råd til et hus med 2 bad, så kjøpte vi det. Hvorfor ikke liksom? Ærlig så syns jeg ikke at man skal dele alt med kjæresten sin. Altså, gå og promp et annet sted liksom. Haha!

Men jeg må jo si at jeg syns det er ganske morsomt å lese om at flere av dere faktisk går på do mens kjæresten står i dusjen. Altså, jeg tror jeg hadde dødd om jeg skulle gjort det samme! Per Fredrik og jeg er ekstremt trygge på hverandre, men det får da være grenser! 

Uansett, nok baderomsprat for i dag. Morsomt tema, og definitivt delte meninger! Gøy med debatt! 

Nå skal jeg straks sette igang med å lage en video som skal ut i morgen. Har nettopp vært på butikken og kjøpt inn sånne lys som gir fin bokeh effekt i bakgrunnen på videoen, så nå gleder jeg meg til å sette igang!
 

Mine tanker om silikon og restylane

Jeg må innrømme det at når det kommer til plastiske operasjoner og injeksjoner, spesielt da silikon i pupper og restylane i lepper da det er mest vanlig, er noe jeg ikke klarer å bestemme meg helt for hva jeg tenker om. På den ene siden syns jeg at man skal være fornøyd med seg selv slik man er skapt. For vi er alle vakre på hver vår unike måte. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men samtidig føler jeg det blir ganske dobbelmoralsk av meg å si. Selv bruker jeg foundation til å skjule kviser, hair extensions for å få lengre og fyldigere hår, falske negler for å få fine negler som ikke er korte og knekker. Så jeg gjør selv ting som endrer hvordan jeg ser ut naturlig. Dette er jo langt ifra det å sprøyte noe inn i kroppen eller operere.

Men det er litt i samme tankegang. Man vil endre hvordan man ser ut naturlig. Jeg må innrømme at, hvis jeg hadde for eksempel hatt ekstremt tynne lepper, som jeg følte at ikke passet meg selv, så hadde jeg nok tatt restylane. Men siden jeg er fornøyd med mine naturlige lepper, blir det ekstremt lett for meg å være imot restylane, og si til andre at de skal være fornøyd med seg selv. 

Jeg tenker litt sånn at vi er alle frie mennesker, vi har retten til å gjøre hva enn vi vil med vår egen kropp. Enten om dette er å ta en gigantisk tatovering som dekker hele ryggen, silikon i puppene eller restylane i leppene. Man bør alltid gjøre hva man selv vil og føler er riktig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men en ting er sikkert; tenk nøye igjennom det før du setter igang. Det er så kjipt å ta en tatovering eller en operasjon som man angrer på. Tenk over hvorfor du ønsker å ta det. Ønsker du å ta det fordi du faktisk bare vil se bedre ut, og tror dette er noe som oppriktig vil hjelpe deg? Eller sliter du med selvbildet og bør heller gå til en psykolog? Det er så mange jeg har hørt om som har tatt silikon fordi de sliter med selvbildet, men så endres ingenting og man fortsetter å operere til man blir halvgal, og selvtilliten er på bunn.

Så ja, det er jo vanskelig å vite om operasjoner faktisk vil hjelpe deg eller ikke. For mange så hjelper det ikke selvbildet i det hele tatt, og mange av de får bedre selvbilde kun etter at de faktisk har jobbet beinhardt med seg selv. Mens hos andre kan operasjoner være løsningen. 

Uansett hva man velger er det opp til en selv å gjøre det man vil. Personlig ønsker jeg per dags dato ikke å gjøre noe mot min kropp, men jeg dømmer ingen som velger å legge seg under kniven. 

 

Skal vi ha barn?

Noe Per Fredrik og jeg blir spurt om veldig ofte av venner, familie og blogglesere er; "Skal dere ha barn?". Dette er noe vi har diskutert veldig mye frem og tilbake. På den ene siden er det helt fantastisk å ha barn. Da får man en enorm ekstra glede i hverdagen, man får oppdratt et menneske, og det å få barn er nok også veldig givende. Det er jo ingen tvil om at det å få barn er en av livets største gleder.

Men på den andre siden er det ekstremt mye ansvar å ha barn. Man skal tross alt oppdra et menneske og forme det. Gjør man det feil kan man ende opp med å få et grusomt barn som ender opp som en psykopat (ja, dette er worst case scenario). Men det er fortsatt et ekstremt stort press på at man hele tiden skal gjøre alt riktig med barnet. Jeg kan jo bare tenke meg hvordan mammabloggere har det, som får høre det fra folk om hvordan man skal oppdra sitt eget barn. 

Så det er ingen tvil om at det er mye ansvar. I tillegg er jo det å ha barn ekstremt tidskrevende. Skal man ha barn må man være villig til å sette av ekstremt mye tid til barnet de neste 18 årene. Det er litt av en jobb! For ikke å snakke om hvor begrensede muligheter man får. Man kan liksom ikke bare hoppe på et fly og reise til Tokyo i morgen om man har barn. Da må man reise på barnevennlige reiser, og det er jo ikke bra å reise for mye med barn heller, da det ofte kan være stressende for de aller minste. Skal man ut og ha date med mannen sin, må man alltid ordne barnevakt, og det er jo ikke bare-bare å finne det alltid. Man vil jo beskytte barnet sitt, og da er det viktig at man har en barnevakt man stoler 110% på. 

Også er det jo tiden før man får barnet. Tiden man går gravid. Det er så mye skummelt som kan skje mens man går gravid. For ikke å snakke om hvor uheldig man kan være. Man kan bokstavelig talt ligge over doskåla og spy i 9 måneder mens man er et følelsesmessig vrak. Eller man kan ha flaks og ha en fantastisk graviditet. Men man vet aldri, og det skremmer meg. 

Jeg tror nok at når man får barn, så endrer tankegangen seg helt. Da gjør det ingenting at man ikke kan reise spontant, eller at man revnet fra topp til tå under fødselen. For da har man skapt et menneske, og det er jo et under i seg selv!

Uansett. Vi har bestemt oss for at det kommer til å bli en god stund før vi får barn. Personlig vil jeg at vi skal ha vært gift en stund, ha en ekstremt god økonomi (så man ikke trenger å stresse over pengeproblemer, for barn er jo ekstremt dyrt!) også vil jeg at vi begge skal føle at vi faktisk er klare for å få barn. Når den tiden kommer er vi ikke sikre på. Det kan være om 2 år eller om 8 år. Vi får bare ta ting som det kommer!

 

En side av blogging få vet om

Akkurat nå har jeg lyst til å snakke om en side av blogging, som gjelder mest for de bloggerne som blogger på heltid. Altså; vi som har det som heltidsjobb. Dette er en side av jobben som sjeldent blir snakket om, men som er veldig reell for mange av oss.

Tingen er den at det å blogge kan til tider være ekstremt isolerende. 

De aller fleste som jobber med blogging på heltid, jobber hjemmefra. Da tenker man kanskje at det er sykt chill, og på mange måter er det det. Man kan tusle rundt i pysjen så mye man vil, man kan stå opp når man vil, man kan jobbe når man vil, man trenger ikke jobbe ute i kulda og snekre opp et bygg eller tørke rumpa til gamle mennesker på gamlehjem.

Sånn sett er det ganske chill.

Men det som mange ikke tenker på er hvor mye jobb det er med blogging, og hvor isolerende det er. Har man hjemmekontor har man ingen kollegaer man kan prate med, og fordi man er nødt til å jobbe så har man ikke tid til å være med venner og familie. Er man blogger så har man ikke fri i helgene, så man har aldri noe ekstra tid til å catche opp på ting. Er en grunn til at plenen hjemme hos oss ble rimelig lang i sommer og at vi har noen som vasker huset for oss.

Jeg vet det er ekstremt mange der ute som tenker at å blogge tar opp 20 minutter av dagen, og det er det. Men nei, å ta bilder, skrive innlegg, svare på 50-100 kommentarer, svare på ca 40-50 mailer, filme videoer, redigere videoer og gjøre research tar mye tid. Så det er sjeldent man har energi og tid igjen til å faktisk gå ut av døren og gjøre noe sosialt eller annerledes. 
 

Hadde jeg ikke vært sammen med kjæresten min, hadde jeg nok gått på veggen for lenge siden. Vi jobber hjemmefra begge to og vi har hverandre, også har vi lille Chloe da, så vi har mye sosialisering i hverandre. Det er jeg ekstremt glad for, og jeg får vært med begge to veldig mye i løpet av dagen. 

Jeg tror man må være litt workaholic for å overleve med å ha hjemmekontor. Hvis ikke får man aldri gjort noe som helst. Men det som er negativt er at man alltid setter jobben først. Men glemmer helt bort å dra ut av huset og oppleve ting og ta tid til å bare være seg selv. Nå snakker jeg jo ikke for alle andre bloggere, for jeg kan ikke vite hvordan alle andre faktisk har det. Men det er i alle fall sånn jeg har det. 

// Genseren min finner du HER  //

Grunnen til at jeg snakker om dette akkurat nå, er fordi jeg har snakket en del med søsteren min om det. Hun ringte meg i går og ga meg egentlig et skikkelig spark i rumpa, på at jeg må bli flinkere til å tenke mer på meg selv, og komme meg ut av hjemmet og oppleve mer. Et slikt spark i rumpa trengte jeg skikkelig kjenner jeg. For det er så altfor lett å prioritere jobben først, og gjøre noe som er innenfor sin egen komfortsone.

Så fremover skal jeg bli mye flinkere på å pushe meg selv til å gjøre ting utenfor hjemmet. Dra på kino, bowle, ta et matlagingskurs, dra på spa, teste ut klatring, være med venninner, hjelpe til på suppekjøkken eller bare et eller annet som er annerledes. For jeg tror virkelig det er viktig for oss mennesker å få nye inntrykk og opplevelser, spesielt i en jobb der jeg hele tiden tømmer meg for inspirasjon. 

Så ja, dette ble en del kanskje litt snåle tanker fra meg. Men noen ganger liker jeg rett og slett bare å fortelle dere om hva jeg tenker, så håper jeg i alle fall at dere fikk et litt bedre innblikk i hvordan deler av blogglivet er. 

Ubegripelig

At en mann som er rasist, ikke tror på global oppvarming og ikke eier respekt for kvinner, kan bli valgt ut til å være en av verdens mektigste mennesker forstår jeg ikke. Det er faktisk helt ubegripelig. Jeg var nesten helt sikker på at Hillary Clinton kom til å vinne valget i USA. Frem til for et par dager siden da Trump begynte å ta henne igjen. Da skjønte jeg det nesten allerede da, hva som kom til å skje.

At folket i USA kan velge en slik mann er helt på trynet. For 8 år siden ble Obama valgt ut som president. Den første svarte presidenten i USA, og endelig var USA på vei mot å ta smartere valg. Derfor var jeg lenge sikker på at de kom til å velge Hillary. Endelig en kvinne som hadde jobbet med politikk lenge, og som har peiling på hva hun driver med. En kvinne som virkelig kunne fått USA på beina, og gjort mye fantastisk!

Men neida. USA valgte en idiot. USA tok 10 skritt i feil retning, og jeg grøsser bare tanken på hvordan fremtiden kommer til å bli. Når en mann ikke klarer å takle en twitterkonto; hvordan skal han takle å ha så mye makt over et land

 

Vanskelig å blogge privat

Nå har jeg lest igjennom mange av kommentarene deres fra undersøkelsen jeg la ut i går, og det er spesielt en ting som går igjen flere ganger. Nemlig et ønske om at jeg skal være mer privat. Men for å være ærlig så syns jeg dette er ganske vanskelig, men kanskje ikke av den grunnen man skulle tro.

Før i tiden har jeg gått igjennom mye vondt. Her snakker vi langvarige forhold der det var psykisk og fysisk vold. Jeg har hatt jobber jeg hatet. Jeg har bodd steder der jeg var livredd og nesten ikke turte å sove om natten. Jeg har bodd steder der jeg bodde med andre jeg ikke engang kjente, på et lite rom. Jeg har hatt venner som har vært falske og stukket meg rett i ryggen.

Men da var det lettere å skrive dype innlegg og være privat. Da hadde jeg sinne eller frustrasjon jeg måtte få ut, og bloggen ble et utløp for mye vondt. 



Men nå, for første gang i mitt liv, så har jeg det helt fantastisk. Jeg er skikkelig lykkelig. Jeg har verdens snilleste og mest fantastiske kjæreste, vi har verdens søteste lille hund sammen, og vi har et stort og flott hus som vi eier sammen. Alle de falske drittvennene jeg hadde før, har jeg fjernet fra livet mitt, og nå sitter jeg igjen med kun snille og gode venninner. 

Så sånn bortsett fra at jeg har vært en del slapp og dårlig på grunn av B12 mangel, så jeg det helt perfekt. Det ligger liksom ikke så mye sinne og frustrasjon i et perfekt liv. Så det gjør det ganske vanskelig å være privat. Jeg har ingenting imot å være privat, og føler at jeg er det hele tiden. Men når det private er helt perfekt, så føles det sikkert for dere, som at det er veldig overfladisk og pyntet på. 

Så folkens, jeg prøver alt jeg kan å være privat og vise dere hverdagen min. Men jeg har ingen mørk side å vise dere lengre, for den er borte. Personlig kunne jeg ikke vært mer lykkelig for det. Men det gjør det kanskje til litt overfladisk lesing for dere. 

Da jeg var 13 visste jeg ikke hvor sjuke folk kan være

Woho! Endelig Halloween! Dagen veldig mange barn har gledet seg til. Nå er det på tide å ta på kostymer og gå knask eller knep.

Husker selv hvor mye jeg gledet meg til Halloween da jeg var liten. Husker alltid hele venninnegjengen min samlet seg hos meg også sminket vi oss super skumle før vi gikk ut i mørket.

Selv har jeg ikke feiret Halloween så mye i år. På lørdag var jeg ikke akkurat i Party humør så jeg dro heller ut med en venninne i Drammen og spiste masse god mat og koste oss skikkelig!

I dag skal jeg derimot spise masse godteri (i Halloween ånd) og kaaaanskje se en skummel film. Vi får se om jeg tørr! Har blitt så ekstremt pyse etter at jeg ble voksen. Klarer liksom ikke å se de skumle filmene hvor mennesker er onde mot hverandre.

Får så noia for at det skal skje i virkeligheten. Men det kan hende at er fordi jeg har sett så mye syke mennesker, at jeg vet at sånt finnes utenfor skumle filmer.

Da jeg var 13 visste jeg jo ikke akkurat hvor sjuke folk kan være, og da tenkte jeg at bare sånt var på TV. Guess i was wrong there. Haha! Herregud, dette ble brått skikkelig mørkt. Men er jeg heldig finner jeg noen episoder av American Dad eller Modern Family med Halloween spesial. Hehe!

Foreldre nekter barna å feire Halloween

Da jeg gikk inn på vg.no i dag, ble jeg møtt av flere artikler, der det ble skrevet om facebookgrupper som ønsket at barn ikke skulle feire Halloween. En av gruppene har over 120'000 medlemmer. De ønsker at man slutter å feire Halloween «fordi det ikke er en norsk tradisjon, og det skaper kjøpepress», også vil de helle at barn skal gå julebukk. 

Jeg kjenner jeg blir rimelig matt. Altså. Hvilket år er det vi lever i? Sist jeg sjekket var det 2016, og ikke 1950. Da jeg var liten var jeg i den første generasjonen som gikk Halloween. Det var ingen som hadde gått julebukk på mange år, og det var for lengst en tradisjon som hadde dødd ut. Halloween kom til Norge, og jeg har elsket det fra første sekund. Tenk; en dag i året kan man kle seg ut som det skumleste man vet om, gå rundt med venner om kvelden, og få godteri. Hvor fantastisk er ikke det? 



Jeg gikk «knask og knep» helt til jeg var 14/15 fordi jeg syntes det var så gøy. Om vi hadde glemt å kjøpe inn veldig mye Halloween stæsj, var det bare å gå i sminkepungen og finne masse svart eyeliner og øyeskygge, og være litt kreative med sminken. Slenge på en topp jeg ikke lengre brukte, og gjøre den ganske skummel. 

Jeg tenkte aldri over at det ikke var en norsk tradisjon, eller at det skapte kjøpepress. Vet du hvem som tenker på sånt? Foreldre som ikke lar barna sine ha det gøy. Skal man seriøst være så gammeldags og redd for nye ting at man ikke skal la barna ha det gøy? Nei vet du hva. Det blir for dumt. Har man lite penger er det faktisk bare å dra på steder som europris eller nille. De har alltid masse billig godteri og kostymer. 

Hvis et argument skal være at man føler på kjøpepress, så er vel kanskje ikke julen noe for deg heller da? Julen er vel den tiden i året der flest bruker mest penger, og der alle kjøper gaver til hverandre. Det er et vanvittig kjøpepress. Men du hører aldri noen sutre over det. Vel, det er fordi julen er koselig. Det vet alle, i alle aldre. Sånn er det med Halloween også. Bare mest for barna da. De får endelig en dag i året der de kan ha det skikkelig gøy, og føle seg litt rampete, uten at de egentlig er det. 

Så foreldre som er imot Halloween, og som mener at vi skal dra frem en gammel tradisjon med å gå julebukk; slutt. Slutt å ødelegg morroa for barna deres, og slutt å klage. Om så folk har lyst til å gå julebukk når den tid kommer, så er det ingenting i veien for at man kan gjøre det. Herregud, det er jo bare å gjøre begge deler. Men ikke ødelegg en så morsom og kul dag for barn som gleder seg skikkelig til å kle seg ut som små hekser og monstre. 

Hva slags liv blir dette??

I går var jeg hos legen. Vi tok ekstremt mange forskjellige prøver, og de testet blant annet for B12-, jern- og vitamin D mangel. De testet også om jeg har lavt stoffskifte, og en haug andre ting. Jeg får resultatene fra prøvene på tirsdag. Så frem til da må jeg bare gå og vente. Vente i en slags rar spenning på å se hva resultatet blir. Har jeg B12 mangel slik som jeg har hatt tidligere, er det enkelt å fikse. Da er det bare å ta B12 sprøyter også blir jeg vanlig igjen.

Men jeg har også en frykt for at det ikke er det som feiler meg. Tenk om det er noe som ikke kan fikses? Tenk om jeg må være sånn her for alltid? Hva gjør jeg da? Hvilket liv kommer jeg til å ha da? Et liv hvor jeg som 23 åring har blitt så dårlig at jeg såvidt klarer å jobbe en time om dagen, og såvidt klarer å gå til postkassen. 

Jeg håper ekstremt på at det er B12 som er nøkkelen til det hele. Jeg hadde mangel på det før jeg flyttet til Oslo for et par år siden, og da ble det fikset opp. Men da jeg flyttet til Oslo fikk jeg en lege, som det frister å skrive navnet på for å legge det ut for alle på nettet hvilken ekstremt dårlig lege hun var. Hun har ødelagt mye for meg.

Hun nektet meg B12 sprøyter, enda jeg hadde store mangler på prøvene. Hun sa bare at jeg skulle spise litt mer kjøtt og ta en B12 vitamin pille om dagen. For dere som ikke har hatt B12 mangler før, så kan jeg informere dere om at hvis man har mangel på dette og man har et vanlig kosthold, så er det fordi kroppen ikke klarer å ta opp B12 i tarmen. Jeg kan spise så mye kjøtt at det tyter ut av ørene mine, og jeg blir fortsatt ikke noe friskere. Det er kun sprøyter som fungerer, men det nektet hun å gi meg. Så siden den gang har jeg egentlig blitt dårligere og dårligere og nå orker jeg nesten ingenting. 

I går kveld dro jeg til tanten min og tok en B12 sprøyte. Så om det er B12 mangel som er problemet, kommer jeg til å kjenne meg mer normal innen torsdag kveld. Herregud som jeg håper på at jeg blir bedre nå.

Det her ble kanskje litt mye medisin snakk. Men jeg vil fortelle dere hvordan ting er nå og være helt åpne med dere. Og jenter: om dere ikke har sjekket dere for B12 mangel, gjør det! Det er så ekstremt mange jenter der ute som får mangel på dette, og ikke vet om det. 

Kan man stole på blogg spons??

Som de fleste av dere vet, så lever jeg av blogging. Det vil si at jeg lever av å reklamere på bloggen, instagrammen, snapchatten og YouTubekanalen min. Dette er reklame i form av banner annonser som blir plassert på bloggen og YouTubekanalen min av enten nettverket jeg er i, eller YouTube selv på YouTube. Den andre måten jeg reklamerer på bloggen min er i form av sponsede innlegg. Det er her jeg tjener mest penger og her mesteparten av levebrødet mitt er. Den tredje måten jeg tjener penger på er ved å bruke affiliate linker. Da linker jeg produkter og tjener en % av salget.

De to siste metodene her er noe som har blitt diskutert mye rundt i media den siste tiden. For ja, det er mange bloggere som blir sponsa i hue og ræva med alt mulig stæsj og sier ja takk til alt fra sminke til kasinoer.

Jeg derimot. Jeg er der hvor jeg har en såpass stor leserskare at jeg har mange sponsorer å velge mellom, at det ikke koster meg noe å si nei til sponsorer jeg ikke ønsker å jobbe med.

Selv om det har ikke alltid vært slik. Før i tiden da jeg hadde mindre lesere kunne jeg ikke velge fritt blant mange forskjellige. Så vet du hva jeg gjorde? Jeg sa nei til de jeg ikke kunne gå god for å jobbe med, og tjente heller mye dårligere. Noe som var grunnen til at jeg bodde i et kollektiv med 3 andre jenter i en lang tid. For meg har det alltid vært ekstremt viktig at jeg kan gå god for de tingene jeg reklamerer for. Tanken jeg har bak ting jeg reklamerer for, er at de skal være så bra at jeg ville brukt egne penger på å selv kjøpe de. Og hvis de ikke er det. Da skriver jeg rett og slett ikke om produktet.

For meg er det så viktig å være ærlig om reklame, fordi jeg ønsker ikke å lure dere. Jeg ønsker ikke å reklamere for noe som er dritt, for da er det mange av dere som kjøper tingene og blir skuffet av hvor dårlig tingene er. Og det er det siste jeg vil. Derfor tester jeg alltid ut produktene før jeg skriver om de, og jeg ville aldri anbefalt noe jeg ikke likte selv.

Uansett, her har dere i alle fall mine tanker og meninger om sponsa ting. Så om dere ser at det står annonse eller sponsa i et av innleggene mine, så vet dere at det er ting jeg går god for, men som jeg har vært så heldig å blitt betalt for å skrive om.

 

Er det sånn det skal være??

Å herregud. 11 timer med søvn tok det før jeg følte meg normal igjen i dag. Altså, er det virkelig sånn det skal være? Må jeg sove halve døgnet for å føle meg som et normalt menneske?

Aff, jeg skulle ønske jeg kunne si at gårsdagen var et engangstilfelle, og at jeg sjeldent hadde slike dager. Men det kan jeg dessverre ikke. Så altfor ofte har jeg slike dager hvor jeg etter bare noen få timer med jobb stuper ned i sofaen av utmattelse.

Kjenner det er så frustrende at det skal være sånn når jeg kun er 23 år gammel liksom..! Men uansett, tusen takk for veldig mange godt råd og tips. Skal absolutt komme meg til en lege og få sjekket både stoffskifte, jernmangel og alle mulige ting. Får virkelig håpe at det er noe så "enkelt" som jernmangel eller B12 (som jeg har hatt før). For det kan kureres med litt sprøyter. Håper bare ikke det er noe mer alvorlig som ME eller andre utmattelsessykdommer..

 

HVA ER GALT MED MEG?!

Hva er galt med meg?.. Uff. Jeg blir så sliten. Vel, la meg forklare.

I dag hadde jeg veldig mye å gjøre, så jeg hadde planlang til den minste detalj hvordan jeg skulle komme igjennom dagen og få alt gjort. Jeg stod opp klokken 8, og etter jeg hadde spist frokost med Per Fredrik og Chloe så gikk jeg rett på dagens første arbeidsoppgave, nemlig å lage en video til dere. Videoen krevde mye forarbeid så jeg fikk ikke startet å filme før klokken 13, og etter mye prøving og feiling var jeg ferdig ca tre time etter. 

Når jeg endelig, etter en hel halv dag med jobb var ferdig, så jeg at videoen ikke var slik jeg ville den skulle være, så jeg bestemte meg for å begynne på nytt og gjøre den bedre. Det som er greia med denne videoen er at jeg måtte putte et gigantisk bord inn i stua, rydde og sette opp kulisser og masse styr, så hele huset så helt bomba ut. Når jeg kom ut i stua og så alt jeg hadde lagt i den forrige videoen som ikke ble bra nok mistet jeg bare all energien min og ble helt motløs. 



Dette har skjedd mange ganger før også, og det er helt forferdelig slitsomt å leve med. Jeg ringte til kjæresten min Per Fredrik (som jobber i studioet sitt på andre siden av huset) og fortalte situasjonen. Når jeg hadde fortalt ham alt sammen så sa han at jeg burde legge meg ned å slappe av litt fordi jeg så så sliten ut. Jeg sovnet momentant, og våknet nå, mange timer senere, og føler på alt jeg skulle rukket i dag, og på at at ingenting ble gjort.

Hva er galt med meg? Er det meningen at en jente på 23 år skal bli så utslitt etter 6 timers jobbing? Ikke vet jeg, men jeg er fortsatt sliten, så dette blir nok det eneste innlegget i dag. Heldigvis ryddet Per Fredrik opp i alt rotet og vasket huset så jeg kan starte på blanke ark i morgen. Ha en fin kveld dere, Jeg håper ikke det er noen av dere som har det sånn her, men hvis noen har det som meg så legg gjerne igjen en kommentar, så kanskje jeg blir litt klokere

 

80 venner mindre

Jeg fatter virkelig ikke at medlemstallene på "Mannegruppa Ottar" fortsatt er så høye. Det siste døgnet har det jo økt også. Altså, hvem melder seg frivillig inn i et gruppe der det er så ekstrem mannsjovenisme og der de tuller med incest, barneovergrep, krybbedød og seksuelt trakasserer flere jenter. Altså, hvaaaa faen? 

For et par dager siden gikk jeg inn på gruppa for å se om noen jeg var venn med var medlem, og jeg fikk litt av et sjokk. Jeg hadde over 80 venner som var medlem der. At så mange jeg kjenner kan være medlem av en så forkastelig gruppe gjør meg kvalm. 



Nå aner ikke jeg om noen av de har skrevet noe i den gruppen. Men bare det å være medlem er nok. Når man er medlem av en slik jævlig gruppe så betyr det at man støtter gruppen, og dens utsagn. Så vet dere hva jeg gjorde? Jeg slettet like greit samtlige av de som jeg var venn med, som var medlem der. Er det en ting jeg virkelig ikke tolererer, er det slike holdninger mot kvinner. Og mennesker som støtter dette, vil jeg holde meg så langt unna som overhodet mulig. 

Og folkens; jeg oppfordrer dere til å gjøre det samme. At mennesker holder på sånn som denne gruppen er så langt ifra ok som overhodet mulig, og det er viktig at vi sier stopp!

 

Nå kan dere sende post til meg!

For en liten stund siden opprettet jeg meg postboks. Egentlig var den ment kun til å bruke til firmaet mitt, så jeg slipper å måtte vise adressen min på gulesider. Men så husket jeg at veldig mange av dere har spurt om jeg kan lage en postboks, så dere kan sende meg post. Så derfor åpner jeg denne postboksen, sånn at dere også kan sende meg post!



Nå vet ikke jeg hvor mange av dere som har lyst til å sende post akkurat. Men de av dere som har lyst til å sende brev eller noe annet, kan i alle fall sende det til "Stina Bakken, pb1532, 3206 Sandefjord". Om veldig mange av dere sender ting, så kan jeg jo kanskje lage en video om det? Hadde vært gøy i alle fall!

Også må jeg bare si det; herregud så koselig det er å ha kommentarer igjen her på bloggen! Jeg kjenner bloggmotivasjonen er så mye større nå som jeg faktisk kan snakke med dere igjen. Da føler jeg liksom at jeg skriver en til dere, og ikke bare til noen tall som leses av på et statistikk skjema. Skal også prøve å bli flinkere til å svare dere også! Har bare ikke rukket å komme inn i de vanene helt enda!

 

Uten sminke

Har dere lagt merke til at hver gang en kjendis blir hyllet for å gå uten sminke, så ser de helt smashing ut?! Enten om det er Kim Kardashian som går under Paris fashion week og ser helt sjukt bra ut uten sminke, eller da Alicia Keys gikk på den røde løperen uten sminke og bare så helt fabulous ut, så blir de rost opp i skyene. Men når er det vi ser kjendiser som faktisk ser ut som vanlige folk uten sminke, bli hyllet?

Altså, selv har jeg mørke ringer rundt øynene, 15 arr etter kviser, og 2462 kviser at the moment. Og jeg tipper jeg ikke er den eneste som ikke har plettfri hud. Men hvorfor ser vi ikke dette på kjendisene? 



Denne trenden med å gå uten sminke er egentlig en bra ting, sånn i teorien. Men når det kun er jenter som har plettfri hud så blir hyllet frem, setter det opp enda større press på oss "vanlige" mennesker, som ikke har et svært hollywood team rundt oss som hjelper oss med utseendet. Før holdt det å være fin med sminke, nå må man være fin uten sminke også.

Og hvem er vel egentlig plettfri uten sminke?

Kanskje noen 12 år gamle jenter som ikke har truffet puberteten enda. Men har man bikka puberteten har både kvisene, rynkene og de mørke ringene under øynene kommet. Og hvorfor skal vi late som noe annet? Hvorfor skal mediene hylle plettfrie kjendiser, som at "dette er sånn jenter skal se ut uten sminke". Når ingen egentlig ser sånn ut?

Så fordi ingen medier faktisk viser et ekte bilde av hvordan jenter som ikke har plettfri hud ser ut, kan jeg vise dere det. Her er ansiktet mitt uten sminke. Kvisete, mørke ringer rundt øynene, ikke akkurat noe Cara Delevigne øyenbryn, og en god dose fregner fra solen. Et mer ekte ansikt enn hva vi ser i media.

Føler jeg meg superfresh uten sminke? Nope! Men jeg syns det er på høy tide at medier viser et mer realistisk bilde av jenter uten sminke. Så fordi jeg har en blogg der jeg når ut til tusenvis av jenter hver dag, tar jeg det første steget for å faktisk vise frem et ansikt som ikke er plettfritt.  

 

 

Hevnporno

Den siste tiden har hevnporno og seksuell trakassering kommet frem i media, da ofre har stått frem. Sophie Elise har blant annet vært et av ofrene, og har vært utrolig tøff som har tørt å stått frem og snakket om dette. Senest for noen dager siden la hun ut et innlegg på bloggen sin der hun la ut navn på flere av mennene som hadde vært med på å spre bilder av henne i en facebook gruppe "Mannegruppa Ottar". Etter dette har også flere jenter stått frem og fortalt om hvordan de har blitt seksuelt trakassert, og utsatt for hevnporno via denne gruppen og andre steder på nett.

Når jeg leser om disse sakene kjenner jeg at jeg blir så utrolig forbanna. Hva faen er det visse menn tenker med? Tidligst i dag leste jeg at en en 35 år gammel familiefar hadde sagt at en 13 år gammel jente det var diskusjon om, burde utsettes for seksuelle og voldelige overgrep. Og når han ble konfrontert med dette, var unnskyldningen at han hadde drukket 3 pils og satt i sin egen boble med guttekompiser. Han la det vekk som at det ikke skulle vært noe.



Men hvordan tror dere at den 13 år gamle jenten følte det? Når en 35 år gammel mann sier at hun burde utsettes for seksuelle og voldelige overgrep? Tror dere at hun syntes at dette var bare fleip og moro? Hadde noe sånt skjedd med meg da jeg var 13 år gammel, hadde jeg blitt livredd og aldri turt å gå ut av døren igjen. 

Skjønner ikke disse mennene at hevnpornoen og den seksuelle trakasseringen på nett ødelegger liv? Det er ekstremt mange av disse jentene som sliter psykisk i mange år etter slike hendelser, og flere tar til slutt livet sitt. Har disse mennene virkelig så mindreverdighetskomplekser at de må ødelegge andres liv, for å føle seg bedre med sitt eget liv?

Dette mannsjåvinistiske synet tilhører hjemme på 1800 tallet, ikke her i 2016. Det er på høy tid at politiet og staten innfører strengere straffer som gjør at disse mennene får mer enn et klask på handa, når de ødelegger livet til jenter. 

Det skal ikke være sånn at vi i 2016 som kvinner skal bli utsatt for slike ting. Samfunnet, politiet og staten burde ha kommet ekstremt mye lengre enn dette! Kvinner skal ikke være leketøy for menn sin underholdning. Det skal ikke være sånn at når en voksen mann har fått i seg et par pils og henger med noen kompiser, så skal jenter sitt liv ødelegges.

 

Jeg åpner kommentarfeltet igjen!

Nå er det litt over en måned siden jeg stengte kommentarfeltet her på bloggen. På denne tiden har jeg vært mye frem om jeg skulle åpne det igjen, eller om jeg skulle holde det lukket.

Jeg har endelig fått mye av de stygge kommentarene på avstand, og det har virkelig gjort at jeg har det bedre med meg selv.

Men når jeg stengte kommentarfeltet stengte jeg også ut de positive kommentarene fra dere. De positive kommentarene fra dere har virkelig betydd mye mer enn jeg forstod, og for å være helt ærlig har jeg savnet det skikkelig. Bloggmotivasjonen min har virkelig sunket skikkelig denne måneden, og det er ingen tvil om at dette er grunnen.

Jeg savner skikkelig å kunne spørre dere om ting i blogginnleggene mine, og få en skikkelig samtale og diskusjon i kommentarfeltet. Det er jo det som gjør blogging veldig spesielt. Men er så heldig at man kan kommunisere med leserne sine. Slike goder får ikke de som driver med TV og skriver blader.

Så etter mye tenking har jeg bestemt meg for å åpne kommentarfeltet igjen. Jeg vet det sikkert kommer til å komme en haug drittkommentarer over tid. Men fuck de folkene som er så tapere at de mobber på nett. De skal ikke få vinne her. Nei, her skal de som faktisk legger igjen positive kommentarer vinne. Så jeg kommer til å åpne kommentarfeltet igjen, og de som slenger dritt blir blokkert med en gang. Enkelt og greit!

 

Er det greit å slenge dritt til bloggere?

I løpet av de 6 årene som jeg har blogget, er det spesielt en ting som alltid har irritert meg. Og det har jeg fått slengt i trynet hver eneste gang som jeg har sagt til netttroll at det faktisk ikke er ok å slenge dritt. Nemlig "Jammen, du er jo en offentlig person, så du må jo tåle å få dritt". Men hvorfor skal jeg sitte og ta imot dritt, bare fordi jeg har valgt å blogge?

I løpet av de 6 årene jeg har blogget har jeg fått inn over 200'000 kommentarer. Mange positive. Men herregud så mange stygge. Folk har virkelig vrengt ut alt oppgulp de kunne dra ut av seg selv, og på bildet under kan du se noen få av hatkommentarene som har kommet inn. 



Og dette er bare noen av de få jeg har faktisk tatt skjermdump av. Så da kan dere tenke dere hvor mye dritt som faktisk har kommet inn. 

 

Men folkens, jeg vil dere skal tenke dere godt om. Er det å skrive en blogg om livet sitt, der jeg snakker om jenteting, så ille at man klarer å vrenge ut så mye dritt? Mener dere virkelig at fordi jeg blogger så skal jeg motta slike kommentarer hver gang jeg leser kommentarfeltet mitt? Hvordan hadde du følt deg hvis du fikk så mye dritt slengt rett i trynet når du gikk på jobb? Hadde du syntes at det var ok?



Uansett om du slenger dritt til meg fordi jeg skriver en rosablogg, til Caroline Berg Eriksen fordi hun har flat mage etter fødsel eller til Sophie Elise fordi hun faktisk tørr å si akkurat hva hun mener, og gir feminist en ny betydning, så vil jeg du skal tenke deg godt om. Tenk på hvordan det føles å faktisk så få mye dritt slengt etter seg. 

Så legg fra deg pcen før du går inn på kommentarfeltet til forskjellige bloggere rundt i landet, og slenger dritt. Legg fra deg pcen når du har lyst til å gå inn på kvinneguiden og vrenge ut alt dritt som kommer fra levra de. Og faktisk bruk den energien din til å gjøre noe godt for verden. 

 

10 Ting alle søstre kjenner seg igjen i

Å ha en store- eller lillesøster kan være både morsomt og utfordrende. Man vokser opp sammen, og bor med hverandre i mange år. Man blir virkelig kjent med hverandre på en måte som ingen andre blir. Uansett om du har en lillesøster eller en storesøster, tror jeg definitivt du kan kjenne deg igjen i disse tingene!

- Når dere gikk på skolen passet alltid storesøster på lillesøster. Aner ikke hvor mange ganger søsteren min har forsvart meg i slåsskamper! Hehe!

- Moren deres har garantert ropt feil navn til en av dere. Mammaen vår sin faste frase når hun skulle rope på meg var "Madlestina"

- Man kan krangle så busta fyker, og 15 minutter etterpå er man venner igjen, uten at man trenger å si unnskyld. Man bare blir automatisk venner igjen.

- På søndagsmorgenen kan du banne på at søsteren din har stjelt godteriet ditt, om hun har stått opp først. Aner ikke hvor mange ganger jeg ble sint på søsteren min fordi hun stjal bamsechipsen min, men det var jo heeeelt innafor når jeg stjal french friesen hennes.

- Selv om dere er helt forskjellige i personlighet, og har veldig forskjellige liv, er dere fortsatt fantastisk gode venner! 

- Helt fra man var små har dere delt hemmeligheter med hverandre, så når dere er voksne vet dere alt om hverandre. 

- Når man blir voksne er søsteren din den beste og mest trofaste vennen du kan ha, og dere kan snakke om alt uten å føle at man blir dømt av hverandre.

- Dere låner klær av hverandre. Er man heldig, sånn som jeg var, og er lillesøster får man alltid arve masse klær av storesøsteren sin! 

- Hadde du en storesøster, så var det garantert hun som introduserte deg til sminke. Husker da jeg var 12 år og skulle på skumparty med venninner, da var det kun søsteren min jeg lot sminke meg. Hehe!

- Søskenkjærlighet kan noen ganger være litt lite kjærlig, og man kan krangle og sloss over den minste lille ting. Husker en gang jeg ble litt vel sint over at søsteren min rappet fjernkontrollen fra meg og satte på et tv program jeg hatet. Vel, det endte ikke pent for å si det sånn!
 

 

Så selv om det var veldig opp og ned å ha en søster når man er ung, er det veldig koselig å ha hatt en søster mens man vokste opp, og ekstra koselig å ha en så god venninne når man er voksen! 

 

Stenge kommentarfeltet - Oppdatering

Nå er det litt over 2 uker siden jeg valgte å gå til det drastiske tiltaket med å stenge kommentarfeltet her på bloggen. Grunnen til at jeg stengte kommentarfeltet har nok de fleste av dere fått med dere, men for de som ikke har fått det med dere, og dere som har fått det med dere, tenkte jeg å fortelle kjapt hvorfor.

Jeg har blogget i over 6 år, og på den tiden har jeg alltid hatt åpent kommentarfelt, og lest alle kommentarer som har kommet inn på bloggen, youtube og instagram. På denne tiden har det kommet inn over 200'000 kommentarer. Det er ekstremt mange meninger og tanker fra andre mennesker. Å få høre så mange tanker om meninger om meg selv, gjorde meg ekstremt utmattet og sliten. Det var ofte jeg hadde dager hvor jeg ble liggende i senga hele dagen, fordi jeg ble så ør i hodet. Og ofte klarte jeg ikke å jobbe fordi jeg bare hørte repeat på stygge kommentarer i hodet. 

Så til slutt stengte jeg kommentarfeltet her på bloggen. På instagram og youtube er det fortsatt åpent, men der må brukere kommentere med navn, så der er det ikke like ille som regel. 

Men nå som det har gått over to uker har jeg fått kjent en del på det å ha stengt kommentarfeltet. På den ene siden kjenner jeg at jeg virkelig begynner å slippe tak på alle de slemme og bry-seg-litt-for-mye kommentarene.

De går ikke like mye på repeat i hodet mitt lengre, og jeg føler at jeg tørr å skrive litt mer slik som jeg vil, nå som jeg ikke trenger å være redd for at andre skal slenge dritt lengre. Det er veldig deilig å kunne legge ut innlegg som jeg faktisk tørr å skrive rett fra levra. Og det kjenner jeg at virkelig har gjort godt for meg. 

Samtidig savner jeg veldig å ha kontakt med dere. Jeg savner det å kunne spørre dere om tips i kommentarfeltet, og jeg savner å lese søte og koselige kommentarer fra dere. Det er veldig kjipt å føle at jeg mister litt kontakten med dere, her på bloggen. Selv om jeg heldigvis fortsatt kan åpne snapchatten min, og snakke med dere. Noe jeg har gjort flere ganger også. 

Så jeg vet ikke helt hva jeg gjør når det kommer til dette kommentarfeltet folkens. Jeg tenker i alle fall at jeg kommer til å holde det stengt ut september, også kommer jeg til å ta en avgjørelse på hvordan jeg syns at ting går. Syns jeg at det er deilig å ha kommentarfeltet lukket, åpner jeg det ikke før jeg føler for det igjen. Savner jeg det veldig derimot, ja da åpner jeg det. Men frem til da får jeg bare ta tiden til å se hva jeg føler om det!
 

Jeg orker ikke mer

At ting skulle komme til dette punktet hadde jeg aldri trodd da jeg startet denne bloggen for 6 år siden. At jeg faktisk er så heldig at jeg kan leve 100% av denne bloggen var lenge en drøm, som har gått i oppfyllelse. Men alle medaljer har en bakside. Baksiden ved min jobb er at jeg får ekstremt mange meninger fra andre mennesker, om meg selv. Alt ifra hvordan jeg skal sminke meg, hvordan jeg skal leve livet mitt til hva jeg absolutt ikke burde gjøre, osv. 

For en stund siden skrev jeg om at jeg har fått over 200'000 kommentarer totalt på bloggen, instagram og youtube. Jeg har lest alle de kommentarene opp igjennom årene. Og jeg må ærlig innrømme at jeg er bare et menneske. Å høre så mange meninger om en selv gjør noe med en. Jeg har hatt så ekstremt mange dager der jeg bare har ligget inne i senga og vært så utslitt at jeg ikke har klart noe som helst. Nesten hver dag har jeg ekstremt vondt i hodet, fordi jeg blir så sliten av dette. 

Det er så altfor ofte jeg har lyst til å skrive om ting her på bloggen, men da er det en eller annen stemme oppe i hodet mitt som stopper meg, fordi jeg husker alle kommentarene jeg har fått på at sånn burde jeg virkelig ikke gjøre ting. Og vet du hva, det er ikke greit. Det er virkelig ikke greit at jeg skal sette grenser for meg selv, på bakgrunn av kommentarer fra anonyme mennesker som har kommentert på bloggen min.

Nesten hver dag når jeg jobber stopper jeg sikkert opp minst 20 ganger i løpet av dagen, og klarer ikke jobbe videre fordi jeg blir sprø av alle kommentarene. Og det trenger ikke være skikkelig stygge kommentarer heller. Det er faktisk de som er skjult som snille, men som egentlig er skikkelig stygge som er aller verst. Fordi da tar man det faktisk innover seg selv. Man hører på det mennesket. 

På grunn av alle disse kommentarene, som gjør at jeg ikke klarer å gjøre jobben min så bra som jeg vil gjøre den for dere, kommer jeg nå til å stenge kommentarfeltet mitt her på bloggen. Hvor lenge det blir stengt vet jeg ikke. Kanskje åpner jeg det etter en måned, og kanskje holder jeg det stengt for alltid. Det eneste jeg vet er at jeg trenger å fokusere på meg selv, og hva jeg faktisk tenker om ting. Ikke hva alle andre måtte mene om meg. 

Så ja, det kommer til å bli ganske kjipt å miste kontakten med de av dere som faktisk bare er gode og snille. Men jeg kjenner at hvis jeg skal klare å fortsette med denne bloggen, er jeg nødt til å gjøre dette. Håper virkelig dere forstår. Kommer forresten til å åpne snapchat (stinablogg) en gang iblant hvis jeg skal ha spørsmålsrunder eller bare vil snakke litt med dere! 

En jentes verste mareritt

I går opplevde jeg virkelig et av jenters største mareritt. Jeg hadde nettopp kommet ut av dusjen, og satt forran sminkebordet mens jeg fønet håret. Plutselig river det i håret mitt, og det lukter ekstremt brent.

Til min store skrekk ser jeg at en stor del av håret mitt har blitt revet inn i hårføneren, og jeg klarer heldigvis å reagere ekstremt kjapt med å dra ledningen til hårføneren ut av stikkkontakten. Panikken var stor da jeg så hvor mye av håret mitt som hadde blitt revet inn i hårføneren min, og det var helt umulig å rive det ut igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Heldigvis var Per Fredrik hjemme så han kom og hjalp meg. Først så det ut som at jeg faktisk måtte klippe av den delen av håret som satt fast. Siden hårføneren ikke kunne skrues opp. Men til vår store flaks hadde Per Fredrik et par dager tidligere kjøpt en sag som er til å sage over jern. Så han sagde igjennom hele hårføneren, og rivde opp motoren og fikk løsnet håret mitt. Thank god for at jeg er sammen med Macgyver sier jeg bare!

Når vi først fikk løs håret hadde det surret seg sammen til en stor dreadslokke, så jeg måtte sitte ganske lenge med kam og rettetang for å løsne den opp. Men heldigvis ordnet det seg, og jeg slapp å klippe av noe av håret mitt. Ah, det hadde vært helt grusomt! 

Så jenter; alltid sjekk at bakdelen på hårføneren sitter ekstremt godt på før du føner håret, for plutselig er det ditt hår som sitter fast og du må klippe det av!

 

 

Følg meg på facebook for å se når jeg legger ut nye blogginnlegg

 

10 Problemer med å være venstrehendt

Å være venstrehendt har virkelig ikke vært bare-bare. Siden vi utgjør bare 10% av befolkningen er nesten alle ting laget for høyrehendte, som gjør at vi ikke engang kan bruke en boksåpner eller skrelle en potet. Selv har jeg møtt på en hel rekke problemer som venstrehendt, og her er noen av de!

- Nesten alle sakser er laget for høyrehendte. Så det er helt umulig å få hånden til og passe inn i saksen. Så da ender man opp med tidenes skjeveste snitt på alt man klipper.. 

- Er man i selskap og sitter ved siden av andre mennesker som er høyrehendte, blir det fort problematisk når man har glasset på venstre side, og den som sitter til venstre har på høyre side. Det er det liiiiitt for lett å drikke av feil glass. Bra kleint om man er i bryllup og ikke kjenner vedkommende. 

- Desilitersmål har jeg alltid hatet. Jeg får alltid de teite amerikanske målene på den siden jeg naturlig stiller frem. Så om jeg er litt trøtt blir det plutselig helt feil med hva jeg måler opp.

- Å spille gitar er bare å glemme da strengene blir opp ned. Er ikke for ingenting at el-gitaren jeg fikk som 12 åring ble spilt på kun 3 ganger.

- Å skrive løkkeskrift er helt umulig. Til den dag i dag har jeg fortsatt veldig stygg håndskrift fordi jeg ble tvunget av lærere på offentlig skole til å skrive løkkeskrift. Heldigvis gikk jeg et par år på privatskole på barneskolen, og det reddet håndskriften min, siden jeg fikk skrive blokkbokstaver.  

- Og når vi er inne på skolesnakk. Har du noensinne sittet ved siden av en venstrehendt person? Det er langt ifra gøy å være venstrehendt når man konstant dulter borti sidemannen når man prøver å skrive. 

 

Følg meg på snapchat "stinablogg" for oppdateringer som ikke kommer på bloggen. 

 

- Når man er på posten eller i banken er det nesten umulig å skrive under på noe som helst. De fester alltid fast pannen i en kort tråd på høyre side, så om man er venstrehendt må man lage en halvveis dårlig underskrift om som bare dekker halvparten av ruten.

- Å bruke pc mus er helt umulig når man er venstrehendt. For det første er jo knappene helt omvendt. For ikke å snakke om plunderet med å flytte ledningen over på andre siden om man skulle låne pc på skole eller andre offentlige steder. Så ja, da måtte jeg bare lære meg å være høyrehendt der. Noe som er ganske mindfuck enda om jeg skal være ærlig.

- Hanken på koppen er alltid feil vei. Ikke snakk om at vi får den fine siden av kaffekoppen. Neida, siden hanken er på feil side, får vi alltid den dårlige siden av koppen. 

- På skolen blir man som regel alltid tvingt til å skrive med gråblyant. Vel, når man er venstrehendt gjør dette at man får helt gråfargede hender. Ikke veldig kult. Er ikke for ingenting at jeg nektet å bruke noe annet enn raskttørkende penner fra tidlig alder.

 

Så ja, ikke bare-bare å være venstrehendt. Men det har kommet frem i forskning av venstrehendte er generelt mer kreative siden vi bruker den andre siden av hjernen enn høyrehendte. I tillegg til at vi er mer kunstneriske. Så helt galt er det ikke å være venstrehendt. Selv er jeg glad i å være venstrehendt, til tross for alle de små hverdagsproblemene man støter på.

Er du venstre- eller høyrehendt?

 

 

Bli vegeterianer?

De siste månedene har jeg gjort en del endringer når det kommer til inntaket mitt av kjøtt. Som mange av dere vet er jo ikke akkurat kjøttindustrien den beste for jorda vår, og det er heller ikke alle steder der dyrene har det noe bra. Personlig kunne jeg nok aldri blitt vegeterianer, og jeg tror nok ikke jeg er alene om det.

Dette er rett og slett fordi jeg er for glad i kjøtt, og jeg vet hvor vanskelig det er å være vegetarianer når man skal spise et balansert og sunt kosthold, med nok proteiner. Ja, jeg kunne sikkert fått det til om jeg virkelig ville, og kudos til alle dere der ute som er vegeterianere. Men, istedenfor å kutte ut kjøtt helt, har jeg heller gjort noen endringer, for å minimere inntaket av kjøtt. 

Nå skal ikke jeg prakke dette på dere, og si at nå skal vi kutte ut kjøtt alle sammen. Men, jeg tenkte rett og slett å fortelle dere hvilke forandringer jeg har gjort, og kanskje begynner dere å gjøre noen av disse endringene selv! 


 

- Spis mindre kjøtt - 

Før kunne jeg spise masse kylling, kjøttdeig og biff ganske ofte. Det har jeg kuttet veldig ned på og nå spiser jeg kjøtt kanskje 1 gang om dagen, versus 3 ganger som det var før. Når jeg spiser kjøtt spiser jeg også mindre porsjoner med kjøtt i forhold til hva jeg gjorde før. For å kompensere legger jeg heller til mer grønnsaker på tallerkenen. 

 

- Respekter dyret - 

Å "lage" kjøtt er ikke noe som skjer over natten. Bønder forer opp dyrene over lange tidsperioder, og det er lagt ned ekstremt mye jobb for at man skal fore opp disse dyrene. Derfor syns jeg det er viktig å respektere dyrene såpass at man aldri kjøper mer kjøtt enn man klarer å spise opp. Ikke kjøp så mye at du ender opp med å kaste halvparten.

En bonde har jobbet hardt, og et dyr har gitt livet sitt for at du skal få det kjøttstykket, så ha såpass respekt at du ikke kaster kjøtt. Om du kjøper store pakker kylling for eksempel fordi det er litt billigere, er det mye bedre å fryse litt ned, enn å måtte kaste det som ikke blir spist. Husk også å alltid sjekke hva du har av kjøtt i kjøleskapet før du reiser i butikken, så du ikke kjøper inn noe du allerede har.

- Kjøp norskt kjøtt - 

Personlig velger jeg alltid å kjøpe norskt kjøtt. Jeg vet mye om hvor strenge reglene for dyrevelferd i Norge er, og derfor føler jeg det mye bedre å kjøpe fra Norge, enn å kjøpe noe tilfeldig fra lang som kanskje ikke behandler dyrene like bra. Gilde for eksempel selger kun norskt kjøtt. 

 

Så ja, rett og slett 3 enkle punkter med ting som har gjort at kjøtt inntaket mitt har blitt forminsket. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg redder verden av å gjøre disse endringene. Men kanskje det gjør en forskjell om vi alle blir mer oppmerksomme på hvor mye kjøtt vi spiser og kaster. Er dere ikke enige? 

 

 

Følg meg på instagram  @stinablogg for daglige oppdateringer! 

Grunnen til at jeg blogger er..

/affiliatelink

Det finnes et uttrykk som heter "Hard work pays off". At det stemmer, kan jeg med glede skrive under på. For bare 1,5 år siden bodde jeg i et lite kollektiv i Oslo, med 3 andre jenter jeg ikke kjente. I 7 måneder sov jeg på en madrass på gulvet, på et rom som kun var 9 kvm.  Har du noen gang målt opp hvor lite 9 kvm er? Det er ca like stort som et lite bad. Der sov, spiste og jobbet jeg.

Jeg var ikke hos noen bloggnettverk, så det å tjene penger på blogging var et slit. Jeg hadde ikke peiling på hva et blogginnlegg var verdt pengemessig. Og det å få sponsorer til å faktisk betale meg penger, og ikke bare en sjampo flaske var ikke bare-bare akkurat. 

Nå er det akkurat 1,5 år siden Side2 kom på banen, og ville ha meg som en av bloggerne dems. Jeg hadde tidligere blitt spurt av flere andre bloggnettverk om jeg ville gå over til de, men alltid takket nei. Da Side2 spurte derimot, svarte jeg ja med en gang. Det er uten tvil et av de beste valgene jeg har gjort i mitt liv. Side2 hjalp meg ekstremt mye med å tjene penger på bloggen, i tillegg til at de har fantastiske mennesker som jobber på bloggavdelingen som virkelig fikk meg til å føle at jeg ikke var alene om å jobbe med bloggen min.

Nå 1,5 år senere har ting endret seg mye. Jeg bor i et gigantisk nyoppusset hus på 200kvm med den fantastiske kjæresten min. Å eie et hus i en alder av 23 år er noe de færreste gjør, og jeg er så utrolig glad for at jeg har jobbet hardt i mange år som gjorde det mulig. Her i livet får man ingenting servert på et sølvfat, og det er så ekstremt viktig å vite. 

Kjole - HER
 

Selv om blogging kan se ut som en jobb som er piece of cake for de fleste, er det få som vet hvor mye jobb det ligger bak det. Det tar opp hele livet, og man har aldri en dag fri. Jeg jobbet med blogging i flere år uten å tjene en eneste krone på det. Og det tok lang tid før jeg kunne leve godt av det. Det var mange stunder der jeg ville gi opp.

Men jeg stod på og jobbet hardt. Fordi jeg elsker å blogge. Jeg elsker å skape innhold som forhåpentligvis gjør hverdagen deres bittelitt bedre. Som gjør at dere får sminketips, eller tips til nye matoppskrifter, eller rett og slett bare et sted å drømme seg bort i. 

Det er hele visjonen min med bloggen. Å skape et univers som alle jenter (og gutter) kan drømme seg bort i. Der man i et lite øyeblikk av dagen kan glemme hverdagens bekymringer, og drømme seg bort i overfladiske ting. 



 

Viktig å vise hele sannheten

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For meg har det alltid vært viktig at denne bloggen skal vise meg, og hvordan jeg ser på livet, og mine interesser. Og selv om jeg personlig syns at blogging er drømmejobben, og jeg kunne ikke vært mer lykkelig over at jeg kan leve av bloggen, er det viktig for meg å vise at alt ikke alltid er en dans på roser. Ja, som blogger velger man å stille seg i rampelyset som en offentlig person, og da får mange meninger om en.

Men, selv om dette, betyr det ikke at fordi jeg er blogger, så er jeg ikke et menneske med like mye følelser som alle andre. Bare fordi jeg er blogger, så betyr det ikke at jeg skal være fullt rustet til å tåle andre meninger 24/7. Altså, til vanlig har jeg null problem med det, og da tenker jeg ikke over det er sekund. Men i går, da jeg skrev gårsdagens innlegg, hadde jeg en litt vanskelig dag bloggmessig, og det var en sånn dag hvor alle andres meninger blir for mye for meg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så ja, jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, annet enn å bare forklare at det å være blogger er ikke alltid bare-bare, slik som de fleste tror. Jeg tror alle har dager i sin jobb der jobben ikke alltid er like lett. Men det er ikke så mange bloggere som tørr å snakke om dette, og derfor syns jeg det er viktig å få det frem i lyset. Uansett, blogging er drømmejobben og jeg er utrolig glad og takknemlig for at jeg har muligheten til å ha en slik jobb. 
 

Følg meg på facebook for å se når jeg legger ut nye blogginnlegg

Den negative siden med å blogge

Å lære seg og gi blaffen i kommentarer man får, er vanskelig. Jeg har blogget i over 6 år, og på denne bloggen har jeg mottatt 115'634 kommentarer. På instagram har det kommet inn over 54'400 kommentarer, og på YouTube har det kommet inn 31'684, totalt blir dette 201'718 forskjellige meninger om meg. Det sykeste er at jeg har faktisk lest 95% av alle kommentarene. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette har gjort at jeg har noen dager der jeg hele dagen ikke får gjort en eneste dritt, fordi uansett hva jeg prøver å jobbe med, er det en eller annen kommentar i bakhodet mitt som sier at dette blir feil. Prøver jeg å ta på en hvit fin topp jeg nettopp har kjøpt, kommer kommentaren om at den toppen så jeg helt jævlig stygg ut med, og at jeg virkelig ikke burde bruke den.

Prøver jeg å skrive et innlegg om 12 ting jeg er syns er morsomt med sommeren, kommer det frem en kommentar i bakhodet mitt "å herregud, ikke bare lag 12 ting innlegg, det er så jævlig kjedelig", prøver jeg å skrive litt om hverdagen min kommer det frem en kommentar i bakhodet mitt som sier "hvem faen bryr seg om du spiste ute med en venninne i dag? Skriv noe interessant som folk faktisk bryr seg om".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter å ha lest 201'718 antall kommentarer kan jeg ærlig si at jeg har blitt litt sprø av det. Det er selvfølgelig ikke hver dag jeg føler på stresset av kommentarer. Men noen dager, som i dag, føler jeg ekstra på det, og alt jeg som jeg har lest den siste tiden blir slengt rett i trynet mitt. 

Se for deg at du kommer på jobb. Før du i det hele tatt rekker å sette deg ned ved pulten din, er det allerede over 50 mennesker som står der og skal fortelle deg at du ikke har kledd deg riktig for jobb i dag, at det du gjorde i går var helt feil, at du burde ikke bruke den leppestiften fordi den kler deg ikke, at du burde farge håret fordi du er finere med en annen hårfarge og at hvem som helst kan gjøre jobben din og om du ikke gjør det 110% perfekt fortjener du ikke en eneste krone du tjener. 

Litt sånn er det å være blogger.

ALLE skal ha en jævla mening om hvordan jeg skal se ut, hvordan jeg skal skrive denne bloggen, hvordan jeg skal leve livet mitt og hvordan jeg skal oppføre meg. Å få alles meninger hele tiden er faktisk ganske slitsomt til tider. Ofte har jeg dager der jeg blir så utmattet at jeg må legge meg i senga midt på dagen, og bare ta en total time out fordi jeg er så sliten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Man kan jo si; kan du ikke bare slutte å lese kommentarer da? Vel, jeg har prøvd. Herregud jeg har prøvd. Tidligere hadde jeg sånn at alle kommentarer måtte manuelt godkjennes, fordi jeg ville luke vekk stygge kommentarer. Men, for en måneds tid siden skrudde jeg det av, sånn at jeg ikke lengre måtte lese kommentarer som kom inn. Men, det tok ikke lang tid før jeg fikk kjeft i kommentarfeltet at jeg måtte faen meg klare å svare bloggleserne mine, det er jo tross alt de som gjør at jeg kan leve av bloggen. Så da begynte jeg å lese kommentarer igjen, så jeg ikke skulle være en dårlig blogger som ikke brydde seg om leserne sine. 

Så da sitter jeg her da, og har en sånn dag. En sånn dag hvor jeg holder på å bli ganske sprø av alle andres meninger. En sånn dag hvor jeg har bare lyst til å be hele jævla verden om å holde kjeft og bare la meg være meg. 

Har instagram ødelagt snapchat?

Okey, hva skjer med at det har blitt mystory på instagram? Altså, for noen år siden var Vine ekstremt populært frem til instagram åpnet muligheten for å kunne laste opp videoer, kort tid etter raste Vine ned i popularitet, og nå er det nesten ingen som bruker Vine lengre. Nå som Instagram har åpnet mulighetene for å kunne legge ut mystory, er jeg spent på hvordan snapchat vil utvikle seg fremover.

Selv elsker jeg snapchat, og bruker det for å kommunisere med dere! I tillegg har de også alle mulige morsomme filtre, som redder selv det mest slitne trynet, og gjør at det ser faboulous ut (ja, jeg snakker om meg kl 23 om kvelden etter en lang dag med jobb). 

Men nå som mystory har kommet på Instagram er jeg veldig spent på å se hvordan det kommer til å bli brukt. Kommer man til å gidde og bruke det, eller blir det bare ting som er der, men som man ikke helt bryr seg om? Jeg testet ut mystory selv i stad, og syns det fungerte veeeeeldig likt som Snapchat sin. Så tja, da vil jo tiden vise om Instagram kommer til å utkonkurrere Snapchat slik som de gjorde med Vine. 

Hva tror dere? Har Instagram ødelagt Snapchat?

 

Følg meg på instagram  @stinablogg for daglige oppdateringer! 
Følg meg på snapchat "stinablogg" for oppdateringer som ikke kommer på bloggen. 

Derfor er Pokemon Go det beste som har skjedd vår generasjon

Pokemon Go har virkelig tatt verden med storm. Bare siden det ble lansert i starten av juli har det blitt lastet ned over 30 millioner ganger. Så man kan trygt si at dette spillet er populært. Det blir spilt av alt fra "svette" nerdegutter til sminkejenter. Dette spillet er uten tvil noe av det beste som har skjedd vår generasjon, og jeg vil nå forklare hvorfor. 

Det er jo ikke akkurat å stikke under en stol at vår generasjon har blitt ganske ødelagt av gaming. Veldig mange barn og ungdom + voksne, sitter inne forran pcen eller tven, mens de spiller dag ut og dag inn. Jeg kjenner flere personer som spiller så mye at de lett kan sitter 10-12 timer hver dag forran pcen, og det eneste de går vekk fra pcen er for å hente mat eller gå på do. 

Nå er jo det litt ekstreme tilfeller kanskje. Meeeen, det er ikke så langt vekk fra hvordan mange har det. Hvor ofte er det man ser barn faktisk gå ut for å leke lengre? De fleste sitter som regel inne og spiller Minecraft eller scroller igjennom instagram 13421 bilder. 

Men, nå har det kommet en stor forandring. For å kunne spille Pokemon Go er man nødt til å være ute og gå rundt. Desto mer man går desto flere Pokemon fanger man. I tillegg får man egg som klekker når man har gått x antall meter. Dette gjør at desto større spill "nerd" man er, desto mer aktiv blir man. Jeg har hørt om personer som vanligvis nesten aldri beveger seg, men som nå går 20'000-40'000 skritt hver eneste dag, fordi de spiller så mye.

Så dette er uten tvil et fantastisk spill, og fitness app. Men, det er ikke bare en fitness app. Dette spillet gjør at mange også får flere venner. Tidligere sosialiserte "gamere" ved at man snakket via spillet man spilte. Men sjelden møttes man in real life. Nå derimot, gjør Pokemon at mange samles. Dette er fordi de ofte blir satt opp "lures" som tiltrekker masse Pokemons, og dermed går flere spillere til det stedet. I tillegg til at det er forskjellige Pokestop i byene, som man kan få pokeballer og andre ting på. Poenget mitt er; når så mange mennesker trekker sammen til disse stedene er det ofte at man kommer i snakk, og blir venner. 

Selv har jeg ikke spilt spillet mer enn 3 minutter i Roma, da jeg personlig ikke vil bli hekta siden jeg alltid har så mye jobb jeg må gjøre. Men, for noen dager siden var jeg med Per Fredrik og noen kompiser av han ut for å fange Pokemon i Sandefjord. Synet som møtte meg var helt merkelig. Hele parken var stappfull av mennesker som prøvde å fange Pokemon, og fremmede kom lett i snakk fordi man kunne snakke om spillet.

Så ja, det er ingen tvil om at dette spillet kommer til å redde mye av vår generasjon. En generasjon som var truet med overvekt og kom til å få mange sykdommer på grunn av at de satt mye stille. Men nå som dette spillet har kommet blir det totalt endret, og vi får plutselig en generasjon som går ut og beveger seg masse. En stor tommel opp til Pokemon Go! 

Til dere jenter som blir behandlet dårlig

Uæææh! I dag er det 10 måneder siden Per Fredrik og jeg ble sammen! Det er så utrolig rart å tenke på hvor fort tiden har gått! Vi har opplevd og gjort så mye sammen på denne tiden. Vi har jo til og med kjøpt hus sammen! Det er ingen tvil om at vi begge to visste at det kom til å bli oss for alltid helt fra starten, så det å for eksempel kjøpe hus sammen, var null stress! 

Det er ingen tvil om at de siste 10 månedene har vært helt fantastiske, og jeg har det så utrolig bra sammen med Per Fredrik. Jeg vil se for meg at det å være sammen med en person som meg, som utleverer alt av privatliv på nett, og som blogger om hverdagen, kanskje ikke er det letteste å være sammen med. Men Per Fredrik har bare vært en fantastisk støttespiller for meg, og en bedre kjæreste finnes virkelig ikke! 

En ting jeg har innsett siden jeg ble sammen med Per Fredrik er hvor viktig det er at man har en kjæreste som behandler en bra. Det gjør en så ekstrem stor forskjell om man har en kjæreste som faktisk forstår hvordan man har det, og som klarer å se ting fra begge sine sider. I dagens samfunn finnes det så mange forhold der jenta blir behandlet som dritt, og det er faktisk ikke greit.

Altfor ofte ser jeg både venninner og bekjente bli behandlet dårlig i forholdet de er i, men av en eller annen grunn klarer de ikke å forlate det dårlige forholdet. Det er sikkert mange av dere som leser dette innlegget nå, som er i et dårlig forhold. Til dere har jeg bare en ting å si; det finnes faktisk fantastiske gutter der ute, som kommer til å behandle dere bra. Så ikke finn dere i å bli behandlet dårlig. 

Kjæresten min er uten tvil et bevis på at det faktisk finnes fantastiske mennesker der ute!

 

Hvor mye skal man bry seg?

Er det en ting jeg som blogger sliter en del med, så er det at jeg alltid må forholde meg til tusenvis av mennesker. Bare prøv å se for dere at dere hver eneste dag skulle fått hundrevis av kommentarer spredd utover bloggen, facebook, instagram, youtube, mailer, osv. Kommentarer med lange spørsmål, negativ drittslenging, folk som prøver å tråkke på dere, og selvfølgelig en god dose positive. 

Slik har jeg det hver eneste dag. Og for å være ærlig, blir jeg litt sprø av det til tider. Det er ikke det at jeg tar meg så nær av drittslengingen. For den pleier jeg som regel bare å prelle av meg.

Det er heller det at det alltid er så mange mennesker som skal fortelle meg sine meninger om alt med meg. Håret mitt, personligheten min, forholdet mellom Per Fredrik og meg, kroppen min, hvordan jeg skriver, hvordan jeg sminker meg, osv. Det blir rett og slett litt mye noen ganger. 

Nå for tiden kjenner jeg at jeg føler veldig på dette trykket. Om det er det jeg skal kalle det. Et trykk av mennesker som skal bry seg. Alt fra 12 år gamle skjønne jenter som forteller meg at de ser opp til meg, til 40 år gamle drittkjerringer på side2 facebook kommentarfelt som skriver om meg "Overdreven bruk av sminke ser mer tragisk ut enn pent. ser jo ut som en brunhåret plastikkdukke...trodde først d bare var en oversminket utstillingsdukke hos brio". 

Jeg vet jeg har lagt opp til det selv, og at jeg må tåle at folk mener ting om meg siden jeg er en blogger. Men jeg prøver rett og slett bare å forklare litt hvordan jeg har det, og hva jeg tenker om det hele. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn å bare vise dere ting litt fra min side, og kanskje si litt til meg selv at jeg må gi mer faen i hva noen som helst måtte mene om meg, og kjøre mitt eget løp.

For hvis jeg fortsetter å bry meg om hva andre mener om meg, positivt eller negativt, kommer jeg bare til å bli helt skrullete til slutt! 

 

Jeg var sykelig brun

Å se hvordan jeg så ut da jeg var 17 år, gjør at jeg får helt sjokk. At det gikk ann å være så brun? Altså, hva var det jeg egentlig tenkte med? Greit at dette var på en tid hvor alle gikk rundt og var supertæne og fulle av melanotan (meg selv inkludert), men fordet da. Når jeg ser hvordan jeg ser ut nå ved siden av hvordan jeg så ut før, ser jeg jo utrolig blek ut. Men samtidig vet jeg jo at jeg har litt farge, og er gyllen i huden. Jeg syns det er så mye finere å heller være litt naturlig i hudfargen. For så brun som jeg var før, det var ikke mye lekkert!

Det er noe helt annet å være brun hvis det er hva du naturlig er. Men når er hvit jente blir så brun som jeg var, så ser det bare dumt ut! Og for ikke å snakke om hvor farlig det var! Herregud, jeg tok jo solarium flere ganger i uka, og svidde huden. Helt til den dagen i dag får jeg fortsatt svi for dette. Jeg har nesten alltid tørr hud over hele kroppen, og gjett om de rynkene kommer til å komme tidlig på meg!

Nei folkens, nå som det er sommer vil jeg anbefale dere å moderere litt med solingen. Det er helt i orden å ville være litt brun, men husk å gjør det gradvis og bruk solkrem som har både UVA og UVB og høy SPF, så dere beskytter huden. Tro meg, det er ikke gøy å ende opp med dårlig hud som konsekvens av soling. 

Hvor lenge kommer jeg til å blogge?

Veldig ofte får jeg spørsmål av lesere og kjente, der de lurer på hvor lenge jeg skal jobbe som blogger. For hvor lenge kan man leve av noe som nesten ingen ser på som en jobb? Jo, det skal jeg si deg. Så lenge jeg vil. Å leve av blogging er noe kanskje 20 personer gjør i Norge, til tross for at det finnes over 300'000 aktive blogger. Jeg er en av de 20 heldige. Eller, heldige høres mer ut som jeg har vunnet i lotto. Å leve av blogging derimot, kommer av hard jobbing over mange år. 

Jeg har allerede blogget i over 6 år, og jeg gleder meg til å fortsette i mange år til. Hvordan bloggen min kommer til å være i løpet av tiden aner jeg ikke. Men jeg vet bare at det å blogge er noe jeg virkelig brenner for, og så lenge man brenner for det, er det alltid et hav av muligheter der ute. Jeg har lyst til å gjøre så mye med denne bloggen. Reise rundt i verden, skrive en bok, gi ut en egen hair extensions kolleksjon, og mye mer! 

Jeg tror at man må tørre å tenke litt nytt, og ta sjanser. Det gjelder uansett om man vil være blogger, eller åpne en restaurant. Selv har jeg alltid hatt en liten frykt for å ha en jobb jeg ikke liker. Man bruker tross alt minst 40 timer i uka på jobben, og i løpet av året bruker man ca 30-40% av tiden man er våken på jobben. Av tiden som er igjen går mye bort til å lage middag, kjøre til og fra jobb, osv. Derfor  har jeg alltid strebet etter å ha en jobb som jeg elsker, så jeg ikke bruker halve livet mitt på å ha det kjipt. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med det her, annet enn å gi dere et lite innblikk i mine tanker om fremtiden. Og kanskje også pushe noen av dere der ute, til å legge litt mer effort i å få en jobb dere elsker. For tro meg. Jeg har hatt mange forskjellige jobber i mitt liv, og det er så viktig å være i en jobb man elsker! 

Slik får du bedre selvtillit!

Nesten hver dag får jeg meldinger på instagram, facebook eller via youtube kommentarer, med spørsmål fra dere om hvordan man kan få bedre selvtillit. Selv har jeg hatt mine perioder, spesielt da jeg var yngre, hvor selvtilliten virkelig ikke var på topp. Men ettersom årene har gått, har jeg jobbet med meg selv og bygget opp selvtilliten min. På veien til en bedre selvtillit har jeg lært mange triks, som jeg nå vil dele med dere.

Vi har alle ting vi ikke liker med oss selv. For meg var det lenge høyden min. Nesten overalt hvor jeg gikk fikk jeg alltid kommentarer der andre skulle rakke ned på meg på grunn av høyden min. Men jeg tror at mye av grunnen til at jeg følte at andre rakket ned på høyden min, var rett og slett fordi jeg selv ikke var fornøyd med høyden min. Nå som jeg faktisk har lært meg å elske det å være liten, og ser alle fordelene med det, får jeg nesten aldri noen negative kommentarer på at jeg er lav lengre.

Poenget mitt er at hvis vi har noe vi ikke liker med oss selv, så ser verden rundt oss det veldig godt. Og i tillegg blir man mye mer nærtagen på kommentarer som handler om akkurat de tingene man ikke liker. Men, om man lærer seg å like seg selv, så er det ingen som kan såre en med drittkommentarer. 

Uansett hva slags ting man ikke liker med seg selv, er det så vanvittig viktig å lære seg å like seg selv. Selv om det finnes drøssevis at plastiske operasjoner man kan ta, for å fikse det ene og det andre, er det som regel kun oppe i hodet sitt at man må fikse på ting. For om man for eksempel er misfornøyd med puppene sine, også tar man en operasjon for å gjøre de større, er det ikke sikkert at det er løsningen.

Ofte vil ikke det å ta en operasjon endre så mye ting som man hadde håpet på, også ender man opp med å ha tatt en farlig risiko uten at det gjorde noe positivt. Men, selvfølgelig, for mange så er dette løsningen. Så jeg feier ikke dette vekk. Men jeg råder deg til å prøve og like de sidene med deg selv, før du legger deg under kniven. 

Et av de triksene som hjalp meg mye, var at jeg nesten hver kveld satt meg ned og skrev minst 10 positive ting med meg selv. 5 ting om utseendet og 5 ting om personligheten min. Ved å gjøre dette lærte jeg meg å fokusere på de positive tingene ved meg selv, og se bort fra de negative. 

En annen ting som er veldig viktig, er at du slutter å sammenligne deg selv med andre mennesker. Du er et fantastisk individ, så vær så snill og ikke prøv å bli en klone av et annet menneske. Bli heller den beste utgaven av deg selv som du kan bli. For om du prøver å bli et annet menneske, kommer du dessverre aldri til å lykkes, også er det jo så mye bedre å heller være seg selv!

 

Til slutt vil jeg bare si til dere som er unge og sliter med dårlig selvtillit; det blir bedre! Ettersom årene går og man blir eldre løper ikke hormonene like løpsk lengre, og man får det mye bedre med seg selv, som resulterer i bedre selvtillit. Men uansett alder, er det viktig å jobbe for å ha det bra meg seg selv!

Har bunaden blitt et symbol på penger?

Nå som 17 mai er i morgen, vil jeg ta opp et tema med dere, og det er om denne bunaden. Norges stolthet. Du finner vel ikke noe mer norsk enn bunaden. Men bruker vi den for tradisjon, eller har det å bruke bunad blitt et symbol på at man har penger?

Selv har jeg alltid lagt merke til at de litt mer fisefine jentene alltid skulle ha på seg bunaden, og ta gruppebilde sammen med hele gjengen de gjerne var på russebil med. Var det noen av jentene som ikke hadde på bunad, ble de stilt ytterst i bildet, og klippet vekk innen bildet havnet på facebook og instagram. Hadde man ikke på seg bunad på 17. mai var man ikke en "gjengen" eller "en av de rike". 



Som de aller fleste vet koster en bunad alt ifra 20'000 til 80'000 kr. Noe jeg syns er helt hinsides mye penger å bruke på et plagg man kun bruker en gang i året. Greit at man har bunaden i mange år, men jeg syns fortsatt det er en hinsides høy sum av penger å bruke på et plagg. 

Enda verre er det når unge mennesker på 14-15 blir presset til å få bunad i konfirmasjonsgave, fordi alle vennene får det. Da må foreldrene pent stille opp med bunaden, hvis ikke får barnet dems høre det på 17. mai. Altså, hvor sykt er ikke det? Det er så langt ifra alle familier som har råd til å kjøpe bunad til barna sine. I tillegg vokser de fleste 14 åringer ut av bunaden sin, og ender til slutt opp med å måtte kjøpe en ny igjen når de blir voksne. 

Selv har jeg aldri eid en bunad, og har ingen planer om å eie en. Selv om hele familien min alltid har brukt bunad, har det rett og slett ikke vært noe for meg. Jeg syns bunaden er en fin ting, og den er et vakkert symbol på Norge. Men jeg føler at våres generasjon har feilet litt, og kun bruker den for å vise frem at man har penger. 

EDIT; dette innlegget er ikke ment for å sette et negativt syn på bunaden. Som jeg skrev rett ovenfor syns jeg den er et vakkert symbol på Norge, og jeg syns det er fantastisk at man bruker bunad. Men poenget med innlegget, er å ta vekk noe av presset mange føler med at man "må" ha bunad. 

 

Hva er dine tanker rundt bunaden?

Så utrolig mye har forandret seg på 1 år..

Har du noengang sett tilbake på livet ditt, og sett hvor mye ting er forandret? I mitt tilfelle har alt forandret seg helt ekstremt på litt over ett år. For ett år siden bodde jeg i kollektiv med 3 andre jenter, der jeg hadde et rom på 9 kvm. Jeg hadde kommet ut av et ganske shitty forhold, der jeg helt ærlig ble behandlet ekstremt dårlig. Inntekten min var veldig ustabil, og enkelte måneder slet jeg med å få endene til å møtes.  

Nå derimot, er livet mye bedre enn jeg noensinne kunne drømt om. Jeg har en så utrolig fantastisk kjæreste, som er støttende, snill og kjærlig. Vi skal snart flytte sammen i et veldig stort og fint hus. Og fordi jeg er med i Nettavisen, tjener jeg veldig godt, og sliter aldri med å få endene til å møtes. 



Det er så utrolig hvor mye ting kan forandres på kun ett år. Man kan gå fra å ha et liv der man har det ganske tungt, og sliter på mange fronter, til å ha et helt fantastisk liv. Hvis du er i en dårlig livssituasjon, så husk på at ting kan endres, og bli mye bedre enn du noensinne tørr å drømme om. Men for at ting skal bli bedre, må du jobbe for det. Og du må aldri slå deg til ro med å leve i en dårlig situasjon.

Uansett, tenkte jeg kunne dele noen koselige bilder fra her om dagen, da Per Fredrik og jeg dro på Feinschmecker i Oslo, og spiste en veldig god 5 retters. Skal du besøke en restaurant med michelin stjerne i Oslo, bør du ta en tur innom denne! 

 

Hvordan var livet ditt for ett år siden, vs nå?

Skulle ønske jeg visste det tidligere

Som ung voksen er det mange ting jeg har måttet feile og lære av. Det er så mange ting som jeg skulle ønske at noen fortalte meg da var jeg yngre, som kunne spart meg for så mye stress og problemer. I dag har jeg litt lyst til å være den personen for dere. Jeg vet det er mange av dere som leser bloggen min som er unge, og er på et sted i livet der mye er nytt. Derfor kan et par gode råd komme godt med.

- Solarium. Men unntak av det siste halvåret, har jeg tatt solarium jevnlig siden jeg var 12 år. Jeg tenkte alltid at det ikke kom til å være noe stress, eller problemer med huden før jeg var typ 40 år. Problemet for min del er derimot at mye av huden min har på en måte blitt brent bort, som har gitt meg en hud som er veldig tynn og som fort får kviser. Ikke kult å slite masse med kviser, i en alder av 23 år. Thank god for gode hudpleieprodukter sier jeg bare..

- Selv om det var ganske kjedelig og noe slit, er jeg glad jeg har jobbet helt siden jeg var 15 år. Det har lært meg så utrolig mye, og hjulpet meg å komme igang med å drive et eget firma. I tillegg har det lært meg at man må jobbe for å få ting.

- De vennene man har på ungdomsskolen og videregående, blir sakte men sikkert borte. Man vokser fra hverandre, og man flytter ofte til forskjellige steder. Derimot er det de vennene man får når man har bikket 20 man oftere beholder. 

- Tren fra du er ung, så det blir en naturlig del av hverdagen. Jeg sliter veldig med å få trening til å bli en del av hverdagen, fordi det aldri har vært det. Hele barndommen og tenårene hatet jeg alt av trening, og begynte ikke med trening før jeg var 17/18.

- Alt ordner seg, om du ordner opp i det. Er det en ting jeg har lært, så er det at hvis man vil at noe skal skje, må man gjøre det selv. Det er ingen som magisk kommer for å sette opp IKEA hylla de, og det er ingen som magisk vet at du vil ut og feste i kveld. Let the world know. Lær deg å sette opp IKEA hylle selv, og tørr å ringe en venninne eller 5 for å dra ut. 

- Ikke bry deg om hva andre tenker om deg. På ungdomsskolen skilte jeg meg til tider ut i klesstilen. Den ene dagen kunne jeg kle meg som tidenes mest rocka person, og etter det kunne jeg være en brunkrem med jente på. Jeg fikk ofte høre det av andre at de alltid skulle rakke ned på hvordan jeg kledde meg og så ut. Heldigvis lærte jeg meg etterhvert å ikke bry meg om andres meninger, men det var noen perioder der jeg var mye sinna på andre mennesker. 

- Ikke ta imot dritt fra andre. Denne henger på en måte sammen med det forrige avsnittet. Men denne går mer på andre ting. Tidligere har jeg hatt jobber der jeg har tatt imot aaaaalt for mye dritt fra sjefer og andre ansatte. Rett og slett fordi jeg ikke turte å si ifra, fordi jeg var redd for å få sparken. Senere har jeg funnet ut at det er noe som heter arbeidstilsynet, som faktisk kunne hjulpet meg. Men den gang ei. Nå som jeg jobber for meg selv trenger jeg ikke å ta imot dritt fra noen som helst, uten å kunne si ifra tilbake. Det samme gjelder for dere, si ifra om noen behandler deg urettferdig. Det er faktisk ikke OK!

- Ikke overnapp brynene dine. Det har seg nemlig slik, at de vokser aldri tilbake like tykke som de en gang var. Så ikke overnapp de så de blir 2007 pornostjerne tynne. Det er ikke pent! 

- Tenk over hvilke mennesker du har rundt deg. Selv har jeg hatt altfor mye dritt mennesker rundt meg, som ikke har ønsket meg noe godt. Slike mennesker sliter på psyken, og man blir bare sliten av de. Mitt tips; om en venninne eller kjæreste ikke behandler deg bra, kutt de rett ut av livet ditt. Det finnes millioner av andre mennesker der ute, som faktisk kommer til å behandle deg bra. 

 





Hva skulle du ønske at du visste tidligere?

 

Svar på deres hemmeligheter

Jeg sitter nå med tårer i øynene, og vondt i hjertet etter å ha lest alle hemmelighetene deres. At så mange av dere går igjennom så mange vonde ting, er helt grusomt vondt å høre. Jeg har valgt ut noen av hemmelighetene som jeg har svart på, og håper det kan hjelpe dere. Jeg er ingen psykolog, men jeg føler jeg kan hjelpe mange av dere på veien til å få hjelp med problemene deres. Jeg vil også nevne det at jeg selv har gått til psykolog da jeg slet med depresjoner, og det er absolutt noe jeg vil anbefale dere å gjøre dersom dere sliter psykisk. Det er også flere hjelpetelefoner du kan ringe gratis og anonymt til, og oversikt over de finner du HER

--------------

Min hemmelighet er at jeg har veldig lite venner. Det er vel ikke noen hemmelighet i seg selv, men måten jeg takler det på er. Jeg later som det ikke plager meg og sier ofte at det er bedre med én fugl i hånda, enn ti på taket. Og så videre. Men egentlig, sitter jeg ofte å gråter, nettopp fordi jeg ikke har noen nære venner og prate med, være med osv. Jeg er like gammel som deg, og med unntak av trening og kosthold er vi veldig like. Har du noen gang hatt problemer med det samme? Har du noen tips eller råd til hvordan jeg skal klare å få meg nye ekte venner i en såkalt voksen alder? Jeg sliter veldig med det, og det går jo veldig ut over selvbildet mitt også, siden jeg er flink til å fortelle meg selv at det må jo være meg det er noe galt med..? På dager hvor jeg føler meg ekstra venneløs, leser jeg alltid bloggen din, og det er liksom som å prate med en venninne. For guds skyld, aldri stopp med blogging! :))

♥ Vondt å høre at du har det slik. Jeg vet selv hvor vanskelig det er å få nye venner i voksen alder. Man går ikke lengre på skolen, og derfor er det ikke like lett å bli kjent med nye mennesker. Men, det er forskjellige måter du kan bli kjent med nye mennesker. Det aller viktigste er at du tørr å være litt utadvent og tørr å bli kjent med andre. Selv om det kan føles litt skummelt! Måter du kan bli kjent med nye mennesker er igjennom jobb, eller så kan du prøve å dra på saltimer for eksempel yoga eller zumba. Vet Elixia og Sats har saltimer, så du kan jo melde deg på de, og kanskje blir du kjent med nye mennesker? Ellers går det også ann å bli kjent med nye venninner igjennom venninner man allerede har. For å få ekte venner som man virkelig kan stole på er det viktig å velge venner etter personlighet, og ikke bare popularitet / utseendet. Prøv også å være med venninnene dine ofte, sånn at dere får virkelig blitt godt kjent med hverandre! Forresten; veldig hyggelig at du føler at det å lese bloggen min er som å prate med en venninne. Det var veldig koselig å høre <3 

--------------

Jeg har tenkt mer og mer på det etter jeg kom i puberteten (7.klasse, går nå i 9) at jeg er bifil. Jeg vil både offentliggjøre det, men vil også ikke. Er kjemperedd for folk skal mobbe meg for den jeg er. Er en veldig jentetype, derfor tror jeg folk får "sjokk" vis jeg sier det og de vil plage meg. Mamma vet de, hun er min bestevenn og hun støtter meg, hun sier det hver dag, at hun er stolt over meg uansett hva. Bør jeg, eller ikke offentliggjøre det?


♥ Først om fremst, veldig godt å høre at moren din støtter deg og er så god! Det å "komme ut av skapet" er nok vanskelig for alle som gjør det, da mange er redd for å bli dømt. Jeg har dessverre ikke så mange råd og komme med når det kommer til det å offentliggjøre noe sånt. Men anbefaler deg å lese litt rundt på gaysir.no da det kan hende de har noen gode artikler. I juni er det også skeive dager i Oslo, og der vet jeg at de har mange mennesker du kan snakke med for å få råd og tips. Du kan lese mer om skeive dager HER.

--------------

--------------

Hei, Stina☺️ Jeg har et problem, jeg fikk mensen får første gang i sommerferien å har ikke hatt det siden, er det farlig? Er det noe galt med meg? Problemet er.. Jeg tørr ikke å si noe til mamma, synest det er litt kleint å snakke om, håper du kan svare meg, hilsen bekymret jente (14)

♥ De første årene man har mensen, er det veldig vanlig at man har det uregelmessig. Men, siden det er såpass lenge siden, vil jeg anbefale deg å ta en tur innom helsesøster og se om hun kan hjelpe deg. Skjønner godt du syns dette er kleint å snakke med moren din om, så derfor kan det kanskje være lettere å gå til helsesøster? Vet de aller fleste skoler skal ha en helsesøster man kan gå til. 

--------------

Hei Stina! Jeg er en gutt som elsker jenteting for eks: sminke, mote, klær å sånt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal vise det, jeg blir redd for at folk skal mobbe meg.. Har du noen tips til hva jeg skal gjøre?

- Ikke vær redd for å være deg selv. Om noen har noe imot det, så syns jeg det sier så mye mer om dem, enn om deg. Mennesker som mobber gjør det som regel fordi de har sine egne problemer. Så jeg syns du skal tørre å være deg selv, og om det er med sminke og høye hæler, do it! Ingen skal måtte skjule hvem de er. Anbefaler deg også å sjekke ut youtubere som "Gigi Gorgeous" og "PrincessJoules", begge de er transseksuelle og har mye å si om temaet. Vil også anbefale deg å se "RuPauls dragrace", da det er en feelgood serie om drag queens. 

--------------

Det jeg forteller nå er og har vært og er en tung byrde å bære på. Jeg er kun 15 år, men har opplevd mye vondt. Kort fortalt har jeg blitt mobbet og utestengt helt siden 1.klasse, men jeg har aldri skjønt helt hva som skjedde og hva det var før høsten da jeg begynte i 9.klasse. Jeg hadde ingen jeg kunne snakke med og følte meg helt alene. Og det er jeg fortsatt og klandrer meg selv for det, selv om jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg er den snille, hjelpsomme og stille jenta i klassen, hun som alltid øver til prøver og gjør leksene. Lærernes "englebarn". Men sannheten er at jeg har slitt og siter fortsatt. Jeg sprekker nesten, men jeg vet at jeg ikke kan si det til noen og må bare holde ut. Jeg har slitt med spiseforstyrrelse og selvskading i omtrent 2 år, men det som er verst er at jeg ikke kan fortelle det til noen. Ikke lærere, ingen venner siden jeg ikke har noen, ingen foreldre fordi jeg er redd for å skuffe dem og siden jeg ikke har et så godt forhold til dem at jeg kan fortelle alt til dem og heller ingen på skolen. Spiseforstyrrelsene har gått over, men sliter fortsatt ned selvskading. Jeg prøver å slutte med det, men det er lettere sagt enn gjort. Hvert friminutt prøver jeg å gjemme meg på toalettet, i gangen, ved skapet eller i trappen fordi jeg ikke vill ut. Hva skal jeg ut for? Jeg har jo ingenting å gjøre der ute. Det er omtrent 3 måneder igjen til jeg går ut av 10.klasse og håper at jeg kan få meg noen venner på videregående, selv om jeg tviler. Jeg vil gjerne fortelle det til mine foreldre, men jeg vill ikke skuffe dem.

♥ Vondt å høre at du sliter så mye, og blir mobbet. Jeg vil virkelig anbefale deg å snakke med noen. Selv om du tenker at du ikke vil skuffe foreldrene dine, vil jeg fortsatt anbefale deg å snakke med de. Ofte tenker man at man ikke vil skuffe foreldrene sine, men oftest vil foreldre mer enn gjerne hjelpe barna sine med å ha det bra. Dersom du er veldig redd for å åpne deg, kan det å ringe en hjelpesentral være et første steg inn i riktig retning. Oversikt over forskjellige hjelpesentraler finner du HER. Ellers kan du trøste deg med at du snart begynner på videregående, og der kommer du i klasse med mange nye mennesker, som du forhåpentligvis får gode vennskap med. Masse lykke til ♥

--------------

--------------

Jeg har en hemmelighet: helt siden jeg mistet en nær slekting for litt over tre år siden har jeg slitt mye med drikking. (BTW jeg er gutt, leser bloggen din men er overhodet ikke homo!) Mange kvelder, uansett om jeg skal på jobb eller ikke, drikker jeg meg helt ut av sans og samling. En gang sa sjefen at hvis jeg ikke kom meg på "rett kjøl" igjen måtte han sparke meg. Så jeg tok i et tak, gikk opp i lønn, men så kom det et tilbakeslag da en kompis tok livet av seg for snart to år siden. Jeg var helt på bunnen, drakk som en alke og stinket gammel fyll i mange dager. Har vært edru i nesten en uke, men er ganske langt nede (av grunner jeg ikke vil si), men holder motet oppe!

♥ Vondt å høre at du har opplevd å miste så mange nære. Jeg vil anbefale deg å virkelig snakke ut med noen om det du føler. Jeg vet at gutter vanligvis ikke snakker så mye om følelser, og derfor stenger de inne. Men tro meg, det er veldig viktig å få snakket ut med noen om det du sitter inne med av tanker. Alkohol kan for mange bli en måte å glemme at man har det vondt på, men i lengden blir det mye verre, og hele livet kan ende opp med å gå rett i vasken fordi man drikker det bort. Anbefaler deg å snakke med en psykolog, for å virkelig få snakket ut om det å miste noen som står deg så nærme. Har forresten selv gått til psykolog, og det hjalp meg veldig. Så det er ingen skam å be om litt hjelp! 

--------------





--------------

Hei Stina! Min hemmelighet er at jeg "lider" av perfeksjonisme. ALT jeg foretar meg må være perfekt. Her snakker vi om alt fra å brette en skjorte til matteprøver. Jeg får av og til også tvangstanker, noe som er meget så plagsomt. I tillegg får jeg ikke sove godt på natten. Våkner ofte brått og tror det er morgen og at jeg har forsovet meg selv om klokka er typ 2. Dette kommer nok av at jeg stresser noe sykt med alt egentlig. Har høye forventninger til meg selv. Forventer å få 6 i alt jeg gjør, noe annet er dårlig. Jeg går realfag på vg.3, og har søkt medisin til våren. Jeg vet jeg kommer inn med bare femmere fra nå av, men likevel jobber jeg rævva av meg. Og ikke nok med det, jeg trener himla mye. her snakker vi om 6 ganger i uka ofte. Har holdt på slik i 2 år. Trener masse styrke, men også litt kondis, og jeg spiser rett. Jeg synes det er moro, men noen ganger så trener jeg fordi jeg føler jeg må. Dette er vel eeegentlig ikke noe hemmelighet, men følte bare for å skrive ned litt tanker. Du rocker, Stina! Stå på videre. Smask

♥ Det høres litt ut som du har "snill pike" syndromet. Dette er noe som flere og flere jenter får, og det handler om higet etter å være perfekt. Slike tanker kan gjøre at driver seg selv altfor hardt, og ofte ender man opp med å gå på veggen. Jeg vil absolutt anbefale deg til å prøve og slappe av litt mer, og ikke fokusere på at alt skal være perfekt. Livet handler ikke om å være perfekt, eller å gjøre alt perfekt. Det å skulle gjøre noe perfekt er helt umulig. Prøv heller å tenk at du skal gjøre så godt du kan og orker, også får utfallet bli deretter. Vi jenter er nødt til å sette mindre press på oss selv, og lære oss å ha det mer gøy. Husk at du er ung nå, og ikke kast bort ungdomstiden din på å drive deg selv til vanvidd over å prøve og bli perfekt. 

--------------

Håper dette innlegget hjelper dere, og at det hjalp å fortelle meg hemmelighetene deres. Husk at det er så utrolig viktig å snakke med noen om man har problemer, enten om det er en psykolog, hjelpetelefon, lærer eller venninner er det viktig å ikke stenge det inne i seg. Ønsker dere all lykke i livene deres, og at dere får det bedre i fremtiden ♥

Falske venninner + Folk som tar kokain = Oslo livet

Etter å ha bodd i Oslo i snart to år, har jeg noen tanker jeg vil dele med dere. Da jeg flyttet til Grunerløkka august 2014, trodde jeg at jeg visste hvordan Oslo-livet kom til å bli. Jeg tok så utrolig feil. Da jeg bodde på Grunerløkka ble jeg stoppet nesten hver eneste gang jeg var utenfor døren. Enten av menn som veldig aggresivt prøvde seg på meg, eller så var det noen som prøvde å selge meg dop, eller så var det en eller annen tigger som stakk koppen langt oppi ansiktet mitt og fulgte etter meg til de fikk penger eller jeg klarte å si "nei" nok ganger. 

Etter tre måneder flyttet jeg inn i kollektiv på Majorstua, med tre jenter jeg ikke kjente. Rommet mitt var på 9 kvm, og der jobbet, sov og levde jeg. Ganske nitrist eller hva? Tiden i kollektiv var ganske merkelig. Å bo med tre jenter jeg ikke kjente bød på mange rare situasjoner, selv om det aldri ble ordentlig ille. 


Etter 7 måneder fikk jeg nok av kollektiv og flyttet til en leilighet for meg selv, på Frogner. Jeg ble mye raskere kjent med nye mennesker, og begynte å feste mye mer. Det tok ikke lang tid før jeg så at de fleste jeg var rundt, tok kokain og andre type narkotiske stoffer hver gang de var på byen. Det er visse utesteder på Frogner man nærmest ser kokainen tyte ut av nesa på de som er der. Jeg ble kvalm. Jeg har alltid vært veldig imot narkotika, og har alltid holdt meg helt unna det. Det tok ikke lang tid før jeg sluttet å feste på byen. 

En gang i sommer kom søsteren min på besøk, og vi snakket ordentlig ut om hvordan jeg hadde hatt det i Oslo så langt. Det var først etter den samtalen at jeg forstod hvor mye dårlige mennesker jeg var med. Ikke nok med at jeg hadde venner som tok mye kokain på byen. Men av de nærme venninnene mine, begynte jeg å se at flere og flere av dem kun hang med meg fordi de ville fremme sin egen blogg. 

Dette var venninner som jeg trodde at var ekte venninner, og som jeg hadde åpnet meg skikkelig for. Men jeg innså etterhvert at de aldri var der for meg. Jeg ble alltid satt i siste rekke, og de stilte kun opp når vi kunne stikke på cafè fordi da var det høy sannsylighet for at jeg kom til å blogge om det. Jeg husker faktisk en gang som jeg skulle på shopping med et par venner som var bloggere, også hadde jeg ikke linket den ene bloggeren, og dere kan tro den bloggeren ble greit sur. Det fikk jeg høre for å si det sånn! 

Kall meg naiv, men jeg trodde ikke at man var nødt til å linke bloggene til hverandre, for å være venner? 

Nei vet du hva. Slike falske mennesker er det altfor mye av i Oslo. Men gud så vanskelig det er å se det selv, når man er midt oppe i det. Heldigvis at jeg har en søster som ikke var midt oppe i Oslo-kaoset, som klarte å gjennomskue hvordan disse "vennene" egentlig var. 

---------

Så nei, jeg visste virkelig ikke hvordan Oslo-livet kom til å bli før jeg flyttet dit. Jeg elsker fortsatt byen Oslo, og alle tingene man kan gjøre her. Men de fleste menneskene er så falske, og fulle av dop at du aner ikke engang. 

 

Det er faktisk ikke greit!

Å være blogger har sine bakdeler. Man får konstant stygge kommentarer i kommentarfeltene. Kommentarer som går på deg som person og utseendet. Kommentarer fra anonyme mennesker, som sitter i hjemmene sine, og lirer av seg den ene drittkommentaren etter den andre. Jeg blir nesten ikke sjokkert lengre over hva enkelte finner på, for å trykke ned bloggere.

På klikk.no har de et forum som heter kvinneguiden "rampelys". Der skrives det så mye stygt om bloggere. Det finnes egne tråder for flere av norges største bloggere, og bare under "Fotballfrue kritikk" er det 21 536 personer som har kommentert negativt om henne. At klikk.no lar dette forumet ligge oppe, sånn at bloggere kan mobbes forstår jeg ikke. Burde ikke politiet gripe inn her? Klikk.no tjener bokstavelig talt penger på at bloggere blir mobbet. 

Men som om ikke det var nok, kunne jeg i går kveld lese om at Mamma til Michelle, hadde gjentatte ganger fått hatbrev hjem i sin egen postkasse. At enkelte personer kan gå så langt som å faktisk sende en blogger et brev fylt med hat, skremmer meg.

Har samfunnet virkelig kommet til dette punktet? Skal bloggere mobbes så kraftig? Se på nærmere på Anna (mamma til michelle). Hun er 19 år og har oppdratt 2 barn nærmest 100% på egenhånd, i tillegg driver hun norges største blogg, og faktisk klarer å være en god mor. Hatten av for henne. Det hadde de ferreste av oss andre klart å fått til. Men enda så skal folk slenge dritt om henne. 

Det at man som blogger må være en målskive for alt ekkelt andre mennesker har å gulpe opp, er ikke greit. Selv om vi har satt oss i det offentlige øye, betyr det faktisk ikke at det er greit å slenge dritt til oss. Vi er faktisk mennesker med følelser, selv om vi har valgt å være offentlig på nettet. 

 

Vil vi få kreft av å bruke tlf mye?

Hei dere! Det har i det siste vært mye prat om helse-effekten og farene ved å bruke mobilen for mye, og senest denne morgenen kunne vi lese at styleconnection skulle bytte ut sin smartphone med en gammel telefon, fordi telefon-bruket hennes bidro til at hun ble stresset og sliten. (Så flink som hun er til å få til så mye på egenhånd skjønner jeg avgjørelsen hennes veldig godt!) Jeg bruker selv tlf min veldig mye i løpet av dagen, så jeg har lest mange undersøkelser og artikler om dette, og tenkte jeg kunne fortelle dere litt om den største myten når det gjelder tlf din, nemlig: Stråling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mobiltelefonens elektromagnetiske stråling har en effekt på oss, på den måten at den varmer opp deler av hjernen din bitte-bittelitt. Usynlige bølger fra telefonen øker altså temperaturen i deler av hjernen din, men det er så lite at vi regner dette som u-farlig. Det er ikke gjort noen langtids-studier på dette, fordi mobiltelefoner har ikke eksistert lenge nok, så man kan ikke være helt sikker på skadene denne strålingen har før om mange år til, men nei: Du kan ikke få kreft av denne strålingen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Strålingen som kommer fra telefonen heter på engelsk "Radio Frequency Radiation", som er en ikke-ioniserende type stråling. Den kan rett og slett ikke gi deg kreft. Den kan bare varme opp. Siden blodet vårt hele tiden strømmer rundt i kroppen så blir varmen transportert vekk, så man kan konkludere med at stråling fra mobiltelefoner ikke er noe vi trenger å være redde for. Det skal sies at det er ikke engang 100 år siden vi trodde jorda var flat, så selvom det er de smarteste hjernene på jorda nå som har kommet frem til disse konklusjonene om ufarlig stråling så hadde jeg ikke ramlet av stolen i forbauselse om vi gjorde ytterligere framskritt på fysikk-fronten om noen år, som avdekket mangler i vår kunnskap om elektromagnetisk stråling.

Men, selv om telefonen ikke gir kreft via stråling, er det viktig å tenke over hvor mye den påvirker livene våre, og hvor mye stress den skaper. 
 


Kilde: her og her
 

Fortell meg din hemmelighet

Vi alle har hemmeligheter som vi kun har for oss selv. Noen er kanskje litt pinlige, andre kan være hjerteskjærende. Felles med de fleste hemmeligheter, er at jo lengre man holder de for seg selv, desto verre blir det å håndtere de. Men, det er ikke alltid at man har noen man kan snakke med om disse hemmelighetene. Derfor vil jeg nå at dere skal fortelle meg deres hemmeligheter i kommentarfeltet. Dette kan selvfølgelig gjøres anonymt, sånn at dere ikke trenger å være redd for at noen finner ut av hemmelighetene deres.



Så kommer jeg til å plukke ut noen av deres hemmeligheter, og svare på i et eget innlegg om noen dager. Siden jeg vet at det ikke alltid er lett å kunne snakke med noen, vil jeg at dere skal vite at dere kan snakke med meg. Se på meg som en søster eller venninne som dere kan snakke med om alt mulig, uten å bli dømt eller sett rart på. Jeg har selv også hatt mine problemer igjennom livet, og jeg tror jeg kan gi mange gode råd til dere ♥♥ 

 

Fra hobby på jenterommet, til big business.

Det er helt merkelig å tenke på at det som startet som en hobby på jenterommet hjemme hos mamma og pappa, nå er en big business. Det hele startet med noen få tastetrykk uten så mye mål og mening, en vårdag da jeg var 17 år. I begynnelsen var det bare hobby og det var så og si ingen som forstod hvorfor jeg la så mye tid ned i bloggen. Ingen rundt meg forstod hvorfor jeg ville dele så mye på nett. 

Jeg fikk nesten hele tiden høre at det ikke var noe poeng i å bruke så mye tid på en blogg. Skulle dette liksom bli en fremtid? Vel. Nå sitter jeg her nesten 6 år senere og jeg har en blogg som 80'000 unike mennesker besøker hver eneste måned. Jeg tjener langt mer enn hva de fleste godt voksne gjør. Jeg er ansatt som blogger i en av norges mektigste nettaviser, og store firmaer kommer til meg for å reklamere på min blogg. 



Jeg har jobbet hardt for å være her jeg er i dag. Jeg tar aldri en eneste dag fri, og jobber nesten dobbelt så mye som det som er normalt. Så det her har ikke kommet gratis. Men det vanskeligste av alt på veien til hit jeg er i dag, har ikke vært alle timene jeg har måttet legge ned i bloggen. Jeg elsker å blogge, og da gjør det meg ingenting å sitte i timesvis hver eneste dag.

Det vanskelige har derimot vært menneskene rundt meg. De første årene bodde jeg i en liten by, der jeg fikk null støtte til det jeg drev med. Jeg var den eneste som drev skikkelig med blogging, og det var vanskelig å være helt alene om dette. Foreldrene mine har alltid støttet meg, men de er fra en annen generasjon, så de skjønte fint lite av hele bloggingen. Vennene mine var heller ikke så forstående til bloggingen. 

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har fått høre det fra familie, venner, ukjente og bekjente at "Skal du ikke få deg en ordentlig jobb? Eller ta litt mer utdanning? Men heldigvis er jeg en sta person. Om jeg vil noe, så gjør jeg det på min måte. Så jeg har hele tiden klart å gi blanke i hva alle andre har sagt, og gått min egen vei. I dagens samfunn er det så sterkt press på at man må ta en bachelor eller mastergrad for å passe inn i samfunnet. Og om man skulle prøve å være litt grunder og gå egne veier, stiller alle seg veldig skeptiske til det. 

Det som jeg prøver å si her, er at jeg oppfordrer dere alle til å gå den veien dere måtte ønske. Gi litt blaffen i hva foreldrene dine syns at du skal gjøre. Ikke bry deg hva vennene dine utdanner seg som. Gjør hva DU vil. Om du vil reise verden rundt, gjør det! Om du vil bli snekker, gjør det! Om du vil starte ditt eget firma, gjør det!

Våg å gå litt utenfor komfortsonen din, fordi der finner du ut hvem du virkelig er. Vi mennesker bruker altfor mye av tiden vår på jobbing, til å jobbe i en jobb vi ikke stortrives i. Derfor er det så ekstremt viktig at du ikke gjør som alle andre syns du skal gjøre. Husk; det er du som skal leve livet ditt. 

 

 

New in: Pelsvest

For en liten stund siden kjøpte jeg en liten fjærjakke (her) og denne pelsvesten. Nå har jeg endelig fått testet ut vesten litt, og jeg tenkte å dele noen tanker med dere. Denne vesten er av fake pels, altså ingen små søte dyr som har måttet lide for at jeg skal se fin ut. Det som er så rart er at den er like fin og varm som ekte pelser. I tillegg kjennes den like bløt ut som ekte pels. Så da begynner jeg å tenke.. Hvorfor bruker folk pels?

Det var en ting back in the days når den fake pelsen så ut som noe du hadde kjøpt for 10,- kr på H&M. Men når fake pels faktisk er så bra som dette her, så skjønner jeg ikke hva som er poenget med ekte pels. Det er så mange som bruker ekte pels som unnskylder det med at fake pels ikke er varmt eller fint. Men dette eksperimentet viser jo at de tar grundig feil. 

Så hvorfor støtter de denne grusomme industrien?

Jeg skjønner det virkelig ikke. Hvorfor skal man la små dyr som rever og minker, som egentlig tilhører i naturen, være innesperret i små bur hele livet sitt, så du skal få en pels, som er helt lik en fake pels? Er det virkelig så forbanna viktig for deg at det skal være ekte, at du lar dyr bli torturert? Hmm.. Nei folkens, jeg skjønner virkelig ikke greia. Uansett om man kjøper pels i Norge, eller en jævla Parajumper jakke fra USA så er det fortsatt mange dyr som har levd under grusomme forhold, sånn at du skulle få den jævla pelsen din, som du sprader så stolt rundt i. 

Nei folkens, om dere har en forklaring til hvorfor folk bruker ekte pels, når fake pels er like bra, kan dere gjerne dele den i kommentarfeltet. Jeg er i alle fall veldig spent på å høre hvorfor folk ønsker å støtte noe så grusomt. 

Pelsvesten min er forresten kjøpt her


5 Tips når du har mensen!

Ah, mensen. Det kan være den helvetesuka i måneden for de fleste av oss jenter. Men, om man tar noen forhåndregler kan det faktisk gå ganske smertefritt for seg, og man trenger ikke lengre grue seg til tante rød kommer på besøk.

 

Varmeflaske

- Om du sliter med kramper i magen fra mensensmerter hjelper det veldig mye å legge en varmeflaske inntil magen mens man ligger på siden i sengen / sofaen. Har man veldig ekstreme kramper hver gang man har mensen kan det også hjelpe med smertestillende. Selv har jeg gått på p-piller i mange år, fordi jeg sliter med helt ekstreme kramper når jeg har mensen. Men fordi jeg nå går på p-piller får jeg ikke kramper. Før jeg begynte på pillene var det faktisk så ille at jeg måtte dra hjem fra skole / jobb hvis jeg fikk kramper.

Humørsyk

- Veldig mange av oss får veldig humørsvingninger når vi har mensen. Det ene sekundet kan vi gråte av en reklame på tv (jeg pleier å bli så følsom at jeg blir på gråten av Netcom reklamer..) og i det neste sekundet kan vi klikke helt fordi det ligger en møkkete sokk på gulvet. Jada, bare å forstå det jenter, vi blir litt følsomme når vi har mensen. Så om du er rundt andre mennesker kan det være smart å gi de en advarsel, så de forstår hvis du plutselig klikker helt. 

 

Sjokolade

- La mensen være en liten unnskyldning til å unne deg noe ekstra godt. Selv får jeg helt sykt cravings når jeg har mensen, og ender alltid opp med å kjøpe masse sjokolade. 

Bind / Tampong 

- En ting som jeg har reddet meg på så mange ganger, er at jeg alltid har en tampong i alle veskene mine. Om jeg plutselig får mensen, eller en uventet mellomblødning er det null stress, siden jeg har med tampong. Hadde jeg ikke hatt med det derimot.. Ja da kunne det gått veldig galt! Ekstra tips; om du får mensen på midt i skoletimen kan du gjemme tampongen / bindet i lomma på genseren / buksa de mens du går inn på doen, så du slipper at alle skal få vite at du har mensen.


Søvn

- Ofte når jeg har mensen blir jeg veldig trøtt og slapp. Kanskje ikke så rart i og med at man blør og har masse hormonsvingninger. Men det som er viktig da er at man får nok søvn hver natt, og man kan gjerne ta en liten powernap når man kommer hjem fra skole / jobb for å kvikne til litt på ettermiddagen. 

 

 

Les også:

"12 Ting alle jenter gjør"

"Slik vet du at venninnen din er falsk"

"Hvordan få bedre selvtillit"

Jeg gikk på barbiedop

Vi har alle gjort mye dumt når vi var unge, og det er en helt vanlig del av det å vokse opp. Men noen av tingene jeg selv gjorde kunne gått skikkelig galt, og jeg vil med dette innlegget advare alle der ute, så dere ikke havner i samme situasjon som jeg kunne havnet i. Helt fra jeg var rundt 12-13 år tok jeg mye solarium, men jeg følte aldri at jeg ble brun nok.

Så da jeg var 17 år og enda ikke hadde blitt skikkelig brun, og ble tipset av en venn om noe som het Melanotan eller "Barbiedop" som skulle gjøre at man ble veldig brun, ble jeg litt for fristet, og testet det ut. På den tiden visste jeg så og si ingenting om Melanotan, og det er et under at jeg ikke fikk alvorlige bivirkninger. Jeg vet at man unge jenter fortsatt bruker dette stoffet, uten helt å vite risikoen. Derfor vil jeg fortelle dere litt om hva som faktisk kan skje. 

 

Melanotan er et syntetisk stoff som man sprøyter inn i huden sin, gjerne på rumpa eller på magen, ved å bruke en liten sprøyte. Man må få en venn til å sette sprøyten på seg, og det i seg selv er egentlig ekstremt skummelt. Men det som er enda skumlere er at man aldri vet hvor rent stoffet man sprøyter inn er. Man vet heller aldri om det er et ekte stoff man får.

Jeg hadde to venninner som også brukte det samtidig som meg. De var allerede veldig brune fra før av, og endte opp med å bli likbleke av stoffet. Mest sannsynligvis fordi stoffet de fikk var falskt. Så dette er noe å tenke ekstra godt over. Ikke stol på en halvveis kompis som selger ting, bare fordi han har solgt "bra" ting til andre. Du vet aldri hva du får, så vær så snill og ikke kjøp dette.

Men det som er enda skumlere er alle bivirkningene av stoffet. Selv ble jeg alltid veldig kvalm og fikk nesten feber hver gang jeg tok en ny sprøyte. I tillegg er det veldig mange som mister appetitten, og det kan være skummelt da man på sikt kan utvikle spiseforstyrrelser. Andre skumle bivirkninger er at man kan få mange nye føflekker, og de gamle kan bli mørkere. Noe som både kan føre til føflekkkreft, i tillegg til at man kan få hele utseendet sitt endret med tanke på føflekkene. 

 

I tillegg kan man få mela-flekker. Sånn som du kan se jeg har på bildet til venstre. Altså, masse hvite flekker i ansiktet. Fordi man blir så fort brun, så rekker ikke huden helt å følge med, og hvis man får en kvise eller to, blir det hvite flekker der, som er der veldig lenge. I tillegg er det mange som opplever å få enda mer kviser av stoffet, så det er ekstra kjipt. Har lest en del historier om jenter som har fått sterk akne etter at de har brukt melanotan, så det er ganske ille.

Selv fikk jeg en del kviser øverst på ryggen, og når de ble borte fikk jeg ganske mørke arr etterpå, som ikke var fint i det hele tatt. Nå er det 6 år siden jeg brukte dette stoffet, så mange av arrene har blitt borte, men noen av de er der fortsatt. Nå skal det sies at jeg ikke gikk på kuren i mer enn 3 måneder. Så om jeg hadde fortsatt enda lengre, hadde jeg nok fått enda skumlere bivirkninger. Noe som også bør merkes, er at når man går på Melanotan må man også ta en del solarium, som gjør at sjansen for hudkreft øker betraktelig. 

 

Så ja, som dere skjønner er Melanotan et veldig farlig stoff, som dere bør holde dere langt unna. Det er ingenting galt i å ville være brun, men da bør man mye heller bruke selvbruning. Det kan faktisk redde livet deres. 

 

Har du noen erfaring med melanotan?
(ps: lov å være anonym)

 

 

Hvordan få bedre selvtillit!

Vi lever nå i en tid der unge jenter har dårligere selvtillit, og føler et større kroppspress enn noensinne. Daglig får jeg meldinger fra lesere, der de forteller at de sliter med dårlig selvtillit, og trenger hjelp. Jeg får så vondt inne i meg av tanken på at så mange jenter der ute sliter med sitt eget selvbilde. Ofte føler de seg stygge eller at de rett og slett ikke er flinke nok på skolen. 

Jeg har tidligere skrevet litt om hva jeg syns om plastiske operasjoner, og presset i dagens samfunn på at man skal være "perfekt", så jeg skal ikke gå så mye inn på akkurat dette. Men det jeg ønsker å gjøre i dette innlegget er å få dere til å tenke litt over dere selv, og endre deres eget tankemønster. Selv har jeg ikke alltid hatt så god selvtillit. Da jeg var en del yngre enn jeg er nå, slet jeg veldig med mitt eget selvbilde, og klarte ikke å se noe positivt ved meg selv. 
SAMSUNG CAMERA PICTURES

Men, med god hjelp av litt enkle teknikker har jeg endret mitt eget tankemønster, og den dag i dag har jeg god selvtillit. Jeg har troen på meg selv, og vet at jeg kan få til det jeg selv ønsker å få til! 

Teknikken jeg brukte for å få bedre selvtillit var rett og slett, å nekte meg selv å si stygge ting til meg selv. Hvis jeg følte meg litt feit, eller stygg en dag, blåste jeg heller vekk de tankene, og tenkte på noe annet. I tillegg prøvde jeg alltid å finne ting ved meg selv som jeg likte, og heller tenke på de. En smart ting kan være å sette seg ned og skrive en liste over ting man liker ved seg selv. Prøv å lag 5-10 punkter (gjerne enda flere også!). Hver gang du har en dårlig dag, og ikke føler deg helt tipp-topp når det kommer til selvfølelsen, kan du se på den listen, og se hvilke fantastiske sider du har ved deg selv!

Så, for å sette dere litt i gang, skal jeg nå si 5 ting jeg liker ved meg selv, også vil jeg at dere skriver 5 (gjerne flere) ting dere liker ved dere selv i kommentarfeltet!

Dette liker jeg ved meg selv; At jeg er flink til å jobbe hardt og oppnå ting, at jeg har veldig blå og store øyne, at jeg forstår logikk veldig bra, høyden min og at jeg er flink med kosthold og trening sånn at jeg har en slank kropp. 

Sånn, nå har jeg gjort min jobb! Nå er det deres tur til å si 5 ting dere liker ved dere selv!

 


 

Slik vet du at venninnen din er falsk

Er det en ting jeg har opplevd mange ganger som jente, så er det hvor falske jenter kan være mot hverandre. Ofte er de man ser på som sine venner, ikke ekte venner. Og noen ganger er det nesten umulig å skille mellom hvem som faktisk er dine ekte venner og ønsker deg alt godt, og hvem som er falske og kun er der når det er noe å hente ut av det. 

Jeg vil tippe jeg ikke er den eneste jenta som har opplevd dette, og jeg er nok ikke den siste som kommer til å oppleve dette. Derfor vil jeg skrive litt om hvordan jeg selv har skjønt at enkelte venninner er falske, og hvordan du selv kan spotte en falsk venninne. 

Baksnakker
- Hvis venninnen din alltid snakker dritt om andre venninner dere har, er sjansen stor for at hun gjør det samme om deg. Er man faktiske ekte venner snakker man ikke dritt om hverandre. En ting er å fortelle den andre at man kanskje er bekymret for handlingene en person gjør, men å snakke usaklig dritt gjør man ikke om sine egne venner.

 

Du er alltid sist i rekke
- Dersom du gang på gang opplever at venninnen din setter deg i siste rekke. Altså, ringer halve kontaktlisten sin før deg, er dere nok ikke så nære venninner som man skulle tro. Enten er man rett og slett ikke så nære, eller så føler ikke den falske venninnen at det er noe å hente ut i dag, og derfor setter hun alle andre først. 

 

Sier ikke ifra
- Dersom du og en venninne har hatt en avtale om å møtes, og hun ikke gidder å si ifra at hun ikke kan før 5 minutter før, eller bruker evig lang tid på å svare på meldinger (selv om hun er aktiv på facebook), bør det lyse opp et varselsignal. Er man ekte venninner har man respekt nok for den andre til å si ifra, og ikke kaste bort tiden til den andre. 

Er kun der når det er noe å få ut av det
- Har du en venninne som du merker at kun er der, når det er noe å hente ut av det? Jeg har selv hatt "venninner" som kun gadd å være med meg når de kunne havne på bloggen. Sånn skal ikke et ekte vennskap være. Så om du har en venninne som kun gidder å være med deg fordi du spanderer kino, hun kan låne kule klær av deg, dere kan ha vors i leiligheten din, eller andre lignende hendelser så ville jeg revurdert vennskapet. 

 

Ikke den du kan ringe
- En ekte venninne er den du kan ringe klokka 3 på natta fordi du er lei deg og trenger å snakke. Her kan det falle to veier igjen. Enten så kan hun være en ekte venninne, men dere har rett og slett ikke kommet så nærme hverandre enda. Eller så er det en venninne du har hatt veldig lenge, som du føler du egentlig ikke kan åpne deg for. Ekte venninner skal man kunne snakke om alt mulig med, uten å være redd for å bli dømt. 

 

Nå er det selvfølgelig ikke sånn at hvis venninnen din kanskje høres ut som hun oppfyller et av disse punktene, så er hun en falsk drittkjerring. Men hvis du føler at du har en venninne som passet veldig godt til flere av disse punktene, og som du også har en dårlig magefølelse på, ville jeg revurdert vennskapet. Livet er altfor kort til å ha dårlige mennesker rundt seg. Tro meg når jeg sier dette; det er så mye bedre å ha 2-3 ekte venninner, enn 15 falske, uansett hvor bra det ser ut på instagram.

 

Har du noen opplevelser med falske venninner?

 


 

Dette hater jeg å lese på blogger

Som blogger er det mange ting jeg ser på andres blogger, som jeg mildt sagt grøsser av. Det er så mange ting som jeg ser at her kunne egentlig bloggeren kommet noe vei, men den gjør altfor mange feil. Noen av disse feilene, og tingene jeg grøsser av skal jeg snakke litt mer om i dette innlegget!

 

Dårlig kvalitet på bilder
- Det verste jeg ser på blogger er når de har lastet opp bildene sånn at de blir bittesmå. Hallo, vi vil gjerne se bildene dine, ok? Enda verre er det når det kun er bilder som er tatt med mobiltlf og som er i ufattelig dårlig oppløsning. Nei usj, det liker jeg virkelig ikke! Bilder skal være store og fine, og ha god kvalitet sånn at man kan blir inspirert og glad! 


 

Personlig
- Det kjedeligste jeg vet om er bloggere som kun legger ut antrekksbilder, og er så motefantatiske, at de ikke klarer å skrive to setninger engang. Klær er fine de, og jeg kan bli veldig inspirert av de, men det er så sykt kjedelig å lese en blogg som ikke byr litt på sin personlige side engang. Hvis jeg ville hatt noe upersonlig ville jeg heller lest Vogue. 

 

Clickbait bitch
- Når bloggere bruker helt syke overskrifter, som ikke engang handler om innlegget kjenner jeg at jeg blir helt oppgitt. Det er en grunn til at jeg ikke leser visse toppbloggere, som alltid lurer leserne inn med å skrive helt syke overskrifter. Sorry mac, jeg liker ikke å føle meg lurt. Derimot om personen skriver spennende overskrifter, som faktisk handler om innholdet i innlegget blir jeg veldig interessert! Mye mer spennende å klikke seg inn på.

Tidligere paradise hotell deltaker
- Alltid like gøy hvert år når alle paradise hotell deltakerne prøver å dra ut sine 15 sekunder med fame, med å lage seg en blogg. For så å ikke helt forstå hvordan en blogg fungerer. Jada, alle er superinteressert i å lese bloggen din som du kun legger ut mobilbilder på, og som har standard blogg.no design. Not really.. Men hvis de faktisk klarer å gjøre det om til en bra blogg med godt innhold er det en helt annen story!

 

De som legger ut ekstremt mange bilder av barna sine
- Gjerne i situasjoner som er uheldige for barna, og som de ikke kommer til å like når de blir eldre. Det er en ting sånn som Caroline Berg Eriksen gjør det, hvor ting er stuerent og barnet hennes blir satt frem i et godt lys. Men å slenge barna sine frem på bloggen, der du snakker om at de dreit ut senga i går natt, eller rett og slett uheldige bilder av barna, er ikke greit. Ser jeg sånt krysser jeg meg ekstremt fort ut av bloggen. Når jeg ser sånt, kjenner jeg at jeg får vondt av hvordan de barna kommer til å ha det når de blir 15 år og det ligger så mange flaue barnebilder av de på nett.

 

Hva hater du å se på andre blogger?

 

 

 

Min flaueste mensen historie!

// annonse

Å være jente og ha mensen, er ikke alltid like lett. Noen ganger oppstår det veldig flaue situasjoner, som man gjerne ville vært foruten. Jeg er ganske sikker på at de fleste av oss jenter har noen flaue mensen historier på lager, og nå skal jeg fortelle en av mine flaueste. For 2-3 måneder siden så var Per Fredrik og jeg på hotell, og jeg fikk mensen. Flink jente som jeg var, hadde jeg selvfølgelig glemt både tampong og bind. Så Per Fredrik måtte stikke ut og kjøpe for meg. Det var flaut nok i seg selv.

Men det verste var når han kom tilbake med et merke på bind jeg aldri før har sett, og som føltes helt annerledes enn hva jeg var vandt med. Så det endte med at jeg gikk hele dagen og var livredd for at det skulle gå galt! Heldigvis gikk det bra. Men gud som jeg skulle ønske at jeg hadde hatt et bind som jeg faktisk visste at holdt mål, og som jeg kunne slappet av med. Så jeg hadde sluppet å gå rundt og stresse hele dagen!

Dette innlegget er sponset av Libresse ultra thin, triple protection, og det er et bind jeg faktisk kan anbefale. Håper Per Fredrik leser dette innlegget, så han vet hva han skal kjøpe neste gang. Haha! 

Grunnen til at jeg liker dette bindet er fordi det har triple protection, som betyr; forsterkede sidebarrierer (kjekt så det ikke kommer lekkasje på sidene), en kjerne som raskt absorberer, og forsterka lekkesjebeskyttelse bak. Selv om man er jente og har mensen, må man jo kunne leve litt fordet. Dra på stranda, shopping, skolen, og kunne bruke hvit bukse selv om man har mensen! 

Akkurat nå har Libresse en veldig kul qiuz på sine nettsider, HER, der du kan ta en test for å teste ut hvor fearless (fryktløs) du er! Selv ble jeg en fear fighter, som ikke er redd for å skille meg ut! Ta gjerne quizen du også, og se hva du blir! PS; om du tar quizen er du med i trekningen av en opplevelse av verdi 5000,- kr! 

Selv om min historie er super flau, syns jeg det er viktig at vi klarer å snakke litt mer om mensen. Derfor oppfordrer jeg dere til å dele en flau mensen historie i kommentarfeltet, gjerne anonymt om du ønsker det! 

 

Endelig kommer barbie i forskjellige størrelser og farger!

Helt siden jeg var liten har jeg elsket Barbie. Det er et eller annet med den dukken som alltid har fascinert meg. Men de siste årene har dukken vært i hardt vær i mediene, mange har ment at den ødelegger selvbildet til jenter. Barbie selskapet har nå tatt grep og laget dukker som kommer i flere forskjellige størrelser. Curvy, petite og tall er størrelsene som nå blir introdusert. I tillegg til at de endelig kommer i flere forskjellige farger, og med flere hårfarger.

Jeg husker forleden da en venninne fortalte meg om hvor vanskelig hun hadde hatt det når hun skulle kjøpe Barbie til tantebarnet sitt til jul, og de ikke hadde noen brune Barbiedukker. Hun måtte lete i evigheten igjennom lekebutikker og uten hell. Derfor syns jeg det er ekstra fint at Barbie nå kommer med flere utseender, så alle kan finne en dukke de selv ligner på. Jeg husker godt selv hvor mye mer jeg likte barbiedukkene som hadde brunt hår, fremfor blondt, fordi jeg selv hadde brunt hår. Så da kan jeg jo bare tenke meg hvordan det er å endelig kunne ha en barbie som har både lik kroppsfasong, hårfarge, og hudtone som en selv har. Ekte dukkelykke!



 

Håper også at denne endringen kommer til å gjøre det lettere for jenter der ute, å like sitt eget utseendet. Er det en ting jeg syns er viktig, så er det at alle har det bra med seg selv, og er komfortabel i sin egen kropp, uansett hvilken fasong eller farge den enn måtte ha! 

 

Vanskelige valg jeg har tatt i livet!

Når man er ung står man ovenfor så ekstremt mange vanskelige valg. Allerede som 15 åring skal man velge hva man vil studere på videregående, og allerede da må man ta valget om hva man vil bli her i livet. Det er jo helt bisarrt å tenke på at man skal ta et så stort valg, samtidig som man må rekke opp handa i klasserommet for å spørre om man kan gå på do. Det er ikke rart mange velger feil valg når man må ta så vanskelige valg i så ung alder. Selv valgte jeg mat og restaurantfag + kokk og servitør på 1. og 2. året på vgs. Det kom vel som et sjokk for de aller fleste. Meg selv inkludert.

Egentlig ville jeg vel heller gå media. Men så var det dette med karakterer da. Mine var ikke akkurat så sinnsykt gode. Endte vel med 4 totalt i gjennomsnitt, så det er ganske bra. Men ikke bra nok til å komme inn på media. Så da ble det kokkelinja da. Meg liksom. Som kun hadde lagd posesuppe og nudler fra før av. De årene jeg gikk på kokkelinja lærte jeg ekstremt mye om det å lage mat, men interessen var liksom aldri der. Stadig vekk hørte jeg at klassekameratene mine lagde masse middager hjemme, og var så lidenskapelig opptatt av det. Jeg derimot, var veldig flink på skolen, og fikk nesten bare 5 i karakterer, men hadde ikke et snev av lidenskap for hva jeg holdt på med, og lagde aldri mat hjemme.

 

Siden jeg var flink til å lage mat, begynte jeg som lærling på en veldig bra gourmet restaurant. Etter 3 måneder hadde jeg funnet ut at dette virkelig ikke var noe for meg, og istedenfor å bare fortsette kun for å bli ferdig med en utdannelse, sluttet jeg. Det var vanskelig å slutte, men i etterkant er jeg veldig glad jeg for at jeg sluttet. Å være kokk er et veldig fint yrke, men da må man ha lidenskap for det, og det hadde ikke jeg. Så dette var et av mine første store karrierevalg der jeg gjorde det rett i å slutte.

Året etter gikk jeg allmenn påbygg på videregående, så jeg kunne fullføre videregående. Jeg hadde veldig lyst til å studere journalistikk, men her igjen stod karakterene litt i veien. For å komme inn på journalisthøyskolen i Oslo, må man ha nesten like høyt snitt som hvis man skal bli advokat. Dermed ble det ingen høyskole, og jeg begynte å se på private steder for å studere. Selv syntes jeg prisene var helt elleville, og jeg begynte heller å se på mulighetene for å utdanne meg i London, England. Jeg skrev søknad, men i siste liten ombestemte jeg meg, og droppet hele greia. Det er jeg veldig glad for den dag i dag.

 

Grunnen til at jeg ville studere journalistikk var for å kunne skrive artikler, tips, og meninger og nå ut til mennesker med det. Å skrive i et jentemagasin hadde lenge vært en drøm for meg, og da var journalistikk det jeg måtte studere. Men det som er greia med å bli journalist i dagens samfunn er at man må minst ha en bachelor (3 år utdanning), helst en master (5 års utdanning) og alt dette koster hinsides mye penger, i tillegg til at man bruker opp 5 år av livet sitt på å studere. Når jeg ser tilbake på det, er jeg glad jeg droppet å søke på skole.

For den dag i dag, gjør jeg akkurat det jeg hele tiden drømte om å gjøre. Nemlig skrive mine tanker, meninger og tips og nå ut til jenter. Forskjellen er bare at jeg velger fritt hva jeg skal skrive om, jeg har ingen sjef som bosser meg rundt, ingen arbeidstider, og jeg får oppleve så mye fantastisk siden jeg har mulighet til å ta med meg jobben overalt. I tillegg til alt dette har jeg dere, som er verdens skjønneste lesere. Dere gjør virkelig jobben min til en så mye bedre jobb enn jeg noensinne kunne håpet på! 

Så ja. Hele poenget med dette innlegget er vel at man må følge det magefølelsen sier. Selv om alle rundt meg betvilte meg 24/7 om mine aspirasjoner om å drive en stor blogg hvor jeg skrev kule innlegg for jenter, fortsatte jeg fordet. Magefølelsen min fortalte meg at det var dette som jeg skulle gjøre her i livet, og jeg fulgte den. Det kunne jeg ikke vært mer glad for nå!

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er rett og slett fordi jeg vet at det er mange av dere er unge, og er nå i en tid der dere legger planer for fremtiden, og må velge hva dere skal bli. Tenk dere godt om, og husk at det går ann å ombestemme seg om man føler at det man har valgt ble feil for seg selv. Det er veldig viktig at du tar kontrollen for hva du vil gjøre i ditt liv, det er tross alt det livet du skal leve. Så om foreldrene dine, eller vennenne dine prøver å pushe deg i en retning du ikke vil, ikke hør på de. Følg din egen magefølelse. 



Hva ønsker du å jobbe med i fremtiden?

 

Misbruker uteliggere for likes

Etter at programmet "Petter uteligger" ble sendt har det oppstått en ny trend, som er så kvalm som overhodet mulig. Jeg kjenner jeg blir helt sint når jeg får høre om dette. Jeg regner med de fleste av dere har fått med dere programmet og hva det handler om. Jeg har selv sett nesten alle episodene, og har sittet med en vond klump i magen og tårer i øynene etter å ha sett det. Det at andre mennesker kan ha det så vondt, og har havnet i så fæle situasjoner gjør meg vondt. Men det at folk nå gjør sport i å ta selfies med uteliggere for likes på facebook, gjør meg kvalm. Selv har jeg sett en god del selfies florere rundt på facebook og instagram, og jeg kom nettopp over en artikkel på Side2 der de forklarer mer om dette. 

 

De fleste som tar selfies gidder ikke engang å gi uteliggerne penger. De skal bare gi en klem, sånn at de har noe de kan legge ut på facebook for å høste inn likes. Altså, å bruke uteliggere som en turistattraksjon gjør meg veldig sint! De er mennesker, som har gått igjennom masse vonde ting i livet sitt (det er som regel en grunn til at de sitter og tigger) også skal masse mennesker bruke de for å få likes til facebook? Nei, vet du hva. Hvis du skal være et godt menneske, sett deg heller ned som et medmenneske med de, kjøp litt mat til de, og skravle med de og spør hvordan det går med de. Kanskje de trenger noen å snakke med? 

Aner ikke hvor mange ganger jeg har slått av en prat med uteliggere og merket fort hvor mye de trenger å snakke. De fleste blir litt overrasket og veldig glade når de ser at andre faktisk respekterer dem, og vil snakke med de. Jeg husker spesielt godt en gang da jeg skulle ta trikken fra brugata. Da satt det en dame i en rullestol, som nettopp hadde tatt en dose, og var helt borte. Hun var så borte at hun nesten så død ut. Jeg gikk bort og prøvde å få liv i henne, og se at det gikk bra med henne. Heldigvis var alt fint med henne, og hun ville bare sove seg videre i rusen.

Rett etter kom det bort en narkoman mann som hadde sett dette, og takket meg veldig for at jeg brydde meg nok til å se at det gikk bra med henne. Personlig syns jeg det er en selvfølge at man skal sjekke at det går bra med noen, når de var så borte som hun. Men det er tydelig at det er nesten er kun jeg som ser på det som en selvfølge. Mannen og jeg begynte å snakke sammen og han fortalte meg at kjæresten hans slet veldig med rus.

Han var veldig bekymret for både hun og seg selv, og fortalte om flere episoder der ting hadde gått veldig galt under rus. Vi snakket hele turen på trikken, og jeg ønsket han lykke til med kjæresten, og han takket og var veldig glad for at han kunne snakke med meg som var et "normalt" (ikke beruset) menneske. 

 

Etterpå har jeg blitt enda flinkere til å komme i snakk med mennesker jeg ser at sliter litt. Jeg vet selv hvor godt det er å snakke med noen når jeg har det vondt. Så derfor syns jeg det er veldig viktig at vi alle er mer medmenneskelige og slutter å bruke uteliggere som turistattraksjoner. Snakk med de, kjøp mat til de og/eller gi de penger. Men for guds skyld, ikke bruk de så du selv kan få flere likes. Det blir bare kvalmt. Prøv å tenk hvordan du selv ville følt det hvis du var i samme situasjon. Hopp ut av "likes" bobla i to sekunder, og tenk hvordan du ville følt det om noen kom bort bare for å ta en selfie med deg for "åh, se så godt menneske jeg er! jeg tar bilder mens jeg klemmer en uteligger". Hva ville du følt da?

 

Hva er dine tanker om dette?

Mine mest leste blogginnlegg!

Noen ganger er det gøy å sjekke på google analytics, om hvilke innlegg som har blitt mest lest her på bloggen. Det er ganske gøy å se hva dere liker å lese, og hva som har blitt populært igjennom årene. Nå vet ikke jeg hvor lenge akkurat DU har lest denne bloggen, så derfor tenkte jeg at det kunne være litt gøy å ha en liten "throwback thursday" og se på de innleggene som har blitt mest populære. Så finner du kanskje litt morsomme innlegg du kan lese igjennom!

 

"10 Tegn på at han er en player"

- Her skrev jeg en litt drøy liste som var satt ganske på spissen, over ting gutter som blir sett på som playere ofte gjør. Innlegget ble delt 3700 ganger, og er lest av over 150'000 mennesker. Noen som tydeligvis er redde for playere. Haha!



"Stram rumpe på 10 minutter"

- Mine beste hjemmetreningstips for rumpa!



"Drittlei "ekte" kropper"


- Her skrev jeg om hvor drittlei jeg var av at samfunnet kun så på jenter som hadde mye ekstra fett, og strekkmerker som ekte. Gjett om det ble reaksjoner..! Innlegget ble delt over 1900 ganger, og over 350 kommentarer kom inn. I tillegg skrev flere bloggere krasse innlegg på bloggene sine om det. Selv lo jeg litt for meg selv over at noe sånt kunne skape så mye diskusjoner. 



"Min kleine tinder date"

- Etter å ha vært på det som må ha vært tidenes kleineste tinder date, fortalte jeg om det på bloggen, og det var mildt sagt en god del som fikk en god latter! 

 

"10 Typiske jenteproblemer"

- Det er mange problemer kun vi jenter har, og i dette innlegget skrev jeg mine "favoritter". Vær forberedt på å kleint kjenne deg igjen.



"Sminkefritt blad gir meg dårlig selvtillit"

- Det Nye gå ut et magasin tidlig i vår, der de hadde en sminkefri versjon. Jeg var mildt sagt oppgitt og frustrert over at de hadde valgt Jenny Skavlan, som er kjent for å være naturlig (altså usminket) vakker, og ikke en tradisjonell sminkejente til å ha på forsiden. Totalt i bladet var det mange sminkefrie kjendiser, men de så mere fresh ut enn den andre. Sleng inn noen jenter som har akne, så slipper alle oss som har kviser å føle oss som outcast. 



"Så mye sukker er det i drikken din"

- Her gikk jeg igjennom de vanligste drikkevariantene, og viste hvor mye sukker det var i hver og en av dem. Må si jeg selv fikk et stort sjokk, og priser meg glad for at jeg nesten aldri drikker noe annet enn vann. 



"Slik kutter du ut søtsaker

- Her bevisstgjorde jeg hvor mye kalorier det faktisk er i en vanlig lørdagsporsjon med godteri, og viste gode varianter å bytte ut med. Anbefaler alle som vil få en sunnere hverdag til å lese dette innlegget!

 

"Hvordan få en bedre blogg - 10 tips!"

- Her skrev jeg et innlegg med noen av mine beste bloggtips. Absolutt smart å lese om du selv blogger! Selv om det skal sies at innlegget er skrevet for 3 år siden, er det fortsatt ganske mange smarte tips. Hehe!



"Silikonpupper?"

- Den evige debatten. Har hun silikonpupper, eller ikke? FIY; Jeg har ikke silikon :-)



Så det var noen av blogginnleggene. Er en del fra de siste månedene også som har blitt ganske populære, men gadd ikke ta med de siden de er så nye. Fortell meg gjerne hvilket innlegg du husker best fra bloggen min, i kommentarfeltet. Gøy å høre!

 

Spiser jeg godteri?

Veldig ofte får jeg spørsmål av dere som leser bloggen min, om jeg spiser godteri. Klarer jeg å holde meg helt unna? Eller spiser jeg godteri hver dag? Svaret er nok en mellomting av de to. Jeg prøver virkelig å holde meg til å kun spise godteri en gang i uken, og når jeg først spiser det prøver jeg å ikke overspise det. Jeg har alltid tenkt at alt er greit i moderate mengder. Så lenge man ikke stapper innpå med godteri hver eneste dag, men heller spise litt en gang i uka, er det null stress. Sånn anbefaler jeg egentlig alle å tenke. 

Når det kommer til trening er det heller ikke sunt å overdrive. Blir man helt ekstrem på å telle alle kalorier man spiser, og man tvinger seg på trening 7 dager i uka, kan man fort få litt forvrengte tanker i hodet sitt. Det er jo i alle fall ikke bra! 



Så mitt lille råd til dere på lørdagsformiddagen er; alt med måte. Ikke vær livredd for å spise godteri i dag, men ikke overspis så du nesten ikke klarer å bevege deg etterpå. Og når uken kommer, ikke overtren deg så du nesten går på veggen!

 



Fuck me, i'm famous

Å være i det offentlige øyet er virkelig ikke alltid lett. Det merker jeg nesten hver dag. Hver gang jeg åpner munnen min, må jeg alltid passe helt ekstremt på hva jeg sier. Ofte kan en liten kommentar gjøre at mange klikker helt i vinkel, og ting blir dratt helt ut av proposjoner. Ta for eksempel gårsdagens video. Der jeg leste opp noen hatkommentarer jeg har fått på bloggen. Jeg sa i videoen at jeg undret litt om hvorfor alle som slang dritt, hadde så ekstremt mye skrivefeil. Og betvilte det at alle kunne ha dysleksi. Ja, noen av de har sikkert det, og da er de mer enn unnskyldt.

Men når folk som ikke har dysleksi har så ekstremt mange skrivefeil, og de legger igjen hatkommentarer, kan man jo begynne å lure på hvor smarte disse menneskene er. Men det var det selvfølgelig mange som skulle vri og vrenge på, og gjøre om til at jeg mobber de som har dysleksi. Altså, what the actual fuck? Her satt jeg og leste kommentarer av folk som hadde vært slemme mot meg, også sympatiserer en del av dere med de som faktisk slenger dritt? Skjønner meg ikke på mennesker alltid. 



Noen ganger tenker jeg, hva er det jeg har begitt meg ut på? Her bretter jeg ut så mye av mitt liv, mine tanker og følelser på nett, for alle og enhver til å lese og bedømme. Jeg har bokstavelig talt en fanklubb i Russland som følger med på hva jeg skriver. Når jeg stopper og faktisk tenker på hele bloggen, er det jo egentlig ganske fucked up. Hvem som helst kan lese alt mulig om meg. Hvem som helst kan lese hva jeg gjorde for 3 år siden, hvem som helst kan lese om at jeg har hatt depresjoner og gått til psykolog, hvem som helst kan se bikinibilder jeg har lagt ut på bloggen, hvem som helst kan se hvem vennene mine er.

Det er en litt skummel tanke egentlig. At hvem som helst der ute kan i bunn og grunn vite alt om meg. Jeg må ærlig si at jeg noen ganger blir litt redd. Redd for at det finnes mennesker bak hatkommentarene som vil meg vondt. Redd for at de skal finne meg, og skade meg. Hver gang jeg er på utesteder i Oslo er jeg alltid veldig obs. Jeg har som regel alltid med noen kompiser som vet om hvordan ting er, og som kan passe på meg. Men det har skjedd noen ganger da jeg har gått alene i maks 2 minutter, at jenter (og gutter) har kommet bort og sagt stygge ting til meg. Hva hvis de plutselig blir litt vel fulle, også angriper de meg? Selv om jeg trener en del, er jeg fortsatt ganske lav og spinkel, og hadde nok ikke klart å forsvare meg så godt om noe skulle skje. Så det er egentlig litt skummelt å tenke over. 

Det er mange ting som har skjedd, som jeg aldri har delt på bloggen. En av de tingene jeg syns er mest creepy er da jeg bodde hjemme hos foreldrene mine. Da var det en gutt som flere ganger var utenfor huset, og la igjen lange brev i postkassen hvor han fortalte at han elsket meg, og at jeg aldri kom til å finne ut hvem han var. Brevene var som regel på flere sider, og de kom flere ganger.

Hadde det vært for 30 år siden hadde det vært mye mer normalt å legge igjen en brev i noens postkasse. Men nå for tiden er det virkelig ikke innafor. Nå sender man heller en melding på facebook og skriver at man syns personen er pen eller noen i den duren. Man oppsøker ikke noen som bor på skjult addresse, lister seg utenfor huset dems, og legger igjen et brev på flere sider om hvor mye man elsker vedkommende. Det blir bare sjukt creepy. Hva om den personen har spionert på meg? Hva om den personen har stått og sett inn igjennom vinduene mens jeg har sovet? Usj, kjenner jeg grøsser bare av tanken.

Så til dere som alltid skal slenge med leppa om hvor jævlig enkelt det er å blogge, og at man bare sitter på ræva og pengene renner inn. Dere tar feil. Det er selvfølgelig helt ekstremt mye bra ting med å blogge. Jeg har verdens snilleste og koseligste lesere. Men jeg har også en del som ikke er så snille, og som jeg hele tiden har en frykt for at skal gjøre meg noe vondt. 

 

 

 

Noen vil alltid være bedre enn deg!

Det vil alltid være noen som er rikere, mer kjent, penere, smartere og mer suksessfull enn deg. Men betyr det egentlig noe? Vi mennesker er veldig glad i å peke på andre, og si at de gjør livet vårt vanskeligere. Ta for eksempel Victoria's secret modellene. Hvor mange er det ikke som skylder på dem for kroppspress, når de isteden burde se på dem som kvinner som jobber beinhardt for å nå målene sine her i livet.

For om dere tror at de damene har fått den kroppen de har, ved å spise drittmat mens de slapper av forran tv'en på sofaen hver kveld, tar dere feil. De jobber med kroppen sin 24/7, året rundt. Det er tross alt jobben dems. Tenk hvor bra din kropp hadde sett ut hvis du selv hadde fokusert like mye på kroppen din. 

Istedenfor å hele tiden være sjalu på andre, burde vi heller jobbe mer med oss selv. Rett og slett bli mer selvsentrerte. Se heller på ditt eget liv. Hva slags positive sider har du? Hvilke ting jobber du med for å bli en bedre versjon av deg selv? 

Se på andre mennesker som inspirasjon, men aldri sammenlign deg med andre. For fakta er at du kommer aldri til å bli den personen du sammenligner deg med. Men det er en bra ting! For tenk så kjedelig om du bare skulle blitt som et annet menneske, og ikke vært deg selv lengre! 

Nei folkens, bli mer selvsentrerte. Fokuser så mye mer på deg selv og ditt liv. Ikke heng deg så mye opp i hva Kim Kardashian eller Ariana Grande driver med. Bry deg litt mer om hva du kan få til. Tenk om du går all in på et prosjekt du har hatt lyst til å starte på lenge, men ikke har turt, og om 3 år endelig har muligheten til å leve av dette? Og kanskje også har ekstremt stor suksess? La drømmene dine løpe litt løpsk, og tørr og satse på det du vil! Du vil bli overrasket over hvor mye du selv kan få til, om du glemmer å se på andre! 

Lykke til! 



Ufattelig at noe sånt kan skje

I går kveld kom søsteren min hjem til meg for å sove over. Nesten rett etter at hun hadde kommet fikk hun sms fra kjæresten sin, om at vi måtte skru på nyhetskanalen. Jeg fikk helt grøsninger av å se hva som hadde skjedd. Bomber og skytinger midt i Paris. Så langt er over 120 mennesker drept, over over 180 mennesker skadd. At noe så grusomt kan skje midt i Paris er helt utenkelig for meg.

At så mange uskyldige mennesker skal bli drept, på grunn av en religion, får meg til å bli sint. Jeg har alltid vært ateist av en grunn. Religion kan være en fin greie så lenge man ikke tar det for seriøst. Men når man blir så ekstreme som IS, da er det noe fryktelig galt. At dette er en hevn for fornærmelse av profeten, gjør meg sint. Skal religion være så viktig at man dreper mennesker for det? 

 

EDIT: Det jeg mener når det kommer til religion, er at jeg er imot de som tar religion og jeg vrir det om og nærmeste bruker religion som en unnskyldning for å gjøre grusomme handlinger. Jeg vet godt at det finnes millioner av fredelige muslimer der ute. Og jeg syns det er synd at "alle" muslimer blir dratt under en kam, fordi IS og andre terrorister gjør grusomme handlinger. 

Jeg sender ut mine varmeste tanker til familie og venner av ofrene.
Tiden fremover vil bli tung, og ingen vet hva som er i vente. Det eneste vi kan håpe på er fred.

 

10 Turn on hos gutter!

Rett før helgen skrev jeg et innlegg med 10 ting som er turn off hos gutter. I dag har jeg lyst til å skrive hva jeg syns er turn ON. Hvilke ting jeg liker at gutter gjør, og hvilke ting som stiller høyt på listen, og gir en stjerne i boka. Jenter; fortell meg gjerne hvilke ting dere syns er turn on i kommentarfeltet. 

 

Når de gir komplimenter

- Gutter som viser at de syns du er vakker og fantastisk er de beste. Det er spesielt om morgenen når man våkner med skikkelig bustete hår, og gjerne gårsdagens sminke man glemte å ta av, at det er ekstra koselig at de sier at du er vakker. 

 

Når de uoppfordret gir massasje

De sier at veien til en manns hjerte er igjennom mat og sex. For kvinner er definitivt massasje veien til hjerte. Ingenting slår når en gutt virkelig gir en god massasje. Og da snakker jeg ikke om noe dirty shit. Men er skikkelig god nakke/rygg massasje som fjerner alt av ukas stress!

God selvtillit

En mann som er sikker på seg selv er så sexy. Når han vet hvor bra han er, og ikke klager på alle ting ved seg selv. Og den gode selvtilliten smitter som regel over på den man er sammen med også! Det eneste som er viktig når det kommer til god selvtillit, er at gutten ikke blir klysete. I starten kan det være vanskelig å se om han er en klyse eller bare har god selvtillit. Men det finner man fort ut ved å se hvordan han behandler andre mennesker. Folk som er frekke mot servitører eller kassadamer for eksempel, de er det bare å styre langt unna. 

 

Når de sender god morgen melding

- Uten å våkne opp med den man er sammen med, er det nest beste å våkne opp til en skikkelig koselig morgen melding. Det trenger ikke være mer enn "god morgen, håper du får en fin dag". Men det gjør så utrolig mye forskjell. Det er koselig å vite at den personen tenker på deg.

 

Gentlemen

- Kall meg gjerne litt gammeldags på dette punktet. Men jeg syns det er skikkelig koselig når menn spanderer på date. Det trenger selvfølgelig ikke å være sånn hver gang. Men en gang iblant er ekstra koselig! 

 

Når de tar vare på seg selv

- Menn som alltid ser nystelt ut er det beste. Når de viser at de har gjort en liten "effort" for å se bra ut, er det noe vi jenter setter pris på. De fleste av oss jenter bruker jo veldig lang tid på å sminke oss og fikse håret hver dag. Så hvorfor skal ikke gutta fikse seg litt ekstra på håret og ha en fin klesstil også?

 

 

Når de viser at du er den eneste for dem

- Gutter som får deg til å føle at du er den eneste jenta for dem er det beste. Fortell gjerne jenta du dater at du virkelig ikke er interessert i noen andre enn henne. Det er så koselig! + at det får jenter som er litt sjalu til å roe seg ned 15 hakk. 

 

Når man kan snakke uten at det blir kleint 

- Å kunne snakke skikkelig sammen som voksne mennesker er så viktig for min del. Det er viktig å kunne tøyse og tulle mye også. Men hvis man ikke kan ha en eneste seriøs samtale blir det for useriøst for min del. 

 

Når de har ting på stell

- Menn som bor for seg selv, og har en ordentlig jobb er de beste. Da føler man at man dater en mann og ikke bare en gutt. Selvfølgelig kommer det ann på livssituasjonen man selv er i. Men for meg, som bor for meg selv og har fulltidsjobb, hadde det blir veldig rart å være sammen med noen som bodde hjemme hos morra si og ikke hadde en ordentlig jobbb. 

 

Utseendet

- Det er jo ikke akkurat å stikke under en stol at et pent utseendet er turn on. Litt muskler, pent ansikt, fint hår og bra klesstil så er jeg solgt. Hehe! 

 

 

Hva syns du er turn on hos gutter?

 

 

📱Follow me on Instagram: @stinablogg     👻 Snapchat: stinablogg

10 Turn off hos gutter!

Når man dater gutter er det alltid noen ting som veldig mange gjør, som er skikkelig turn off. Nå kan jeg selvfølgelig ikke snakke for alle jenter. Men det er noen ting som jeg selv virkelig ikke takler, som jeg gjerne vil dele med dere. Gutter; les og lær. Jenter; fortell meg gjerne hva du syns er turn off hos gutter PS; det er helt lov å være anonym i kommentarfeltet.

 

Snus / Røyk

- Å kysse en gutt som har snus i overleppa er rimelig ekkelt. For ikke å snakke om røyk. Når noen har røyket stinker det alltid sigg av de, og det gjør meg ganske kvalm. Gjør deg selv en tjeneste, og kast snusen og stump røyken.

  

Party all the time 

- Det er helt i orden å ta seg en fest i ny og ne. Men å skulle være sammen med en gutt som må feste hver fredag og lørdag kan fort bli veldig useriøst, og slitsomt. Det er faktisk veldig koselig å slappe av hjemme med en film også! 

 

Selvopptatt

- Gutter som tar 50 selfies for å legge ut et bilde på instagram burde man styre unna. Ja, vi jenter kan godt gjøre det. Men det er fordi vi er jenter. Hvis en gutt står og tar selfies, og flexer i speilet halve dagen, er det virkelig ikke sexy. Bli litt mindre narsissist så kanskje noen gidder å være sammen med deg. 

Dårlig selvtillit

- Å date noen som har dårlig selvtillit er ganske skummelt egentlig, og for ikke å snakke om slitsomt. Når en gutt hele tiden må spørre om han ser bra ut, og alltid snakker seg selv ned, er det ikke et godt tegn. Altfor ofte vil gutter som ha dårlig selvtillit rakke ned på den de er sammen med også. Og det er virkelig ikke bra!

 

Urenslighet 

- Jaja, menn skal være menn. Men det er ingen unnskyldning for å droppe og dusje etter trening, eller å ha dårlig ånde. Det hjelper ikke om du ser ut som Brad Pitt eller Justin Bieber, om du lukter dritt. Gutter; ta en dusj og sleng på litt parfyme, og puss tennnene, så blir ting veldig mye bedre!

 

Mr Hairy

Å ha langt skjegg, masse hår på brystet, og tidenes busk der nede, er virkelig ikke sexy. Vi er ikke huleboere lengre, så trim håret er du grei. Frister ikke akkurat så mye å skulle ligge på brystet til noen som har masse hår der. Greit at menn skal få være litt hårete altså. Men det finnes grenser. Trim det i alle fall!

Player 

- Å være på date med en gutt som hele tiden må svare på meldinger fra jenter er ganske shady. Har han fortsatt tinder etter at dere har datet en måned er det på tide å dumpe han. For mest sannsynlig er han kun ute etter et ligg, og ikke noe seriøst.

 

Gule tenner 

Altfor ofte ser jeg gutter (og jenter) som har veldig gule tenner. Å skulle kysse noen som har gule tenner er så ekkelt. Altså, pusser han ikke tennene eller? Igjen, hygiene folkens. Og om du har veldig gule tenner er det bare å stikke på VITA og handle inn tannbleking. Det gjør så stor forskjell! Tror virkelig ikke at det finnes noen der ute som får lyst til å kline med en gutt som har skikkelig gule tenner. 

  

Sjalu

- Sjalu gutter er det minst sexy som finnes, og det kan også bli skummelt i lengden. Gutter som sniker seg inn på telefonen din, eller som tvinger deg til å vise dem telefonen din, bør du styre langt unna. Psycho much... Gutter som er veldig sjalu er som regel ekstremt slitsomt i lengden, og man føler man hele tiden må passe på så man ikke sier "hei" til en kompis. Gutter som er veldig sjalu; gå til en psykolog. 

 

Ungskarsbolig

- Når menn bor for seg selv kan ting gå to veier. De kan enten ha innredet litt guttete, men det er fortsatt ryddig og rent. Eller de kan ha det totalt rotete og møkkete. Sistnevnte er så ekkelt. Det tar faktisk ikke så lang tid å skifte på senga, og dra over med en støvsuger iblant. Jeg husker en gang jeg ble med en kompis hjem og det var faktisk så møkkete at jeg nektet å ta av skoene mine. Han fikk høre det etterpå for å si det sånn!



Så ja, det var en god del ting jeg syns er skikkelig turn off hos gutter. Kunne sikkert kommet på en god del ting til, men dette var de tingene som stiller sterkest. Fortell meg gjerne hva du syns er turn off i kommentarfeltet! 

 

 

 📱Follow me on Instagram: @stinablogg     👻 Snapchat: stinablogg

Nå kan snapchat selge dine private bilder!

I dag tidlig leste jeg en ganske sjokkerende nyhet på TV2.no. Snapchat gjorde nylig en endring i reglene sine, der de blant annet har valgt å kunne lagre alle bildene dine, og selge de uten å informere deg om det. For å sette det litt på spissen, så kan faktisk de selfiene du sender til kjæresten din, som kun skulle være private, bli offentliggjort og solgt på nett. 

For den vanlige "mannen i gata" kommer det nok ikke til å skje så altfor mye. I og med at massemediene ikke bryr seg om du sender en halvdirty snap til kjæresten din. Men for de med mange følgere på snapchat, kan konsekvensene bli fatale. Jeg vil tippe av snapchat har en generering som gjør at den plukker opp bildene til populære snapchattere, og lagrer de. Dermer kan plutselig Kim Kardashian eller Fotballfrue sine private selfies bli solgt på nett.

Ganske sykt eller hva?

Selv vil jeg tippe at snapchat aldri ville hatt noen interesse av mine bilder. Men det er fortsatt ekstremt viktig å være obs på hva man sender til andre. Husk at det finnes apper som gjør at man kan ta screenshot av noens snapchatbilde, uten at personen får vite om det. Så nestegang du sender en småfrekk snap til gutten du liker, bør du vite at han kan lagre bildet og bruke det imot deg senere. Aner virkelig ikke hvor mange jeg vet om som faktisk blir truet av sine egne kjærester, hvor kjæresten truer med å lekke bilder om de slår opp. Rimelig skrudd eller? Ah, dagens samfunn altså. Blir helt sprø jeg!

Men uansett folkens. Det jeg vil frem til med dette innlegget, er at dere må tenke dere om før dere sender bilder på snapchat. Samme gjelder facebook, kik, instagram og hele sulamitten. Ting kan bli brukt mot deg senere, og det er ikke noe gøy å få et nakenbilde av seg selv spredd rundt på sosiale medier og pornosider. 


Hva tenker du om at snapchat kan bruke dine bilder som de vil? Og har du sendt bilder du angrer på?

Slutt på popcorntime?

De siste dagene har det kommet frem en skikkelig kjip beskjed. Det er slutt på popcorntime. Strømmetjenesten som tilbyr oss alle de nyeste episodene av favorittprogrammene våre, er nå lagt ned. Jeg syns dette er så ufattelig kjipt! Det er ingen andre strømmetjenester som faktisk tilbyr de aller nyeste filmene og episodene av favorittprogrammene mine. Jeg håper virkelig popcorntime kommer tilbake, bare at vi heller betaler en hundrelapp i måneden. Det hadde vært så mye bedre!

Det er så kjipt at vi nå må vente ekstremt lenge, eller gå igjennom masse virus sider hvis vi skal se nye episoder av favorittprogrammene våre. Kunne ikke de heller sett på markedet, og laget et like bra tilbud som man kunne betalt for? Markedet sånn som det er nå, er jo helt ræva. Netflix for er eksempel, har kun filmer som er veldig gamle og har aldri nye episoder av noe som helst. Hadde vi i alle fall hatt den amerikanske versjonen av Netflix, hadde det hjulpet betraktelig. Men neida. 

Her i Norge er utvalget så dårlig, at vi heller ender opp med å bruke sider som gir pc'en mer virus enn limewire ga oss på tidlig 2000' tallet. Hvorfor er det ingen som faktisk tilbyr et bedre utvalg? Jeg tror de fleste nordmenn har null problem med å betale en hundrelapp i måneden for å strømme. Så pengene er vel ikke problemet. Hmmm. Blir spennende å se om popcorntime kommer ut med en betalingsversjon i fremtiden. Da kommer jeg til å stå først i køen i så fall!

Hva syns du om at popcorntime har blitt lagt ned?

Skal vi slutte med Halloween?

Helt siden jeg var liten har jeg feiret Halloween. Det var den ene dagen i året der jeg kunne kle meg ut som noe skikkelig skummelt, og gå rundt i nabolaget fra dør til dør med venninnegjengen min. Vi planla kostymene våre lenge i forveien, og gledet oss skikkelig. Selv om ikke alle helt hadde skjønt hva halloween var for noe, gjorde vi fortsatt ingen "trick" mot dem. Var lyset utenfor et hus skrudd av, skjønte vi at de ikke feiret halloween, så de droppet vi å gå til. Jeg husker det var en familie i nabolaget som alltid hadde pyntet ekstremt mye på utsiden av huset, og moren hadde alltid kledd seg ut. Dit gledet vi oss alltid til å gå. Det var så stas når de voksne også var med og kledde seg ut!

Å gå trick or treat på halloween er noe av det morsomste fra min barndom, og noe jeg unner alle barn der ute og oppleve. Men takket være en gretten kjerring som mener at Halloween er en amerikansk tradisjon, som skal vekk, har hun laget en facebookside og fått med over 120'000 mennesker til å være imot Halloween. De mener at man skal bytte ut halloween med julebukk. Julebukk er jo god gammeldags norsk tradisjon, og nye tradisjoner er jo så skumle, at de må vi holde langt unna. 


Ane Marte, June og jeg klare for Halloween i fjor

 

Da jeg så denne siden fikk jeg hakeslepp. Hva feiler det sånne mennesker som er imot halloween? Hvis dere tror halloween er det eneste vi har tatt fra andre land tar dere feil. Kan jo bare nevne juletreet, santa lucia og valentinesdagen. Halloween gjør den lange høsten litt morsommere og gir et lyspunkt til mange der ute. For en kveld glemmer man bort hvor kjip høsten er, og man kan ha det morro med vennene sine. For de som mener at vi burde bytte ut halloween med julebukk, skjønner dere ikke at dere tar fra mange barn en veldig stor glede? Skjønner virkelig ikke hvorfor de skal mase om julebukk. Det er aldri noe som har vært tradisjon så lenge jeg har levd, og det var borte lenge før halloween kom. I julen har folk allerede nok å kose seg med. Så hvorfor ikke fordele lyspunktene litt utover høsten og vinteren? Da har både voksne og barn mer å glede seg til!

Istedenfor å gå helt imot det. Kan man ikke lage litt regler som gjør det bedre for alle? For eksempel; har noen skrudd av lysene utenfor huset sitt, betyr det at man ikke feirer halloween, ergo man dropper å gå til det huset. Foreldre bør også bli flinkere til å gå med barna sine. Vær obs på at man går hjem til ukjente folk, så ikke send barna deres ut for å gå alene til hvem som helst. Og når det kommer til kostyme, så er det mye som kan gjøres veldig billig og gratis, så man slipper dette kjøpepresset som alle grinebitre kjerringer bitcher om. Og godteri går det ann å kjøpe på steder som Europris, der de som regel alltid har billig smågodt før halloween. 

Så folkens, ikke ødelegg halloween for de som liker det. Omfavn denne nye tradisjonen og ha det gøy isteden. Ikke vær så gammeldagse for en gangs skyld. Vi nordmenn må virkelig skjerpe oss, og ikke bokstavelig talt slenge døra i trynet på nye tradisjoner. 

 

 Syns du vi skal slutte med Halloween?

Vi har det så jævlig bra

Å være hvit og oppvokst i Norge, er som å ha vunnet i lotto. Vi har det så bra at vi ikke engang skjønner det selv. Ikke engang jeg skjønner hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i et hjem der det var middag på bordet hver eneste dag, jeg fikk gratis skolegang, skulle jeg ha vann kunne jeg bare skru på springen. Jeg har aldri vært redd for at jeg skulle tråkke på en mine, eller at noen skulle komme inn i huset og drepe hele familien min. Jeg har aldri måttet flykte på en båt med 100 andre mennesker for å komme vekk fra krig. Jeg har aldri opplevd at noen har behandlet meg dårlig, fordi jeg hadde en annen hudfarge enn hva de hadde. Jeg har aldri vært så sulten at jeg har vært nær døden. 

Fy faen, jeg er så heldig.



Jeg kom nettopp over et bilde på twitter som vekket så mange tanker og følelser i meg. (se bilde over). Denne lille gutten har mistet begge bena sine. Hvordan vet jeg ikke. Men tipper jeg rett, er det fordi han har tråkket på en mine. Han ser hjemløs og fattig ut. Jeg kjenner det svir inne i hjertet mitt. Hvordan kan jeg sitte her å klage over at telefonen min går fort tom for strøm, og at jeg ikke har nok klær i klesskapet, når denne lille gutten sitter på andre siden av jordkloden uten bein og et hjem?

Vi har alle hørt frasen "sultne barn i Afrika". Men har vi faktisk forstått hvordan de har det? Har vi gitt det noe som helst av tiden vår, til å faktisk forstå andres situasjon? For meg er det å forstå sånt nærmest umulig. Det blir så virkelighetsfjernt. Men samtidig prøver jeg å forstå. 

Det er så sinnssykt mye jeg har tatt for gitt. Jeg kjenner jeg blir helt kvalm av å se på forskjellen mellom hvordan vi har det her i Norge, og hvordan de som bor i fattige og krigsrammede land har det. Her sitter så mange nordmenn på facebook og bitcher over at MDG vil ha et bilfritt Oslo sentrum. Men vet du hva? Det er så sinnssykt mye verre problemer der ute. De som har flyktet fra Syria for eksempel. Hvordan kommer det til å gå med alle flyktningene? Tanken på alle som allerede har dødd da de tok båter over havet, er forferdelig å tenke på.

Er det blitt sånn at vi fokuserer på overfladiske problemer, for da er det lettere å sovne om natta? For meg har det definitivt vært sånn. Bare tanken på hvor grusomt så mange andre mennesker har det, gjør at jeg blir dårlig. Så da er det lettere å irritere seg over at mobilen går fort tom for strøm, eller gruble om man har råd til å kjøpe en ny laptop snart. 

For tanken på denne lille gutten er for vond. Tanken på at det er millioner av mennesker som det der ute, er for vond å tenke på.

 

Fra nå av skal jeg sette så mye mer pris på det jeg har. Både penger, og at jeg har en fantastisk familie og fantastiske venner. Jeg skal sette pris på helsen min og at jeg er frisk. Jeg vil også begynne å hjelpe de som ikke har fått livet servert på et sølvfat. Jeg vil hjelpe de, så de får det bedre.

Jeg ønsker at du som leser dette, skal tenke godt over livet ditt. Tenk over hvor godt du faktisk har det. Det at du i det hele tatt kan lese dette innlegget på en pc/mobil gjør at du allerede har det økonomisk bedre enn millioner av mennesker der ute. Sett deg ned og tenk grundig over livet ditt. Tenk på alle de fantastiske tingene du har. Tenk på måter du kan hjelpe andre til å få det bedre. Hva kan du bidra med for å gjøre verden til et bedre sted? Hva kan vi gjøre for å gjøre verden til et bedre sted?

 

Skal man godta nettmobbing?

En ting som jeg alltid har fått slengt i trynet, siden jeg startet å blogge, er at "du må jo tåle litt drittkommentarer da". Uansett hvor grove kommentarer jeg har fått, virker det som at det er bare noe man må tåle, siden jeg selv har valgt å være i det offentlige øyet. 

Den siste uken har serien "haterne" kommet ut på TV2 sumo. Det er en serie der flere offentlige personer, blant annet Sophie Elise og Sandra Borch, tar et oppgjør med noen av de som har hetset dem på nett, og konfronterer de ansikt til ansikt. Det er veldig fascinerende å se hvordan forskjellige mennesker reagerer. Noen reagerer med at de viser anger ovenfor hva de har skrevet, og forklarer at de var sinte i øyeblikket da de skrev kommentarene, og at det er noe de angrer seg for. Mens mannen som hadde snakket stygt til flere personer over nett, blant annet Sophie Elise, viste ingen anger. Dette var en mann i femtiårene, med en datter. 

Det at en voksen mann kan lire av seg så stygge og hetsende kommentarer til andre mennesker, er forkastelig. Å skrive stygt om andre på nett er faktisk ikke greit. Uansett om det er en jente i klassen eller en blogger du skriver stygt til, er det virkelig ikke ok! 

For mange er det ekstremt lett å være tøff i trynet over tastaturet. Slenge inn noen ekstra stygge kommentarer, for å få den bloggeren til å føle seg ekstra dritt. Jeg aner ikke hvor mange drittkommentarer jeg har fått i løpet av tiden jeg har blogget, men det har vært en god del. Alt ifra at jeg må begynne å ta hestepiller for å vokse, siden jeg tydeligvis er dverg, til at jenter jeg trodde var venninnene mine har skrevet lange hatinnlegg om meg på bloggen sin. 

I løpet av de siste årene har jeg fått mye tykkere hud. Det har jeg bare vært nødt til for å overleve som blogger. For hvis jeg sier imot folk, og sier at det faktisk ikke er greit å slenge dritt, får jeg bare motstand. Det virker som at fordi jeg en blogger, kan folk få lov til å lire av seg så mye dritt de bare vil. 

Men vet du hva kjære deg. Du som skriver dritt til meg på bloggen min, som skriver hatinnlegg om meg på bloggen din. Jeg ser alt dere gjør. Jeg vet hvem dere er. For selv om du skriver kommentaren anonymt, legger du igjen IP adressen din når du legger igjen kommentar på bloggen min. Og hvis jeg virkelig vil, kan jeg lett finne ut hvem du er, så lenge jeg har IP addressen din. 

Så til dere der ute som anonymt slenger dritt til meg, og andre bloggere. Tenk litt over hva du gjør. For det å mobbe noen over nett er ikke ok. Og i "beste" tilfelle, kan jeg anmelde kommentaren din og du kan bli dømt og få fengselsstraff. Eller ringe foreldrene dine, og fortelle hva slags grusomme ting barnet dems skriver til andre på nett. Selv om kommentarene er digitale, er de fortsatt like ekte. De sårer like mye, og de er like alvorlige. 

Mye har skjedd på et år..

For et år siden flyttet jeg ut fra et ekstremt turbulent forhold og inn et bokollektiv. Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet i fremtiden. Det eneste jeg visste var at alt kom til å bli så mye bedre. Forholdet jeg hadde vært i hadde lenge vært skadelig og jeg kunne ikke vært mer lykkelig den dag i dag, for at min gode venn Nora satt seg ned med meg og slo neven i bordet og sa at nok var nok. Nå var det på tide at jeg kom meg ut av det, og begynte å bygge opp meg selv igjen. 

Det siste året har vært fylt med opp- og nedturer. Mest oppturer. Det har vært vanskelig. Å flytte inn i et bokollektiv med 3 helt ukjente jenter, som jeg kun hadde møtt på visning 2 dager i forveien var veldig merkelig. Det gikk overraskende greit. Det var en stor forbedring. Selv om det førte til at jeg i 7 måneder sov på en madrass på gulvet. Jeg bodde, sov og jobbet på et rom som var knappe 9 kvadratmeter. (anbefaler dere å måle med et målebånd for å forstå hvor lite det rommet faktisk var). Det var ingen dans på roser å skulle bo med 3 andre jenter jeg ikke kjente, når jeg nettopp hadde kommet ut av det forholdet jeg hadde kommet ut av. Men de tok meg godt imot, så det gikk overraskende bra. 

Etterhvert som tiden gikk begynte endelig ting å skje, og jeg vant årets YouTuber og fikk bloggkontrakt med Nettavisen/Side2. Inntektene økte veldig ettersom nettavisen tok seg av den økonomiske delen, som jeg selv ikke var så god på. 

Innen 1 juni kunne jeg endelig flytte inn i egen leilighet for meg selv. Ikke bare hvilken som helst leilighet. Men en leilighet som virkelig har vært drømme leiligheten. Jeg elsker hvordan leiligheten min ser ut, jeg elsker nabolaget den ligger i, og mest av alt elsker jeg at jeg bestemmer alt selv her. Her er det ingen som kan si til meg at jeg må være musestille etter klokken har blitt 21, eller som jeg må spørre før jeg tar med venner hjem eller har vors. Her er det kun jeg som bestemmer.

En av de aller første kveldene etter at jeg hadde flyttet inn her, var fra da jeg forstod hvor fritt jeg faktisk hadde det. Jeg lagde boller klokken 01:30 på natten, hadde på musikk og bare trallet rundt i min egen lille boble. Da forstod jeg virkelig hvor godt jeg endelig hadde fått det. De siste månedene som jeg har bodd her har virkelig vært en helt ny start.

Jeg har det så mye bedre med meg selv, og har fått igjen mye mer kontakt med venner og familie. Endelig smiler livet skikkelig, og det føles helt fantastisk! Endelig er jeg på et sted i livet, der jeg virkelig har det skikkelig bra, og jeg ikke har en eneste ting å klage på. 

 

Det jeg ønsker å si med dette innlegget, er at selv om ting kan virke ekstremt tungt og håpløst, må du ikke gi opp. Er du i en situasjon der du har det vondt, så må du ikke være redd for å gjøre noe med det. Livet har så mye fantastisk å tilby, so dont settle for anything less than amazing. 

Vi mennesker er så vanvittig sterke hvis vi bare vil det nok. Vi har fått mennesker til månen, vi har utviklet den mobilen eller pcen du leser dette innlegget på. Vi har gjort så mye ting som er større enn hva man kan drømme om. Men det hele har alltid startet med en drøm og et ønske. Har du det, er du allerede langt på vei. Husk at uansett hva drømmen eller ønsket ditt er, så kan du klare det.

Er du i et drittforhold med noen som behandler deg jævlig, kom deg ut av det. Har du lyst til å bli en svær popstjerne, gjør det! Har du lyst til å finne opp en sykt kul ny teknologisk ting, gjør det! Uansett hva dine drømmer og dine ønsker (store og små) her i livet er så kan du klare det! Du er så jævlig mye mer sterk enn du tror! Du må bare gutse litt! Så kommer du til å bli overrasket over hvor mye du faktisk kan få til! 

Nysgjerrige pengegriske nordmenn

I natt kom skattelistene ut. En dag som mange nysgjerrige nordmenn har ventet lenge på. Nå kan du endelig luske på hva naboen din tjener, og se hva favorittbloggeren din tjener. Jeg vil tippe at mange av dere allerede har søkt opp diverse mennesker og lusket rundt på skatteetatens sider, for å se hva andre tjener. Jeg logget inn selv i stad, ikke for å søke på andre, for det har jeg rett og slett ingen interesse av, men for å se hvem som hadde søkt på meg. Og da jeg så at en ganske god venninne av meg hadde søkt på meg, ble jeg ganske satt ut. Det er en ting at tilfeldige mennesker jeg ikke kjenner søker på meg. For det driter jeg i. Om du vil titte på hva jeg tjente de siste månedene av 2014 året, da jeg faktisk hadde inntekt, be my fucking guest. Men at en venninne søker meg opp. Det syns jeg bare blir rart. Er det greit å gjøre det liksom? Jeg syns virkelig ikke det. Og det kleineste av alt, er jo at man ser hvem som søker på deg. Så om du snusker rundt, så ser folk det. En faktisk tommel opp for den funksjonen skatteetaten. 

Når det kommer til det at vi lever i et land der vi er så pengegriske, og misunnelige på hverandre, at vi ender opp med en stat som legger ut inntekten vår på nettet, syns jeg at er ganske drøyt. Til nå har jeg til gode å høre om andre land som har samme ordning. Jeg skjønner liksom ikke greia. Selv snakker jeg aldri om økonomi med noen som helst. Ikke engang foreldrene mine. Rett og slett fordi jeg syns sånt er privat, og fordi at sånt endrer alt. Sier man at man har tjent mye penger en måned, forventer folk at du skal spandere på dem på byen. Forteller du folk at du har tjent dårlig en måned, regner folk at du tjener det beløpet hele året, og de ser nesten ned på deg fordi du ikke tjener fett. Greit, nå er kanskje ikke alle sååå pengegriske. Men fy fader, hver eneste gang jeg er så dum at jeg uttaler meg om økonomi med noen som helst, så endrer det alltid alt.

Jeg syns det er idiotisk at vi skal bry oss så sinnsykt mye om penger. Klikker du deg innom vg, dagbladet og nettavisen er det artikler om hva kjendiser tjener. Når de skriver om bloggere er det lett at mange blir sinte, fordi de ser de ekstreme summene mange bloggere tjener. Men det som ikke står der er hvor mye bloggerne jobber for de pengene. At de jobber hver eneste dag, året rundt, og blottlegger seg totalt på nett. Nei, det står ikke der. Så derfor er det mange som elsker å lese artiklene, og hate på oss bloggere fordi vi tjener mer enn brannmenn og sykepleiere. 

Brannmenn og sykepleiere er jo yrker som virkelig hjelper folk. Men det gjør også bloggere. Ja, det finnes utallige bloggere som er totalt rosa og aldri skriver noe deep shit. Men de hjelper andre også. Vi bloggere gir mange der ute et lite avbrekk i hverdagen. Hele målet med min blogg har alltid å kunne gjøre hverdagen til unge jenter litt lettere. Ha et sted der man kan koble ut og drømme seg bort mens man ser på antrekk og cafèbesøk. Få et ekstra dytt i rumpa til å komme igang med treningen, og se på videoer hvor man kan lære nye sminketips. Lese innlegg med samfunnsdebatter om alt ifra feminisme til utestengelse blant venner. Mitt mål med denne bloggen har alltid vært å kunne gjøre deres hverdag bedre og lettere, og ha en good feel på det hele! 

Uansett. Det jeg vil med dette innlegget, er å be dere tenke mindre på andre sine penger. Ikke døm de andre jentene i klassen etter hva foreldrene dems tjener. Og ikke bli så sinte på rosabloggere fordi mange av oss tjener en del penger. In the end of the day, så er det bare penger. Penger kjøper hverken lykke eller et snillere hjerte! 

Folkens, det er bare penger! 

Generasjon prestasjon

I dagens samfunn handler det om å prestere. Vi skal få 6'ere på skolen, ha tusenvis av følgere på instagram, trene 5 dager i uken så vi ser ut som topptrente atleter, vi skal ha en jobb der vi tjener fett, klærne skal være fra dyre merker som Chanel og Louis Vuitton, vi må ha verdens beste kjæreste, på byen kan vi kun drikke Moèt og hvis vi ikke får hundrevis av gratulasjoner på facebook på bursdagen vår, er vi mislykket. Vi er generasjon prestasjon. 

Alt vi gjør, skal gjøres perfekt, og vi skal være bedre enn alle andre. Vi skal rett og slett være kongen på haugen. 

Alt handler om penger, makt og popularitet. Vi bruker Michael Kors vesker, Parajumper vinterjakker og glitter uggs for å vise at vi har penger. Vi bruker ekstremt mye tid på å legge ut bilder på instagram, fordi desto flere følgere man har, desto mer populær blir man på skolen. For å finne den perfekte kjæreste bruker vi en app på telefonen, der man kan velge og vrake kun etter utseendet. Fordi personlighet kommer i andre rekke. Utseendet er det andre ser, så det er viktigst. 

Selv om Norge har gratis skoler, skal man gå på private skoler. Man skal bruke tusenvis hvert semester, fordi BI er bedre enn universitet. Vi bryr oss ikke lengre om hvordan folk faktisk har det, eller hva vi kan hjelpe de med. Det eneste vi tenker på, er hva de kan gjøre for oss. Vi velger venner etter hva de kan gjøre for oss, og de som ikke kan gjøre noe for deg, faller utenfor. 

For å lykkes i alt blir vi mer kyniske for hver dag som går. Vi driter i om vi tråkker på noens tær, så lenge vi kommer til toppen av haugen. For det som er viktigst her i livet, er jo å være kongen på haugen, eller hva?

Nå er den første delen av dette innlegget skrevet litt på spissen. Men hvis dere tenker dere om, ser dere nok at det er litt sånn samfunnet har blitt. Da jeg var med på "ung igjen" som gikk på VGTV for litt siden, begynte jeg å tenke litt over dette fenomenet. Om dere ikke har sett programmet, handler det om en mann på nesten 60 år som bytter liv med en 20 åring i en uke. Man får virkelig se hvor mange flere ting man må prestere på nå, fremfor i gamle dager. Da foreldrene mine vokste opp var det ingenting som het instagram og tinder. Utdannelse utenfor ungdomsskolen og videregående var noe kun de færreste tok, og man kunne møte kjæresten sin på fest eller på matbutikken. Jeg skulle ønske at jeg kunne gå inn i en tidsmaskin og se om jeg hadde blitt mer lykkelig for 30 år siden. 

Personlig tror at jeg alt stresset som finnes i dagens samfunn gjør mange ungdommer ulykkelige. Det er så ekstremt stort press på å prestere på så mange plattformer, at hvis man skal være flink i alt, ender man opp med å måtte bruke narkotika for å holde ut. Stadig vekk hører jeg om studenter som bruker narkotika for å holde ut under studietiden. Presset er for stort, og for å klare seg igjennom må de ty til slike midler. Hvor sykt er det ikke at samfunnet har blitt sånn? Skal vi unge virkelig ha et så stort press på oss at vi må ty til narkotiske stoffer for å klare oss? 

Men hvordan kan vi stoppe opp denne utviklingen? Hvordan kan vi fjerne dette enorme presset?

Jeg tror det viktigste er at vi starter med oss selv. Bry oss litt mindre om alt, og litt mer om færre ting. Man trenger ikke være perfekt på alle ting. Det holder i massevis å gjøre så godt du kan, på noen få ting. Det å få 6'er i alle fag, samtidig som du har masse venner, er populær på sosiale medier og er topptrent, er nærmest umulig å klare. Så ikke bli altfor lei deg om du kun er halvveis god i kun en av tingene. Det viktigste er at du er et godt menneske, som ikke gjør andre noe vondt. Å komme seg til topps i noe, er ikke verdt det om du må slenge noen andre under bussen for å komme deg dit. 

Hva syns du vi bør gjøre for å fjerne dette presset?

En utrolig viktig sak!

Oktober er rosa måned, og jeg syns det er fantastisk at det brukes en måned i året til å bringe frem åpenhet om brystkreft. I Norge er det over 3000 kvinner som årlig får brystkreft, og derfor er det viktig å gi støtte ved å bruke en rosa sløyfe eller donere penger til brystkreftforeningen. For de som blir rammet av brystkreft er det hele 90% som overlever de 5 første årene. Dette er veldig mye takket være at det har blitt mye åpenhet om brystkreft, sånn at mange blir flinkere til å sjekke brystene sine jevnlig, og tidligere finne svulst. 

Brystkreft er noe som rammer hver 12 kvinne i Norge. Det kan være en tante, en venninne, moren din eller deg selv. Derfor er det så utrolig viktig at man har større fokus på brystkreft, sånn at enda flere blir flinkere til å sjekke brystene sine jevnlig. Fra man fyller 30 år bør man sjekke brystene jevnlig hjemme, og også ta mammografi. Husk; desto tidligere man oppdager brystkreften, desto større er sjansen for å overleve. 

Selv om jeg vet at de fleste av dere som leser bloggen min er under 30 år, syns jeg det er viktig at vi viser omtanke. Bruk en rosa sløyfe i oktober for å vise omtanke til de rundt deg, som selv har/ har hatt brystkreft og til de som har venner/familie som er rammet av brystkreft. Anbefaler dere også å ta turen innom Lindex, Mester Grønn, Kid, Vitus Apotek eller Coop og kjøpe dere en rosa sløyfe. Inntektene fra salget går til forskningsprosjekter som øker kunnskapen om behandlingen av brystkreft. Du finner også mange forskjellige produkter på kreftforeningens nettside HER

Du kan også lese mer om brystkreft, behandling, symptomer og undersøkelser HER.



♥ Sammen kan vi støtte kampen mot brystkreft ♥

 

Skal man invitere alle?

 

I det siste har det vært mye diskusjoner om det å holde folk utenfor. Å høre om 7 åringer som ber inn til bursdag, der ingen kommer er hjerteskjærende. Jeg får stadig vekk kommentarer fra dere hvor dere forteller meg at dere ikke har blitt bedt i bursdager og på jentekvelder. Sånt kan gjøre ekstremt vondt, og det kan føles veldig tungt. Å bli holdt utenfor er en vond følelse. Men saken har også andre sider. Derfor tenkte jeg å snakke litt om dette temaet i kveld. Når du har lest innlegget ønsker jeg gjerne å høre dine meninger og erfaringer om dette temaet. Jeg tror det er viktig at dette er noe vi diskuterer og gir hverandre forståelse om.

Nå har det blitt sånn at hvis man skal dele ut bursdagsinvitasjoner på skolen, så må man be alle. Hvilket egentlig er en fin tanke. Men samtidig, så er det faktisk ikke det. La oss si at jeg var 12 år gammel og skulle feire bursdagen min, og det var et par jenter i klassen som alltid skulle mobbe meg. Men på grunn av skolens regler, var jeg nødt til å invitere mobberne i min egen bursdag. En dag som skulle være en gledens dag for meg selv, som kunne endt i at jeg hadde blitt mobbet i min egen bursdag. Nå er jo dette fiktivt, og jeg har aldri måttet oppleve noe sånt. Men for mange der ute er dette hvordan ting faktisk er. Å feire bursdagen sin skal være morsomt, og man skal ha det gøy. Det skal ikke være sånn at man må på død og liv be alle i klassen. 

Tenk også på de som kanskje ikke har så god råd, eller har en liten leilighet. De har ikke mulighet til å ha 15 jenter i hjemmet sitt. Skal de droppe å feire bursdagen til datteren sin, fordi de ikke kan be alle da? At noen ikke ber alle i bursdagen sin, kan ha mange grunner. Selv ville jeg aldri bedt noen i min egen bursdag som jeg ikke var venn med. 

Det er jo ingen voksne som må be alle fra jobben sin i 30 års laget sitt. Så hvorfor skal det være sånn at barn må tvinges til det? Jeg husker selv det var flere jenter i klassen min som jeg virkelig ikke kom overens med da jeg gikk på barneskolen. Heldigvis var det ikke noe regel den gangen som sa at man måtte be alle, og derfor slapp jeg å måtte få min egen bursdag ødelagt av å be de jentene. Så derfor syns jeg faktisk man skal få velge selv hvem man vil be i sin egen bursdag. 

Underveis i ungdomsårene også, hadde jeg både jentekvelder og hjemmefester. Da ba jeg de som var vennene mine, og kun det. Å be hun ene som alltid virket sur, eller som virkelig ikke passet inn, var ikke aktuelt. Det hadde jo bare ødelagt festlighetene. 

Ekstremt ofte er det "mobberne" som får skylden. For ja, om man ikke ber absolutt alle i klassen på bursdagen sin, så blir man plutselig sett på som en mobber. Men kan det faktisk være den som ikke blir bedt, som faktisk har skylden? Nå vet ikke jeg hvordan alle situasjoner er, men som regel er det jo en grunn til at man ikke blir bedt. Er man en frekk og rappkjefta unge, så burde man jo forstå at folk ikke vil be deg på festen sin? Og hvis man er super klein og aldri sier et eneste ord, og folk må nærmest dra ordene ut av deg, for å holde samtalen gående, så burde man kanskje jobbe med å bli mer utadvent, fremfor å være lei seg for at man ikke ble bedt.

 

Men selv om man kanskje har lyst til å kun be vennene sine, så er det fortsatt vondt for den ene jenta som ikke ble det. Som må høre om hvor morsomtbursdagen var på skolen mandagen etter. For ja, om en gjeng med jenter har feiret bursdag sammen, så snakkes det om da de sees på skolen igjen. Og det å være den eneste som ikke ble bedt i bursdagen får en til å ofte føle seg som en outsider. Som at man ikke passer inn, og at ingen liker en. En helt forjævlig følelse. 

Så selv om jeg på den ene siden syns at man skal kun be vennene sine, så kan det også være hyggelig å be alle. Ikke la kun en person stå igjen uten invitasjon når skoledagen er omme. Hvem vet, plutselig så kan du se en helt ny side av henne i bursdagen din, og dere kan ende opp med å bli skikkelig gode venner?

 

Hva tenker du? Bør man invitere absolutt alle, eller er det greit å droppe noen?

 

Følg meg på facebook og instagram 

Hvem faen bryr seg?

Hver gang jeg scroller igjennom facebook er det haugevis av statuser og videoer, der folk snakker om hvor synd de syns på gatehunder og syriske flyktninger. De deler videoene, og forteller om hvor grusomt de syns det er at slikt skjer i verden. Men dette får meg til å undre. Bryr folk seg egentlig om disse sakene, eller bare deler de det for å virke som de bryr seg? Er det sånn at man ikke kan kjøpe en pølse på Narvesen til en uteligger, uten å måtte legge ut en lang status på facebook der man forteller om sin gode gjerning. Eller kan man gjøre det, uten å måtte reklamere det overalt? 

I dagens samfunn virker det som at alle skal virke som reddende engler. Men når det faktisk kommer til et stykke, er det ingen som stiller opp om noe skulle skje. Du deler kanskje videoer av syriske flyktninger, samtidig som du legger ved et bilde av at du nettopp har donert 50,- spenn til dem. Men hvis de hadde kommet hjem til deg og trengt hjelp, hadde du stilt opp? Hadde du latt de fått bo hos deg? Hadde du gitt de gjestfrihet, og lagd mat til dem? Ville du stilt opp på asylmottak og hjulpet flyktninger med å integrere seg?

Hmmm.. Tenk litt etter nå folkens. Hadde du faktisk gjort det? Hvis du er litt ærlig med deg selv, vil jeg tippe at du aldri hadde gjort det. 

Det samme kommer til gatehunder. Hunder som har blitt behandlet forferdelig, og som man ser videoer av på facebook under overskriften "du vil aldri tro hvordan hunden så ut etter forvandlingen". Du deler kanskje videoen, og forteller vennnene dine på facebook at du syns det er grusomt at noen behandler en hund så dårlig og lar den bo på gaten. Men da spør jeg deg. Har du noensinne adoptert en hund som har blitt omplassert fordi den har blitt behandlet dårlig? Eller klikker du deg rett inn på finn.no og finner den søteste lille valpen, og kjøper den? 

Vi mennesker har veldig lett for å få oss selv til og virke som reddende engler. Vi snakker om hva vi ville gjort hvis vi hadde havnet i en situasjon der vi måtte reddet noen. Men hadde vi egentlig gjort det? Hadde vi stoppet noen som prøvde å rane en gammel dame på gata? Eller hadde vi ventet til etter ranet var ferdig, og gått bort og sagt et par trøstende ord? 

Selv fikk jeg et ganske stort sjokk for noen måneder tilbake. Jeg gikk av tbanen på stortinget midt på dagen, da det var masse mennesker. En ruset jente fikk det for seg at jeg hadde sett på typen hennes (mens jeg egentlig så på den grusomt stygge jakken hennes), og da klikket det for henne. Hun stod og skrek opp i ansiktet mitt, og var veldig truende. Det var sikkert 150 mennesker som gikk forbi på de minuttene hun holdt på. Men hoppet noen inn? Prøvde noen å stoppe henne fra å angripe meg? Nei. Ingen gjorde en eneste ting. Alle gikk rett forbi og ga blanke. Noen stoppet og glante, for så å gå videre. Først etterpå da jeg hadde kommet meg bort fra henne kom det et par gamle damer bort som spurte om det gikk bra med meg. Men utover det, var det ingen som brydde seg. 

Etter hendelsen skrev jeg om det på bloggen, og fikk mange kommentarer fra mennesker som selv mente at de ville hoppet inn og stoppet det. Men helt ærlig folkens. Ingen som sa at de ville stoppet det, hadde faktisk kommet til å stoppe det. 

Jeg skal være helt ærlig, og si at jeg ville aldri hoppet inn og stoppet noe sånt selv. Ringe til politiet kunne jeg gjerne gjort. Men å hoppe inn i noe sånt har jeg ikke baller til. Og jeg er ikke den eneste. Jeg tror at vi mennesker må bli mer ærlige med oss selv, og forstå hvor lite vi egentlig bryr oss. Ja, det ser sjukt fint ut på facebook at du hjalp en narkoman i dag. Men egentlig gjorde du det kun for å skrive om det på facebook. 

 

Følg meg på facebook og instagram 

Hvor mye jukser vi bloggere?

I går så jeg de to første episodene av TV2s nye serie "Hæsjtægg". Det fikk mer virkelig til å tenke igjennom bloggverdenen. I programmet så man hvor mye hun ene rosabloggeren "staget" ting for at det skulle se bra ut på bloggen. Det var også en dame som var matblogger, og man så hvor mye hun pyntet i på matbordet for å ta bilder til bloggen, for så å måtte sitte alene og spise, mens familien gjorde andre ting. 

Jeg vet selv at det er lett å male et veldig perfekt bilde av livet igjennom en blogg. Jeg har dusinvis av venninner som er bloggere, og jeg ser hvor mange av de som er helt annerledes i virkeligheten, enn på bloggen sin. På bloggen slenger de på det største smilet, og forteller om hvor fantastisk morsomt det var å spise sushi sammen. Mens det eneste man egentlig gjorde var å knipse masse bilder, spise opp sushien, for så å gå hjem og blogge om det. 

For et års tid siden gikk jeg på masse bloggeventer, arrangert av pressebyråer. På bildene så det ut som om man hadde det så gøy, og at det var såå spennende å se på de nye høstnyhetene til forskjellige merker, og man var såå god venn med alle de andre bloggerne som var der. Mens man i virkeligheten bare knipset noen kjappe bilder av tingene som var der, 40 bilder av maten, også sa man hei og snakket i 2 minutter, før man stakk hjem igjen. 

Det kom til et punkt der jeg ikke orket å gå på en eneste pressevisning mer. Fordi alt var så fake. Nå går jeg kun på bloggarrangement hvis jeg skal med en venninne, og vi faktisk får vært litt sosiale sammen.

Jeg er så drittlei av at alt skal være så iscenesatt. Hele tiden mens jeg har blogget har mitt hovedfokus vært at jeg skal være åpen og ærlig. Det har vært på både godt og vondt. Har jeg en helt forjævlig dag, sier jeg det som det er. Har jeg det fantastisk sier jeg det også. Jeg har hatt perioder der jeg slet med depresjoner og gikk til psykolog, og da var jeg ærlig om det på bloggen. Jeg kunne gjort det ekstremt mange andre bloggere gjør, og holdt kjeft og smilt, og latet som at alt var perfekt. Men sånn er ikke jeg. Selvfølgelig, så syns jeg ikke man skal være i så altfor dårlig humør på bloggen. Man skal ikke måtte tenke "ah, hva skal hun klage over i dag da.." når man går inn på en blogg. Men samtidig syns jeg at man skal kunne være ærlig. 

Jeg har blogget i så mange år at jeg ser på dere som leser bloggen min som venninnene mine, og lillesøsterene mine. Høres kanskje litt rart ut. Men jo, det er fakta. Og hvis jeg hadde kun skrevet at det kun var solskinn i livet mitt, til og med på de mørkeste dagene, hadde jeg følt at jeg hadde løyet til dere. Og er det en ting jeg ikke takler, så er det å lyve. 

Men tilbake til overskriften igjen. Hvor mye jukser vi bloggere? Det er vanskelig for meg å si hvor mye de største bloggerne iscenesetter livet sitt, i og med at jeg kjenner kun noen få av de, men ikke noe veldig nært. Men jeg tror nok vi alle pynter litt på sannheten. Jeg ser hvis "vanlige" venninner skal legge ut et bilde av jentekvelden på instagram, pynter de som regel litt ekstra og gjør det ekstra koselig på bildene.

Så det er ikke bare oss bloggerne som pynter litt på sannheten. Selv syns jeg det er greit å pynte litt på sannheten, så lenge man ikke endrer alt totalt. Det er helt i orden å rydde litt ekstra i bakgrunn når man skal ta bilder til bloggen. Eller slenge på seg litt ekstra med sminke for at det skal se bra ut på bildene. Men om jeg har en vond dag, kommer jeg nok aldri til å glise fra øre til øre og fortelle at jeg har det fantastisk.

 

Hvor mye pynter DU på sannheten?

Misforstått feminisme

Etter gårsdagens innlegg kom det mildt sagt en del stygge kommentarer. Veldig mange var helt uenig med hva jeg skrev, og derfor har jeg lyst til å oppklare litt ting. Jeg vet selv at ting ofte kan bli misforstått når man leser det på en blogg, og derfor vil jeg skrive litt om hva jeg mener om temaet. 

Selv om jeg fortsatt syns at kvinner og menn er veldig forskjellige. Altså, vi kvinner har helt andre hormoner og følelser enn menn, og vi kan faktisk skape et menneske inne i oss. Menn derimot har anlegg for å bli fysisk sterkere enn kvinner. Det betyr ikke at alle menn er fysisk sterkere enn alle kvinner. Men dere skjønner vel hva jeg mener. 

Personlig er jeg veldig for likeverd mellom kjønnene. Uansett om du er kvinne, mann, eller intetkjønn er du verd akkurat like mye. Det skal ikke være sånn at fordi du er kvinne så er du et "dårligere" kjønn enn hvis du hadde vært mann. Kvinner og menn skal ha like mye verdi. Jeg syns heller ikke at det skal være sånn at det kun er damene som vasker og gjør rent i hjemmet. Er begge i jobb, skal oppgavene hjemme fordeles likt. En man kan være like flink til å støvsuge og lage mat som kvinnen. Så ingen unnskyldning her! 

Når det kommer til dating syns jeg alltid det er veldig koselig hvis mannen spanderer på daten, og oppfører seg som en gentleman. Litt gammeldags tankegang kanskje. Men noen ting er greit å fortsatt ikke ha helt likestilling på. Men det er snakk om en liten ting, og ikke en stor ting som lønningsforskjeller innad i firmaer mellom kvinner og menn. Når det kommer til lønningsforskjeller mellom menn og kvinner syns jeg at lønn burde være lik så lenge man har lik stilling. Her kommer likeverd inn igjen. Selv om man er forskjellige kjønn, så er man verdt like mye.



Men long story short. Poenget mitt er, kvinner og menn er verd like mye. Men jeg syns det blir for dumt når kvinner absolutt skal oppføre seg som menn, og det skal være feminisme. Man burde heller omfavne sitt eget kjønn og være en skikkelig sterk, og dyktig kvinne, uten å være redd for å ta på seg leppestift og et par høye hæler! 

Dette betyr feminisme for meg!

For meg betyr ikke feminisme å gjemme at man er kvinne. Det betyr ikke at jeg må ta på med en dress og leke mann. Nei, for meg betyr feminisme at jeg kan kle på meg nydelige kjoler, gå med høye hæler og sminke meg. Det betyr at jeg har former på min kropp, som ikke menn har.

I land som India, Iran, Pakistan osv klær kvinnene seg i overdådige klær med mye smykker. Her i Norge slenger vi på oss en "boyfriend" jeans og et på med converse, så er vi klare for å gå ut av døren. Jeg har så stor respekt for kvinner som er skikkelige kvinner. Som viser frem sine feminine sider, og som faktisk pynter seg.

For meg er feminisme å være feminin. Det handler om å vise frem sine kvinnelige sider. Har man en flott rumpe, midje, pupper eller lår. Så vis det frem! If you got it, flaunt it! Jeg syns det er så teit at man skal få så mye drittslenging om man viser litt kløft eller rumpe. Skal jeg heller slenge på meg en hettegenser og gjemme mine feminine sider da eller? Er det noe bedre liksom?



For meg handler ikke feminisme at man skal ta over mannejobbene. Man skal ikke plutselig la håret under armene vokse fritt, begynne å hugge ved, eller jobbe som brannmann (branndame). Det handler om å stille sterkt i de tingene som kvinner best kan. Kvinner og menn er jo skapt forskjellige, og er lagd til forskjellige oppgaver. Og fordi vi er så forskjellige er det viktig å forstå at man ikke passer like godt til de samme oppgavene. Men selv om en kvinne kanskje ikke er fysisk like sterk som en mann, kan hun værelike sterk psykisk og ha like mye guts.

Det jeg prøver å si er at kvinner og menn er forskjellige. Så løsningen for oss kvinner er ikke å bli som menn. Det er ikke å prøve og ta over mannejobbene og kle seg i manneklær. Men heller å være et sterkt kjønn i seg selv. Å være kvinne er så fantastisk vakkert og bra, og det er så viktig at vi er stolte av hvordan vi er skapt. Vær heller den beste i en kvinnejobb, og kle deg feminint. Det er mer enn fantastisk nok. DET er det feminisme og girlpower handler om. Å styrke sitt eget kjønn, uten å måtte bli det motsatte kjønn.


Det er ingen som skriker "manpower" hvis en mann hadde kledd på seg en kjole og begynt å jobbe som helsefagarbeider. Det er fordi de er sikre i sitt eget kjønn, og de oppgavene som best er egnet til det kjønnet. Vi kvinner er nødt til å bli mer sikre på oss selv, og forstå at vi mer enn bra nok akkurat som vi er, som kvinner! 

 

EDIT: En liten oppklaring av ting som ble misforstått kan du lese HER

Sannheten er..

Da jeg la ut videoen "3 Historier, kun 1 er sann, gjett hvilken!" videoen på onsdag, hadde jeg aldri trodd at det skulle komme inn så mange svar. Over 400 av dere tippet på forskjellige historier. Dere som har lest bloggen min en god stund, gjettet på Melanotan historien. Fordi jeg har skrevet kort om det på bloggen før.  Og det var også den historien som er sann. Melanotan er noe jeg tok for flere år siden. Ikke noe jeg hverken er stolt av, eller anbefaler. Skriver det her mer for å advare dere, og be dere holde dere unna det.

Jeg var heldig og fikk ingen dårlige bivirkninger. Men flere jeg kjenner som prøvde det, fikk bivirkninger. Flere fikk nedsatt matlyst, pigmentflekker og store føflekker. Langtidsvirkningene vet man ikke. Så det kan være skummelt. En annen ting er at man vet aldri hvor "bra" eller "ekte" stoffene man kjøper er, siden man gjerne kjøper av dopselgere.

Selv om Melanotan ikke er dop, så er det ulovlig i Norge, og derfor er det som regel dopselgere som selger det. Jeg vet godt at mange av dere som leser bloggen min er unge, og i dagens samfunn er det lett å ville gjøre det samme som de i vennegjengen gjør. Men vær så snill, ikke bruk Melanotan. Det kan gi deg merker du vil angre på resten av livet ditt. Stikk heller innom kjøpesenteret og kjøp en god selvbruner. Da sparer du deg for mye trøbbel.




Ha en fin fredagskveld videre dere! Og hold dere unna trøbbel. Hehe :-) 

 

Terapi for sjelen

I dag bestemte jeg meg for å gjøre noe helt nytt, som viste seg å være veldig terapeutisk for sjelen. Siden det var fint vær, gikk jeg en lang tur ute. Jeg la igjen mobil, klokke, iPod, og alt annet av distraksjoner hjemme. Jeg gadd ikke engang å sminke meg. Slengte bare på meg et par solbriller og noen gode gåsko, og spaserte rundt på Frogner en god stund. Tok turen opp til Frognerparken og ned til alle husene (eller, villaene kan man vel heller kalle det, haha), og var helt i mine egne tanker.

Jeg la igjen alt som het jobb, bekymringer og stress igjen hjemme, og fikk virkelig klarnet hodet. Det er merkelig, men jeg har lenge gått rundt med en dårlig følelse. At noe er galt, men jeg har ikke helt skjønt hva. Sånn har det vært i flere måneder.. Men endelig har jeg fått klarnet opp i tankene mine, og forstått hvilke tiltak jeg selv burde gjøre for å få en bedre hverdag for meg selv. 

Har ikke så lyst til å gå inn på akkurat hvilke tiltak jeg skal gjøre. Men vil heller oppfordre hver og en av dere, til å ta dere en lang gåtur ute, og klarne opp tankene deres. Vi mennesker går som regel rundt med så altfor mange tanker i hodene våres, og det er ikke godt for oss. Stress er en av de nye folkesykdommene, spesielt her i Norge, og stress er så utrolig skadelig for helsa. 

Stress kan gi deg hodepine, manglende matlyst, søvnproblemer, utmattelse, svingende humør, depresjoner, nedsatt immunforsvar, og så altfor mye mer. Stress er roten til veldig mye vondt. Men det positive er at du kan fjerne stresset. 

Så min oppfordring til deg er; senk skuldrene, gå en lang tur ute uten noen distraksjoner, og virkelig ta et dypsøk inn i sjela de, og finn ut hva som faktisk plager deg. Ofte blir du overrasket. 

Slik er det å bo alene!

Nå er det over en måned siden jeg flyttet ut fra bokollektivet, og inn i leilighet alene. Jeg har endelig begynt å vende meg til det å ha et eget sted, og herregud så deilig det er! Forskjellen er mye større enn jeg trodde. Mange av dere har spurt meg hvordan jeg syns det er å bo alene, i forhold til å bo i bokollektiv. Før jeg flyttet var jeg veldig nervøs for at det skulle bli kjedelig eller ensomt. 

Jeg regner med at jeg er langt ifra den eneste som har flyttet ut hjemmefra, eller fra kollektiv som var litt nervøs for å flytte alene. Kanskje skal du flytte ut hjemmefra til høsten, for å studere? Derfor tenkte jeg å skrive litt om hvordan jeg syns det har gått med å flytte på egenhånd. 

Å bo helt alene er mye mer fritt, og man kan velge alt selv. En av de første dagene etter at jeg hadde flyttet for meg selv lagde jeg boller klokken 2 på natten mens jeg hørte på musikk. Og da jeg kunne ha vors og nash til klokken 7 på morgenen på en torsdag. Det var da jeg skjønte akkurat hvor fritt det var å bo for seg selv.

Men det er ikke bare bollebaking og vorspiel som er frynsegoder, det er også disse tingene;

- Jeg kan endelig gå naken midt på dagen, uten å være redd for at noen skal komme hjem (gikk forresten ikke naken rundt i kollektivet any time of the day)

- Jeg kan endelig ha venninner og familie på besøk, og de kan sove over noen dager uten at det er noe stress

- Jeg slipper å planlegge eller spørre andre om lov hvis jeg skal ha vorspiel eller venner på besøk

- Man kan snakke i telefonen uten å være redd for at noen andre hører på

- Jeg kan bestemme alt interiør selv. Og ikke bare på rommet mitt. Men også i stua, på badet og kjøkkenet. Mye mer inspirerende for bloggen da vettu! 

- Man slipper å tenke på at de andre i kollektivet hører deg mens du gjør litt mer private ting, if you know what I mean ;-)

- Kan høre på høy musikk (så lenge det ikke er altfor høyt, men høyere enn bare på pc)

- Jeg slipper å se andres rot og middagsrester fra tre dager siden

- God plass i kjøleskapet, og man kan lage middag i ro og fred, uten å tenke på at det er tre andre som gjerne også vil lage middag.

- Jeg kan bestemme alt selv. Rett og slett!

- Du bestemmer når det skal være stille i hjemmet. Dette er alfa omega i min jobb, og for de som har studier/hjemmekontor! 

- Man har mye bedre plass til alle ting man eier

Så ja, folkens. Det er mange positive sider med å bo helt alene. Det er selvfølgelig også noen ulemper med det; det er mye dyrere, kan bli ensomt iblant hvis man ikke er flink til å være sosial, man må være flink til å rydde og vaske siden ingen andre gjør det for deg, og blir man redd etter å ha sett en skrekkfilm er det ingen som kan passe på deg. 

Noen andre ting du bør tenke på hvis du skal flytte helt for deg selv, er at det bør være sentralt, så det er lett å komme seg til og fra venner. Sosialt liv har mye å si når man bor alene. For overgangen fra å bo med familie eller i kollektiv, kan fort blir stor! Du bør også være obs på at du har hele ansvaret for at strømregninger, internettleie, husleie, osv blir betalt. Har du allerede bodd i kollektiv er du nok vandt med det, men flytter du ut hjemmefra kan det fort bli mange nye utgifter du ikke hadde regnet med. 

Men ellers er det ganske så fantastisk å bo for seg selv. Jeg føler meg mye mer voksen og selvstendig etter at jeg flyttet ut fra kollektivet. Jeg føler også at jeg mestrer bloggjobben mye bedre, og at jeg har blitt mer rutinert. Stor tommel opp for det!

Håper dette innlegget hjalp deg som lurer på om du skal flytte for deg selv. Lurer du på hvordan jeg syns det var å bo i kollektiv kan du lese innlegget jeg har skrevet om det HER. Hvis det er noe som helst du lurer på angående det å bo for seg selv eller i kollektiv, er det bare å spørre i kommentarfeltet, så skal jeg svare så godt jeg kan :-)

Hvordan komme over en ekskjæreste

I mitt liv har jeg vært i forskjellige forhold med gutter. Et som varte lenge og ble til et samboerskap, og noen litt kortere. Noen av gangene har jeg vært den som gjorde det slutt, og andre ganger har jeg blitt dumpa. Å gå igjennom et brudd kan ofte være veldig tungt. Man kan ligge inne i senga i flere dager, og føle at verden går under. Men, etterhvert blir ting faktisk bedre. Tro det eller ei! 

Nå er ikke jeg noe samlivsekspert, men jeg har litt erfaring når det kommer til forhold. Både min egen erfaring, og igjennom venninner som har snakket mye med meg når de har gått igjennom et brudd. Derfor vil jeg skrive et innlegg for å gjøre bruddet litt lettere for deg.

 

Ikke drøm deg bort i de positive minnene
- Veldig ofte husker man ting som bedre enn det de faktisk var. Spesielt hvis man er midt i en kjærlighetssorg. Da blar man gjerne igjennom alle bildene på telefonen, man har tatt med eksen, og mimrer på alle de gode stundene. Man blir enda mer trist, og tenker at man aldri kan ha det så bra med noen, som man hadde det med den personen. Men, var egentlig de stundene så bra som du husker de? Kanskje kranglet dere mye, kanskje han løy til deg, var utro, var respektløs mot deg? Prøv å komme deg ut av boblen der du husker alt som perfekt. For hvis du spør meg, så er det som regel alltid en grunn til at forhold tar slutt. Og hvis forholdet hadde vært så bra som du husker det, hvorfor ble det da slutt?

Skriv ned en liste med alle de negative tingene i forholdet deres og grunner til hvorfor det ble slutt. Hver gang du havner i den tankegangen om at forholdet deres var perfekt, ser du på den listen. 

 

Ikke send han meldinger på fylla
- Klokken nærmer seg tre på natten, du er på byen og er ganske full. Plutselig får du den gode idèen at du skal sende han en melding eller ringe han, for å enten prøve å få han tilbake, eller fordi du skal kjefte på han. Det er så kleint dagen derpå da du våkner opp og skjønner at du har ringt opp eksen 34 ganger på fylla, og han ikke har svart en eneste gang. Mitt tips til deg; slett nummeret hans før du drar ut på byen!

 

Få en hobby
- Når man er i et forhold bruker man gjerne veldig mye tid sammen, og man sender gjerne hverandre mye meldinger. Når det da blir slutt, har man plutselig masse ekstra tid i hverdagen. Derfor anbefaler jeg deg å finne en ny hobby, for å dekke denne tiden. Har du for mye tid til overs kan du fort kjede deg, og bruke mye tid på å savne eksen. Da det ble slutt mellom meg og ekssamboeren min i oktober, valgte jeg å legge all min tid i blogg, trening og venner. Og det er jeg så utrolig glad for i dag at jeg gjorde. 



 Det er ok å gråte!
- Når det har blitt slutt, er det helt ok å gråte. Desto tidligere du får all gråtingen ut av systemet, desto fortere går kjærlighetssorgen over. Dra på butikken og kjøp en svær boks med is, masse godteri, og sett på den tristeste kjærlighetsfilmen du kan finne. Gråt til du blir hes og tom for tårer. 

  

Vær med venner
- Denne går litt hånd i hånd med å få seg en hobby. Når det blir slutt i et forhold er det veldig viktig å være sosial, så du ikke føler deg veldig ensom. For desto mer ensom du føler deg, desto vanskeligere blir det å komme over eksen. Og ikke minst. Snakk med venninnene dine om hvordan du føler deg. Ring de, eller be de hjem til deg og virkelig snakk om følelsene dine. Det hjelper så utrolig mye å snakke om ting, og før du vet ordet av det føles ting så mye lettere. Det er ikke uten grunn at jeg nesten kaller Nora for psykologen min, haha! Hver gang det alltid har skjedd noe i livet mitt, er hun den jeg går til. Og gud så utrolig mye det hjelper å snakke med henne! 

 

Ikke stalk han på facebook
- Jenter.. Bare innrøm det. Vi har alle gjort det. Men det å søke han opp på facebook og instagram, ender aldri godt. Det er ikke noe gøy å se at han er ute med venner og har det bra, mens du fortsatt ligger hjemme og gråter. 

 

Ta deg en tur på byen, og se på "menyen"
- Når man har vært i et forhold en god stund, glemmer man fort de andre kjekkasene som finnes der ute. Man tenker ofte "ah, jeg kommer aldri til å finne en så bra gutt igjen". Men der tar du feil! Nå er kanskje ikke byen stedet å finne din neste kjæreste. Men du får i alle fall sett litt på hva som finnes der ute, og åpnet øynene for at det finnes noe bedre enn den dusten som dumpet deg! 

   

Hvem er du?
- Når man har vært i et forhold over lengre tid, er det viktig å finne ut av hvem man selv er. Hvem er du uten eksen din? Hva har du lyst til å gjøre med fremtiden din? Prøv å virkelig finn deg selv, før du kaster deg inn i et nytt forhold. 

 

Til slutt. Vær tålmodig, og la sårene gro. Forstå at ting kan ta tid. Men husk, det går alltid over til slutt :-) Håper disse tipsene kan hjelpe deg ut av kjærlighetssorgen. Del gjerne dine historier i kommentarfeltet hvis du vil, så kan jeg prøve å gi deg litt tips om du trenger! ♥

Å være et forbilde

I går fikk jeg en melding av en ung leser, som virkelig gjorde et inntrykk på meg. Meldingen kom fra en jente på 14 år, som ville takke meg. Hvorfor? For noen måneder siden la jeg ut en video der jeg snakket om farene ved overvekt og høyt innhold av sukker. Jeg oppfordret alle til å teste ut 30 dager uten sukker, hvor man kuttet ut godteri og brus. Det var på ingen måte en ekstrem slankekur, men heller en wake up call som gjorde at mange forstod hvor mye alt dette sukkeret ødela helsen dems. 

Denne jenta som kontaktet meg hadde lenge vært misfornøyd med sin egen kropp, og "glemte" ofte badetøyet hjemme så hun ikke trengte å være med på svømming. Hun og mange av leserne mine, var med på 30 dager uten sukker utfordringen min, og hun har allerede gått ned 8 kilo siden utfordringen startet. Hun er endelig fornøyd med sin egen kropp, blir mer enn gjerne med på svømming med venninnene sine fordi hun nå tørr å vise seg i bikini, og har ikke lengre et sug etter søtsaker. 

Jeg har fått utallige meldinger fra andre lesere, som også har vært med på utfordringen. Som er evig takknemlige for at jeg inspirerte de til å bli med. Ikke bare fordi de har gått ned i vekt, men også fordi at det å kutte ut alt det unødvendige sukkeret har gitt dem mye mer energi og overskudd i hverdagen.

Det er når man får slike meldinger, at man skjønner virkeligheten av ordet "forbilde". 

For ja, tro det eller ei. Men for mange av de som leser bloggen min, er jeg et forbilde. Ikke bare innen trening og kosthold, men også fordi jeg tørr å åpne meg og skrive om andre ting. Selv om det har til tider vært vanskelig for meg å være åpen om mine egne psykiske problemer, har jeg alltid tenkt at det å være åpen om slikt kan hjelpe andre som sliter med det samme. 

Jeg ønsker at bloggen min skal være et fristed for alle mennesker. Et sted hvor man føler seg godtatt for den man er, og et sted man finner inspirasjon. Et sted man kan klikke seg inn og lese blogginnlegg, drømme seg bort i sminketips og treningsvideoer, mens man glemmer alt det vonde som skjer i verden. Glemme at man blir mobbet på skolen, glemme at foreldrene går igjennom en skilsmisse, glemme at man har kranglet med bestevenninna si, glemme at man ikke har råd til like dyr veske som de andre jentene på skolen, glemme at gutten man liker nettopp dumpet deg, glemme at man er syk. Glemme alle problemer man har. 

Så når jeg får spørsmål om hvorfor jeg elsker å jobbe som blogger. Er svaret enkelt, fordi jeg elsker å gi leserne mine et fristed. 

Sminkefritt blad gir meg dårlig selvtillit

Helt siden jeg var 16-17 år har jeg slitt med dårlig hud. Jeg har hatt mye kviser, og når man i en alder av 22 år fortsatt sliter med kviser, blir sminke en fantastisk løsning. For meg har alltid sminke gjort at huden min kunne se normal ut. Og på grunn av sminke har aldri den dårlige huden gått utover selvtilliten min. Når jeg ser igjennom magasiner og blogger, der mennesker har perfekt hud, vet jeg at det ligger mye sminke og retusjering bak bildene. For ingen har vel helt perfekt hud, har de?

Vel.. Da jeg så den nye utgaven av Det Nye, der Jenny Skavlan poserer så fint og sminkefritt, med plettfri hud og nydelige fyldige bryn, kjente jeg at selvtilliten fikk en dump. Det at Det Nye går for et sminkefritt blad er en fin tanke i seg selv. Jeg er for at man skal være komfortabel i egen kropp. Jeg skulle selv ønske at jeg var mer komfortabel med min dårlige hud. Men når Det Nye bruker Jenny Skavlan som ser like smashing ut uten sminke, for å fronte en sminkefri kampanje, blir jeg sint. 

Jeg blir sint fordi de viser en perfekt jente på forsiden av et magasin. Som viser at man skal se like smashing ut uten sminke. Og jeg blir sint fordi at vi jentene som føler oss bedre med sminke, enn uten sminke, blir tråkket på. Plutselig skal alt være så naturlig og fresht. Men hva med oss med masse kviser da? Som ikke har like fin hud som jentene i Det Nye bladet. Som ikke har fyldige og fine øyenbryn som Jenny Skavlan. Skal ikke vi føle oss fine med sminke? 

Det jeg føler at den nyeste utgaven av Det Nye sier, er at man ikke er pen dersom man bruker sminke. Det Nye har lagt ut en video av Gitte Witt der hun tar av seg sminken, og forteller at hun aldri har syntes at jenter med mye sminke er vakre. Så for oss som sitter her med dårlig hud, og som liker å sminke oss sånn at den dårlige huden ser normal ut, kan ikke føle oss vakre. 

Jeg syns at man skal føle seg vakker uten sminke. Men man skal også kunne føle seg vakker med sminke, og ikke føle at det er en skam å bruke sminke. Å bruke sminke handler om å tørre og vise seg frem, uten å måtte bli usikker på seg selv fordi man har litt dårligere hud enn de andre jentene i klassen. 

Jeg stemmer nei til usminket magasin. Det gir hverken meg eller unge jenter noe bedre selvtillit, av å se usminkede kjendiser med plettfri hud  på forsiden av et magasin. 

Gå tilbake til en eks?

Når det kommer til forhold har jeg prøvd og feilet veldig mye. Det er et ordtak som sier "man skal kysse mange frosker, før man finner sin prins", og jeg har møtt mange frosker. Etter at man har kysset mange frosker mister man til slutt håpet på å finne seg en prins, og mange ganger går man tilbake til en gammel frosk. Jeg har selv gått tilbake til ekser mange ganger. Gjerne lenge etter det ble slutt. Men til slutt har jeg alltid måttet bittert innse, at han var fortsatt en frosk. 

I dette innlegget har jeg lyst til å dele erfaringer jeg har ved å gå tilbake til ekser, og snakke med dere om hvorfor så mange går tilbake til sine ekser. 

Slik som det ofte har vært i min situasjon er at når det blir slutt med noen, så har man som regel kjærlighetssorg en stund etter bruddet. Man vil bare sitte inne hele tiden og gråte, og man ser ikke noe lys i tunnelen. Når man endelig kommer over den verste "gråte-fasen", og man prøver å komme seg videre ved enten å lage en Tinder profil eller dra på byen og se etter kjekke gutter. Etter å ha sveipet til venstre på 329 gutter, og bare noen få til høyre der man fikk match, der samtalene var så utrolig kleine og man hadde null kjemi.Til slutt finner du en gutt som du får litt kjemi med, som du drar på en date med. Men daten blir superklein, fordi man har ingenting å snakke om, og hele tiden sitter man bare å tenker "hvorfor kunne ikke du bare hatt de gode sidene til eksen min?". Etter et par kleine dater med gutter blir man ganske drittlei.

Man revurderer veldig fort om man vil gå tilbake til eksen, fordi det var så enkelt å snakke sammen, og man hadde så god kjemi. Så da glemmer man alle kranglene man hadde i forholdet, og grunnene til hvorfor det ble slutt.  Man begynner å mimre tilbake til alle de gode stundene man hadde med eksen. Og vips før du vet ordet av det har du begynt å treffe eksen igjen. Dere har det godt den første stunden, og man er overbevist om at det skal bli bedre denne gangen. Man tenker hele tiden at det er så deilig å slippe hele den kleine bli kjent fasen, man må igjennom på dater, og at man kan gå rett tilbake til kveldskos forran tv'en i armkroken hans.

Etter et par uker begynner de gamle problemene man hadde i forholdet, å komme tilbake. Man begynner ofte å krangle om samme ting som man gjorde før. Slet en av dere med sjalu? Da kan du banne på at den personen fortsatt sliter med sjalusi. Så de samme kranglene om hvem man har vært sammen med før, eller hvem man har på snapchat kommer tilbake. Var den ene i forholdet utro? Da er allerede tilliten brutt, og man kommer alltid til å være redd for at personen skal være utro igjen. Ble det slutt fordi han ikke ga deg nok oppmerksomhet? Hvorfor skal man tro at fordi man blir sammen igjen, så kommer han til å droppe kompisene sine og sende deg søte sms'er hele tiden? Etterhvert skjønner man at selv om man hadde en pause fra hverandre, så har man for store problemer til å bli sammen igjen.

Så, hvordan skal man unngå å gå tilbake til en frosk? 

Vi kvinner har en innebygd ting som gjør at vi glemmer hvor vondt ting egentlig var. Det er en grunn til at man klarer å gå igjennom fødsler. Derfor glemmer man ofte hvor vondt det var når det ble slutt, og hvor vondt man hadde det når man kranglet. 

Dette kommer sikkert til å høres litt rart ut for mange, men det har hjulpet meg veldig. Hver gang det har blitt slutt mellom meg og ekser, har jeg alltid skrevet ned hvorfor i en dagbok. Noen ganger har jeg også laget en video der jeg snakker til min fremtidige selv, om hvordan bruddet/kranglene føltes, mens det fortsatt var ferskt i minnet. Hver gang jeg har vurdert å gå tilbake til ekser, har jeg sett igjennom hva jeg skrev og videoen, og da har jeg alltid endret mening fort igjen, ikke f*** om jeg skal tilbake til han igjen! Man får en sterk wake up call som drar deg ganske fort ut av mimre-fasen, når man ser en video av seg selv der man gråter og snakker om alle de vonde tingene man har blitt utsatt for.

Så da sitter man der midt i mellom det ene og det andre. Man vil ikke gå tilbake til eksen, men samtidig vil man ikke være alene, og siden man allerede har vært på et par litt for kleine tinder dater, får man litt panikk om hva man skal gjøre. Man begynner å se for seg alle kveldene man må sitte alene og se på Netflix. Man blir usikker på seg selv, fordi man ikke lengre får høre av sin eks av man er nydelig og fantastisk. 

Hvordan unngår man å føle seg alene? Og hvordan føler man seg nydelig og fantastisk igjen? 

Etter et brudd er man nødt til å jobbe hardt med seg selv. Man må virkelig ta seg selv i nakkeskinnet og bygge selv opp igjen. La deg selv få virkelig gråte ut når du selv vil. Kjøp deg en svær bøtte med iskrem, se en trist kjærlighetsfilm, og gråt. Gråt til du er helt tom, og har fått det helt ute av systemet. Når du er ferdig med gråte-fasen bør du finne en ny hobby, som kan fylle tiden din. Begynn å treff venninner oftere, så du slipper å føle deg ensom. Og det som er sykt, er at før du vet ordet av det, er du helt over eksen din, og man klarer å ha det bra med seg selv på egenhånd.

Til slutt vil jeg bare si at om du fortsatt å vurderer og gå tilbake til eksen. Tenk noen flere dager, før du gjør det. Det kan i noen få tilfeller ordne seg mellom to personer, og man kan komme over alle problemene man hadde. Men av egen erfaring, og hva venninner har opplevd, så er det som alltid en grunn til at det ble slutt.

 -

Har du gått tilbake til en eks noengang? 

10 Grunner til å dumpe han!

Når man nettopp har begynt å date noen så er det alltid noen ting som gjør at man tenker "this is the one" eller "han her må dumpes!". Det kan være at dere har helt like meninger om et tema, og det gjør at man blir skikkelig interessert i personen. Eller personen det kan være at personen skryter så mye av sin egen lønning, at man blir helt kvalm. Jeg tror vi alle har noen dealbreakers som gjør at en gutt blir helt uinteressant, uansett hvor kjekk eller hyggelig han er.

Personlig har jeg en del dealbreakers, og de skal jeg dele med dere nå! Fortell meg gjerne dine dealbreakers i kommentarfeltet. PS; Alle eksemplene er hentet fra tidligere erfaringer, å herregud.



Dårlig hygiene / Han barberer seg ikke
- Hvis en gutt lukter skikkelig svett, eller har fett hår, så blir jeg skikkelig kvalm. Er det så vanskelig å ta en dusj? Og mens man er i dusjen, så er det lov å slenge over med en barberhøvel. Dere gutter forventer jo at vi jenter skal være helt nybarberte. Men dere kommer gjerne med lange og svette hår under armene, som man gjerne får pisket klamt inntil skulderen når man holder rundt deg.. For ikke å snakke om hvor udelikat det er med en hel skog nedentil. Altså, hallo..!?

 

Han skryter av hva han tjener
- Det er en ting å snakke om hva man jobber med, eller diskutere økonomi når man har vært sammen en god stund. Men når han sitter på første date og skryter over hvor sjukt mye shpenn han tjener, så blir det litt vel much. Hvis man må bruker penger for å få en jente til å bli forelsket, har man enten en veldig liten en, eller så har man veldig dårlig selvtillit. Og de jentene som kun faller for pengene, er vel ikke akkurat noe keepers de heller.

 

Han bruker lang tid på å svare på meldinger.
- Hvis han alltid er superrask med å svare på meldinger fra andre, når du er med han, og han aldri svarer på dine meldinger, da er det noe som ikke er helt bra. Det er ok å bruke litt tid på å svare på meldinger hvis man er på jobb. Men hvis man gjør det til en vane å alltid svare sent på meldinger, er det nok fordi han følger et av de eldste (og dummeste) sjekketriksene i boka.

 

Joggis
- Å ha på seg joggebukse er noe som tilhører forhold der man har vært sammen en god stund, og man skal slappe av forran tven en fredagskveld. Det tilhører ikke på andre date når man kommer hjem til personen for å spise en middag.

 

Han vil bare feste
- Jeg har selv datet en gutt som alltid kun ville feste. Hver gang vi skulle finne på noe, måtte vi dra på fest. Vi fikk aldri være alene. Det ble så ille at kompisene hans sov over på sofaen hver gang jeg sov over hos han. Sånt fungerer når man er 18 og ikke vil ha noe seriøst, men når man er moden for noe mer, er sånt kjempe turn-off!

 

Han vil ikke bli eksklusiv
- Når man har datet en stund syns jeg at man skal bli eksklusive. Altså, man skal ikke date/rote/flørte med andre. Dette burde vel kanskje være en selvfølge? Vel, tydeligvis ikke for alle. Noen gutter nekter å gitt slipp på singellivet, selv om de gjerne takker ja til en "kjæreste" i ukedagene!

 

Han snakker nedlatende om andre
- Hvis han er "for god" til å handle på H&M fordi det er kun der arbeiderklassen kjøper klær, eller han slenger ut "å herregud for ei dundre" når er jente som er litt over middels stor går forbi, er han helt uinteressant for meg. Det er veldig bra å ha god selvtillit, men når den selvtilliten er bygget opp på å være nedlatende mot andre, da kan ha finne seg en annen jente!

 

Null ambisjoner
- Jeg syns det er veldig bra hvis en gutt har skikkelige ambisjoner for livet sitt, og at han faktisk vil bli noe. Når en gutt gir blanke i livet sitt, og bare tenker #yolo blir det litt for lite ambisiøst for min del!

 

Han snakker om ekser
- At han hele tiden drar opp hvor flink eksen var i senga, eller hvor flink hun var til å lage mat, er ikke akkurat veldig gøy å høre på. Hvis du er så glad i eksen din, kan du ikke være sammen med henne da?

 

Han maser om sex fra første date
- Hvis en gutt maser om sex fra første date, blir han helt uinteressant for meg. Det går vel ann å bli kjent først, eller hva? Og masing er ikke akkurat veldig turn-on heller!

 

 

- Hva er dine dealbreakers?

 

 

Trening = Null depresjoner

Dere som har lest bloggen min en stund vet at jeg slet mye med depresjoner før. Jeg gikk til psykolog og fikk hjelp, og etter det har det gått ganske bra. En gang iblant får jeg tilbakefall, og da kommer jeg inn i et veldig feil tankemønster. Jeg kan sitte i flere timer og bare stirre i veggen, tenke på alle mulige scenarioer av ting, og alt går i surr. I dag har vært en sånn dag. Det begynte med ganske ille mareritt i natt, og det ble ikke noe bedre av at jeg slumret altfor lenge på morgenen i dag, og fikk en seig start på dagen. Det er rart hvor lite som skal til før jeg havner inni dårlige tankemønstre. 

Men heldigvis har jeg lært et ekstremt viktig triks for å snu dagen igjen. Det er et triks som min psykolog lærte meg, og som nesten alltid fungerer for meg. Trikset er å komme seg ut! Enten om man drar på trening, eller tar en kaffe med en venninne, eller stikker på matbutikken, så må man komme seg ut. Ut av rommet som man har sittet inne på hele dagen, og tenkt dårlige tanker. Grunnen til at dette hjelper er fordi at man bryter mønsteret man har fulgt den dagen, og man får hjernen på andre tanker. 

Så i dag da jeg hadde en dårlig dag, stakk jeg en tur på gymmet, og det hjalp så utrolig mye. Det å få tankene på noe annet i en times tid, hjalp veldig. Når jeg er på gymmet løfter jeg alltid tunge vekter, og det er veldig viktig å ha god teknikk, derfor må alt fokuset mitt ligge der. Det gjør at i en time får hjernen min helt fri, og når  jeg er ferdig på trening er jeg full av endorfiner og er glad igjen. Helt fantastisk eller hva? Så til deg som har en dårlig dag, eller en dårlig periode. Kom deg ut! Ikke sitt inne og grav deg inn i et dårlig tankemønster. Tro meg når jeg sier dette. Det blir bare verre jo lengre du stenger deg selv inne. Jeg vet det kan være vanskelig å komme seg ut, og der og da tenker man at det er ingenting i hele verden som hjelper. Men så fort man kommer seg ut og får gjort noe produktivt, hjelper det! ♥


♥ Hva pleier du å gjøre når du har dårlige dager?

Tegnene en voldtektsmann ser etter

For litt siden leste jeg en artikkel med forskjellige tegn voldtektsmenn ser etter. Dette skremte meg veldig! I Norge er det veldig mange voldtekter, og det er kun under 1% av antatte voldtekter som blir dømt for voldtekt, og av de få som blir dømt, er ikke straffen på langt nær så lang som den burde vært. Det som er veldig skummelt er at flertallet av de som blir voldtatt, blir voldtatt av noen de kjenner. Men hva kan man gjøre for å unngå og bli voldtatt?

Først og fremst vil jeg understreke veldig sterkt, at det ikke er den som blir voldtatt, som er skyldig i å bli voldtatt. Det er kun overgriperen sin skyld. Det er noen forhåndsregler man kan følge, for å gjøre det vanskeligere for en overgriper å voldta deg. 

 

Ikke ta imot drinker - Og ikke bli full
- Når du er ute på byen eller på fest, er det mange ting du bør være forsiktig med. Nr 1, er å aldri ta imot en drink, uansett om du får den av en dritkjekk gutt som du har flørtet med den siste halvtimen. Skal du ta imot en drink bør du alltid være med til baren og se at bartenderen lager drinken, og gir den direkte til deg. Tar du imot en drink som en gutt kommer med, kan ha veldig enkelt ha puttet dop i den. 

En annen ting du også burde gjøre som vane er å alltid kjøpe flasker, istedenfor drinker. Hvis du drikker fra en flaske er det mye lettere å holde tommelen over toppen av flasken når du ikke drikker, sånn at ingen får puttet noe oppi drinken din mens du ser en annen vei. Aldri la drinken din stå igjen på bordet mens du henter noe eller skal på do. Det å putte dop i drinken til noen er ekstremt mye mer vanlig enn man tror, så man må faktisk være litt paranoid når det kommer til dette.

Hvis en gutt får dopet deg ned, er det ekstremt lett for han å få deg med inn i en taxi, hjem til seg selv og voldta deg. Eller han kan dra deg med inn på doen på utestedet, eller i en bakgate rett ved utestedet. Mulighetene er mange, og derfor er det viktig å heller ikke bli for full på byen, sånn at man har full kontroll over seg selv. 

 

 

Alltid dra på byen / fest med venninner som du stoler på
- Hvis du skulle være så uheldig at du blir litt for full, eller noen putter noe i drinken din. Er det viktig at du har venninner rundt deg som passer på deg. Jeg har selv blitt full på fest før, og jeg har alltid hatt veldig gode venninner som har passet på meg, og fått meg trygt hjem til meg selv. Men tenk om jeg hadde dratt på byen med venninner som hadde stukket så fort de fant seg en kjekk gutt? Så står du der helt alene, full eller dopa. Da er det veldig enkelt for en gutt å dra deg med inn på doen eller ut i en bakgate. 

 

 

Ikke gå på do alene!
- Når du er på fest eller på byen, bør du aldri gå på do alene. Vi som er jenter er heldigvis veldig flinke til å gå sammen. Men vær veldig obs på dette! Det er veldig enkelt for en gutt å dra deg med inn på doen og voldta deg.

 

Ikke bli med på nach
- Etter en god kveld på byen er det alltid mange som drar på nach, for å fortsette festen. Guttene som har nachspielet kommer med drinker, og det er god stemning. Plutselig føler du deg veldig trøtt, og det neste som skjer er at du våkner opp naken i senga til en gutt dagen derpå. Hva har skjedd? Mest sannsynlig har guttene puttet voldtektsdop i drinkene de kom med, og det har gjort at du har blitt bevisstløs, og de har kunnet gjort akkurat hva de vil med deg. Plutselig var ikke de hyggelige og ordentlige guttene, så "good guys" allikevel.

 

 

Aldri gå alene!
- Dette punktet gjelder uansett om du har vært på byen eller ikke. Når det kommer til overfallsvoldtekter, har mesteparten av dem skjedd når en jente har gått alene. Går du alene på kvelden, gjerne mens du fikler med mobilen eller leter nede i vesken for å finne nøklene, er det veldig lett for en overgriper å overfalle deg. 

 

 

Alltid ha med voldtekstspray og alarm.
- Uansett om du har vært på byen, eller om du skal på et møte, bør du alltid ha en overfallsalarm og spray i vesken. Gjør det til en vane at du alltid har den lett tilgjengelig, med at du enten holder den i hånda eller har den i jakkelomma. Du vet aldri når noen angriper deg. Det er ikke lengre enn et par uker siden en jente holdt på å angripe meg midt på lyse dagen i Oslo sentrum. Da skulle jeg ønske at jeg hadde hatt sprayen, i tilfelle hun hadde begynt å slå meg. 

Clas Ohlson har en to-i-en alarm, som både sprayer og piper. Så hvis noen angriper deg og du får sprayet de i øynene, piper alarmen også sånn at andre rundt deg kan høre det, og hjelpe deg. Alarmen finner du HER

 

Med kjole og fletter er man mer utsatt
- En annen ting som voldtektsmenn ser etter er hvordan man er kledd. Har man på seg skjørt eller kjole, er det lettere for voldtektsmannen å voldta. Har man på seg en stram lang jeans, må voldtektsmannen jobbe mer for å få av buksa, og det blir større sjanse for at du klarer å komme deg unna. Har du i tillegg håret i en hestehale eller fletter,  som er lettere å ta tak i, enn hva løst eller kort hår er, blir det lettere for overgriperen å holde tak i deg. Selvfølgelig burde det ikke være slik at man ikke kan gå med kjole og hestehale, fordi man er redd for å bli voldtatt. Men det er noe som man burde huske på. 

 

 

Til slutt. Hva gjør du hvis du blir voldtatt? Det viktigste du kan gjøre er å dra rett til politiet for å legge inn en anmeldelse, og til en helsestasjon/legesenter for å sikre bevis. Der kan de samle viktige bevis, for at personen som har voldtatt deg kan bli dømt. Det at en person blir dømt for voldtekt, er ekstremt viktig for å forebygge at personen gjør det flere ganger. Har denne personen blitt beskyldt for voldtekt av flere personer, er det også større sjanse for at han blir dømt. 

 

 

 

Håper disse rådene kan hjelpe deg! Har du noen flere råd, eller erfaringer du vil dele, er du hjertelig velkommen til å dele det i kommentarfeltet. 

10 Tegn på at han er en player!

I dagens samfunn er det veldig vanskelig å finne en bra gutt. Det er veldig mange ulv i fåreklær der ute, og vi jenter faller for det gang på gang. Jeg har selv datet gutter som jeg har blitt kjempe forelsket i, og etter en stund forstått at de kun er playere som vil bruke meg. Etter å ha brent meg et par ganger for mye, har jeg lært noen ting man alltid burde se etter når man dater en gutt. Ting som avslører at han er en player. Nå skal man selvfølgelig ikke dra alle gutter under en kam, men hvis du kjenner deg igjen i flere av punktene under bør du se på det som et varselstegn! 




Han har mange jentevenninner
- Hvis en gutt har jentevenninner er det to grunner til det. Han har enten hatt sex med de, eller han ønsker å ha sex med de. Gutter er som regel aldri interessert i å kun være venner, så vær obs på det hvis gutten du dater har mange jentevenninner! 

 

 Han er sykelig opptatt av seg selv
- Hvis han ikke kan gå forbi et speil uten å flexe eller fikse på håret sitt, eller han tar 100 selfier hver dag, er han mest sannsynligvis mer opptatt av seg selv, enn deg. 

 

Han bruker lang tid på å svare på meldinger
- Dette er player tegn nr 1. Hvis en gutt bruker lang tid på å svare deg på meldinger, er det fordi han vil at du skal bli mer interessert i han. Bruker han lang tid på å svare på en melding, går du rundt og tenker "hvorfor svarer han meg ikke?", "er han ikke interessert?", "er han med en annen jente?", osv. Og når han endelig svarer blir du overlykkelig, for da er han som regel superkoselig. Grunnen til at de vil at du skal gå rundt og tenke på de, er fordi at da blir du mye mer interessert i de, uten at de trenger å jobbe for det. Så jenter, hvis du sender en melding til gutten du er interessert i på facebook, og han logger på, men ikke svarer. Da er han en player. Nesten ingen er så opptatte til at de må bruke 5 timer på å svare på en enkel melding. 

 

Han ber deg komme til han etter kl 23
- Hvis en gutt ber deg komme hjem til han etter klokken 23, er han mest sannsynligvis ute etter kun en ting. Det er greit å komme hjem til han sent på kvelden en eller to ganger, men hvis dette blir til en typisk ting han gjør, så er han bare ute etter sex.

 

Han nekter å bli facebook official
Dere har datet en stund, og ting er ganske seriøst mellom dere. Du har lyst til å ta ting til det neste nivået. Men hver gang du prøver å snakke om forhold så gjør han alt for å komme inn på et nytt samtaleemne. Hvis du skulle være så "heldig"  å bli sammen med han, så kommer han alltid med unnskyldninger for å unngå og bli sammen på facebook. "Jeg skjønner ikke vitsen med å skrive det på facebook", "er ikke så fan av facebook egentlig", osv. Grunnen til at han nekter å bli sammen med deg på facebook er fordi at han vil holde mulighetene sine åpne. Hvis jenter ser at han er sammen med noen på facebook, så holder de seg som regel unna. Ergo, vil han ikke bli facebook official, er det fordi han liker å flørte med andre jenter. 

 

Han lyver om småting
Hvis en gutt lyver til deg om masse småting som "jeg er halvt finsk", "jeg er allergisk mot pærer", osv, så er det mest sannsynlig for å lære seg å kunne lyve til deg. Hvis han vet hvordan han skal lyve til deg om småting, er det lettere når de store tingene kommer.  Og ikke tro på han når han sier at han kun jugde om småting for å virke mer interessant, fordi han ville være like interessant som deg. Det er bare piss! En løgn er en løgn, og hvis en gutt bryter tilliten din, bør du virkelig overveie om du fortsatt vil være sammen med han. 

 

Han maser om sex fra dag 1.
- Hvis en gutt ikke er villig til å vente med å ha sex, til du er klar, så er han mest sannsynligvis en player, og egentlig ikke interessert i deg. 

 

Han har fortsatt Tinder
- Dere har holdt på i noen måneder, og ting begynner å bli mer seriøst. Men han har fortsatt Tinder. Hvorfor? Mest sannsynligvis er ikke du den eneste han dater. Hvis en gutt fortsatt har Tinder etter dere har holdt på i flere måneder, er det fordi han flørter med andre jenter. Han liker å holde mulighetene sine åpne, og så fort han finner noen som er "bedre" enn deg, dumper han deg. 

 

Han kommer aldri hjem til deg
-  Playere er late. De gidder som regel aldri å komme hjem til deg, for da må de faktisk gjøre noe selv. Som regel spør de alltid om du kan komme hjem til de. Og kommer alltid med unnskyldninger hvis du spør om de kan komme hjem til deg. 

 

Han blir hysterisk hvis du ser på telefonen hans
Man skal selvfølgelig ikke snoke på hverandres telefoner, fordi det er veldig privat. Men hvis han ikke engang tørr å google en ting på telefonen sin forran deg, er det mest sannsynligvis fordi han er redd for å få melding av en jente mens du ser på.  

 

 

Så jenter! Hva gjør man hvis han er en player? Man sier snakkes! Og finner seg en ekte mann, som faktisk kommer til å behandle deg med respekt, og som fortjener deg!

Klarer du det?

Har dere hatt en bra helg? Jeg har tatt det veldig med ro i helgen, og jeg er veldig klar for en ny uke. Den siste tiden har jeg vært skikkelig negativ og deppa, men nå er det virkelig på tide å komme seg ut av den tåken. Jeg må virkelig slutte å la andres handlinger gjøre meg trist. Hva andre mennesker gjør, har man ingen makt over. Det eneste man kan gjøre er å bestemme hvordan man selv vil håndtere det. Så denne uken skal jeg prøve å virkelig tenke positivt, og ikke klage så mye.Livet er så altfor kort, og hvorfor skal jeg bruke opp den tiden jeg har på å være trist?

Jeg tror vi mennesker er altfor glad i å klage. Det er så mye lettere å være sur og lei seg, enn å ta seg selv i nakkeskinnet og faktisk slutte å sutre. Vi må sette mer pris på hva vi har. Det jeg prøver på en litt rotete måte å si, er at vi må slutte å klage så mye! Hvis det er noe i livet ditt du ikke liker, gjør noe med det, eller lær å like det. 

Denne uken gir jeg dere en utfordring. Prøv å gå en hel uke der dere ikke klager over noe, og kun tenker positivt. Se hvordan det forandrer livet deres. Lykke til ♥ 

Tar du utfordringen?

Trenger en pause..

På lørdagen skjedde det en hendelse, som rammet meg ganske hardt. Av sikkerhetsmessige årsaker tørr jeg faktisk ikke å skrive hva som skjedde. Men det har satt en stuck i meg, og jeg kjenner at det har gjort meg redd. Redd for å gå på gata, redd for å se på telefonen, redd for å være hjemme, redd for å forstå realiteten av hva som skjedde. 

Men på en syk måte er jeg glad for at det som skjedde, skjedde. For selv om det gjorde meg livredd, har jeg endelig fått opp øynene. De folkene man har rundt seg er ikke alltid som man tror. Det finnes så mange syke mennesker der ute, og ofte er de aller nærmest deg. Jeg har mest lyst til å sette meg på et fly og dra langt unna. Komme meg bort fra alt. Men det er ikke noe løsning. Akkurat nå vet jeg ikke hva som er løsningen. Men jeg trenger en time-out. Koble meg vekk fra verden et par dager. Se alle episodene av favorittserien min, spise altfor mye drittmat, og gi ganske faen. 

Så ja. Håper dere forstår at jeg trenger et par dager for meg selv, for å komme meg på beina igjen. Kommer til å blogge så fort jeg klarer igjen. Men akkurat nå trenger jeg å være litt for meg selv. 

Litt bilder av dagens antrekk ♥









En ny start..

Det siste året har vært kaotisk. Jeg ser sett så mye, jeg har gjort så mye, jeg har blitt kjent med så mange. Jeg har vokst så ekstremt mye som person. Det siste året har jeg vært i seks forskjellige land, bodd tre forskjellige steder, vært inn og ut av et langvarig forhold, jobbet ekstremt mye som har gjort at jeg har signert med både Nordic Screens og Nettavisen. 

Endelig begynner ting å roe seg ned. Jeg føler at jeg endelig kan slappe av i skuldrene mine, og konsentrere meg om hva som er viktigst for meg. Jobb, familie og venner. Men aller mest. Meg selv. Midt oppi all reisingen, flyttingen og kaoset i mitt privatliv, har jeg mistet meg selv. Jeg har måttet takle ting på det private som har vært tungt, og til tider ekstremt vanskelig å komme seg ut av. 

Nå er det på tide at jeg finner meg selv igjen. At jeg tar tid til å kun være meg. Ikke bry med om hva noen tenker hvis jeg gjør det ene eller det andre. Kun gjøre hva jeg vil gjøre. Rett og slett en liten egotrip. La andre sine problemer være dems problemer, og ikke mine.

Herregud, jeg er kun 22 år! Hvorfor stresser jeg så mye? Det er ikke akkurat sånn at jeg må finne meg en ektemann, få barn og en vanlig jobb med det første. Jeg har god tid på meg. Og den tiden skal jeg bruke til akkurat det jeg vil. Selv om det er slitsomt å reise mye, har jeg lyst til å se mer av verden. Jeg har kun fått en liten smakebit, og jeg vil ha mer. 

Mange av mine beste minner er fra utlandsreiser, og flere skal det bli!

Slik er det å bo i bokollektiv!

I midten av oktober i fjor, flyttet jeg inn i et bokollektiv. Siden den gang har jeg fått mange spørsmål av dere, om hvordan det er å bo i kollektiv. Jeg må ærlig innrømme at jeg var veldig skeptisk til å flytte inn i kollektiv, og hadde jeg hatt en annen mulighet hadde jeg nok flyttet for meg selv. Men, det er jeg glad for at jeg ikke gjorde! Å bo i kollektiv har vært så mye bedre enn jeg noensinne trodde at det kom til å bli. 

Det er sikkert mange av dere som har tenkt til å flytte ut snart, for å studere eller jobbe. Kanskje er du drittlei av å bo hjemme hos mor og far? Jeg flyttet for meg selv for første gang da jeg var 18 år. Da bodde jeg i Bærum, i en hybel alene. Overgangen fra å bo med en familie, til å bo helt alene, var veldig stor. Ikke noe jeg var klar for. Det ble fort veldig ensomt, og ganske skummelt om kveldene.

Men å bo i kollektiv er helt annerledes. Her bor jeg med tre andre jenter, som er veldig hyggelig og oppegående. De er også veldig rolige, så det er ikke full fest hver helg. Nå er det jo veldig forskjellig hvordan det er fra kollektiv til kollektiv. Man kan være heldig sånn som jeg har vært, eller man kan være veldig uheldig og havne i et kollektiv hvor folk fester 24/7 og aldri rydder opp etter seg. 

Men jeg kan jo fortelle litt om hvordan det er i det kollektivet jeg bor i. Dette er det som er det mest "vanlige" blant kollektiv, og er likt med de fleste kollektiv der ute. Vi har hvert vårt eget soverom. Det blir litt alà jenterommet hjemme hos mor og far. Der man har både soverom, garderobe, kontor, osv i ett. Vi har bad, gang, kjøkken og stue sammen som vi deler. Det kan bli litt folksomt til tider på kjøkkenet, men heldigvis er vi flinke til å ta hensyn til hverandre. Så man trenger aldri å vente lenge før man kan lage seg mat. Det samme gjelder på badet. 

Vi har også vaskeliste. Så hver helg bytter vi på å vaske i hele leiligheten (med unntak av privatrommene). Ellers er alle veldig flinke til å rydde og vaske opp etter seg. Noe som er ekstremt viktig når man bor i kollektiv. For da bor man veldig tett sammen, og det kan fort bli rotete og møkkete hvis folk ikke rydder opp etter seg.

Når det kommer til den sosiale delen er kollektiv veldig greit. Da kan man velge selv om man vil være med de andre, ute i fellesområdene, eller om man vil være alene på sitt eget rom. Man får jo selvfølgelig veldig lite privatliv, og man er sjeldent alene hjemme. Men man slipper også å føle seg ensom, og man føler seg mer trygg når man har mennesker rundt seg.

Grunnen til at veldig mange flytter inn i kollektiv er fordi at det er billig. Er man student, eller man sparer til å kjøpe en egen leilighet, kan kollektiv være en god løsning. Selv sparer jeg til å kjøpe leilighet, og da er det å bo billig i kollektiv veldig kjekt, da man er nødt til å ha veldig mye i egenkapital for å kjøpe leilighet. 

 

Til slutt vil jeg gi deg som tenker på å flytte inn i kollektiv noen tips, til hva du bør tenke på når du flytter inn i kollektiv. Og et par ting du bør bli enig med de du bor med når dere flytter sammen.

- Møt alle som bor i kollektivet og snakk ordentlig med de, før du bestemmer deg for å flytte inn. Det er viktig å vite at man kommer overens med menneskene man skal bo med.

- Pass på at kollektivet bruker "vaskelista". Altså at folk har faste helger/ukedager der man vasker leiligheten.

- Forhør deg med de du flytter inn med hvor ofte de fester og har venner på besøk. Liker du ikke å feste, er det kanskje ikke optimalt å flytte inn i et kollektiv der folk fester hver helg.

- Bo med folk på din egen alder, og gjerne også som er av samme kjønn. Da kommer man lettere overens, og man slipper å være redd for at det skal oppstår noe uønsket romantikk, hehe!

- Bli enige om hvilke ting som man kjøper inn felles, og hvilke ting man kjøper inn kun til seg selv. For eksempel zalo, håndsåpe, oppvaskebørste, sukker, mel, osv. 

Ellers ønsker jeg deg lykke til med å flytte ut hjemmefra. Kollektiv er virkelig en genial løsning når man flytter hjemmefra. Da bor man billig og overgangen blir ikke så stor. Bare å spørre om du skulle ha noen spørsmål som jeg ikke har svart på i innlegget, så skal jeg svare så godt jeg kan i kommentarfeltet :-)

 

Hva gjør deg glad?

Man hører ofte at det er de små gledene i hverdagen som betyr mest. Men altfor sjelden er vi flinke til å sette pris på disse øyeblikkene. Selv prøver jeg alltid å ta skikkelig godt vare på små øyeblikk som gjør meg glad. Det kan være en koselig tekstmelding, et kompliment fra noen på instagram, at jeg hadde en god treningsøkt, at jeg fikk roser fra en jeg er glad i eller at en ny episode av The Big Bang Theory er lagt ut på nett.

Jeg syns det er viktig å kunne leve i nuet. Ikke tenke på hva man skal gjøre om fem år. Hvem vet om man lever om fem år? For alt jeg vet kan jeg gå over veien i morgen og bli påkjørt av en lastebil. Hva hadde mine fremtidsplaner hatt å si da? Jeg sier ikke at man skal kaste vekk alle fremtidsplaner man har. For å ha en viss plan er greit, så man ikke blir helt koko. Men lær deg å lev i nuet. Legg fra deg mobilen når du er ute og tar en kaffe med en venninne, spis middag sammen uten å måtte se på tv, ta vare på de du har rundt deg. For de er det kjæreste du har. Det er et ordtak som heter "Stakkars de som er rike, alt de har er penger". 

Ikke jobb deg halvt ihjel for å få råd til en ny veske fra Marc Jacobs, når du heller kunne brukt tiden din sammen med venner og familie. Og ja, jeg føler litt på denne selv. For jeg er så altfor flink til å sette jobben (bloggen) min forran alt annet. Men i helgen prøvde jeg å faktisk legge bloggen litt til side, og være med en god venn. Og vet du hva? En så fin helg har jeg ikke hatt på lenge. Jeg har ledd, jeg har hatt det morsomt, jeg har delt erfaringer, lært noe og ikke minst storkost meg.

Jeg ønsker at du skal skrive 5 (gjerne flere)  ting som gjør deg glad i kommentarfeltet. Det trenger ikke å være store ting, men gjerne små hverdagsgleder. Se på dette som en utfordring til å lære deg selv å sette mer pris på hverdagsgleder.

Vær Takknemlig

Den siste tiden har jeg hatt det ganske tungt. Å tenke positivt, og se det gode i ting har ikke vært så lett, som det egentlig burde vært. Hodet mitt ble sittende i en vond sirkel, der jeg kun tenkte negativt. Jeg ble ekstremt overfølsom, og hvis en liten negativ ting skjedde, ble jeg forferdelig lei meg. 

Men herregud. Jeg har da ingen grunn til å klage. Når jeg først får hodet mitt ut av denne idiotiske sirkelen, og ser over hvilke ting jeg har her i livet, og hvor godt jeg faktisk har det, skjønner jeg fort at det kun er hodet mitt som tuller med meg. Kunsten å tenke positivt og å være takknemlig er en kunst man må øve på hele livet. Uansett hvor gammel man er, eller hva man har. 

Jeg har så mye å være glad og lykkelig over. Jeg er endelig helt frisk fra ettervirkningene av kyssesyken, jeg har fantastiske venner, verdens skjønneste og mest støttende blogglesere og jeg kan leve av det som startet som en hobby. Helt siden jeg var liten har jeg villet flytte til Oslo og bo på Majorstua. Nå gjør jeg det, og jeg har det så utrolig bra. Jeg har nettopp vunnet prisen for årets videoblogger, og har blitt en del av Side 2. Jeg har oppnådd mye mer enn jeg noensinne ville trodd at jeg skulle oppnådd med bloggen, den dagen jeg trykket "opprett blogg". 

Når jeg går ute på gaten ser jeg uteliggere som tigger etter penger og jeg ser styrtrike businessmenn. Majorstua har alt. Fra fattig til rik. Å sammenligne meg selv med barna i Afrika blir for virkelighetsfjernt for meg. Jeg har ikke vært der nede og sett det med mine egne øyne. Men når jeg ser narkomane som ligger ute på gaten rett utenfor der jeg bor, blir jeg både trist og glad. Jeg blir trist for at det mennesket har det så vondt, og fordi at det mennesket mest sannsynlig har hatt det vondt hele livet, som har resultert i at mennesket begynte å ruse seg. Men jeg blir også glad for at jeg ikke er der selv. Jeg blir glad for at jeg har hatt en god oppvekst, der jeg aldri har blitt mishandlet eller utsatt for grusomme ting. Jeg blir glad for at jeg har et tak over hodet. Jeg blir glad for at jeg har gode venner som jeg kan snakke med. Jeg blir glad for at jeg er frisk. At jeg har to ben og to armer, og at jeg ikke må sitte i en rullestol resten av livet, for det er realiteten til så utrolig mange mennesker der ute. 

Det jeg prøver å si med dette innlegget er at, jeg er er takknemlig. Jeg er takknemlig for alt jeg har, alle jeg har rundt meg, og ting jeg har oppnådd. Jeg har en utfordring til dere alle. Gå en dag uten å klage over noe som helst. Kun en dag. Se hvordan det forandrer tankegangen og livet ditt. Jeg kan love deg at når du legger deg om kvelden, kommer du til å være så mye mer glad og takknemlig over livet ditt ♥

VIDEO: Snakker ut om depresjon

I dag ble det en veldig personlig video. Jeg har skrevet litt om depresjon tidligere på bloggen, men jeg har aldri laget en video der jeg har snakket ut om det jeg gikk igjennom. Håper denne videoen kan hjelpe noen av dere der ute, som har det vanskelig ♥

Mine svar på deres hemmeligheter

Nå har jeg lest igjennom alle hemmelighetene dere la igjen under innlegget; "tell me your secret". Det var utrolig tungt og hjerteskjærende å lese alt dere har gått igjennom. De tunge byrdene dere bærer alene. Alt det dere har gått igjennom. Jeg har så lyst til å gi dere alle en stor klem og si at det kommer til å gå bra. Men når man har det vondt er det nesten umulig å forstå at man faktisk kan få det bedre. Å se lyset i den endeløse mørke tunnelen er nærmest umulig. 

Jeg har vært igjennom mange vondt tider i mitt liv, både med venner, familie, ekskjærester, osv. Jeg har mistet mange mennesker rundt meg, og jeg har slitt mye med depresjoner. For 1,5 år siden var jeg veldig langt nede, og heldigvis forstod jeg det selv, så jeg begynte å gå til psykolog. Det hjalp så ekstremt mye. Jeg hadde fort for å stenge meg selv inne, og jeg hadde ofte dager der jeg kun tenkte depressive tanker. Jeg fikk oppgaver av psykologen for å komme meg vekk fra dette tankesettet, og disse oppgavene gjør jeg enda den dag i dag. Å komme seg ut av et personlig helvete er ikke lett. Jeg har hatt mye fantastiske mennesker rundt meg som har hjulpet meg, men i enden av dagen må man gjøre jobben selv. Den dag i dag har jeg det veldig bra med meg selv. Men veien din har vært lang. 

På grunnlag av ting jeg har vært igjennom ønsker jeg å hjelpe andre som sliter med psykiske problemer. Jeg har plukket ut noen av deres kommentarer, som jeg nå skal svare på. Vil bare understreke at jeg ikke er en psykolog, og jeg sier overhodet ikke at jeg er det heller. 

 

Hvert friminutt på skolen står jeg alltid alene. Jeg har ingen venner. Jeg har det helt forferdelig på skolen og gruer meg til å gå ut i friminuttene fordi jeg vet jeg står alene. Jeg har ingen å si det til, selv ikke lærerne kan jeg snakke med.

- Dette er dessverre hverdagen til tusenvis av unge mennesker der ute. Å få venner kan være veldig vanskelig når man går på skolen. Men det er alltid løsninger på dette! Er det noen fritidsaktiviteter du kan begynne på? For eksempel dans, fotball, svømming, osv? Kanskje det er lettere å bli venn med noen fra skolen din hvis du blir kjent med de i en annen situasjon enn skolen? En gang iblant har man også gruppearbeid på på skolen, så kanskje det er litt lettere å bli venn med noen hvis du er på gruppearbeid med de? En annen liten ting du kan gjøre er å se etter andre som deg selv. Kanskje det er andre på din skole som ikke har venner? Men som veldig gjerne vil ha venner? Prøv å gi noen et kompliment og vær hyggelig mot dem, så er det mye større sjanse for å bli venner :-) 
 

- ♥ - 


Jeg har/hadde en bestevenn. Vi var sammen hele tiden, men nå som det har gått 2 år siden vi begynte på ungdomsskolen har hun forandret seg veldig mye og hun har fått mange nye venner, og det har ikke jeg. i friminuttene vil hun nesten ikke snakke til meg og inviterer meg ikke til fester eller bursdagen sin. hun snakker stygt om meg bak ryggen min, eller det føles ihvertfall sånn. Syntes du at jeg burde skaffe meg en ny venn og at hun ikke er min bestevenn mer?

- Når man begynner på ungdomsskolen skjer det mange forandringer. Man kommer i puberteten, og det er mange forandringer som skjer med kroppen og sinnet. Mange som har vært gode venner fra før av, vokser ofte fra hverandre. Jeg hadde selv en bestevenninne fra jeg var 2 år gammel, til jeg var 12-14 år gammel. Før vi begynte på ungdomsskolen var vi med hverandre hele tiden. Men da vi begynte på ungdomsskolen begynte vi i hver vår klasse, og fikk mange nye venner. Selv om vi fortsatt var venner, drev vi fra hverandre. Når man blir eldre får man nye interesser, og da er det veldig fort at gamle vennskap driver fra hverandre. 

Når det kommer til din situasjon anbefaler jeg deg å prøve og snakke ordentlig med henne. Spør om hun har lyst til å komme hjem til deg og skravle litt? Så kan du ta det opp med henne? Kanskje har hun hørt rykter som gjør at hun snakker slemt om deg? Og kanskje er det mange misforståelser bak problemet? En annen ting jeg vil anbefale deg er å prøve og få nye venner. Finn noen som har samme interesser som deg, så er det lettere å bli venner :-)

Jeg er kjempe forelsket i en gutt, han legger merke til meg, men hvordan kan jeg vite hva han føler / om han liker meg? (er ganske sjenert)
- Dette er problem nr 1. hos alle jenter. Hvordan vite om en gutt liker deg? Argh, denne er vanskelig! Gutter tenker og oppfører seg så annerledes enn hva vi jenter gjør, og det å forstå hvordan de tenker og føler er vanskelig. Nå skal det sies at gutter kan være veldig forskjellige. Men, det er noen "guidelines" som viser om en gutt liker deg. Noen eksempler på dette er:
- Han sender deg masse meldinger, liker bildene dine, sender deg flørtende blikk
- Han vil henge med deg
- Han tuller med deg, dytter litt borti deg, lager "unnskyldninger" for å komme nærmere deg 

Disse er noen av de mest vanlige tingene som gutter gjør når de er interessert i en jente. Men det finnes selvfølgelig utallige andre ting som gutter også gjør.  

 

- ♥ - 

 

Hei, jeg har hatt kreft for noen år tilbake. Senere fikk også min bestemor det og deretter min far. Under min kreftkamp gikk jeg opp i vekt pga medikamentene, mistet venner og selvbilde forsvant. Da jeg kom tilbake var jeg ei skalla, stygg jente som jeg følte alle glante på når jeg gikk forbi. Selv om dette er noen år tilbake henger deg igjen ettersom jeg har opplevd nær familie i ettertid. Kampen tilbake for min del er fortsatt ikke over og jeg klarer enda ikke å akseptere min nye kropp og mitt nye jeg. Jeg er nemlig ikke den samme glade jenta lengere. Nå er jeg ei trist jente som har prøvd selvskading pga depresjoner og sliter daglig med selvmordstanker og hvor deilig dette hadde vært. Ingen vet dessverre om det og jeg tørr ikke kontakte noen fordi jeg rett og slett redd for at alle skal dømme meg i ettertid. Psykolog er så dyrt at det kan jeg ikke vurdere en gang ettersom da finner min nære familie det ut med en gang. Selvtilitten er på bunn og jeg er utmattet. Har du noen tips til å komme seg opp igjen?

- Først og fremst må jeg bare si wow. Det å kjempe seg igjennom kreft er en hard kamp, og når du i tillegg til det har familie som får kreft, blir det tøft å takle. Det er for mye å måtte takle når man er alene om det. Du burde ikke være redd for å snakke med noen om dette. Å bære denne byrden alene, blir altfor tungt. Nå har du allerede turt å gjøre det første steget, og det er å skrive om det til meg. Jeg anbefaler deg og håper at du tørr å snakke med noen i familien din eller en venn om disse tankene du har. Jeg forstår at selvskading og selvmordstanker har vært noe du har følt at har hjulpet der og da. Men tenk da, du har kjempet deg igjennom kreft. Du overlevde noe som så ekstremt mange ikke overlever. Du har fått en ny sjanse. Grip den sjansen og gjør livet ditt like bra som du vil ha det! Ikke se på deg selv som en trist jente som har prøvd selvskading, se heller på deg selv som en sterk jente som fortsatt lever etter alt du har vært igjennom. Å ha vært igjennom det du har vært igjennom, står det så ekstremt mye respekt av! 

Hei. Først vil jeg bare si at du virkelig er helt fantastisk! Jeg har i snart 2 år kastet opp etter hvert måltid. Helt siden jeg om i tenårene har jeg vært overvektig, dette har vært med på å ødelagt selvbildet mitt. Jeg får høre av de rundt meg at jeg er en positiv og sprudlende person som alltid sprer glede, jeg føler meg absolutt ikke sånn. Bare det å spise litt for masse under et måltid kan få meg til å kaste opp, når trenger jeg ikke tvinge meg selv til å gjøre det engang, Det føles så godt å endelig få sagt det. Jeg vet at du ikke er en psykolog og det kan godt hende du ikke vet noe særlig om dette. Det jeg lurer på er om du tror dette er bulimi og eventuelt hva jeg bør gjøre, jeg er livredd.

- Tusen takk :-) Det gjør meg vondt å høre at du sliter med dette. Nå har jeg aldri slitt med spiseproblemer, så det blir vanskelig for meg å gi råd. Men jeg anbefaler deg å jobbe med ditt eget speilbilde. Lær å elske deg selv sånn som du er. Vi mennesker er alle forskjellige, og det er det som gjør oss så utrolig vakre. Selv om det er vanskelig for deg, anbefaler jeg deg å slutte å kaste opp. Jeg vet det er lett for meg å si, men det å kaste opp kommer til å ødelegge altfor mye for deg både psykisk og fysisk. Spiseforstyrrelser er ekstremt vanskelige å komme ut av, og det kan ta lang tid. Derfor anbefaler jeg deg å oppsøke en psykolog for å få hjelp til å komme deg ut av dette. En psykolog kan hjelpe deg å finne ut grunnen til hvorfor du gjør dette mot deg selv, og psykologen kan gi deg gode råd for å komme deg ut av dette. 

 

- ♥ -

 

Dette er på en måte ikke en hemmelighet, men jeg trenger bare å snakke om det. Faren min tok selvmord 26.Juni.2010 og jeg sliter mer med det nå enn det jeg gjorde før. Jeg var bare ni år når det skjedde, men fyller 14 i slutten av Januar nå. Jeg har problemer med å gå inn i mørke rom fordi jeg er redd for å finne mamma eller en annen person død når jeg skrur på lyset. Jeg har lest en del om reaksjoner hos ungdom etter at noen av de nærmeste har tatt sitt eget liv og jeg kjenner meg så ufattelig igjen i det. Men dette er jo reaksjoner som skal komme etter noen dager eller uker, og ikke fire og et halvt år.

Mamma sa her om dagen at vis jeg får problemer med det som har hendt, senere i livet (hun vet ikke at jeg har problemer med det nå) må jeg ta kontakt med profesjonelle siden det kan være ganske alvorlig. Jeg er kjempe redd for at jeg får psykiske problemer eller fortsette å plages av "traumer" i lang tid fremover.

- Det gjør vondt å høre at du mistet din far på en sånn måte. Når man er ung er det ekstremt vanskelig å takle slike problemer. Det er absolutt ikke uvanlig å få slike tanker som du har fått. Anbefaler deg å oppsøke en psykolog og snakke om dette. Du har måttet gått igjennom noe veldig tøft, og da kan en psykolog hjelpe deg veldig. Det er tydelig at moren din er bekymret for at du skal få problemer med dette, og jeg anbefaler deg å snakke med henne om hva du føler og hva du tenker. 

 

 

 

Håper dette innlegget hjelper dere som sliter med psykiske problemer. Husk at du er ikke alene om å ha det vondt. Snakk med noen om problemene dine. Det hjelper 

Tell me your secret

Jeg vet selv hvor vondt og vanskelig det kan være å måtte holde inne en hemmelighet. Noe man vil si til andre, men uansett hva man gjør tørr man ikke. Kanskje er man redd de nærmeste skal dømme deg. Eller kanskje har man ingen å fortelle hemmelighetene sine til. Men er det èn ting som er viktig, så er det å fortelle hemmeligheten sin til noen, så man ikke holder det inne. Holder man det inne blir det bare verre og verre for hver dag som går.

Så nå vil jeg gi dere muligheten til å fortelle hemmelighetene deres i dette innlegget. Dere kan velge helt selv om dere vil være anonyme eller skrive ned navnet deres. Fortell meg gjerne om det er noe som bekymrer deg, deres innerste hemmeligheter, en tilståelse eller noe dere føler for å dele. Hva som helst :-) ♥ Om noen dager velger jeg ut noen av deres kommentarer og svarer på de i et eget innlegg. Jeg er langt ifra noe psykolog, men jeg har vært igjennom mye i livet mitt, og føler at jeg kan gi gode råd til de som ønsker det. Dere forblir selvfølgelig helt anonyme.

Hva er din hemmelighet?






 

Når alt blir feil

Nå har jeg nettopp kommet hjem etter en sen middag med Nora. Den jenta der. Hun kan man virkelig snakke med når man har noe på hjertet. Det siste døgnet har hodet mitt vært ganske kaotisk, og jeg sovnet ikke før 4 i natt, fordi jeg lå og tenkte på alle verdens ting. Det er helt rart hvordan hodet mitt bare vender og vrir på alt, fordi jeg innerst inne vet at noe ikke er som det skal. Så i kveld skal jeg prøve å se fremover. Jeg skal sette meg ned og skrive litt mål for det nye året. Litt planer om ting jeg vil gjøre og oppnå i året som kommer. Nyttårsforsett er virkelig en smart ting!

Føler at desember er en sånn måned hvor alt blir satt på pause og man gir ganske blanke i det meste som heter jobb og sunnhet. Som hun ene jeg bor med sa "Nå trener jeg skikkelig masse, så jeg kan gi skikkelig blanke i jula". Den mentaliteten har jeg veldig om dagen selv. Ikke akkurat når det kommer til trening. Men med vanlige ting i hverdagen. Men nå får det være slutt på denne pauseknappen, for å være helt ærlig syns jeg det er super slitsomt å ha livet på pause. Jeg vil opp og frem, og bort og videre. Kjenner det klør i fingrene etter å skrive nyttårsforsetter (som jeg forresten skal begynne å jobbe på asap!). Kanskje noen av dere som har begynte på nyttårsforsettene deres? Noen som vil dele noen forsetter?

Men over til noe helt annet! I dag våknet jeg av at budbilen ringte meg, for da stod de på døren med en pakke, med to nydelige Daniel Wellington klokker. Jeg er så heldig at jeg fikk velge ut to fine klokker som jeg fikk sponset av D.W. *tommel opp og stort glis*. Jeg har tidligere fått en klokke av de da merket var ganske nytt. Den klokken har jeg brukt så mange ganger, og den er så fantastisk tidløs, så den kan matches til alt! 

Det samme gjelder klokkene jeg fikk i dag. Jeg likte at uret ikke var så altfor stort. For da fikk de en mer feminin og voksen look. Klokken som jeg har i rosa og blå kan man kjøpe andre reimer og skifte ut så ofte man vil. Så hvis man plutselig vil ha rød og blå, eller hvit og blå klokkereim kan man bytte til det! Genialt eller hva? Jeg er virkelig ikke den eneste som liker D.W klokkene. De har blitt ekstremt populære og det er mange andre bloggere som også bruker det, blant annet fineste Caroline Berg Eriksen (fotballfrue). 

Siden det snart er jul har jeg fått lov til å gi dere en rabattkode på 15% rabatt på alle kjøpt hos Danielwellington.com. Skriv inn koden "HolidayStina" når du kommer til kassen for å få rabatten. Koden er gyldig frem til 15 januar. Så nå er det bare å shoppe! 

Rosa og blå Daniel Wellington klokke kan kjøpes HER.

Svart og sølv Daniel Wellington klokke kan kjøpes HER.

En dårlig dag. Eller et dårlig liv?

Noen dager våkner jeg med en stor klump i halsen. Jeg får følelsen av at noe er ordentlig galt. Spesielt etter at jeg har hatt mareritt. I natt hadde jeg det ene marerittet etter det andre. Det verste er at jeg blir så sinnsykt påvirket av marerittene mine. Jeg buker hele dagen til å gruble over hva de betydde. Hvorfor må mitt eget hode være min største fiende?

Dagen i dag har vært ganske tung. Det er så mye som har skjedd og som skjer rundt meg om dagen. Og det føles virkelig ikke godt. Når ting er som nå begynner negative tanker å spinne rundt i hodet mitt, og jeg blir så forferdelig trist, redd og bekymret. Jeg føler jeg har null makt over mitt eget liv. Og at jeg bare må stå på sidelinjen og se at alt går til helvete. Det er en syk og jævlig følelse.

Når ting blir som nå er det så lett at alt annet i livet mitt føles mye verre og. Har slitt med depresjoner for litt over et år siden, og jeg kjenner virkelig igjen denne følelsen jeg sitter med nå. Følelsen av at man ikke er bra nok, at alle hater en, og at man er så maktesløs ovenfor sitt eget liv. Fra man står opp og til man legger seg går man med selvdestruktive tanker, og man er på gråten hele tiden. Når jeg var innom en butikk i stad, og så en borddekorasjon som minte meg om noe, begynte jeg nesten å gråte og måtte gå ut av butikken med en gang. Det er en så tung og rar følelse. Jævla dritt. Har så lyst til å bare skrike høyt og slå i veggen. Men jeg prøver å holde meg rolig. Men jeg blir bare så sykt lei meg, sint, provosert, forbanna og redd på en gang. Og da er det ikke så lett.

Etter en lang telefonsamtale med søsteren min tidligere i dag, følte jeg at ting ble litt bedre. Det hjelper veldig å snakke med noen når man har problemer. Få råd, og bare det å snakke ut hjelper også veldig mye. Nå skal jeg straks møte June og ta en kaffe før vi stikker på et event sammen. Håper det hjelper litt på alt jeg føler nå. For dette er ikke noe godt.



Vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget. Men noen ganger føler jeg at det hjelper å få ut litt negative tanker av systemet. Åpne seg litt for andre. Ikke bare sitte alene med tankene. Hmm.. Har dere noen gode råd kanskje? Hva man skal gjøre når ting blir ekstra tøft?

Det blir bedre..

Nå er det en stund siden jeg har logget inn på bloggen. De siste dagene har vært veldig tunge og harde. Et brudd er virkelig ikke lett å gå igjennom. Og når man i tillegg flytter til et nytt sted og familien er langt unna, blir det ekstra hardt. Jeg tror at uansett hvorfor og hvordan man gjør det slutt, kommer man alltid til å være ganske trist en stund etter.

Jeg fikk en del råd av dere i innlegget jeg skrev på tirsdag, hvor dere sa at jeg burde ta litt tid for meg selv. Så det er nettopp det jeg har gjort de siste dagene. Jeg har gjort ting som jeg vanligvis ikke får tid til og ikke lar meg selv gjøre. Nemlig å se x antall episoder av forskjellige favoritt serier på Netflix, mens jeg har spist masse godteri. Jeg har også tatt meg et par gode joggeturer for meg selv. Blant annet tok jeg meg en god joggetur langs Sognsvann i går. Jeg kjenner at jeg virkelig trengte noen dager helt for meg selv, for å få på plass en del tanker i mitt eget hode.

Selv om jeg har øyeblikk der jeg er litt trist, føler jeg meg mye bedre nå. Har virkelig troen på at ting blir bedre fremover. Jeg skal passe på meg selv og lære meg å stå på egne ben igjen. Det kommer nok til å bli tungt. Men det er verste er allerede over! Fra nå av blir ting bedre. Det er jeg sikker på. 

Uansett hvor tungt ting føles, smil til verden, for da smiler faktisk verden tilbake!

Hva skal jeg bli?

Jeg syns det er helt sinnsykt at man skal velge hva man må bli for resten av livet sitt, i en alder av 21 år. Hvordan kan jeg vite hva jeg skal bli? Jeg har lyst til å bli så mye forskjellig ting. Men samtidig så er det ingen av tingene som roper ut at det er det riktige valget for meg. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg bruker de neste 3 årene mine på å studere noe som jeg ikke vil bli engang. Da sitter jeg med masse studielån og tre år som er bortkastet. 

Jeg har lyst til å reise verden rundt. Oppleve alt. Se alt. Jeg personlig har ikke noe hastverk med å sette meg ned på en skolebenk jeg må sitte på i minst 3 år, før jeg må inn i en jobb jeg skal være i resten av livet mitt. Jeg har ikke noe hastverk med å få en 8-16 jobb som jeg kommer hjem ifra og må lage middag til mannen og barna. Det er ikke det jeg har lyst til! Men hvorfor prøver alle å få meg til å få hastverk med å bli gammel? Hvorfor kan jeg ikke få lov til å leve i nuet? Jeg har det bra akkurat her jeg er. Jeg skal ut og reise minst 4 uker i sommer til Portugal og Ios. Jeg skal få en smakebit av noe annet enn gråe og kjedelige Norge. 

Jeg er en drømmer. Helt siden jeg var liten har jeg alltid sagt at jeg vil flytte til utlandet når jeg blir "stor". Å bo i Norge har mange fordeler, men det er også mange negative ting også. Drittvær 10 av 12 måneder i året, og nesten alle nordmenn er sure pessimister. Men hver gang jeg snakker med folk om å flytte til utlandet blir jeg alltid nedstemt. Folk skal alltid si til meg at det å flytte vekk fra Norge er feil, og jeg kommer ikke til å gjøre det uansett. Men hvem er de til å snakke? Hva vet de egentlig om meg? Kjenner de meg så godt at de kan si det? I don't think so.

Jeg ser venner rundt meg er snart ferdige med utdanningen sin. Det stresser meg. Jeg kunne egentlig gått 2. året på et eller annet nå. Men hva skulle jeg gått? Sitter jeg bare å kaster bort tiden min med å blogge? Føler alle rundt meg tenker det. Og det er ingen god følelse. Jeg tror det er veldig få som ikke blogger som skjønner hvor deilig og avhengighetsskapende det er å blogge. Blogging blir viktig i livet ditt, og det er ikke bare-bare å slutte og starte på en utdanning eller starte i en fulltidsjobb. 

 

Jeg vet ikke om det bare er jeg som er i en sånn "deppa" fase igjen, hvor alt egentlig bare er dritt. Eller hva det kan være. Men jeg føler at alt er så vanskelig om dagen. Jeg orker nesten ikke å være med andre mennesker, og jeg vil egentlig bare sitte inne på rommet mitt og se på episoder av Dexter. Når jeg er alene kan i alle fall ingen mase på meg om fremtiden min. Jeg føler meg så alene om å ikke være sikker på fremtiden min. Jeg føler at alle rundt meg vet akkurat hva de skal bli, og de har linet opp hele fremtiden sin. 

Sånn var jeg før. For tre år siden var jeg helt sikker på at jeg skulle bli kokk. Jeg skulle ta læretiden min i Norge, og flytte ned til Italia. Jeg begynte til og med å lære meg italiensk. Så sikker var jeg! Etter tre måneder som kokkelærling fant jeg ut at det virkelig ikke var noe for meg. Det skulle jeg ikke bli! Så begynte jeg på allmenn påbygg og var fast bestemt på at jeg skulle bli journalist. Jeg skulle ta utdanningen min ved Middlesex eller Kingston university i London. Jeg hadde til og med skrevet hele søknaden min, og var klar for å søke. Jeg skulle endelig flytte til London, fremtiden så veldig lys ut! Før jeg plutselig ombestemte meg. Etter det har jeg ikke klart å finne en ny plan for livet mitt. Hva skal jeg gjøre nå?




Min mening om barn som slanker seg

På torsdag forrige uke ble jeg intervjuet av NRK om en sak om unge barn, som trener fordi de ønsker å gå ned i vekt. Hele 43% av 16 år gamle jenter føler de er overvektige. Jeg syns dette er veldig skremmende! Jeg syns at man burde trene og ha en sunn livsstil fordi man elsker kroppen sin, og ønsker å ta vare på den, ikke fordi man hater den. Se hele saken og intervjuet i videoen under! 

Hva er din mening om denne saken?

Deres hemmeligheter

Jeg har nå lest igjennom alle hemelighetene dere har delt med meg i innlegget: "Tell me your secrets". Deres hemmeligheter har virkelig rørt meg. Tårene mine har trillet nedover kinnene, og jeg har helt vondt i hjertet mitt. Jeg føler smerten deres! Å se at så mange mennesker blir mobbet, ikke tørr å stå frem med legningen sin, sliter med depresjon, er selvskadere og er usikre på seg selv er helt forferdelig trist å lese om. 

Jeg har valgt ut noen forskjellige av hemmelighetene deres, som jeg skal svare på. Husk at jeg er ingen psykolog. Men jeg er en vanlig jente, som også har slitt med depresjoner, og som har gått til psykolog og fått hjelp. Anbefaler alle som sliter psykisk å gå til en psykolog. Det kan hjelpe så utrolig mye å få råd fra noen som faktisk har som jobb å hjelpe deg. Bare det at noen hører på problemene dine hjelper så sykt mye. Man kan også ringe hjelpetelefon dersom man ønsker å snakke med noen. Den er gratis og åpen for alle, den er også døgnåpen, så du kan ringe når som helst. Nr dit er: 116 123.



Jeg tenker ofte på å ta mitt eget liv.. Det slenges kommentarer til meg hver dag, men det er ingen som vet noe. Alle tror jeg er en glad og lykkelig person som har mange venner og har det enkelt, men på innsiden er jeg utrolig deprimert. Jeg er selvskader, og det er bare noen få som vet det. De som vet det dømmer meg altfor fort uten å vite grunnen bak kuttene. Jeg er lei av at alle mener at jeg er så glad og lykkelig da jeg egentlig skader meg selv og har lyst til å dø. - 14 år. 

♥ Jeg blir veldig bekymret når du sier at du vil ta ditt eget liv. Men som min mor alltid har sagt "ingenting er for galt til at det ikke kan fikses". Og tro det eller ei, så stemmer det uttrykket. Ting kjennes kanskje ekstremt tung og jævlig ut nå, og det skjønner jeg. Å få kommentarer slengt etter seg hver dag er helt jævlig. Ord sårer så sykt mye. Det er noen ting du kan prøve ut for å få folk til å slutte å slenge ting etter deg. Hvis de gjør det på en mobbete måte (altså; de er klare over at dette sårer deg, og det er grunnen til at de gjør det) så kan du komme de i forkjøpet. Sånn som jeg har alltid fått kommentarer slengt etter meg om høyden min. Vet du hva jeg svarte de? Jeg svarte "ja vet du hva jeg liker å være lav jeg. Jeg er i alle fall liten og snill, kan ikke si det samme om deg ;-) " Å vise personene som slenger dritt etter deg at du ikke tar deg nær av det gjør mobbingen kjedelig for dem, og de slutter etterhvert. Men hvis de som slenger kommentarer etter deg ikke gjør det for å mobbe, men sier ting uten å tenke på hva de sier. Så kan du ta det opp med de ansikt til ansikt, bare dere to, og fortelle vedkommende at tingene de sier til deg faktisk sårer deg. 

Håper virkelig du klarer å slutte og kutte deg. Det er farlig, og du kommer garantert til å angre deg om noen år, hvis du ikke allerede gjør det. Husk at det er folkene som slenger kommentarer etter deg som har et problem, IKKE du. De skal ikke ødelegge deg så mye at du kutter deg. Dette er ditt liv og ingen skal få ødelegge det. Husk det! 

 

 Kjæresten min har vært utfro, flere ganger, om det er seksuell kontakt med en annen jente, eller om det er når han snakker med jenter på fb og spør etter nakenbilder, så er det å være utro. Jeg har ikke sagt det til min nærmeste venninne engang. Men kan heller ikke gå ifra han fordi jeg er altfor glad i han. Vi har vært sammen i snart 3 år. Også er jeg helt knust innvendig. Har ingen venner i klassen og går vg2 nå. 

♥ Er det en ting som er sikkert så er det at utroskap ikke er akseptabelt. Og jeg er helt enig med deg at det er utroskap at han spør andre jenter etter nakenbilder på facebook. Sånt er ikke greit! Og sånt burde du ikke finne deg i! Det er tydelig at du ikke betyr nok for han, og da burde han ikke være en del av livet ditt. Jeg vet det er jævlig vanskelig å dumpe en gutt man er glad i, spesielt når dere har vært sammen så lenge. Men tenk deg litt om, vil du virkelig være sammen med en gutt som er utro mot deg, og som behandler deg som dritt? Svaret ditt burde være NEI. Ingen jenter (eller gutter) fortjener å være sammen med noen som er utro mot dem, alle fortjener så sykt mye bedre enn det. Jeg vet det er skummelt å dumpe han, siden du føler du ikke har noen andre å være med. Men det er nå du er ung, og det er nå det er lett å få nye venner. Bli kjent med de du går i klasse med, og bli venn med de. Kanskje du ikke har gitt de en reel sjanse, fordi du har vært for opptatt med kjæresten din som er utro mot deg?

 

 13 av mine 20 år ble jeg seksuelt misbrukt av min far. Jeg sa aldri noe til noen, men selv følte jeg at det var galt, samtidig som man vokste opp med det og det på måte "skulle være sånn." For sånn er det med barn. Når man vokser opp med noe, tror man det er den normale hverdagen. Dagen før jeg fylte 13, fortalte jeg til mamma at jeg aldri ville dit igjen. Sakte men sikkert kom mange av de forferdelige historiene ut. Jeg husker så godt hvordan mamma hadde det etter det. Hver natt når jeg skulle sove, satt hun i tlf. og gråt, kan ikke beskrives. Det ble snakk om anmeldelse, men jeg turte ikke. Det var dessverre ikke bare jeg som var innblandet, men jeg var dattera, og kom ikke ut av det før 13 år. Etter en tid tenkte jeg mye og kom frem til at om jeg ikke gjør noe, kan andre bli skadet. Derfor anmeldte jeg og måtte møte i retten to år på rad. Det å sitte i en rettsal og prate om alt det din egen far har gjort, var helt jævlig. Men sånne mennesker fortjener ikke annet, og jeg klarte å dømme han, selv uten beviser! Tiden etter har vært ekstremt tung. Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger, for jeg har aldri følt at jeg betyr noe. Han brøyt meg også ned verbalt og psykisk. Han ringe meg for å fortelle at han skulle selge firehjulingen min for en kr. og at den skulle jeg få for jeg var ikke verdt mer. Det var så mye slike ting, så synet på meg selv døde ut. Når jeg møtte en gutt jeg kanskje likte litt, ville jeg gjerne si hva som hadde skjedd slik at han visste det og kunne respektere meg, men det skjedde aldri. Jeg ble avvist for jeg var "ekkel." Alt har ført til at det å stole på andre, sjeldent har vært lurt. Så mange som har snudd meg ryggen i alle disse år og alle som har sviktet meg. Oppi all dritten, er det noen som viser at de er ok. Man kan stole på noen, og det vil man finne ut etter hvert, gjerne når man blir litt eldre og mer moden. Nå i dag er jeg 20, snart 21. Jeg har verdens beste kjæreste som passer på meg og har det delvis bra! Men alt i hverdagen er en utfordring. Bare det å skulle ta bussen er fælt for meg, og redselen om å ende opp alene. Uansett hva som skjer, så skal jeg klare meg. Jeg kommer ikke til å gi opp, aldri! Jeg er en fighter og det vil ikke endres.

Hvis noen av dere leser denne historien og har en liknende, men bærer den alene, del den med andre. Snakk med folk som står deg nær! Er de dine ekte venner, snur de ikke ryggen til deg. Dette var en kort historie av mitt liv. Det er så MYE mer oppi alt dette, men det tar for lang tid. Og det viktigste er vel fortalt. - Jente 20 år.

♥ Å lese dette var virkelig hjerteskjærende. At en far har seksuelt misbrukt sitt eget barn i så mange år er helt grusomt. Jeg er glad for at du kom deg ut av det, og at du fikk dømt han til fengsel. Men jeg klarer ikke sette meg inn i hvor tungt det må være for deg å leve med dette. Men jeg er glad for at du har funnet deg en kjæreste som gjør at du har det bra! Jeg vet ikke hva slags råd jeg kan gi deg, siden dette er noe jeg aldri har opplevd selv. Men husk en ting; Du betyr så utrolig mye! Ikke la en grusom mann ødelegge ditt liv. Som du selv sier, så er du en fighter. Og jeg håper virkelig du klarer å kjempe deg igjennom dette! 

Mitt råd til alle unge barn der ute: Det er aldri deres egen feil at noen misbruker dere. Hvis dere har blitt/blir misbrukt av familie, venner eller en ukjent så gå til politiet med dette. Da får dere hjelp!

 

 Jeg er redd jeg kommer ikke til å bli noe mer enn hva jeg er i dag. Jeg er redd jeg ikke kommer til å oppleve det jeg vil oppleve og ikke kommer til å nå mine mål. At jeg kommer til å være stuck akkurat der jeg er nå. For det har jeg allerede vært i nesten ett helt år nå..

♥ Jeg kjenner til denne følelsen så altfor godt. Det er så stort press på at vi skal oppleve alt, vi skal ha den lengste og beste utdannelsen, og vi skal klare å nå alle målene våre. Men realiteten er ikke sånn! Selv kjenner jeg veldig på det at vennene mine har kommet godt i gang med utdanningen sin, og vet hva de skal bli. Mens jeg aner ikke hva jeg skal bli, og jeg føler at livet mitt bare suser forbi, og at jeg allerede er for gammel for å nå mine mål. Det er jo helt sykt med tanke på at jeg bare er 21 år. Men husk at du har god tid til å nå målene dine og oppleve ting du vil oppleve. Skriv en konkret liste med ting du vil oppleve og oppnå, en slags bucket list. Og finn ut måter som gjør at du kan gjøre tingene på denne listen. Hvis en av tingene er å oppleve forskjellige land, men du har ikke penger og ingen å reise med. Kan det være smart å få seg en jobb som du jobber på til du har fått spart opp nok penger. Kanskje du har en venninne som er i samme situasjon? Som har lyst til å reise men er blakk. Lag en avtale om at dere skal jobbe og spare penger, så drar dere på reise sammen :-) 

 

 Er en jente på 16 år, er 170cm høy og vekten min er altså 47 kg. Jeg reduserte inntaket mitt av mat veldig stort, i forhold til det jeg spiste tidligere. Veide altså 59 kg før alt marerittet begynte. Jeg liker ikke mat lenger, utenom SUNNE snacks (som f.eks. Questbars) og kylling. Spiser rundt 500 kalorier daglig, jeg tvinger meg selv til å spise såpass mye bare for å holde meg i livet. Jeg orker ikke mer, jeg blir bare tynnere og tynnere.. Jeg vil en vakker dag avslutte dette, men jeg vet ikke helt enda om jeg vil klare det. Føler meg egentlig ganske så rart, da før var det helt normalt for meg å spise en hel freia- melkesjokolade (150 g) daglig, eller chips og alt annet usunt. Jeg gidder ikke lenger å være med folk, stenger meg gjerne på rommet mitt etter skolen og føler livet mitt er verdt ingen ting. Har ingen ting å se fram til, vi flyttet ganske så langt fra andre familiemedlemmene, så jeg ser ikke besteforeldrene mer enn sånn maks. 2 ganger i året. Føler meg ensom, og dersom jeg en dag spiser mer enn de teite kaloriene jeg spiser normalt, enten spyr jeg ut alt, eller tar andre piller for å bli kvitt maten. Dette er ikke ofte altså, 3-4 ganger i mnd. Jeg er syk akkurat nå, men tør ikke gå til legen etter helsesøsteren fant utav at vekten min (siterer henne nå) er gått ned DRAMATISK. Jeg... Har ingen høye mål, men er veldig opptatt av å gjøre det bra på skolen. Satser på et snitt på ca. 5,0, minst 4,5. Er så lei av alt.

 ♥ I dagens samfunn så er det så altfor stort press på oss at vi skal være så ekstremt tynne. Vi ser Victoria Secret fashionshow på tv'en og tenker at vi må se ut som de jentene for at noen som helst skal like oss. Men slik er ikke virkeligheten, fordi vi er helt perfekte akkurat som vi er. Og jeg håper du en dag kan føle at du er bra nok for verden, og at du da klarer å spise igjen. Kanskje du burde ha som mål å høyne kalori inntaket med 50-100 kalorier hver uke? Da går det gradvis oppover igjen, og du slipper noen brå overganger. For å ha et så lavt kaloriinntak som du har nå er veldig skadelig for kroppen din i lengden. 

 

Håper det hjalp dere å fortelle meg om hemmelighetene deres, og at det lettet litt på trykket. Ønsker dere alle et fantastisk liv, og all lykke dere kan få ♥ Husk å snakk med noen hvis du sliter med psykiske problemer. Enten det er en venninne, lærer, psykolog eller forelder. Det finnes alltid en løsning på alle problemer. Husk det! 

Tell me your secret

Jeg vet selv hvor vondt og vanskelig det kan være å måtte holde inne en hemmelighet. Noe man vil si til andre, men uansett hva man gjør tørr man ikke. Kanskje er man redd de nærmeste skal dømme deg. Eller kanskje har man ingen å fortelle hemmelighetene sine til. Men er det èn ting som er viktig, så er det å fortelle hemmeligheten sin til noen, så man ikke holder det inne. Holder man det inne blir det bare værre og værre for hver dag som går. 

Så nå vil jeg gi dere muligheten til å fortelle hemmelighetene deres i dette innlegget. Dere kan velge helt selv om dere vil være anonyme. Fortell meg gjerne om det er noe som bekymrer deg, deres innerste hemmeligheter, en tilståelse eller noe dere føler for å dele. Hva som helst :-) ♥ Kommer til å velge ut noen av kommentarene deres og legge de ut i et eget innlegg. Dere forblir selvfølgelig helt anonyme.

Hva er din hemmelighet?



Ut av depresjonen

Jeg kjenner at dette innlegget kommer til å bli vanskelig å skrive. Og jeg må nok brette ut en side av meg som jeg egentlig hadde tenkt til å holde skjult for det offentlige. Men jeg vil gjerne dele dette med dere, fordi det er så altfor mange der ute som sliter med akkurat det samme. 

For ca 2,5 år siden begynte ting i livet mitt å vende seg fra positivt, til veldig negativt. Det var en hel rekke med negative ting som skjedde, og jeg prøvde å holde meg sterk igjennom det. Litt for sterk kanskje. Det hele begynte med at jeg flyttet til Bærum og begynte som kokkelærling. Jeg hadde endelig fått drømmelærlingerjobben, og jeg bodde endelig for meg selv. Alt var så bra, og livet smilte virkelig til meg! Men det tok ikke lang tid før det begynte å rakne. Jeg fikk kyssesyken, og som kanskje mange av dere vet så er den vanskelig å diagnotisere i starten. Så jeg fortsatte å jobbe og feste, og det å jobbe som kokk er virkelig ingen spøk. Det er veldig fysisk hardt, spesielt når man er syk. Jeg kjente heller ikke så mange som bodde i nærheten, så de eneste gangene jeg fikk vært sosial er når venner kom på besøk og vi dro ut og festet. 

Jeg kjente jeg ble mer og mer syk. Og til slutt så sa det stopp. Jeg måtte slutte i jobben min, og jeg måtte flytte hjem. Etter at jeg hadde bodd hjemme i en måned fikk jeg vite av legen at jeg hadde hatt kyssesyken. Jeg ble nærmest sengeliggende hjemme i flere måneder, rett og slett fordi jeg ikke hadde energi til noe annet. Det var helt jævlig å se at alle var ute og hadde det gøy med venner, gikk på skole/jobb. Mens jeg lå hjemme og ikke orket noe. 

Dette var vel egentlig der alt det jævlige startet. Der ting begynte å gå i nedoverbakke. Det skjedde mye mer ting etterhvert også, men det ønsker jeg ikke å snakke om offentlig, siden det handler om andre mennesker enn bare meg selv. 

 
Jeg har alltid vært veldig selvsikker, og aldri tvilt på meg selv. Men i sommer datet jeg en gutt som fikk meg til å tvile på alt ved meg selv. Han fikk meg til å tro at hele verden hatet meg, og at jeg måtte skamme meg fordi jeg blogget. Det verste var at jeg trodde på han. Fyfaen, hvorfor trodde jeg på han? Det var jo egentlig ganske tydelig at det var han det var noe galt med, når han måtte snakke dritt til meg for at jeg skulle fortsette å være med han. Heldigvis klarte jeg å dumpe han til slutt. Men mye satt igjen, og etter alt jeg hadde gått igjennom de to siste årene, så begynte hodet mitt å spinne altfor mye negative tanker. Jeg ble utrolig deprimert, og nesten hver gang jeg var alene gråt jeg. Jeg som aldri pleide å gråte, og som alltid var sterk, klarte nesten ikke å se meg selv i speilet uten å gråte.

Det gikk så langt at jeg til slutt måtte oppsøke psykolog. Det var hardt å si til meg selv at jeg trengte såpass mye hjelp. Men det hjalp utrolig mye å snakke med en profesjonell person om problemene mine. En person jeg kunne blottlegge alt til, uten å være redd for å bli dømt eller sett stygt på. For hver gang jeg var hos psykologen ble det lettere å snakke om ting, og timene besto ikke bare av masse gråting. En av tingene som deprisjonen gjorde med meg, var at jeg ble veldig innestengt. Jeg ville egentlig bare sitte inne å rommet mitt og se på tv serier. Da kunne ingen si noe stygt til meg. Så en av oppgavene jeg fikk av psykologen var at jeg måtte dra ut hjemmefra en gang hver dag. Om det var en tur på butikken, en tur til en venninne eller en joggetur var opp til meg selv. Dette hjalp meg veldig, og jeg begynte å pushe meg selv opp igjen. 

Etterhvert som tiden gikk fikk jeg meg både jobb og verdens beste kjæreste, og jeg fikk vært mer med venninner. Ting begynte endelig å gå oppover igjen, og den dag i dag har jeg det veldig bra. Jeg sliter ikke lengre med depressive tanker, og selvtilliten er tilbake igjen. Men jeg har måttet kjempe hardt for å komme opp igjen, og det har ikke vært lett. Men jeg klarte heldigvis å komme meg ut av depresjonen. 

Håper dere tar hensyn til at dette er et veldig personlig innlegg. Så hvis du har noe dritt å slenge, la være :-)

Fuck Janteloven!

Er det en ting jeg er drittlei av er det at janteloven er så inngrodd i oss nordmenn. Her i Norge skal man ikke tro at man er noe. Hvis man har fått suksess er det fordi man har arvet eller har hatt flaks. Vi nordmenn undergraver hverandre, istedet for å løfte hverandre opp. Det eneste janteloven gjør med oss nordmenn er å ødelegge folkets selvtillit og få oss til å føle oss mindreverdige. 

Vi jenter er værst. Så fort vi ser en annen jente som er pen, kommer vi med spydige kommentarer bak ryggen hennes "Hun er ikke såå tynn da", "Hun ser sikkert jævlig ut uten sminke", osv. Kun fordi vi ikke klarer å si at vi faktisk er misunnelige på at den jenta er pen. I janteloven står det følgende "Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss", så når vi jenter ser andre som er bedre enn oss selv, angriper vi med en gang. Kun fordi at janteloven er så trykt ned i halsen på oss at vi ikke vet bedre. 



Men nå har jeg fått nok, jeg er sikker på at jeg ikke er alene. Det er på tide at vi nordmenn begynner å heie på hverandre. Vi må bygge hverandre opp, og hjelpe hverandre med å oppnå suksess. For det er kun da Norge som nasjon kan bli noe enestånde, og ikke bare en grå mus som lever av store oljefond. Hvis man ser på USA legger man fort merke til at de har en "Go-vilje" i blodet sitt. Der handler det om å oppnå "The american dream", som er suksess. I USA er alle hverandres heiagjeng. Vi nordmenn kan virkelig lære av USA på så mange måter. Det er ikke for ingenting at de har verdenskjente filmer, artister, vitenskapsmenn, oppfinnere, restauranter, produkter og så mye mer. Det er fordi de har troen på seg selv og at de kan oppnå noe. De ser muligheter, mens vi nordmenn ser problemer. 

Siden jeg er så imot janteloven, har jeg nå laget en ny lov. Den heter "Du-er-best loven" og den handler om at man ikke skal være redd for å ha troen på seg selv. Du skal tørre å oppnå drømmene dine. Du skal også hjelpe andre med å oppnå sine drømmer. 

Det vi alle kan begynne med er å gi hverandre komplimenter. Hvis du liker blusen til en du møter på, så si det. Ikke send et sjalu og stygt blikk til vedkommende. Sett deg som mål å gi 5 komplimenter til andre hver dag. Du kommer også til å føle deg mye bedre selv. 

 

Enig med meg? Da kan du dele dette innlegget ved å trykke på "liker" knappen under. 

Skremmende kroppsfokus

Det er ikke alle treningsbloggene som sier at styrketrening er "in" som gir spiseforstyrrelser. Det er forsidene på VG og Dagbladet med sine dietter som nærmest skriker at du MÅ slanke deg 15 kilo før du kan gå ut i offentligheten som gir spiseforstyrrelser. 

Når de hele tiden prakker på med "Les om Victoria secrets modeller sine dietter" eller babymatdietten, så er det ikke rart man begynner å tro på det. Man kan ikke gå innom matbutikken og havne i en kø, uten at man får slengt disse diettene rett i trynet mens man hviler blikket over på avisene. Når ble dette greit? Skal vi bare godta alt kroppsmaset og gi etter? 

Jeg scrollet igjennom weheartit for treningsmotivasjonsbilder i går kveld, og det er mange skremmende bilder.
Bilder med skriften "Nothing taste as good as skinny feels like" og "Keep calm and the hunger will pass". Dette skremmer meg. Hvem bryr seg om krage- og hoftebeina dine ikke stikker ut? Hvem bryr seg om du ikke har et mellomrom mellom beina? 

For meg er det mye viktigere å ha et sunt forhold til sin egen kropp. Å spise sunn mat, men selvfølgelig gi seg selv lov til litt usunt en gang iblant. Å trene er sunt for deg, og man føler seg så mye bedre. Mye, mye bedre enn å sitte å sulte seg. Jeg sier absolutt ikke at man skal trene for å bli sykelig tynn. Tvert imot. Tren for å holde deg frisk. Ikke tenk så mye på hvordan jentene på weheartit eller forsidene av motemagasiner ser ut. For det er ALLTID mange triks bak utseendet dem. Photoshop og bilder som er tatt på morgenen da man er på sitt tynneste gjør store forskjeller. 

Jeg får daglig spørsmål her på bloggen om jeg kan skrive innlegg om hvordan man kan gå fort ned i vekt, eller hvordan man kan trene lårene tynnere, osv. Dette er spørsmål jeg får fra unge jenter helt nede i 10 års alderen. Når jeg var 10 år lekte jeg med Barbie og jeg brydde meg fint lite om vekt. Så da lurer jeg på: Hva har skjedd med samfunnet vårt? Når gikk det så galt at jenter på 10 år vurderer slankedietter? 

Hvem skal vi gi skylden? Oss bloggere? Foreldre? Motemagasiner? VG? 

En gang leste jeg en quote jeg syns er helt fantastisk "Hvis man godtar seg selv som man er, med de gode og negative sidene. Så er det ingen som kan skade deg". Jeg tror denne quoten kan hjelpe oss alle. For hvis vi godtar oss selv som vi er, så er det ingen som kan få oss til å føle oss mindre vakre enn det vi er. For vi er alle vakre. Uansett form og farge. Vi ble skapt forskjellige for en grunn. Hvis vi klarer å se på de positive tingene ved oss selv, fremfor de negative, tror jeg vi alle kan bli så mye mer lykkelige. 

Derfor vil jeg at DU skriver 3 positive ting om deg selv i kommentarfeltet. Skriv gjerne flere ting også! Jenter: nå gir jeg dere et lite spark i rumpa, og jeg håper dere tar det innover dere. Alltid fokuser på de positive tingene ved dere selv! <3 Jeg kan gjerne begynne først og nevne tre ting: Øynene mine, håret mitt og høyden min. Nå er det deres tur! 

- Den jævla hora skal dø

Må si jeg ble lettere sjokkert når jeg gikk inn på nettavisen.no tidligere i dag. Jeg scrollet nedover og plutselig lå det en artikkel om meg. Overskriften var "- Å ha vært modell har hjulpet meg". Rett under var det bilde av en facebookoppdatering med underskriften "- Den jævla hore skal dø". Haha.. Selvfølgelig er ikke den nederste artikkelen om meg. Men måten nettavisen hadde lagt det ut på fikk de det til å se ut som det å være modell var noe som hadde hjulpet meg gjennom det som stod i den nederste saken. Må bare le av det hele, dårligere plassering fra nettavisen.no sin side skal man lete lenger etter! 

Men gøy å se at videoen som de lagde i vinter, har blitt lagt ut igjen på nettavisen og side2 sine sider da ;-)

En ond sirkel

Hvis du fikk 86'400,- kroner hver dag. Du kunne brukt de på akkkurat hva du ville, men når dagen var over ble pengene nullstilt, og du fikk 86'400 kr på nytt. Hva ville du brukt pengene til? Ville du brukt opp alle pengene? Ville du investert pengene i fremtiden din, eller ville du brukt de til å gjøre noe morsomt med venner/familie?

Hver dag får vi tildelt 86'400 sekunder. 1440 minutter. 24 timer. Men bruker vi alle de timene, minuttene og sekundene på den måten vi faktisk vil? Vi går igjennom hele dagen og venter på å bli ferdig på jobb. Vi går igjennom hele uken og venter på at det skal bli helg. Vi går igjennom hele livet og venter på at vi skal bli lykkelige. Men hva gjør vi selv for at vi skal bli lykkelige?

Det er så mange mennesker som går igjennom livet, uten å faktisk leve det. De bare lar dagene gli forbi. Og det er så altfor lett å bli blant de menneskene. Jeg har selv vært blant de menneskene så altfor lenge. Jeg har slitt med depresjoner etter mye dritt som skjedde i livet mitt. Jeg kunne skrive ned lister, lange lister, over alt dritt som har skjedd. Men det gjorde ikke ting bedre. Å fokusere på hva som er negativt gjør aldri ting bedre. 

Den følelsen når man våkner opp hver morgen med en klump i halsen, og man egentlig vil bare legge seg igjen, er ikke god. Man vil bare gjemme seg vekk fra verden, for det hele er bare et stort mas. Man havner i en ond sirkel hvor man skulle ønske man var lykkelig og hadde det bra, men man orker ikke å gjøre noe for å komme seg dit. Jeg har måttet jobbe hardt med meg selv. For det er så mye lettere å ha det jævlig, enn å ha det bra. Og når man har det jævlig med seg selv, så er det så lite som skal til for at man gir opp. Man mister troen på seg selv, og man klarer ikke å klatre opp igjen. 

Den dag i dag har jeg det helt fantastisk. Faktisk. Jeg har to jobber som jeg elsker, verdens beste kjæreste, utrolig herlige venner, og en god familie. Men det kom ikke av seg selv. Jeg måtte faktisk få troen på meg selv igjen, og pushe meg selv ut i ting. Selv om jeg var redd for ting, måtte jeg. Fordi jeg vil ikke kaste bort livet mitt på å være ulykkelig. Livet er så altfor kort for det. Og vi vet aldri når det er over.

 

Fake profil - Igjen..

Det er ikke ofte jeg gidder å bry med når folk lager fake profil av meg. Det er sykt å si, men jeg begynner faktisk å bli vant til det.. Vanligvis pleier jeg bare å rapportere personen, og da fikser facebook/instagram/blogg.no/blogg.se/møteplassen, osv det for meg. Denne gangen fikk jeg melding fra en ukjent person, som sa at hun holder på å legge til halve Malmø på profilen sin. Men siden hun jenta (eller gutten) har blokkert meg på face så får jeg ikke rapportert henne selv. Jeg måtte til og med logge inn på en venns facebook for å se profilen. Så jeg trenger deres hjelp! Kan dere vær så snill å rapportere profilen for meg? Bare på profilbildet hennes har hun fått over 170 likes, så det sier litt om hvor mange hun adder på profilen sin. 





Min "religiøse" tro

En ting jeg aldri har skrevet om her på bloggen før, er min religiøse tro. Jeg har en litt annerledes tro enn hva den gjennomsnittlige nordmann har, så derfor tenkte jeg det kunne være litt gøy å skrive om min tro. 

 

Jeg er oppvokst i et hjem med en mor og søster som er kristne. Ikke sånn at de ber hver kveld, og går i kirken hver søndag. Men helt normalt kristne. Når jeg gikk i 4. Klasse begynte jeg på en privat adventistskole i Mjøndalen som het Rosendal. Der ba vi hver morgen, sang i kor, var vegetarianere, osv. Jeg fant fort ut at det ikke var noe for meg. Etter 1,5 år sluttet jeg på denne skolen og begynte på offentlig skole igjen. 

 

Jeg har helt siden jeg var liten visst at jeg ville konfirmere meg borgerlig. Selv om ingen i familien min noensinne hadde gjort det før meg. Men det var det rette for meg. På borgerlig konfirmasjon lærte jeg utrolig mye om livet, etikk og holdninger. Jeg fikk også være med på "camp refugee" som jeg fikk lære utrolig mye om hvordan det er å være flyktning. Disse tingene har formet meg mye til den jeg er i dag. 

 

Den dag i dag har jeg ingen spesiell religion. Jeg syns at det er så mange som misbruker religion (både kristne og muslimer) for å ha en unnskyldning når de gjør noe feil. Ta for eksempel amerikanere. De er utro mot mennene sine i helgene, og når søndagen kommer går de i kirken og ber om tilgivelse. Så er alt plutselig greit igjen, for Gud tilgir jo alle. Flere enn meg som ser hvor høl i huet det er? For å være et godt menneske trenger man absolutt ikke en religion. Den eneste "troen" jeg har er karma. Ikke sånn som buddhister som tenker på det neste liv. Men sånn type karma at hvis noen gjør noe slemt mot meg, så gidder jeg ikke å ta igjen fordi jeg vet at karma kommer til ta igjen for meg. "Man får det man fortjener" er et godt ordtak. Hvis man er et snilt menneske og hjelper andre, så får man igjen så mye. 

 

Denne trosmåten har gjort meg mye mindre hevngjerrig og mye mer vennlig. Jeg syns det er de små tingene man gjør i hverdagen som gjør deg til et godt menneske. Å holde døren for eldre mennesker eller hjelpe de med å bære varene til bilen dems, gi et kompliment til en fremmed (eller også en venn). Eller hjelpe en leser.. Som blogger har jeg fått mange mail fra lesere som trenger hjelp og råd. Jeg har fått mail fra jenter helt nede i 12 års alderen som har drevet med selvskading og vurdert selvmord. Det er hardt og vanskelig å hjelpe i disse tilfellene. Fordi man vet ikke alltid hva man skal si. Mange hadde kanskje bare droppet å svare de. Men det ville aldri falt meg inn. Tenk om jeg var i samme situasjon, og hadde ingen andre å gå til?

 

Så min "religiøse tro" er egentlig troen på det gode i mennesker. Jeg har troen på at vi alle kan være snille og fantastiske menneske, hvis vi bare vil. 

 

Hvorfor ta imot dritt?


Tidligere i dag fikk jeg en litt frekk kommentar på instagram, etterfulgt med at jeg måtte finne meg i å ta imot dritt fra andre, siden jeg legger ut de bildene jeg legger ut. Det eneste jeg klarer å tenke da er, hvem faen er du til å slenge dritt? Hvorfor skal jeg ta imot dritt fra deg? Hvorfor skal noen som helst ta imot dritt fra noen?

Bare fordi jeg har satt meg selv i den posisjonen hvor jeg er et offentlig menneske, så betyr det ikke at jeg gidder å sitte og ta imot dritt fra alle og enhver. Folk som slenger dritt er så sinnsykt patetiske. Har de virkelig ikke noe annet å bruke livet sitt på, enn å rakke ned på andre? Har de virkelig et så jævlig liv at de man få andre til å føle seg som dritt, bare for å føle seg bedre selv? Hadde jeg ikke hatet mennesker som slenger dritt, hadde jeg nesten syntes synd på de. 

Selv om jeg ikke tar meg nær av drittkommentarer, blir jeg jo selvfølgelig oppgitt og sur av å lese de. At mennesker kan få seg selv til å skrive så mye slemt blir jeg faktisk sjokkert av. Når ble det plutselig greit å slenge dritt til hverandre? Å kalle andre for hore, stygg, feit, dverg, osv er faen ikke greit. Så enkelt er det!

Og som Miley Cyrus synger: Forget the haters, cus somebody love yah. Husk det neste gang noen slenger dritt!

 

 

Hore fordi man legger ut undertøysbilde?

Er det en ting jeg er så sykt drittlei av, så er det at jenter skal få så sykt mye hate, hver gang de legger ut et bilde i bikini/undertøy. Mens hvis en gutt legger ut bilde i bar overs får han bare ros. Tenk på de jentene som har trent masse og vært flinke til å spise riktig, og når de stolt vil vise frem kroppen sin, er det bare drittslenging de får. Kanskje jenta endelig har fått drømmekroppen sin, eller er på vei mot den? Kanskje hun har gått litt ned eller opp i vekt, og er stolt av det. 

Men er det greit å være stolt av kroppen sin, her i lille jantelov Norge? Tydeligvis ikke. Hver gang bloggere som Sophie Elise og Fotballfrue legger ut bikini/undertøys bilde får de så sinnsykt mye hat, og drittslenging. Folk kaller dem alle mulige stygge ting. Når det eneste de burde kalle de er modige og vakre. For begge tørr faktisk å legge ut bilde av sin egen kropp, så tusenvis at mennesker kan se dem. Selv har jeg trent så mye for å få den kroppen jeg har. Jeg har spist grønnsaker som snacks, når andre har trykket i seg sjokolade. Jeg er stolt av kroppen min, og kommer aldri til å legge skjul på det. Det syns jeg ikke noen andre skal heller. Uansett hvordan du ser ut. Vær stolt. Ikke la noen slenge dritt til deg, og hvis noen gjør det, så er det dem sitt problem. Det er dem det er noe feil med, ikke deg! Husk det!

Jeg vedder på at jeg sikkert får masse hatkommentarer nå, siden jeg legger ut disse bildene. Men det driter jeg faktisk i. Det er ikke meg det er synd på. Det er de som slenger dritt. Det er de som har det så jævlig med seg selv, at de må tråkke ned andre for å føle seg bedre. 

- Hva er din mening om dette temaet?



Hvordan få bedre selvtillit

Utrolig mange av dere leserne mine kommer til meg og spør hvordan dere kan få bedre selvtillit. Så nå tenkte jeg at jeg kunne lage ett innlegg med ting som har fungert for meg. Jeg har ikke alltid hatt selvtilliten på topp, men nå har jeg klart å bli så trygg på meg selv at jeg kan si at jeg har en god selvtillit. Å få en god selvtillit er som regel ikke noe som kommer over natten. Man må ta hardt tak i seg selv, siden det faktisk kun er du selv som kan gjøre selvtilliten din bedre.


♥ Aldri la negative mennesker ødelegge deg. 

Dette er vel noe av det viktigste som finnes. Hvis noen sier noe stygt til deg, aldri bry deg om det. Ikke bruk energien, tiden og kreftene dine på mennesker som ikke vil deg godt. Har du venner som ikke behandler deg bra og som snakker stygt om deg så fort du snur ryggen til, bør du kvitte deg med de.

 ♥ Vit at du er best
Dette er ett råd som de fleste syns er teit første gang de hører det. Men tro meg, dette virker! Still deg forran speilet 10 minutter hver dag, hvor du sier 10-15 positive ting om deg selv. Enten om det er at du er flink til å tegne, eller ser bra ut på håret, så er det viktig å si til deg selv at det er noe bra ved deg.

♥ Bli komfortabel med deg selv
Noe som er utrolig viktig er å kunne være komfortabel med seg selv. Om det er når man dasser rundt i joggebukse eller når man kler seg i sine fineste klær er helt opp til deg. Ingen kan velge hva du liker, det er kun du selv som kan velge. Det er kanskje vanskelig å tørre å ha en klesstil som skiller seg litt ut, men så fort du har prøvd det noen ganger, føles det mye enklere å kle seg slik som du selv vil. Personlig legger jeg mye av min selvtillit i utseendet. Jeg føler meg som regel aldri bra hvis jeg ikke har på meg klær som jeg virkelig liker. Så uansett hva andre sier om klesstilen din, så er det din stil og det er kun du som får lov til å velge den.  

♥ Ikke la deg selv bli påvirket av media
Alltid tenk at det du ser i media aldri er ekte. Man bør ikke sammenligne seg selv med sylslanke forsidepiker som har en perfekt hud og kropp. Det er helt lov å synes at disse menneskene er utrolig vakre. Men aldri sammenlign deg selv med de. Husk at det er jobben dems å se bra ut, så de vier virkelig hele tiden sin til å se ut som de gjør. Hvis du blir påvirket av mediene er det bedre å kaste vekk bladene, skru av TV'en og kryss vekk internettsidene som viser disse menneskene. 

♥ Finn en jobb/hobby som gjør deg glad
Det er utrolig viktig å gjøre ting som gjør deg glad. Om du jobber som kokk, advokat eller lege er det viktig at jobben din gjør deg glad. Jobb med noe du trives godt med. Det er tross alt der du er 8 timer hver eneste dag i uken. Finn gjerne en hobby som også gjør deg glad. Personlig har jeg bloggen min som gjør meg glad. Jeg har verdens søteste lesere, og jeg føler at jeg kan hjelpe andre. Både med innlegg som dette og innlegg om hvordan dere for eksempel kan sminke dere. Bloggen min har også gjort at jeg ikke er redd for noe lenger. Jeg er ikke redd for å vise meg selv frem og er heller ikke reff for å drite meg ut lenger. 

 ♥ Tren, tren, tren!
Trening vil ikke bare gjøre deg slankere/sterkere, men trening utløser endorfiner. Som gjør at du får en type "lykkerus". Dette gjør at du blir glad. Man vil også få bedre selvtillit når man mestrer ting. Så sett deg mål som for eksempel å løpe 3000 meter'n på ett visst anntall minutter. Når man klarer det, får man en herlig mestringsfølelse. Som gjør at man blir glad og føler at man kan klare ting. 

♥ Ikke klag over noe, fiks det.
Det værste jeg vet er når jenter/gutter sitter forran pc'en hele dagen og spiser godteri, og klager over at de er feite. Det blir virkelig for dumt. Hvis det er noe du ikke liker ved deg selv, så gjør noe med det. Ikke la det ødelegge deg og livet ditt. Har du kviser kan du alltids fikse det. Er du feit er det bare å starte å trene og spise sunt. Hvis du har for små pupper kan man trene opp brystmusklen eller ta silikon. Men tenk veldig nøye over det før du legger deg under kniven.

♥ Ta vare på deg selv.
Du vil føle deg så mye bedre om du bare setter av litt tid til deg selv. Så sett av en deg i uken som er meg-dag. Denne dagen kan man kose seg med ett varmt bad, ansiktsmaske, manikyr, pedikyr, en god middag, osv. Alle fortjener en dag i uken som man vier til seg selv. Det er også viktig å spise sunt. Når man spiser sunt får man god samvittighet og man føler seg mye bedre. Hvordan du spiser vil også reflektere på hvordan du ser ut. 

 

Så til slutt, tenk over dette; Vil du være en den personen ingen husker hvem er, som er en grå liten trist mus, og som aldri tørr å gjøre noe. Eller vil du være den personen som som har en utrolig fin utstrålig, som alltid er blid og positiv, og har en god selvtillit. Hvis du føler du er førstnevnte, ta i bruk rådene jeg ga ovenfor. De vil hjelpe deg!

 

♥ Har du god selvtillit?

Slutte å blogge?

Er så sinnsykt umotivert om dagen. Har mest lyst til å sperre meg inne på rommet og spise is, men jeg ser på serier på tv'en. Føler meg ikke helt bra for tiden. Vet ikke hva som er galt. Klarer bare ikke å bli glad. Føler bare at alt er galt. I tillegg ser jeg at lesertallene mine går nedover. Og kan ikke si at jeg blir motivert til å fortsette å blogge da. Ikke at jeg blogger for å kun ha lesere. Men er ikke så gøy å legge masse jobb ned i en blogg uten å få respons. 

Jeg er ung, fri og singel, i tillegg er det sommer. Jeg har masse venner som er verdens beste. Men hvorfor klarer jeg ikke bare å være lykkelig da? Føler meg stygg og jævlig om dagen. Selvtilliten har ikke vært så lav på åresvis. Kjenner jeg er på gråten nesten hele tiden. Alt er så jævla vanskelig. Kan jeg ikke bare smile til livet, siden det smiler til meg? Har en del problemer fra fortiden som jeg endelig ser i øynene. Så kanskje det er derfor jeg føler meg som shit hele tiden? Det er ingen god følelse i alle fall. 

Uansett. Vil ikke slutte å blogge. Vil ikke skuffe alle dere som har fulgt bloggen min, og støttet meg. Men jeg trenger en liten pause. Om det blir 2 dager eller 2 uker det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg vil ha en pause så jeg kan savne bloggingen. Så jeg kan få tilbake inspirasjonen og push kraften min igjen. 

Håper dere forstår ♥



På gråten..

Etter at jeg skrev innlegget "kjære mobber" for et par dager siden, har det kommet inn mange kommentarer. Har endelig fått lest gjennom de, og nå sitter jeg helt på gråten. Å lese om at unge mennesker har blitt mobbet så mye at de ønsker å ta selvmord er helt grusomt. Har nesten ikke ord for vondt jeg får på deres vegne. 

Jeg skulle ønske vi kunne leve i en verden hvor vi ikke trengte å være redde for å gå på skolen. Der vi ikke måtte høre slengbemerkninger på hvordan vi så ut. Hvor alle ble inkludert, og ingen sto igjen utenfor og alene. Der ingen trengte å komme hjem fra skolen med sår på kroppen etter å ha blitt slått. Å ta selvmord er ikke en utvei. Det er aldri veien å gå. Mange av dere har skrevet at dere har villet ta selvmord. Men ikke gjør det! Uansett hvor ille det står til, kan ting alltid bli bedre. Husk at det er i motbakke det går oppover. Når man tar selvmord eliminerer man alle muligheter til at livet kan bli bedre. Når jeg leser om 10 åringer som vil ta livet sitt blir jeg helt hjerteknust. Hvor grusom har verden blitt? 




Til alle dere som blir mobbet:

Forget the haters, cus somebody love yah - Miley Cyrus. Dette sitatet er så utrolig viktig å huske på. Drit i folkene som snakker dritt om deg. Tenk på alle menneskene som er glad i deg. Om det er foreldrene dine, en venninde, en tante eller hva som helst. Vær med de personene som gjør dagen din bedre. Kanskje det hjelper å få en hund eller katt som du kan være med? De dømmer deg deg ikke, og elsker deg uansett hva. Jeg husker selv jeg hadde en hund som het Rikke når jeg gikk på barne- og ungdomsskolen. Hver gang jeg var trist ble jeg alltid i bedre humør når jeg var med henne. Det er ikke for ingenting at hunden er menneskets beste venn. 

Husk at det hjelper så utrolig mye å snakke om problemene sine med noen. Snakk gjerne med foreldrene dine, en psykolog (det er ingen skam å gå til psyokolog!!) eller en vennine. Tro meg, det hjelper. For hvis man går med problemene inne i seg, vokser de bare, og blir større og større. 

Har egentlig lyst til å gi dere alle en stor klem, og hjelpe dere. Vil ikke at noen av dere skal ha det vondt. Håper dere alle klarer å stå imot mobbingen. Husk at hvis du viser at du ikke bryr deg om mobberne, så bryr ikke de seg om deg heller. 

 

Peace and love ♥

 

Kjære mobber

Postet dette innlegget for et halvt år siden. Men syns det har et veldig viktig budskap, så velger å poste det igjen. Del gjerne dette innlegget hvis du er enig med meg, og imot mobbing. 

Kjære mobber. Ja, du ja. Du som slenger dritt etter andre. Du har alltid noen faste som du kaller stygge navn, kanskje du slår de og? Hva får du ut av det? Blir du et bedre menneske? Får du flere venner av det? Får du bedre selvtillit av det? Blir du mer populær av det? 

Det er en ting du i alle fall ikke blir, og det er et godt menneske. Du blir faktisk et grusomt menneske. Livet til den du mobber blir faktisk ødelagt. Hvis du mobber noen fra de er veldig unge, kan de bli skadet for livet. De må kanskje gå til psykolog flere ganger i uken, de begynner kanskje med selvskading, og i værste fall tar de livet sitt. Dette har skjedd så altfor mange ganger, dessverre. Så kjære mobber; Er målet ditt å ta livet av noen andre? For i så fall er du godt på vei. 

Hvis du føler deg truffet av teksten så langt, er det fordi du enten er mobber eller mobbeoffer. Det er så altfor mange mennesker som ligger i hver kategori. I en drømmeverden hadde det hverken fantes mobbere eller mobbeoffere. Da hadde ingen trengt å grue seg for å gå på skole/jobb, kommet gråtende hjem, drevet med selvskading, blitt banket, fått dårlig selvtillit og tatt livet sitt, på grunn av at noen skulle mobbe dem. 



Ungdomsskolen er værst. Det er som regel da hormonene begynner å blomstre at mobberne virkelig kommer ut av skapet sitt. Da skal folk mobbes fordi de er; høye, lave, tynne, feite, kvisete, har regulering, er ginger og listen fortsetter. Ingen av disse tingene er en gode grunner til å ødelegge livet til noen. Hva så om en jente har ett par ekstra kilo mer enn det som er "sosialt akseptabelt"?. Hun kan fortsatt være en fantastisk person, som har mye bra å komme med. Men istedet blir hun mobbet, og klarer aldri å bygge en selvtillit som er høy nok til å vise hvem hun er som person. 

Når man er veldig ung (12-18 år) ser man ikke alltid konsekvensene av ting. Man tenker ikke over at egne handlinger kan ha store konsekvenser. Selv om man kanskje ikke er "hoved-mobberen", så kan man fortsatt gjøre stor skade. Man tenker kanskje ikke over at det å "le med" når noen blir mobbet, er noe big deal. Men for den som blir mobbet, er det enda en person i klyngden som er "imot" dem.

Selv har jeg alltid fått høre at jeg er lav og tynn, og ikke som en positiv ting. Folk har slengt "anoreksia kjerring", "spis litt mer a!", "du burde ta voksepiller!", osv etter meg. Når jeg var yngre tok jeg meg ganske nær av det. Selvfølgelig blir man lei seg når man er 13 år og får slike ting slengt etter seg. Det ble så ille at jeg dro til legen for å høre om jeg kunne begynne på piller som gjorde at jeg kunne bli høyere. Heldigvis klarte jeg å akseptere meg selv for den jeg er. Hvis folk påpeker at jeg at jeg er lav, så pleier jeg bare å svare tilbake "Jeg digger å være liten, noe imot det?". Jeg kommer alltid til å høre at jeg er lav og tynn. Men siden jeg har godtatt meg selv for den jeg er, gjør det meg ikke noe å få høre slike ting. 

 

Til deg som blir mobbet: 
- "Prøv å hev deg over det. Det er ikke deg det er noe feil med, det er mobberen." Det er så altfor lett å si disse ordene, men å faktisk følge de selv, er nesten umulig. Hvis du blir mobbet er det smarteste du kan gjøre er å bli flink med selvironi. Hvis mobberen skjønner at du er med på "spøken" blir det ikke like gøy å mobbe. Mobberen skjønner også at du ikke tar deg nær av mobbingen, og at du ikke kan knuses. 

- Du bør også ha en god dialog med de i hjemmet og på skolen. Det hjelper mye å snakke med andre om mobbingen! Prøv også å ha noen nære venner, så dere kan støtte hverandre. 

- Det blir bedre. Husk at mobbingen er verst i ungdomstiden. For da er alle usikre på seg selv (spesielt mobberne). Når man blir eldre blir ting mye lettere. 

 

- Har du blitt mobbet? Eller har du mobbet andre? Her er det helt lov å kommentere anonymt!

"Det er så lett å blogge!"



Jeg får ofte høre av venner og andre at "herregud, det er så lett å blogge". Blir så irritert av folk som sier at det er så lett å blogge.For å ha en bra blogg må man legge ned mange timer arbeid i bloggen. Det er ikke bare å ta ett par bilder, skrive litt og poste det på bloggen. Selv om det sikkert er mange som gjør det, men det er ikke akkurat de jeg ser på som flinke bloggere. 

Det som gjør deg en bra blogger er at man tar gode bilder, gjerne redigerer bildene. Skriver gode tekster, og gir mye av seg selv. Dette er ting som tar tid. Bare det å ta outfitbilder som mange tror at bare tar 5 minutter, tar som regel 30-45 minutter. Man må også legge ut 2-3 innlegg hver eneste dag. Å komme på hva man skal blogge om hele tiden, kan bli veldig vanskelig. Nestem umulig til tider.

Har man en del lesere får man også haugevis av spørsmål man må svare på, hver eneste dag. Og hvis man skal være snill mot leserne sine, må man svare de. Man kan ikke bare slette mailen og gi blaffen i de. Som regel får jeg spørsmål som er kjappe å svare på, men andre ganger får jeg spørsmål som tar lengre tid å svare på. Og da må jeg bruke mye tid på det. 

Så til dere uten blogg: Tenk dere om før dere sier at det er lett å være blogger. For det er det ikke. Man må bruke mye av tiden sin på blogging, og det tar mye av deg psykisk og fysisk. Prøv å lag en blogg som har kvalitet, som har gode bilder, flere innlegg hver eneste dag, variasjon i innleggene, gjerne videoblogger, ett godt design, og som har en del lesere. Mesteparten av dere som sier at det er lett å blogge, ville ikke holdt ut i en måned! 

Men bortsett fra at det kan være krevende til tider å være blogger. Er det absolutt den beste hobbyen som finnes, og den mest givende. Som jeg absolutt elsker!

 

♥ Får du ofte høre at det er lett å være blogger?

En grusom historie

En av de mest grusomme tingene jeg vet om er voldtekt. Det skjer ofte. Altfor ofte. Mange forteller det aldri til noen. Fordi de skammer seg. I Norge er voldtektsstraffene helt latterlig lave. Jeg blir kvalm av rettssystemet. De fleste som blir dømt for voldtekt sitter kanskje inne i maks 3-4 år. Er det nok? Det syns ikke jeg. Når man har ødelagt et menneske sitt liv bør straffen være lengre. De fleste voldtekter blir heller aldri anmeldt. Det er få som står opp og kjemper for seg selv etter en voldtekt. Hvorfor er det sånn? 

En jente som sto opp og kjempet for seg selv er Monika Korra. Hun er fra Norge og flyttet til Dallas, Texas for å gå på skole. Hun ble gjengvoldtatt på vei hjem fra en fest. I videoen under kan du se hennes sterke historie. Anbefaler alle å se den. Jeg begynner nesten aldri å gråte når jeg ser filmer. Men denne fikk tårene til å komme fort. 

Kilde til video: nettavisen.no

Ikke den dere tror jeg er

Det er en ting jeg er så lei av. Folk som tror de kjenner meg, uten å ha møtt meg. Folk som danner seg en sterk og negativ mening om hvordan jeg er som person. Bare fordi man har lest bloggen min betyr det ikke at man kjenner meg. For jeg utleverer ikke alt på bloggen. På bloggen utleverer jeg kun den overfladiske siden min. Den siden av meg som kun handler om sminke, hår og mote. Men det er så mange andre sider av meg enn bare den.

Det er sikkert mange av dere som tenker at jeg er en overdolla bærte, som tror at verden kun dreier seg om meg. Men der tar dere feil. Jeg kunne skrevet masse om nyheter og vitenskap. Men hvem ungdommer vil lese om det når de kommer hjem fra skolen? Ungdommer vil lese om overfladiske ting som de kan få lett underholdning av. For det er det bloggen min er til. Nemlig å underholde andre. Ikke ved å være en stand up komiker. Men ved å legge ut antrekk så andre kan få inspirasjon, og ved skrive om sminke og hår så andre kan få tips.

Greia er at på bloggen min utleverer jeg kanskje 10% av meg selv. Og da sier det seg selv at det er mye som ikke blir lagt ut. Jeg skriver for eksempel aldri om ting i livet mitt som er hardt. Krangler med venner og familie er ikke ting som hører hjemme på en offentlig blogg. Jeg skriver heller aldri om ting jeg snakker med venniner om. Fordi de tingene er som regel private. Poenget mitt er: den delen man ser av meg på bloggen, er ikke hele meg. Det er kun en del av meg. 

Noe som irriterer meg er at folk tror at jeg er den type jente som puler rundt. Bare fordi jeg kanskje legger ut bilder i bikini, betyr det ikke at jeg åpner beina for hvilken som helst gutt. Tvert imot. Selv om mange har hardt for å tro det, så er jeg faktisk en ordentlig jente. Jeg er ikke den svake jenta som puler alle gutter som smiler til henne. Fordi den jenta der, hun vil ikke jeg være. Jeg er heller ikke den jenta som kan skrive en lang liste full med navn på guttene hun har pult. 

En ting jeg ofte får høre av folk som jeg har blitt godt kjent med, er at de trodde jeg var bitch første gangen de møtte meg. På grunn av hvordan jeg ser ut. Men da tenker jeg egentlig bare: Hvorfor dømme folk etter utseendet? Er det en ting jeg har lært, så er det at man ikke skal dømme andre etter utseendet dems. Uansett om de er pene eller stygge. For er det en ting jeg ikke er så er det bitch. Jeg er som regel alltid hyggelig mot alle, uansett hvordan de ser ut. 

 

Ble kanskje litt langt innlegg det her. Men følte jeg trengte å skrive det her for å si min side av saken. Love and peace ♥

Det er alltid noen som vil hate deg

Uansett hva man gjør her i livet er det alltid noen som vil hate deg. Enten fordi de er misunnelig på noe du har eller er, eller så liker de deg rett og slett bare ikke. Men skal vi bry oss om disse menneskene? Disse menneskene som ikke vil at du skal ha det godt? De som kun vil trykke deg ned? Nei det skal vi ikke. Vi skal gjøre det vi selv vil. Vi skal leve ut de drømmene vi ønsker å leve ut. Vi skal tørre å være oss selv. Og om noen har et problem med det, så er det de som har et problem. Ikke du!

Som blogger får jeg en gang iblant frekke kommentarer, og selvfølgelig er de skrevet anonymt. De som skriver kommentarer som: "herregud du ser ut som en hore", "gå å spis a anorektier", "jævla dverg". Kan ikke ha det veldig godt med seg selv. Når prøver så hardt å trykke noen ned, kan man ikke være langt oppe selv. De personene som skriver slike slemme ting kan ikke eie et fnugg av selvtillit.

For hvis man faktisk har det bra med seg selv trenger man ikke å trykke andre ned. Man trenger ikke se stygt på jenta på bussen som kanskje veier litt mer enn hva andre gjør. Man trenger ikke å skule stygt bort på den populære og pene jenta. Men føler ikke behovet for å være slem.


Man blir ikke penere av å trykke andre ned. 

Og gud hvor sant er ikke det? Det er så sant som det går ann å bli. Hvis en hyggelig jente eller gutt begynner å baksnakke andre til deg, hvor utrolig lite sjarmerende blir ikke vedkommende da? Hvor lyst har du til å være venn med vedkommende da? Kanskje h*n snakker dritt bak ryggen din også? Jeg har selv hatt venniner som har baksnakket andre til den store gullmedaljen. Men de jentene har som regel hatt en hard oppvekst, og ikke hatt det så godt med seg selv. For selv om det ser ut som de har veldig høy selvtillit, sliter de også med noe. Som resulterte i at de snakka mye dritt om andre.

Poenget mitt er: hvis man faktisk klarer å forstå hvordan personen som snakker dritt til deg har det. Blir man ikke såret. For da skjønner man fort at offeret her er mobberen selv. Det er mobberen som har et dårlig liv. Det er mobberen som mister venner og blir upopulær. Bare vent å se. Ingen orker å henge med negative personer i lengden. 


Så istedet for å slenge dritt til hverandre. Kan vi ikke heller bare være snille mot hverandre? Derfor oppfordrer jeg alle som leser dette innlegget til å si en positiv ting til noen andre hver eneste dag. Så kjenner du fort at du selv vil føle deg mye bedre, enn hvis du skulle sagt noe slemt. 

 

Spread the love ♥

Picture perfect

Jeg føler meg tom. Tom for følelser. Tom for ambisjoner. Tom for mål i livet. Jeg har faket et smil for lenge. Det har blitt en vane. Når jeg er alene kommer følelsene frem. Da tørr jeg å vise de. Men når jeg er blant andre mennesker skrur jeg de av. For hvis jeg viser følelser er jeg svak. 

De siste to-tre årene har jeg gått igjennom altfor mye. De fysiske plagene jeg har fått er nakkeplager/skade, magesår, B12 mangel som gjør at jeg fort blir sliten og deprimert, og jeg har fortsatt mye ettervirkninger etter kyssesyken. Men det er bare de fysiske plagene. Jeg har dager hvor jeg er i kjempegodt humør og alt virker bra. Men de dagene er det få av. Man ser kanskje en blogger med et smil på bildet. Men hvor ekte er egentlig smilet?

Før kunne jeg alltid se veien forran meg. Jeg visste hvor jeg kom til å være om 5 og 10 år. Jeg hadde planer. Men nå? Ingenting. Jeg klarer såvidt å se en uke forran meg. Jeg prøver å ta hver dag som det går. Men det er ikke lett. Å stå opp om morgenen og gå på en skole hvor jeg faker et smil er hardt. Jeg later som om alt er greit, selv om det ikke er det. Jeg har noen av verdens beste klassevenner som støtter meg. Så ikke tro at det er de som gjør det hardt for meg. For det er det fortiden min som gjør. 

Hver gang jeg åpner hjertet mitt og lar meg selv få forhåpninger blir jeg skuffet. Jeg er lei av å bli skuffet. Jeg tørr ikke få forhåpninger lengre. For hvorfor skulle jeg håpe noe som helst? 

Det er så mye jeg vil skrive om. Så mye jeg må holde inne. Så mye jeg ikke orker å tenke på engang. 

Skriver egentlig dette innlegget for å få ut følelsene mine, noe som ikke er lett for meg. Men noen ganger må man få ting ut for å kunne kjempe videre.
Om du har noe negativt å skrive til meg, dropp det. 

Haters gonna hate

Smile to the haters, and let them know that they can't get to you.

Uansett hva man gjør her i livet så er det alltid noen som kommer til å mislike deg. Enten er de missunelig for at du har oppnådd noe de vil oppnå. Eller så liker de deg rett og slett ikke. Men hvorfor bryr vi oss om disse menneskene? Hvorfor gidder vi å la deres dritt smitte over på oss? Hvorfor skal vi slutte med det vi liker, bare fordi de snakker dritt? 

Som blogger får man alltid blandede tilbakemeldinger. I mitt tilfelle er de aller fleste hyggelige og snille. Men det er alltid den ene anonyme "tøffingen" som skal slenge dritt. Selvfølgelig tørr de aldri å skrive navnet sitt. For da måtte de faktisk stått for hva de mener. Også er det de menneskene (spesielt jenter) som går rundt og snakker dritt bak ryggen til hverandre. Og hvorfor? Jo for å følge seg bedre. For når man er nødt til å snakke dritt om andre, da kan man umulig ha det godt med seg selv.

Jeg har selv valgt å være et offentlig menneske. Og ja, jeg er fullt klar over at jeg selv setter meg i en veldig sårbar posisjon. Men jeg tåler drittslengingen. Rett og slett fordi jeg har vært gjennom mye hardt i livet mitt, og da er en stygg kommentar fra en anonym person ikke en dritt i forhold. Men tenk på de som faktisk ikke tåler å høre så mye dritt. Som kanskje ikke har verdens beste selvtillit. Som utvikler spiseforstyrrelser eller starter å kutte seg, fordi folk slenger dritt til de. Er det greit liksom? 

Jeg syns ikke det. 

Tatt restylane i leppene - Se video!

Som jeg nevnte tidligere i dag, har jeg vært på klinikk. Sa ikke hva jeg skulle gjøre, siden jeg ville holde det hemmelig. Men nå kan jeg vise dere hva jeg gjorde! Jeg tok nemlig restylane. Ble det ikke fint?

 

Dette er en tullevideo - Har ikke tatt restylane. Bedre forklaring HER. 

Ikke OK å ha god selvtillit.



I Norge har vi alltid hatt en jantelov som har sagt til oss at vi skal føle oss verdiløse, vi skal føle at ingen elsker oss og vi skal føle at vi er stygge.  I Norge har vi på en måte ikke lov til å føle oss bra. Uansett hva vi gjør så er det alltid noen som skal stå bak ryggen våres og si at det vi gjør er feil. Dersom vi føler oss bra, og faktisk sier at vi liker vårt eget utseendet, vi liker den vi er, at vi liker dette vi har oppnådd så blir vi beskyldt for å skryte. Og i dagens samfunn er det verste du kan gjøre å skryte av deg selv. Alle har oppnådd noe, alle har noe man kan være stolt av. Enten det er om du ser bra ut, eller at du har fått en sekser på en prøve.

Så kanskje den jenta som legger ut bilde av seg selv i bikini på facebook, rett og slett er sykt stolt av kroppen sin. Endelig har hun klart å jobbe seg frem til drømmekroppen. Endelig kan hun vise seg frem til vennene sine. Men hva blir hun møtt med? En hel haug sjalue mennesker som slenger dritt og kaller henne hore, fordi hun "skryter" av sin egen kropp. Er det greit? Skal samfunnet vårt være sånn? 

Selv elsker jeg mitt eget utseende. Og jeg er ikke redd for å si det. Selvfølgelig kan jeg sitte å pirke på ting ved med selv som jeg ikke liker. Men jeg har lært meg å elske de tingene jeg pleide å hate, ved meg selv. Det syns jeg også at andre burde gjøre. 

Derfor utfordrer jeg alle som leser dette innlegget til å skrive tre (gjerne flere!) ting de liker ved seg selv i kommentarfeltet. 

Lettlurte penger



Nesten hver dag får jeg mail fra alle mulige sponsorer. Der de vil at jeg skal reklamere for alt mulig rart fra dårlig kosmetikk til pokernettsider. Og som regel får man heller ikke godt betalt. Kanskje et mobildeksel, 300 kr eller en mascara. Det er lett å takke ja til alt mulig - bare for å få gratis ting. Men hvis man takker ja til dårlig kosmetikk for eksempel, og reklamerer om det på bloggen, og selvfølgelig skriver hvor "bra" det er, så kan man ende med verdens minste tillit hos leserne sine, og de leserne som kjøper produktet får ikke et bra produkt som de trodde at de skulle få. 

For meg er det viktig at leserne kan stole på meg. At de kan vite at de tingene jeg anbefaler, faktisk er å anbefale. Jeg er blogger - men jeg lar meg ikke kjøpe. Å skrive et innlegg på bloggen koster som regel ikke noe annet enn tid og energi. Derfor syns sponsorer at 300 kr er mer enn nok for at man skal skrive et innlegg om produktet dems. Selvfølgelig; hvis du har veldig lite lesere er dette markedsverdien som er på bloggen din. Men hvis du har 2000-10'000 lesere hver dag bør du absolutt få mer i betaling. 

For det er noe som er viktig å vite. Nemlig markedsverdien på din egen blogg. Hvis du har veldig mange lesere kan du selvfølgelig sette kravene høyere, og be om mer penger for å reklamere for produktet. Men det er fortsatt viktig at du ikke "selger bloggsjelen din". For ja, det er veldig fristende å takke ja til 2000 kr bare for å skrive om et innlegg om en pokerside. Men passer det inn på bloggen din? Bryr leserne dine seg om teite pokernettsider? Nei. De vil lese innlegg som har god kvalitet, og er ærlige. 

Å ta en liten bakgrunnssjekk på nettsidene du reklamerer for er også smart. Det er utallige nettsider som svindler andre, og bruker bloggere til å reklamere for de. Nå nylig har det blitt avdekket at nettsiden so next year (link) driver med svindel. Folk bestiller klær derfra uten å motta de, de svarer ikke på mail, og betaler ikke bloggere det de skylder de. So next year er en side med veldig mye kule klær, og derfor er det veldig lett å falle for fristelsen. Men vil du sitte igjen med det på samvittigheten, at du har anbefalt en svindler side til dine blogglesere? De som leser bloggen din hver dag, og er snille mot deg? Nei, selvfølgelig ikke. 

 

In the end: Jeg håper virkelig alle de som leser bloggen min vet at jeg er ærlig. Jeg skriver aldri om produkter jeg ikke kan gå god for. Det bør heller ikke dere! Jeg velger heller en god samvittighet - Fremfor en full lommebok. 

Alle er like vakre

Jeg er så drittlei av at folk ikke kan godtas for den de er. Om du er brun, hvit, gul, høy, lav, ginger, bimbo, emo, tynn, tykk, osv så er du fortsatt et menneske. Hvordan du ser ut definerer ikke hvem du er. Hvis en tykk jente kommer inn på bussen blir hun nedglodd av tynne jenter som ser stygt på henne og tenker "æsj, så feit". Hvis en tynn jente kommer inn på bussen blir hun nedglodd av en gjeng med tykke jenter som tenker "æsj, hun knekker snart". Men hvorfor kan vi ikke bare godta hverandre? 

Hvorfor må vi konstant dømme hverandre? Trenger vi virkelig å dømme andre for å få vår egen selvfølelse bedre? Må vi slenge så mye dritt til hverandre, bare fordi vi er forskjellige? Nei. Selv om en person har et visst utseende kan det fortsatt være verdens snilleste menneske. 
 

Som blogger får man ofte høre mye rart. Senest i går fikk jeg inn en kommentar på bloggen hvor leseren ville få meg til å føle meg dårlig, fordi jeg ser ut som jeg gjør. "Herregud, du er altfor tynn. Spis litt mer a. Du kan ikke ha noe 21 day's challenge så tynn som du er!". Jeg slettet kommentaren, rett og slett fordi jeg syns det var veldig usaklig og slem. Hele livet mitt har jeg vært tynn. Gjennom livet mitt har jeg har fått utallige slengmerkninger etter meg, og folk som direkte går inn for å få meg til å føle meg mindre verdt. Men slik bør ikke samfunnet være. 


"Det er ikke du som er stygg, det er samfunnet som er stygt", uttalte Marilyn Monroe.

Den dama kunne ikke hatt mer rett. Vi mennesker kommer i alle mulige forskjellige fasonger og farger. Og det er bra. Det gjør at vi er forskjellige. Det gjør at hver og en av oss er unike. Tenk så kjedelig og "stygt" samfunnet hadde vært hvis alle var like. Jeg er glad for at folk er ulike. Men jeg er ikke glad for at vi ikke kan akseptere det. Vi burde alle ta oss selv i nakkeskinnet og skjerpe oss. For selv om vi ikke vil innrømme det har vi alle enten sagt, eller tenkt at noen andre er stygge. 

Men slik bør det ikke være. For alle er vakre, på hver sin måte. Om du er høy eller tynn så er du ikke noe mindre vakker enn den andre. Om du er tykk eller tynn er du heller ikke noe mindre vakker enn den andre. Det er det viktigste man må huske. Alle er like vakre ♥ Jeg oppfordrer alle til å være stolt av sin egen kropp!

Du vet du er blogger når..

- Du tar bilde av maten din før du i det hele tatt har rørt den.

- Du er på events kun for å blogge om de. 

- Det er helt vanlig for deg å ta bilde av skoene og øredobbene dine, selvfølgelig mens du har det på deg.

- Vennene dine sier "vent a, må bare fikse meg litt først, orker ikke se helt jævlig ut på bloggen din" hver eneste gang du drar frem kameraet. 

- Du har så mye sminke, hårprodukter, negllakker, ansiktsprodukter og kroppsprodukter at du ikke har sjans til å noensinne bruke det opp. 

- Du betaler aldri for sminke og andre produkter lenger.



- Du drar på shopping fordi du måå ha noe nytt å vise på bloggen.

- Det føles helt naturlig ut å sitte å snakke til ett kamera.

- Du kan mye om sminke og skjønnet, men du har ingen utdanning i det. 

- Du ikke trenger å sjekke hvor klærne dine er fra, for dette kan du allerede i hodet.

- Vilt fremmede mennesker stopper deg i busskøen for å spørre deg hvor mye du tjener på bloggen din. 

- Du sminker og jåler deg opp i timesvis, selv om du ikke skal utenfor huset.

- Du har pc'en full av antrekksbilder. 


- Du tar i gjennomsnitt minst 50 bilder av deg selv hver dag.

- Du har med deg kamera overalt, og knipser bilder av alt, uten å være turist.

- Du er mer enn gjennomsnittlig opptatt av mote. 

- Du møter venner og begynner å snakke om noe som har skjedd i livet ditt, og blir avbrutt av "ja, jeg vet, leste det på bloggen din".

- Du må konstant sjekke hotmailen din. 

- Du har en hel haug med venneforespørsler på Facebook, men du kjenner kanskje 5 av de. 

- Du har god kunnskap til det å ta bilder og redigere de, uten å ha gått på noe fotokurs. 

- Du er vant til at folk stopper på gaten og niglaner på deg, og muligens også peker. 

 

- Kjente du deg igjen i noen av punktene (hvis du er blogger, selvfølgelig) ?
 

 

PS: Det kommer en konkurranse senere i dag. Hvor du kan vinne en goodiebag full av jenteting. Følg med! 

Usikker

Det siste året har jeg vært fast bestemt på at det er journalist jeg skal bli. Jeg har ikke engang sett på andre yrker, fordi jeg var så bestemt på at var dette som jeg ville bli. Men nå i det siste har jeg blitt så usikker. Jeg er så drittlei av skolen at jeg nesten  spyr. Påbygg er hardt, og det suger enda hardere. Kjedelige fag, mye prøver og altfor mye å lære har gjort at jeg er sykt skolelei.

Jeg har lyst til å starte på skolen til høsten. Få livet mitt igang. Komme igang med utdanning så jeg etterhvert kan få meg et hus og en jobb, og bli voken. Selv om jeg mest føler for å ha et friår hvor jeg gjør noe jeg vil. Det forrige friåret jeg hadde var 3 måneder som kokkelærling og 5 måneder hvor jeg lå syk i senga. Ikke akkurat yolo og reising. Jeg har vært gjennom altfor mye dritt de siste to årene; bestefaren min døde, jeg fikk kyssesyken og måtte holde senga i 5 måneder, jeg gikk gjennom et hardt forhold hvor gutten var verdens største drittsekk, jeg fant ut at drømmejobben min absolutt ikke var drømmejobben, jeg flyttet for meg selv men måtte flytte hjem igjen siden det var mugg i leiligheten og jeg ble syk av det, jeg fant ut at bestevenninden min absolutt ikke var den jeg trodde hun var, og mye mer. Jeg sitter med en tung klump i halsen mens jeg tenker over alt jeg har gått gjennom de siste to årene.  Jeg trenger å føle meg bra igjen. Jeg vil at livet mitt skal være litt lett igjen. Ikke så forbanna hardt hele tiden

 

Jeg har rett og slett lyst til å ha et år hvor jeg slapper av, og gjør det jeg elsker, nemlig å blogge. Det er den eneste jobben jeg faktisk har lyst til å ha. Da kan jeg styre hva jeg selv  gjør. Hvordan jeg gjør det. Og når jeg gjør det. I tillegg til at jeg får verdens beste respons fra nydelige lesere. Rett og slett et år  hvor jeg kan konsentrere meg om bloggen, og bygge opp den. Jeg elsker å skrive, formidle følelser, gi ut tips og leve i en rosa boble. Det er derfor blogging er perfekt for meg. 

 

Men jeg vil ikke ha enda et år hvor jeg bor hjemme. Hokksund har aldri vært, og kommer aldri til å bli stedet for meg. Folkene som bor i Hokksund er helt annerledes enn hva jeg er. I tillegg til at de fleste vennene mine bor i Oslo og Drammen. Jeg vil ut og utforske verdenen. Se hva den har å tilby. Ikke sitte hjemme i Hokksund og råtne. Det er kanskje det jeg kan bruke et friår på? Reise rundt og utforske verden? Og når det året har gått så er jeg kanskje klar for skolebenken igjen? Og kanskje jeg har funnet ut yrket jeg vil ha, innen da?



Uten selvtillit er du intet

 

"Hvis ikke du tror på deg selv, hvordan kan du forvente at andre skal ha troen på deg da?"

 

Det mest triste jeg ser er mennesker med dårlig selvtillit. Kanskje de har blitt mobbet. Eller føler at de ikke er gode nok. Det at vi bor her i Norge, hvor janteloven fortsatt finnes, gjør ikke saken bedre. Vi blir rett og slett redde for å ha god selvtillit. For hvis vi har god selvtillit blir vi sett på som "cocky" og arrogante. 

Selv hadde jeg ikke verdens beste selvtillit før. Men jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. De tingene jeg ikke likte ved meg selv; de fikset jeg. De tingene jeg ikke kunne endre, de lærte jeg meg å leve med. Jeg har alltid blitt ertet fordi jeg er lav. Høyden min er faktisk ikke noe jeg kan gjøre noe med. Tro meg, jeg har prøvd. Jeg gikk til legen for å få piller som gjorde at jeg kunne bli høyere. Men innen jeg kom til legen var jeg ferdig med å vokse, og pillene hadde ikke fungert på meg, enda jeg fortsatt var ganske ung da. Istedet for å sette meg ned å grine over det, bestemte jeg meg for å like høyden min. Det var vanskelig, men jeg klarte det. Den dag i dag elsker jeg faktisk å være lav. 

Utseendet er viktig for meg og så mange andre. Selv om man kanskje ikke vil innrømme det i all offentlighet så betyr utseendet mye. Det er det første man blir dømt etter. Det er trist, men det er realiteten. Det er mange venner som har fortalt meg at første gangen de møtte meg, trodde de at jeg var dum som et brød, og at jeg ikke brydde meg om andre. Men da de ble kjent med meg fant de ut at det ikke stemte. Utseendet kan dømme deg i alle forskjellige retninger. Men det viktigste er at du er deg selv. Om du vil kle deg i svarte rocka klær, gjør det. Om du vil se ut som en barbie, se ut som barbie da vel. Det er ditt valg, og ingen kan ta det vekk fra deg.

Men for å tørre å være seg selv, må man ha selvtillit.



Selvtillit er ikke noe som kommer av seg selv. Det er ikke en fe som pluselig kommer og strør tryllestøv over deg mens du sover, også våkner du opp dagen etterpå med god selvtilit. Så absolutt ikke. Det er noe man må bygge opp helt på egenhånd. Man kan bruke årevis på å bygge opp en god selvtillit, men den kan fort bli rivd ned igjen. Derfor er det viktig å virkelig jobbe hardt med seg selv. Jeg gjorde det. Derfor ønsker jeg å dele noen av tipsene mine til dere. Så dere kan få bedre selvtillit. Disse tipsene hjalp veldig på meg, og derfor håper jeg at de hjelper på dere også.

 

Tren mer! 
- Når man trener får man en følelse av suksess. Kanskje ikke i starten, men etterhvert. Husk å sette deg mål og når du klarer de, vil du føle deg veldig bra. Men konkurrer mot deg selv, ingen andre.

 

Ikke sammenlign deg selv med kjendiser
- Jentene som jobber i Victorias secret har det som jobb å være pen. Det er det de lever og ånder for. De trener utallige timer i uken kun for å se ut som de gjør. Derfor er det dumt å sammenligne seg selv med andre som lever for utseendet sitt.  

 

Gi komplimenter til andre
- Det høres kanskje rart ut at man skal få bedre selvtillit av å gi andre komplimenter. Men det hjelper faktisk. Man blir glad på andres vegne, og kanskje får man et snilt kompliment tilbake? Men pass på å ikke "jakt" på komplimenter fra de du komplimenterer. Det kan fort bli kleint og ubehagelig. 

 

Ikke bry deg om andres negative meninger
- Om folk har et problem med deg, så er det de som har et problem, ikke du. Kanskje personen kaller deg stygge ting for å føle seg bedre? Kanskje personen egentlig er sykt missunelig fordi du har oppnådd noe den personen aldri vil oppnå? 

 

Bruk sminke og dra på shopping
- Når man bruker sminke føler man seg så utrolig mye bedre. Hvis man i tillegg drar på shopping iblant og kjøper seg noen nye klær, føler man seg ekstra fin. Man trenger ikke har den nyeste Gucci vesken for å føle seg fin. Men en søt ny topp fram H&M kan kanskje gjøre susen? Personlig er shopping som terapi for meg. Jeg elsker virkelig klær, men jeg bryr meg ikke om prisen eller merke. En topp fra Cubus kan være finere enn en topp fra Versace. 

 

Håper virkelig disse tipsene hjelper flere enn meg. Gjerne kom med dine egne tips til hvordan man kan få bedre selvtilit.

 

Husk; livet er for kort til å ha det kjipt. YOLO ♥ 

 

 

- Har du god selvtillit?

 

Blogging er en fulltidsjobb

De fleste som leser blogger, eller har blogget en kort stund tenker at blogging er en hobby. Man tar kanskje noen raske bilder av hva man har på seg, eller hva man har spist, også havner man på førsteplass på blogg.no. Null stress!

 

Men det de fleste ikke vet er at det er en fulltidsjobb. Det er så mye mer man må gjøre, enn det som syns på bloggen. Bare for å ta antrekksbilder må man gjøre en rekke ting; sminke seg, fikse håret, finne et kult antrekk, finne en bra location til å ta bilder, stille inn kamera så lyset blir riktig, ta 150 bilder hvor 10 stk. blir bra, redigere bildene, laste de opp og skrive ned hvor alle klærne er fra, publisere på facebook/instagram/twitter/, osv. Altså; mye jobb! Dette er et av de innleggene som faktisk tar kortest tid. Da kan man tenke seg hvor mye tid som faktisk blir lagt ned i en blogg.

Selvfølgelig finnes det de bloggerne som har ligget på topplista i lang tid, og gir totalt f*** i bloggen. Men ikke tro et sekund at de ikke har jobbet hardt for å komme dit de er. Jeg skjønner de faktisk veldig godt at de gjerne vil ta det med ro, nå som de endelig har nådd "målet" sitt. 



Men de fleste bloggerne som ligger på topplisten tar bloggen sin seriøst. Og når man tar bloggen seriøst, følger det mye jobb med. Det er mange ting som leserne ikke ser, blant annet; mailer man må svare på fra fans som lurer på seriøst alt mellom himmel og jord. Gjerne ting som ikke har noe med deg eller bloggen din å gjøre, men du må svare det fordet. Hvis ikke er du er dårlig forbilde, og 3.verdens krig starter. Spesielt hvis du forteller leseren at hun/han må google det. Jeg har blitt spurt om alt mulig rare ting som; hvordan man skrur på en vanlig bil-gps til hvordan man bygger et design. Ser det her ut som en design blogg kanskje? Nei.. For tusende gang, jeg kan ikke lage en header en gang.
 

Når man er ute i det offentlige må man hele tiden passe seg. Hvem hører hva du sier? Kan det du sier støte noen? Stirrer den personen på meg fordi den leser bloggen min, eller har jeg verdens dårligste sminkedag? Og hvis man skulle tabbe seg ut en eneste liten gang havner man rett på toppsladring. Gud forby, hvis man er ute på date med en gutt, så havner man sikkert der også. Man blir rett og slett veldig paranoid. Jeg tørr ikke å sove på bussen lenger engang. Fordi jeg flere ganger har fått kommentarer på bloggen hvor lesere som har sett meg sove på bussen. Creepy much. 

Man må hele tiden se ut som man er klar for et moteshow. For hvis man har en dårlig hårdag, og noen som leser bloggen din ser deg. Får de et inntrykk av at du kun ser fin ut på bloggen. Mens du i virkeligheten ser helt jævlig ut. Dette sprer seg også veldig fort inn på toppsladring. 

 

I tillegg til disse tingene kommer de standard tingene man må gjøre med bloggen som; finne inspirasjon, følge med på trender innenfor mote og skjønnhet, trene, ta bilder og dokumentere absolutt alt du gjør og spiser, redigere bilder, skrive innlegg, svare lesere, svare og sende mailer med sponsorer, hente pakker på posten (favorite-moment!), teste nye produkter, skrive om produktene, lage videoer, redigere videoer, føre regnskap, oppdatere instagram/twitter/facebook med det nyeste om bloggen, promotere bloggen, osv. Listen kunne fortsatt i det nesten uendelige. Så igjen, blogging er mye mer jobb enn hva man tror! 

 

Poenget mitt er: Ikke sleng med leppa og si at bloggere sitter på ræva hele dagen og håver inn pengene. Det er mye jobb bak det, og man må være en sterk person om man skal takle all kritikken (for til og med den mest perfekte blogger får kritikk). Selv elsker jeg å blogge, og klarer ikke å se for meg et liv uten blogging. Jeg har verdens skjønneste og snilleste lesere som har støttet meg gjennom vonde tider, og som hver dag minner meg på hvorfor jeg har verdens beste jobb. 

Hva er skjønnhet?

Helt fra vi var små ble vi oppdratt til å tro at man måtte ha langt blondt hår, blå øyne, være høye og syltynne for å kunne være pene. Grunnen til at vi fikk dette kroppsidealet er fordi vi lekte med Barbier. Etterhvert som vi ble eldre ble vi introdusert til sminke, hair extensions og kirurgi så vi endelig kunne være pene. Men var egentlig kroppsidealet vi hadde skapt, pent?

 

Skjønnhetsidealene er alltid forskjellig fra land til land. I Norge er idealet å være trent (så man blir syltynn), ha pen hud, ha en fin brunfarge, ha blå øyne, være høy og ha langt brunt/blondt hår. Mens i Uganda er det vakkert å være ekstremt overvektig. Der blir de satt til å feites opp i tre måneder i strekk før de skal giftes bort. Da må de spise opptil 5000 kalorier hver dag og de kan ikke mosjonere. I kayan stammene i Burma anses man som vakker hvis man har en lang hals. Der setter de på ringer på halsen fra barna er 5 år. Etterhvert setter de på flere og flere ringer, så halsen skal bli lengre. I Japan er man vakker hvis man er en Geisha. Da sminker man huden helt hvit, maler leppene røde og kler seg i en kimono. 

For meg er det helt sykt at man anses som vakker hvis man er ekstremt overvektig eller har en ekstremt lang hals. Men det er fordi disse idealene ikke finnes i Norge, og er derfor helt ukjente for meg. Men det som ikke er ukjent for meg er at man går til ekstreme tiltak for å passe skjønnhetsidealet. I vesten opererer vi leppene og puppene større og nesen mindre. Vi tar fettsuging, bruker botox for å fikse på rynkene, går på ekstreme dietter og bruker tusenvis av kroner på sminke. Kun for å passe et kroppsideal som leketøysprodusentene har gjort seg styrtrike på. 

Det å anses som vakker er noe vi alle strever for. Uansett om vi vil innrømme det eller ei. På jakten etter den syltynne kroppen er det mange som pådrar seg spiseforstyrrelser som anoreksia og bulimi. Dette er spiseforstyrrelser som det tar lang tid å bli kvitt. Mange ender opp med å slite med det resten av livet, og noen dør også av det. Da må vi stille oss selv spørsmålet; Er skjønnhet verdt å dø for?

 

Jeg er absolutt blant de som strever for et bra utseendet. Men det har mye med at jeg er en så offentlig person. Når man har over 50'000 mennesker som månedlig er innom bloggen din, og dømmer utseendet ditt, vil man se bra ut. Jeg har alltid vært en "jente-jente" som har elsket sminke, men etter at jeg begynte å blogge har dette forsterket seg. Men jeg har også andre verdier som jeg setter minst like høyt som utseendet; å være medmenneskelig, ha gode karakterer på skolen, ikke dømme andre, å bry meg om andre, å hjelpe andre som har det vondt, og mye mer. Det jeg prøver å si, er at utseendet betyr noe, men absolutt ikke alt. 


Skjønnhet burde ikke bare være det som er på utsiden. Jeg hørte et veldig fint sitat fra en leser en gang; "Det er utsiden som gir det indre en sjans, men det er innsiden som gir det ytre sin glans". Det sitatet kunne jeg ikke vært mer enig i. Vi jenter må bli flinkere til å fokusere på hva vi har på innsiden. Hva vi er flinke til, om vi er godhjertet, om vi bryr oss om andre, osv. Istedet for å kun tenke på hva som står på badevekta. For det er tross alt ikke den som betyr alt her i verden. 

 

Hva anser du som vakkert?

 

♥ Gjerne del dette innlegget ved å trykke på "liker" knappen under. ♥ 

Kjære mobber

Kjære mobber. Ja, du ja. Du som slenger dritt etter andre. Du har alltid noen faste som du kaller stygge navn, kanskje du slår de og? Hva får du ut av det? Blir du et bedre menneske? Får du flere venner av det? Får du bedre selvtillit av det? Blir du mer populær av det? 


Det er en ting du i alle fall ikke blir, og det er et godt menneske. Du blir faktisk et grusomt menneske. Livet til den du mobber blir faktisk ødelagt. Hvis du mobber noen fra de er veldig unge, kan de bli skadet for livet. De må kanskje gå til psykolog flere ganger i uken, de begynner kanskje med selvskading, og i værste fall tar de livet sitt. Dette har skjedd så altfor mange ganger, dessverre. Så kjære mobber; Er målet ditt å ta livet av noen andre? For i så fall er du godt på vei. 

Hvis du føler deg truffet av teksten så langt, er det fordi du enten er mobber eller mobbeoffer. Det er så altfor mange mennesker som ligger i hver kategori. I en drømmeverden hadde det hverken fantes mobbere eller mobbeoffere. Da hadde ingen trengt å grue seg for å gå på skole/jobb, kommet gråtende hjem, drevet med selvskading, blitt banket, fått dårlig selvtillit og tatt livet sitt, på grunn av at noen skulle mobbe dem. 




Ungdomsskolen er værst. Det er som regel da hormonene begynner å blomstre at mobberne virkelig kommer ut av skapet sitt. Da skal folk mobbes fordi de er; høye, lave, tynne, feite, kvisete, har regulering, er ginger og listen fortsetter. Ingen av disse tingene er en gode grunner til å ødelegge livet til noen. Hva så om en jente har ett par ekstra kilo mer enn det som er "sosialt akseptabelt"?. Hun kan fortsatt være en fantastisk person, som har mye bra å komme med. Men istedet blir hun mobbet, og klarer aldri å bygge en selvtillit som er høy nok til å vise hvem hun er som person. 

Når man er veldig ung (12-18 år) ser man ikke alltid konsekvensene av ting. Man tenker ikke over at egne handlinger kan ha store konsekvenser. Selv om man kanskje ikke er "hoved-mobberen", så kan man fortsatt gjøre stor skade. Man tenker kanskje ikke over at det å "le med" når noen blir mobbet, er noe big deal. Men for den som blir mobbet, er det enda en person i klyngden som er "imot" mobbeofferet. 

 

Selv har jeg alltid fått høre at jeg er lav og tynn, og ikke som en positiv ting. Folk har slengt "anoreksia kjerring", "spis litt mer a!", "du burde ta voksepiller!", osv etter meg. Når jeg var yngre tok jeg meg ganske nær av det. Selvfølgelig blir man lei seg når man er 13 år og får slike ting slengt etter seg. Heldigvis klarte jeg å akseptere meg selv for den jeg er. Hvis folk påpeker at jeg at jeg er lav, så pleier jeg bare å svare tilbake "Jeg digger å være liten, noe imot det?". Jeg kommer alltid til å høre at jeg er lav og tynn. Men siden jeg har godtatt meg selv for den jeg er, gjør det meg ikke noe å få høre slike ting. 

 

Til deg som blir mobbet: 
- "Prøv å hev deg over det. Det er ikke deg det er noe feil med, det er mobberen." Det er så altfor lett å si disse ordene, men å faktisk følge de selv, er nesten umulig. Hvis du blir mobbet er det smarteste du kan gjøre er å bli flink med selvironi. Hvis mobberen skjønner at du er med på "spøken" blir det ikke like gøy å mobbe. Mobberen skjønner også at du ikke tar deg nær av mobbingen, og at du ikke kan knuses. 

- Du bør også ha en god dialog med de i hjemmet og på skolen. Det hjelper mye å snakke med andre om mobbingen! Prøv også å ha noen nære venner, så dere kan støtte hverandre. 

- Det blir bedre. Husk at mobbingen er verst i ungdomstiden. For da er alle usikre på seg selv (spesielt mobberne). Når man blir eldre blir ting mye lettere. 

 

Kilde: Ung.no/mobbing, weheartit.com og personlige meninger/erfaringer. 

 

Gjerne del dette innlegget ved å trykke på "Liker" under. 

# Cut 4 bieber

Etter at et bilde der Justin Bieber røyker weed ble postet på nettet. Har mange av fansen hans startet en liten "kampanje". Nemlig Cut4Bieber. Det blir lagt ut bilder i hopetall på facebook, twitter og andre sosiale medier, der fansen kutter seg.

Grunnen til at de kutter seg er følgende: "Vi slutter å kutte oss, når du (justin) slutter å røyke weed". Dette er ikke bare sykt, men også litt latterlig. Kjenner jeg selv får vondt inni meg av alle som kutter seg. Men kutting er et veldig alvorlig emne, og det er ikke noe man bør bruke som en trussel mot en kjendis. Så han skal slutte å røyke weed. 


Ønsker ikke å legge ut bilder av selve kuttingen. Siden såpass mange av dere som leser bloggen min er unge, og jeg vil ikke utsette dere for det.

 

Det er helt skummelt å se hvor mye makt Justin faktisk har over fansen sin. I fjor ble det lagt ut en melding om at Justin hadde kreft. Da barberte faktisk sykt mange av fansen hans hodet sitt. Meldingen var bare en bløff som var iscenesatt av hackere (om jeg ikke tar helt feil). Det at jenter (og gutter) faktisk barberer vekk alt håret sitt, kun fordi en kjendis liksom har kreft, er helt sinnsykt. Det at de nå kutter seg fordi han røyker weed er enda verre. 

Hvor dum blir du når du faktisk skader din egen kropp, legger igjen arr, kun fordi en 18 år gammel popstjerne røyker en joint? De arrene fra kuttingen etter Bieber kommer faktisk til å være der resten av ditt liv. Tenk på de stakkarene som faktisk har det sykt jævlig med seg selv, og kutter seg. De blir latterliggjort nå, på grunn av at fansen til Justin gjør slike ting. Er'e mulig?

 

Beliebers, hva har dere å si?

Feite mobbere!

Dette innlegget er ment til alle overvektige som har mobbet tynne mennesker. Jeg har ikke noe som helst imot mennesker som er overvektige. Men de som mobber, har jeg noe imot. Del gjerne dette innlegget hvis du er enig med meg, og imot mobbing. 

Hele oppveksten min har jeg opplevd å blitt snakket stygt til av overvektige mennesker. Jeg har blitt bedt om å spise mer og å gå opp i vekt. Jeg har fått kommentarer slengt etter meg som; jævla syke anoreksia vrak, spis litt mer eller så knekker du, og listen fortsetter.. Andre som er overvektige tror det er greit å slenge ut med hva som helst til andre som er tynne. Fordi det er moralsk sett på som slemt å kalle noen for feit, men å kalle noen tynn er ikke slemt. Hvorfor er det slik?

Etter gymtimene når man var i garderoben, var det alltid noen jenter som glante veldig. Mange lagde type "sjokk-lyder" og sa; Herregud du er så tynn. Og slang med et dømmende stygt blikk. Det de fleste ikke tenker over er at det å bli kalt tynn er like sårende som å bli kalt feit. Å bli kalt syk er aldri gøy. Spesielt når man faktisk ikke er syk. Å være tynn av natur er ingen sykdom. 

Bare fordi man spiser sunt og trener er man ikke ett sykt menneske. Man er heller ikke noe dårlig forbilde. Se på Caroline Berg Eriksen AKA Fotballfrue, hun er en nydelig jente som stråler sunnhet. Hun trener og spiser sunt. Men hun blir kalt ett dårlig forbilde. Hvorfor blir hun det? Er det fordi hun ikke sitter på sofaen og stapper i seg potetgull etter en middag på Mc Donalds? Er det en jente som ikke fremmer anoreksia vil jeg si at det er Fotballfrue. Hun forteller jenter gang på gang, at det er lov å spise. Men det er også lov å trene

Det er en spesiell kommentar som har satt seg fast i hjernen min. Det var når jeg gikk i 7 klasse jeg fikk den kommentaren. Jeg hadde blitt med en venninde hjem, og når jeg skulle hilse på faren (som var nokså overvektig) gadd han nesten ikke hilse på meg, før han sa; "Herregud å tynn du er a, får du ikke mat hjemme eller?" At ett voksent menneske kan si noe sånt til en tolvåring er i mine øyne helt sykt. Hadde jeg vært like slem tilbake og sagt "Herregud å feit du er a, du burde slutte å spise", hadde jeg nok fått en kjeftesmelle ut en av en annen verden. Men hvis man ser på de to setningene, så ser man at begge tingene er like slemt å si. Ingen av setningene er ok å slenge i ansiktet til en tolvåring. 

Det har alltid vært fokus på at man ikke skal mobbe andre som er overvektige. At det å bli kalt feit er helt grusomt. Men hvis jeg hadde gått til en lærer på barne/ungdoms skolen og sagt at jeg hadde blitt kalt tynn. Hadde nok læreren sett dumt på meg og sagt "Ja, hva er problemet med det? Du er jo tynn.." 



Jeg har heldigvis ikke fått så mange stygge kommentarer på bloggen. Men de gangene jeg har fått det, har det vært kommentarer om at jeg er for tynn. At jeg burde begynne å spise mer, osv. Det er selvfølgelig ingen som tør å skrive sitt eget navn. Alle gjemmer seg bak ett anonymt alias. Men det er mange andre bloggere som har fått gjennomgå. Fotballfrue er den som har måttet gjennomgå mest (av det jeg vet) med anonyme kommentarer som sier at hun er sykelig tynn. Hva får ett menneske til å skulle hakke ned på andre på den måten? 

Man får ikke noe bedre selvtillit, utseendet eller flere venner av å være slem mot andre. Uansett om man kaller noen stygg, feit, tynn eller hore er det ikke noe man vinner på. Har du som mobber noensinne satt deg ned og tenkt litt på hva du får ut av å mobbe? Vil du virkelig kaste bort tiden din å gjøre andres liv dårlig? Vil du være ett så dårlig menneske? 

Er det greit å gi bloggere skylda?

I det siste har det vært mye i media om bloggere. At de er dårlige forbilder som kun gjør at andre jenter får dårlig selvbilde, og utvikler spiseforstyrrelser. Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue) blir selvfølgelig blir mest utsatt, siden hun er norges største blogger, og blogger mye om trening og kosthold. Men mye av det som blir skrevet om bloggere er etter min mening, helt feil.

Jeg har lest bloggen til Fotballfrue veldig lenge, og det eneste jeg får fra den er positivitet. Det er få som ser så positivt på livet som henne. Hun oppfordrer mennesker til å spise sunt og trene. Og hva er vel galt med det? Hadde hun oppfordret andre til å sitte på sofaen og spise dritt hver dag, hadde det påvirket andre skadelig. For ja, lesere blir påvirket av hva bloggerne gjør og skriver. Men folk må også få lov til å tenke selv. Jeg regner med at de som leser blogger i Norge skjønner at alt ikke er ekte. 

Ting er satt til det "perfekte" for at bloggen skal være interessant. Folk vil mye heller lese om folk som lever i en rosa boble, enn de som sitter på sofaen hver dag og syns synd på seg selv, og bare er negative. Topplista i Norge er et bevis på det. De som ligger på toppen er pene, sunne (med noen unntak), trente og har en fin klesstil. De bruker også hverdagen sin til mer enn hva andre gjør. Det finnes drøssevis med blogger som er av den negative og "ekte" sorten, men det er ikke de folk vil lese om. 

Folk leser blogger for å "drømme" seg bort i en annens hverdag, og for å hente inspirasjon. Jeg får ofte høre av lesere at de er innom bloggen min hvis de mangler inspirasjon til helgens festantrekk eller lignende. Det er nettopp det en blogg er til for; å inspirere andre. Jeg skriver ofte om veldig overfladiske ting. Men også om dypere ting som; "Hvor lenge skal man være  jomfru?", "Fuck Janteloven!", "Hvordan få bedre selvtillit", "Ja, jeg vet at jeg er lav", "Feite mobbere", osv. Nettopp fordi jeg syns det er viktig å snakke om ting som kan være vanskelig å snakke om med venner og familie. Jeg har såpass mange lesere innom bloggen min hver dag, at jeg faktisk kan gjøre en liten forskjell med den. Å få en jente til å få bedre selvtillit, bli sikker på sex, skjønne at det er greit å være stolt av seg selv, osv er noe av det jeg faktisk har fått til med bloggen min, og det er jeg veldig stolt over. 

Men det å kaste alle bloggere under bussen, og si at vi burde stenges, er helt feil. Det å si at bloggere gir jenter anoreksia er helt feil. Modeller har alltid fått skylda for denne, men nå er det bloggerene som får det. Hvis man faktisk ser litt på bloggere, så ser man fort at det ikke er dem sin skyld. Hvis man syns at bloggere er så dårlige forbilder, hvorfor lese bloggen da? Hvis du ikke liker det mediene sier om utseendet, hvorfor skru på tv'en og lese blader da? Hvis du ikke takler at andre har det bra med seg selv, og ser bra ut, må du heller stenge mediene ute. 

For alle tolker ting forskjellig, og noen er kun ute etter å gjøre andre vondt. Det er mange som går inn på bloggen til Fotballfrue og kun legger igjen negative kommentarer som at hun er for tynn og må spise mer. Men Fotballfrue gjør noe som mange ikke gjør. Hun trener! Når man ser kroppen hennes ser man en sunn og trent kropp. Ikke en jente som sliter med spiseforstyrrelser og som er utmagret. Hun er et godt forbilde. Fordi hun er sunn og positiv. 

Så til slutt; å gi bloggere skylden for å gi jenter anoreksia er ikke riktig. Foreldre burde ta mer ansvar, og lære barna sine at alt ikke er ekte. Og lære de å faktisk få et godt selvbilde, så de kan se på en blogg som noe positivt, og ikke negativt. 

Silikon or not?

Fikk en liten melding på facebook i går om at det var lagt ut innlegg om meg på toppsladring.org. Der hadde det blitt skrevet en ganske latterlig påstand. Der var det nemlig en leser som var sikker på at jeg hadde tatt silikon. Leseren skrev følgende: 

-"Hei toppsladring.
jeg leser en blogg stina.blogg.no og hun sier hun ikke har silikonpupper i dette innlegget http://stina.blogg.no/1338596972_silikonpupper.html. men når man ser på bildene av hun på det innlegget og dette her http://stina.blogg.no/1354628323_hvordan_fremheve_bl_y.html så ser man at hun MÅ ha noe. hva synes dere?
ps.elskerdere <3"

Kan med en gang si at jeg har ikke tatt silikon. Hvis jeg noensinne kommer til å ta det, kommer jeg til å være åpen om det. Og da får dere lesere vite det. Har skrevet innlegg om dette før. Men var visst ikke så lett å tro på meg. Så derfor sier jeg det igjen. NEI, jeg har ikke tatt silikon. OK?

Bildet leseren mente at det så ut som jeg hadde tatt silikon. Syns nå ikke det ser sånn ut jeg da men..

Hvor lenge skal man være jomfru?

Alle blir født jomfru. Når vi slutter å være jomfru er opp til oss selv (med mindre man blir tvunget). Jeg hører om så mange jenter som har sex helt ned i 12 års alderen. Jenter som blir gravide som 13 åringer. Hva har skjedd med samfunnet?


Når jeg var 12 år følte jeg meg som et barn, jeg var et barn. Sex var absolutt noe jeg ikke ville prøve ut så tidlig. Så hva får jenter til å debutere seksuelt så tidlig? 
Er det på grunn av at man ikke kan snakke om sex hjemme? Mange som presser rundt deg? Hva er det egentlig? Statististisk sett er jenter gjennomsnittlig jomfru til de er 16,7 år. Mens gutter er jomfru frem til de 18 år. Jeg synes det er helt greit å ha sex når man er 17-18 år for jenter.
 

 

 

Jeg syns det er viktig at man skal være komfortabel på den man har sex med. Man trenger ikke være sammen med personen i 3 år før man har sex, det sier jeg ikke. Men at man føler seg klar, og vet at man ikke angrer. For det kjipeste som finnes er å være 14-15 år og dra på fest, bli sanseløs full og ha sex med en random stranger. Og angre seg grenseløst dagen etter. 

 

Mange gutter føler seg presset til å ha sex tidlig siden "alle andre har det". Men har virkelig "alle andre" det? Sikker på at kompisen din som tok jomfrudommen sin i syden virkelig gjorde det? Og at han ikke bare finner på at han gjorde det for å slippe å si til alle at han fortsatt er jomfru? Alle gutter som sier dere har hatt sex med mange. Er dere stolte over å hatt sex med så mange? Tror dere at dere blir supergode i senga av 79482 one-night stands? Det blir dere ikke. Gutter (og jenter) som er i lange forhold får prøvd ut ting, man lærer og man blir flinkere. Har man mange one-night stand betyr det ikke at man er god. Så jenter, fordet om gutten har hatt sex med over 100 stk, betyr det ikke at han er god i senga! 
 

 

Jeg syns det er viktig å vente til man er godt moden med å ha sex fordi det er så lett å angre. Selv har jeg hatt venner som har sagt "faen at jeg pulte han, angrer så sykt". Da har jeg alltid tenkt at det må være utrolig kjipt å gå rundt med den tanken at man angrer for at man hadde sex med en person. Jeg sier ikke at man ikke kan angre seg for å hatt sex med noen, når man tar jomfrudommen når man er moden, men da er det lettere at det ikke blir så mange man angrer på. Når man er 17-18 år tenker man helt annerledes enn når man er 13-14. 

 
 


Tips til foreldre som har tenåringer:


- Snakk åpent om sex med barna dine, men ikke oppfordre til sex. 
- Ikke døm barna dine. Ikke noe er vanskeligere for barn enn når du dømmer de. Da klarer de ikke å snakke med foreldrene sine om noe.
- Ha en god "harmoni" i hjemmet. Statistikk viser at jenter og gutter som kommer fra "dårlige" hjem debuterer seksuelt tidligere enn andre. 



 

 

♥ Når syns du man bør debutere seksuelt?

♥ Hvor gammel var du første gang du hadde sex? (her er det helt greit å være anonym om man ønsker det!).

 

 

Gjerne del dette innlegget! Det hadde jeg satt veldig stor pris på, siden dette er en viktig sak! 

Hvilken rett har du til å dømme meg?

Er det en ting jeg har merket ettersom bloggen min har blitt større. Så er det at folk skal absolutt gi seg selv retten til å dømme meg. Ja, jeg skriver om overfladiske ting. Jeg legger ut sminketips, antrekk og videoblogger, som viser at jeg fikser håret mitt. Mange som kommer inn på bloggen min tenker sikkert at jeg kun tenker på utseendet. At det er alt som betyr noe.

Men fakta faen er at bloggen er ikke hele meg. Bloggen min er kun en refleksjon av det overfladiske i min hverdag. De som leser blogger har kun lyst til å lese om positive og overfladiske ting. Hvis jeg har en skikkelig dårlig dag, eller hater noe, er ikke dette noe jeg vil dele på bloggen. Mest fordi at jeg vil holde en god og positiv tone her på bloggen. Hvis jeg skulle skrevet om alt som skjedde i livet mitt, så hadde nok bloggen vært en annen.



Selv om jeg bruker hair extensions, sminke og shopper klær i ny og ne. Betyr ikke at jeg er overfladisk som person. Å være overfladisk er å dømme andre folk etter hvordan de ser ut. Noe jeg aldri ville gjort. Jeg har alltid lært av faren min at man ikke skal dømme noen, før man har tatt seg tid til å bli kjent med dem. Jeg syns det er noe av det viktigste man kan lære her i livet. Hvis man skal gå å dømme folk etter utseendet hele tiden, går man glipp av så mange fantastiske mennesker. 

Mange har tidligere reagert på at jeg tørr å legge ut bilder i bikini her på bloggen. Siden hvem som helst kan se bildene, og de kan bli misbrukt så er det en sjanse jeg selv tar. Jeg har opplevd at bilder som jeg har lagt ut her på bloggen, har blitt misbrukt. Falske facebook profiler har blitt lagd, bilder har havnet på porno sider (kun bikinibilder som ligger her på bloggen). Men jeg har valgt å ikke bry meg om det. For hvorfor skal noen tapere, som ikke engang tørr å bruke sin egen identitet, stoppe meg? Jeg er stolt av min egen kropp, og den jeg er, og da ser jeg ingen grunn til å bure meg selv inne.

Skal man gå hele livet og være redd for at noen skal gjøre deg vondt, kan man like så godt melde seg ut av samfunnet nå. 

Jeg syns det er på tide at folk klarer å se forskjellen på det mennesket man er på bloggen, og den man er i virkeligheten. Jeg gir meg ikke ut for å være en annen her på bloggen. Men siden man kun ser 30-40% av hvem jeg er her, så blir de tingene man ser på bloggen veldig forsterket. Jeg skriver aldri om hva jeg snakker med venninder om, hvem jeg dater, familien min, hvor mye lekser jeg gjør, osv. Fordi dette ikke er relevant for bloggen. Men det er fortsatt en stor del av meg. 

Neste gang du tenker på å dømme noen, bli kjent med personen først. Så blir tanken fort en annen. 

Fuck janteloven

Er det en ting jeg er drittlei av er det at janteloven er så inngrodd i oss nordmenn. Her i Norge skal man ikke tro at man er noe. Hvis man har fått suksess er det fordi man har arvet eller har hatt flaks. Vi nordmenn undergraver hverandre, istedet for å løfte hverandre opp. Det eneste janteloven gjør med oss nordmenn er å ødelegge folkets selvtillit og få oss til å føle oss mindreverdige. 

Vi jenter er værst. Så fort vi ser en annen jente som er pen, kommer vi med spydige kommentarer bak ryggen hennes "Hun er ikke såå tynn da", "Hun ser sikkert jævlig ut uten sminke", osv. Kun fordi vi ikke klarer å si at vi faktisk er misunnelige på at den jenta er pen. I janteloven står det følgende "Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss", så når vi jenter ser andre som er bedre enn oss selv, angriper vi med en gang. Kun fordi at janteloven er så trykt ned i halsen på oss at vi ikke vet bedre. 



Men nå har jeg fått nok, jeg er sikker på at jeg ikke er alene. Det er på tide at vi nordmenn begynner å heie på hverandre. Vi må bygge hverandre opp, og hjelpe hverandre med å oppnå suksess. For det er kun da Norge som nasjon kan bli noe enestånde, og ikke bare en grå mus som lever av store oljefond. Hvis man ser på USA legger man fort merke til at de har en "Go-vilje" i blodet sitt. Der handler det om å oppnå "The american dream", som er suksess. I USA er alle hverandres heiagjeng. Vi nordmenn kan virkelig lære av USA på så mange måter. Det er ikke for ingenting at de har verdenskjente filmer, artister, vitenskapsmenn, oppfinnere, restauranter, produkter og så mye mer. Det er fordi de har troen på seg selv og at de kan oppnå noe. De ser muligheter, mens vi nordmenn ser problemer. 

Siden jeg er så imot janteloven, har jeg nå laget en ny lov. Den heter "Du-er-best loven" og den handler om at man ikke skal være redd for å ha troen på seg selv. Du skal tørre å oppnå drømmene dine. Du skal også hjelpe andre med å oppnå sine drømmer. 

Det vi alle kan begynne med er å gi hverandre komplimenter. Hvis du liker blusen til en du møter på, så si det. Ikke send et sjalu og stygt blikk til vedkommende. Sett deg som mål å gi 5 komplimenter til andre hver dag. Du kommer også til å føle deg mye bedre selv. 

 

Enig med meg? Da kan du dele dette innlegget ved å trykke på "liker" knappen under. 

Helt sykt! Levende barbiedukker?

Noe som fascinerer meg er disse jentene som ser ut som barbie dukker. Det er helt uvirkelig hvor like de er. Mange av de prøver å se ut som barbie eller japanske tegneseriefigurer. De bruker mye tid og penger på å operere seg og sminke seg, så de kan se ut som dukker. Noen av de mest kjente blant barbie jentene er; Valeria Lukyanova (russisk), Anzhelika Kenova (russisk), Anastasiya Shpagina (ukrainsk) og Dakota Rose (amerikansk). Med store øyne, små neser og slanke kropper har disse jentene blitt godt kjent på internett. 

Selv syns jeg at de faktisk er ganske pene og søte. Men også litt skumle. Jeg blir veldig sjokkert over hvor dukke-aktig de faktisk klarer å få seg selv til å se ut.
 

Valeria Lukyanova



Dakota Rose



Anzhelika Kenova



Anastasiya Shpagina



♥ Hva er din mening om disse jentene?


Gjerne del dette innlegget ved å trykke på like-knappen!

Ikke klag over at du er feit

Det aller værste jeg ser er overvektige personer som ligger på sofaen, drikker cola og spiser pizza, mens de klager over at de er feite. Jeg har ikke noe imot personer som er overvektige. Folk skal få se ut akkurat som de vil. Men når de som er overvektige klager over det, uten å gjøre noe med det, da blir jeg kvalm.
 
Tenker de ikke over sin egen helse? Hvem har lyst til å dø i en alder av 40 fordi de ikke klarte å holde seg unna godteposen? For det er harde fakta; fedme ødelegger kroppen. Skjellettet svikter fordi det klarer ikke å holde den tunge kroppen oppe lenger. Man kan også få hjerte og -karsykdommer og diabetes. Noe av det slemmeste jeg ser er når foreldre gir barna sine junkfood hver dag. Barn på 8 år vet ikke selv sitt eget beste, og da er det opp til foreldrene og gi barna sunn mat så de kan leve et sunt liv. Det er faktisk barnemishandling å gi barna junkfood og godteri hele tiden. Man ødelegger helsen til barnet, og barnet kan bli utsatt for mobbing.  

Det som gir meg inspirasjon er å se på slankekrigen. Det er folk som virkelig setter et eksepsjonelt eksempel på at man kan leve en sunn livsstil, selv om man ikke alltid har gjort det. Det er nåtidens helter det! 
 
Til slutt vil jeg bare si; hvis du skal klage over at du er feit, bør du legge fra deg godteposen og komme deg på gymmen først. 

 

Gjerne del dette innlegget hvis du er enig!

Blogging er en livsstil.

Det er mange som tror at det å blogge er bare å slenge ut et par innlegg hver dag, så får man masse lesere. Man sannheten er en annen. Når man er blogger har man et stort ansvar. Folk lytter på hva du sier, og ser på deg som et forbilde. Man må også være veldig forsiktig med hva man skriver, så ingen blir krenket. Man må også finne en god balansegang på hvor mye man skal legge ut på bloggen om seg selv.

Selv skriver jeg aldri om; krangler med venner (selv om jeg sjelden krangler med venner), hvis jeg holder på med noen, foreldrene mine, hvis jeg har en skikkelig dårlig dag, osv. Jeg syns ikke at slike ting passer inn på min blogg. Jeg oppfordrer heller aldri til å røyke/snuse eller misbruke narkotika. Jeg har lagt ut innlegg fra fylla tidligere, men oppfordrer aldri noen under 18 år til å drikke alkohol. 

Når jeg blir kjent med nye mennesker kommer fort bloggen opp som et tema. Da er det ofte at mange lurer på hva jeg tjener på bloggen. Siden blogging er en veldig varierende inntekt, ønsker jeg aldri å si hvor mye jeg tjener på det å være blogger. Jeg syns at inntekten er en ting som er privat, og som jeg vil holde for meg selv. Ikke engang mine nærmeste venner vet hva jeg tjener på bloggen. Hvis jeg dater en ny gutt er jeg alltid redd for at bloggen kommer til å stå i veien for et forhold. Selvfølgelig bruker jeg mye tid på bloggen og jeg er veldig personlig på den. Men det er ikke dermed sagt at jeg må legge ut innlegg på innlegg om hvordan gutten er. Jeg vet også at jeg aldri hadde hengt ut en gutt på bloggen, hvis forholdet hadde gått dårlig. Det hadde blitt for barnslig.
 



Men tilbake til bloggen. Som blogger er det mye jeg har ansvar for å gjøre. Jeg må; skrive innlegg hver dag (helst 3 ganger hver dag), svare og godkjenne kommentarer, svare på mailer fra sponsorer, kommentere andre blogger, føre regnskap, finne inspirasjon, ta bilder, finne gode antrekk, redigere bilder, lage filmer, prøve ut nye produkter, og mye mer. Man gjøre det om til en livsstil. Rett og slett.

Men selv om det er mye å gjøre som blogger er det verdt det. Jeg får så mye god respons fra lesere i form av kommentarer på bloggen og når dere stopper meg på gaten. Setter alltid veldig pris på at lesere kommer bort til meg og snakker med meg. Istedenfor å stå å glane litt rart på meg. Jeg biter ikke så det er bare å komme bort :-) Jeg får også være med på mye morsomt som da jeg var gjesteblogger for Isadora og var med backstage en hel dag på moteshow.

I bunn og grunn kan det å være blogger være en fantastisk ting. Men da må man legge det opp som en livsstil. Det er også veldig viktig å vite hvem de ekte vennene dine er, og at man kan stole 100% på de. Husk at hvis du virkelig vil noe og du jobber hardt for det, kan drømmene dine gå i oppfyllelse.

 

Gjerne "like" dette innlegget :-)

Ja, jeg vet at jeg er lav!

Det værste jeg ser er når noen mobber andre. Som blogger merker jeg hvor stygge og slemme folk kan være. Bare fordi man kan kommentere anonymt betyr det ikke at man er konge av verden. Det betyr ikke at man kan skrive slemme ting til andre. Selv har jeg fått noen stygge kommentarer på bloggen. Men har aldri brydd meg om de, siden de kommer fra mennesker som ikke engang tørr å stå for det de sier. Å kommentere anonymt er det feigeste jeg vet om. Jeg har ingenting imot at andre sier ting som er negative hvis de er konstruktive og sier hvem de er. 

Jeg har alltid fått høre at jeg er lav, i negativ sammenheng. Og ja, jeg vet at jeg er lav. Herregud, hvor mange ganger må folk fortelle meg det åpenbare? Folk tror at det ikke er slemt å kalle andre lav eller liten. Men hvis man får høre det ofte i negativ sammenheng, blir det veldig lite gøy å bli kalt lav. Men jeg har lært å like at jeg er lav. Jeg liker å være liten og søt. Og det at jeg er lav har dratt sine fordeler. En gang var det en gal crackhore som ble forbanna på meg, fordi jeg døde av latter når jeg så at hun gikk rett på trynet når hun gikk bortover. Så hun holdt på å slå meg, men siden jeg var så liten og søt slo hun ikke meg, men heller venninden min. Stakkar venninden min. Men poenget er; når man er liten ser man mer uskyldig ut. Derfor liker jeg å være liten. Pluss at jeg alltid har en god unnskyldning til å bruke høye hæler.

Hver gang folk får høre at jeg er modell spør de meg alltid om jeg er for lav til det. Ja, jeg er for lav til å gjøre catwalk (selv om jeg har gjort det noen ganger). Men det er ikke det jeg ønsker å gjøre uansett. Jeg driver for det meste kun med bilder. Og så lenge man klarer å se lang ut på bilder, betyr ikke den egentlige lengden din noe. Nå følte jeg at jeg fikk svart mange av dere på det spørsmålet. Har blitt spurt om det så mye at jeg begynner å bli så lei nå!

 Gjerne del dette innlegget hvis du er enig med meg!

Hvorfor være singel

De aller fleste jenter drømmer om å møte drømmeprinse. Gutten som har det sjarmerende smilet og det pene ansiktet. Noen (les: nesten alle) jenter kan bli litt desperate og blinde mens de leter etter den rette gutten. Og da kan man ende opp med en gutt som setter mange grener og regler for en. Så derfor er det viktig å tenke på friheten man har fordi man er singel. 


Hæla i taket, nå fester vi!
Når man er singel kan man feste så mye man vil. Man kan flørte med hvem man vil. Og danse med hvem man vil. Hvor morsomt er det egentlig å dra på byen når man er i ett forhold og kun danse med vennindene sine?  

Highwaste; dislike blant gutta
Hvor ofte hører man en gutt si at highwaste er fint? Jeg har aldri hørt det, og jeg tviler på at det er mange andre der ute som har hørt det. Alt gutter tenker på er å se en fin rumpe i en tight jeans. Highwaste er som regel ikke veldig flatterende på rumpa, da det ser ut som man har en lang rumpe. Men på den positive siden; man ser høyere ut og det gir ett fint fashion utseende. Hovedpoenget er; når man er singel trenger man ikke bry seg om en kjæreste som ikke liker klærne. Man kan gå med akkurat det man selv vil, uten å tenke på en gutt sine tanker. Herlig! 

Man slipper å miste vennindene sine.
Hvor mange ganger har det ikke skjedd at man blir hodestups forelsket, og alle bortsett fra den gutten man liker, blir helt ubetydelig? Jeg har ikke telling på hvor mange av vennindene mine som har fått seg kjæreste og gitt blaffen i vennindene sine. Ganske trist egentlig siden det blir slutt mellom jenta og gutten en dag. Og da sitter jenta igjen uten noen venner.

Me, myself and i time!
Siden du ikke bruker all den dyrebare tiden din på en gutt kan du heller bruke den på en hobby, trening og litt ekstra tid til å ha spadager hjemme. Om man vil ha en hel dag hvor man bare sitter å sminker og fikser seg uten at man skal noe, kan man det. Man får også god tid til å være med venninder. Så en lunsjdate med en venninde er aldri noe problem.

  


Ingen grunn til å ha kjæreste for å ha sex!
Hvor kjedelig er det ikke å bli vekt klokken 3 på morgenen av en gutt som maser på deg om sex? I alle forhold er det nærmeste obligatorisk å ha sex. Men når gutten maser konstant om å ha sex blir det ikke like gøy lenger. Derfor er det mye bedre å ha enten en "friend with benefits" eller bli med tilfeldige hjem fra fylla. Vil ikke anbefale den siste da man kan få sterke ølbriller og våkne opp ved siden av noe som kunne blitt forvekslett med en gris. Kleint. 

Du slipper å ha en konstant opp- og nedtur i følelsene dine. 
Hvorfor han ikke svart på meldingen? Er han utro? Så fine blomster jeg fikk av han, gir han de til meg for å skjule at han gjør noe galt? Og tankene fortsetter.. Selv er jeg en nokså sjalu person, og har ikke lett for å stole på gutter. Så derfor kommer alltid disse tankene inn i hodet mitt. Hvor kjedelig er det ikke å ha hodet fullt av slike tanker, til alle døgnets tider? 

Du slipper å forfalle 
Da de fleste jenter har fanget drømmegutten lar de som regel fasaden falle litt. Det er vel ikke så viktig om man bruker sminke, er det? Joggebukse er deilig å bruke, da er det vel det samme om det ikke er så fint? Fy! Ikke tenk slike tanker når man er i ett forhold. Det værste man kan gjøre er å slutte å trene, begynne å spise drittmat, droppe jeansen og begynne med joggebuksen fordi man er i et forhold. Og plutselig trenger man ikke å imponere verden lenger. 

Gutter som klør seg på balla. Æsj!
Når man har blitt komfortable med hverandre i forholdet kommer som regel de ekle vanene til gutta frem. Å snyte seg mens man spiser, klø seg på balla, prompe, pille på kviser, lukter svett, er hårete og listen på ekle gutteting fortsetter.. Selv takler jeg virkelig ikke de tingene jeg nettopp listet opp. Er så glad for at jeg slipper å ha en kjæreste som gjør slike ekle ting. 

Ikke noe gossip girl med kjæresten 
Det er jo ikke noe å skjule bak en busk at gutter helst vil se på fotball og bilprogrammer. Mens vi jenter helst vil se på gossip girl, top model og sex and the city. Disse programmene kan man bare glemme å se når man er med kjæresten.  

 

Gjerne del dette innlegget hvis du er singel og liker det! 

Feite mobbere

Dette innlegget er ment til alle feite som har mobbet tynne mennesker. Jeg har ikke noe som helst imot mennesker som er feite. Men de som mobber, har jeg noe imot. Del gjerne dette innlegget hvis du er enig med meg, og imot mobbing. 

Hele oppveksten min har jeg opplevd å blitt bli snakket stygt til av feite mennesker. Jeg har blitt bedt om å spise mer og gå opp i vekt. Jeg har fått kommentarer slengt etter meg som; jævla syke anoreksia vrak, spis litt mer eller så knekker du, og listen fortsetter.. Andre som er feite tror det er greit å slenge ut med hva som helst til andre som er tynne. Fordi det er moralsk sett på som slemt å kalle noen for feit, men å kalle noen tynn er ikke slemt. Hvorfor er det slik?

Etter gymtimene når man var i garderoben, var det alltid noen jenter som glante veldig. Mange lagde type "sjokk-lyder" og sa; Herregud du er så tynn. Og slang med et dømmende stygt blikk. Det de fleste ikke tenker over er at det å bli kalt tynn er like sårende som å bli kalt feit. Å bli kalt syk er aldri gøy. Spesielt når man faktisk ikke er syk. Å være tynn av natur er ingen sykdom. 

Bare fordi man spiser sunt og trener er man ikke ett sykt menneske. Man er heller ikke noe dårlig forbilde. Se på Caroline Berg Eriksen AKA Fotballfrue, hun er en nydelig jente som stråler sunnhet. Hun trener og spiser sunt. Men hun blir kalt ett dårlig forbilde. Hvorfor blir hun det? Er det fordi hun ikke sitter på sofaen og stapper i seg potetgull etter en middag på Mc Donalds? Er det en jente som ikke fremmer anoreksia vil jeg si at det er Fotballfrue. Hun forteller jenter gang på gang, at det er lov å spise. Men det er også lov å trene. 

Det er en spesiell kommentar som har satt seg fast i hjernen min. Det var når jeg gikk i 7 klasse jeg fikk den kommentaren. Jeg hadde blitt med en venninde hjem, og når jeg skulle hilse på faren (som var nokså overvektig) gadd han nesten ikke hilse på meg, før han sa; Herregud å tynn du er a, får du ikke mat hjemme eller? At ett voksent menneske kan si noe sånt til en tolvåring er i mine øyne helt sykt. Hadde jeg vært like slem tilbake og sagt "Herregud å feit du er a, du burde slutte å spise", hadde jeg nok fått en kjeftesmelle ut en av en annen verden. Men hvis man ser på de to setningene, så ser man at begge tingene er like slemt å si. Ingen av setningene er ok å slenge i ansiktet til en tolvåring. 

Det har alltid vært fokus på at man ikke skal mobbe andre som er feite. At det å bli kalt feit er helt grusomt. Men hvis jeg hadde gått til en lærer på barne/ungdoms skolen og sagt at jeg hadde blitt kalt tynn. Hadde nok læreren sett dumt på meg og sagt "Ja, hva er problemet med det? Du er jo tynn.." 



Jeg har heldigvis ikke fått så mange stygge kommentarer på bloggen. Men de gangene jeg har fått det, har det vært kommentarer om at jeg er for tynn. At jeg burde begynner å spise, osv. Det er selvfølgelig ingen som tør å skrive sitt eget navn. Alle gjemmer seg bak ett anonymt alias. Men det er mange andre bloggere som har fått gjennomgå. Fotballfrue er den som har måttet gjennomgå mest (av det jeg vet) med anonyme kommentarer som sier at hun er sykelig tynn. Hva får ett menneske til å skulle hakke ned på andre på den måten? 

Man får ikke noe bedre selvtillit, utseendet eller flere venner av å være slem mot andre. Uansett om man kaller noen stygg, feit, tynn eller hore er det ikke noe man vinner på. Har du som mobber noensinne satt deg ned og tenkt litt på hva du får ut av å mobbe? Vil du virkelig kaste bort tiden din å gjøre andres liv dårlig? Vil du være ett så dårlig menneske? 

 

Ett nei er ett nei - Voldtekt

Kom over en video på facebook tidligere i dag, hvor Amnesty viste en video om voldtekt. I Norge er loven om voldtekt helt på trynet. Det er kun (i følge loven) voldtekt dersom gutten truer eller bruker vold. Så hvis en jenter prøver å si nei og gutter har sex med henne, er det i følge loven ikke en voldtekt. Jeg var ikke klar over dette selv før jeg så det i videoen. Ble rimelig sjokkert egentlig. Ett nei bør holde! Amnesty prøver i samarbeid med FN å endre den norske lov, til at hvis en jente sier nei, er dette ett nei. 

For at dette lovforslaget skal komme igjennom trenger de underskrifter. Se videoen HER og skriv under. Alle underskrifter hjelper. Del gjerne videoen på facebook så enda flere kan skrive under på kampanjen. Dette er en viktig sak, som alle bør ta seg 3 minutter til å være med å hjelpe til. 

 

Love Stina <3

Silikonpupper?

Etter at jeg la ut bilde i bikini har jeg fått helt sykt mange spørsmål om jeg har tatt silikon. Og svaret på det er nei. Jeg har absolutt ikke gjort det. Jeg er såpass ærlig med leserne mine at jeg hadde sagt det hvis jeg hadde tatt silikon. Syns ikke det er noe å skamme seg over hvis man har tatt silikon. Men jeg altså ikke det. Syns egentlig ikke jeg har store pupper i det hele tatt. Så skjønner egentlig ikke hvorfor så mange tror at jeg har tatt silikon. Grunnen til at de har blitt større den siste tiden er fordi jeg har begynt på p-piller. Grunnen til at jeg begynte på p-piller var fordi jeg får mindre kviser når jeg bruker det. Brukte det mot mensen smerter fra jeg var 16-18 ca og hadde veldig lite kviser da. Så det er grunnen til at jeg begynte på p-piller igjen. Og jeg har mye mindre kviser nå, så det har absolutt hjulpet. Vet at jeg har mange unge lesere på bloggen, så oppfordrer forresten ingen til å begynne på p-piller for å få større pupper. 

Har også fått spørsmål om jeg har noen triks med bh'en for å få puppene til å se større ut. Og nei, det har jeg faktisk ikke. Det eneste tipset jeg kan gi dere er å bruke en bh som passer. Jeg gikk inn på butikken Change og fikk veldig god hjelp med å finne riktig bh størrelse. For som regel bruker de fleste jenter helt feil bh størrelse. Noe som kan gi mye ryggproblemer, og det er heller ikke pent når man får "dobbel pupp". Hehe. 

 

Love Stina <3

Haters gonna hate



Leste for et par dager siden en blogg, der bloggeren skrev hvor stygt og flaut hun synes det å videoblogge er. Hun skrev også at familien hennes hadde skammet seg over henne hvis hun hadde videoblogget. Jeg har tidligere fått spørsmål om hvordan jeg klarer å videoblogge. Om jeg ikke synes at det er flaut. Jeg møter også på venner som har sett videobloggene mine, og som bare syns det er morsomt. 

Men fakta er at jeg syns det er gøy å videoblogge. Jeg ønsker at leserne mine skal bli kjent med meg. Og ikke bare med bilder av meg. Men også se hvordan jeg snakker, er og oppfører meg. Jeg får mye mer inntrykk av en person når personen videoblogger, enn når den ikke gjør det. Så det er mye av grunnen til at jeg videoblogger. I begynnelsen syntes jeg det var litt vanskelig å videoblogge. Siden man ikke alltid vet hvordan man skal starte og hva man skal si. 

Nå videoblogger jeg ganske variert, og jeg tror det hjelper veldig. Jeg har videoblogget om alt fra hårtips, spørsmålsrunder, sminke tutorials til hikken min. Foreldrene min har aldri "skammet" seg over at jeg driver på som blogger. De syns det er ganske morsomt  og litt spennende. Vennene mine er veldig varierte med hva de syns om blogging. Søsteren min har litt blandete følelser om bloggen min. Hun hjelper meg alltid mer enn gjerne med å ta bilder til bloggen. Men jeg tror at de på de som er på alderen hennes kanskje ikke er så "inn" i hele bloggverden. Så da er det litt vanskelig for de å forstå alt. 



For jeg tror at hvis en person (meg blandt annet) først kommer inn i "bloggverden" så vil man ikke ut igjen. Jeg kunne aldri stoppet å blogge i morgen. Det skal veldig mye til før jeg slutter å blogge og lese andres blogger. Jeg syns at blogging er såpass morsomt at det er noe jeg vil unne alle å begynne med. Men jeg tror at de som ikke er så "inn" i hele bloggverden kanskje misforstår hvordan bloggere er. De ser som regel kun videoer som enten er lagd på tull og som ender opp med å være utrolig fjortis eller innlegg som er lagd av dårlige bloggere. 

Det er så mange mennesker som sier "Herregud, hvorfor skal jeg lese om andres liv? Jeg har nok med mitt eget liv!". Disse menneskene er som regel de som ikke har lest noen blogger. De snakker om ting de ikke har peiling på. Jeg tror at alle kan finne en blogg som passer sine egne interesser. For det finnes også andre bloggere der ute, som skriver om annet enn hverdagen sin.



Men tilbake til det jeg startet med. Skal jeg syns at det er flaut å blogge? Nei. Greit at jeg bretter ut om livet mitt, i det vide og det brede. Men det er også mye jeg ikke forteller om. Jeg syns heller ikke det er flaut når lesere kommer bort til meg og sier at de leser bloggen min. Det er bare utrolig søtt og koselig. Bottom line er; Jeg kommer ikke til å slutte å gjøre det jeg liker, fordi andre ikke liker det. Da kan man like så godt ta livet sitt. For det er alltid noen som kommer til å mislike det du holder på med, uansett hva det er. Og før man begynner å si til meg at jeg skal være flau for at jeg videoblogger, må man se seg godt i speilet, og se at man egentlig har mye å være flau over selv. 

 

♥ Hva syns du om blogging?

 

Love Stina <3

Stor endring i motebransjen! Slutt på syltynne modeller!

Leste nettopp en artikkel på fashionista.com hvor de skriver at Vogue skal slutte å bruke syltynne modeller og modeller under 16 år. Dette er en utrolig bra nyhet! De 19 internasjonale redaktørene i Vogue har gått sammen og skrevet ett manifest. I manifestet er det skrevet at det ikke skal brukes modeller under alderen 16. De vil være strenge på å sjekke ID under castinger, kampanjer og show. Dette vil gjøre det mye bedre for modeller å starte i bransjen og å holde ut i bransjen. Hvis man begynner som modell ekstremt tidlig er man ikke moden og har heller ikke fullført skolen. Så man har lite å falle tilbake på.De har også skrevet at de kun kommer til å bruke modeller som de mener at ser sunne og friske ut. De kommer ikke til å bruke modeller som ser ut som de har spiseforstyrrelser. 

Selv om Vogue kun er et blad og ikke er hele bransjen, har de mye å si på bransjen. Vogue er det bladet som er mest kjent i verden, innenfor mote. De har også skrevet i manifestet at de ønsker å oppfordre designere til å lage klær i større størrelser. For øyeblikket lages mange av klærne i latterlig små størrelser og da er modellene fint nødt til å passe klærne. Uansett hvor mye de må slanke seg. 




Legger ved manifestet under. Det er skrevet på engelsk, så hvis du ikke forstår de helt kan du bruke google translate for å oversette det til norsk.

Vogue?s Health Initiative Manifesto
1. We will not knowingly work with models under the age of 16 or who appear to have an eating disorder. We will work with models who, in our view, are healthy and help to promote a healthy body image.



2. We will ask agents not to knowingly send us underage girls and casting directors to check IDs when casting shoots, shows and campaigns.



3. We will help to structure mentoring programmes where more mature models are able to give advice and guidance to younger girls, and we will help to raise industry-wide awareness through education, as has been integral to the Council of Fashion Designers of America Health Initiative.

4. We will encourage producers to create healthy backstage working conditions, including healthy food options and a respect for privacy. We will encourage casting agents not to keep models unreasonably late.



5. We encourage designers to consider the consequences of unrealistically small sample sizes of their clothing, which limits the range of women who can be photographed in their clothes, and encourages the use of extremely thin models.



6. We will be ambassadors for the message of healthy body image.

Jeg håper at dette kan hjelpe til å få en positiv endring i modellbransjen. Jeg håper at designere, magasiner og reklamer vil bruke sunnere modeller fremover. At de vil bruke modeller som ser ut som mennesker. Og ikke se ut som de er utenomjordiske og er sykelig tynne. Slik som mange av de gjør nå. 

 

♥ Hva syns du om endringen Vogue har gjort?

 

Love Stina <3

Hvordan få bedre selvtillit

Utrolig mange av dere leserne mine kommer til meg og spør hvordan dere kan få bedre selvtillit. Så nå tenkte jeg at jeg kunne lage ett innlegg med ting som har fungert for meg. Jeg har ikke alltid hatt selvtilliten på topp, men nå har jeg klart å bli så trygg på meg selv at jeg kan si at jeg har en god selvtillit. Å få en god selvtillit er som regel ikke noe som kommer over natten. Man må ta hardt tak i seg selv, siden det faktisk kun er du selv som kan gjøre selvtilliten din bedre.


♥ Aldri la negative mennesker ødelegge deg. 

Dette er vel noe av det viktigste som finnes. Hvis noen sier noe stygt til deg, aldri bry deg om det. Ikke bruk energien, tiden og kreftene dine på mennesker som ikke vil deg godt. Har du venner som ikke behandler deg bra og som snakker stygt om deg så fort du snur ryggen til, bør du kvitte deg med de.

 ♥ Vit at du er best
Dette er ett råd som de fleste syns er teit første gang de hører det. Men tro meg, dette virker! Still deg forran speilet 10 minutter hver dag, hvor du sier 10-15 positive ting om deg selv. Enten om det er at du er flink til å tegne, eller ser bra ut på håret, så er det viktig å si til deg selv at det er noe bra ved deg.

 ♥ Tren, tren, tren!
Trening vil ikke bare gjøre deg slankere/sterkere, men trening utløser endorfiner. Som gjør at du får en type "lykkerus". Dette gjør at du blir glad. Man vil også få bedre selvtillit når man mestrer ting. Så sett deg mål som for eksempel å løpe 3000 meter'n på ett visst anntall minutter. Når man klarer det, får man en herlig mestringsfølelse. Som gjør at man blir glad og føler at man kan klare ting. 

 ♥ Ikke la deg selv bli påvirket av media
Alltid tenk at det du ser i media aldri er ekte. Man bør ikke sammenligne seg selv med sylslanke forsidepiker som har en perfekt hud og kropp. Det er helt lov å synes at disse menneskene er utrolig vakre. Men aldri sammenlign deg selv med de. Husk at det er jobben dems å se bra ut, så de vier virkelig hele tiden sin til å se ut som de gjør. Hvis du blir påvirket av mediene er det bedre å kaste vekk bladene, skru av TV'en og kryss vekk internettsidene som viser disse menneskene. 

♥ Finn en jobb/hobby som gjør deg glad
Det er utrolig viktig å gjøre ting som gjør deg glad. Om du jobber som kokk, advokat eller lege er det viktig at jobben din gjør deg glad. Jobb med noe du trives godt med. Det er tross alt der du er 8 timer hver eneste dag i uken. Finn gjerne en hobby som også gjør deg glad. Personlig har jeg bloggen min som gjør meg glad. Jeg har verdens søteste lesere, og jeg føler at jeg kan hjelpe andre. Både med innlegg som dette og innlegg om hvordan dere for eksempel kan sminke dere. Bloggen min har også gjort at jeg ikke er redd for noe lenger. Jeg er ikke redd for å vise meg selv frem og er heller ikke reff for å drite meg ut lenger. 

♥ Bli komfortabel med deg selv
Noe som er utrolig viktig er å kunne være komfortabel med seg selv. Om det er når man dasser rundt i joggebukse eller når man kler seg i sine fineste klær er helt opp til deg. Ingen kan velge hva du liker, det er kun du selv som kan velge. Det er kanskje vanskelig å tørre å ha en klesstil som skiller seg litt ut, men så fort du har prøvd det noen ganger, føles det mye enklere å kle seg slik som du selv vil. Personlig legger jeg mye av min selvtillit i utseendet. Jeg føler meg som regel aldri bra hvis jeg ikke har på meg klær som jeg virkelig liker. Så uansett hva andre sier om klesstilen din, så er det din stil og det er kun du som får lov til å velge den.  

♥ Ikke klag over noe, fiks det.
Det værste jeg vet er når jenter/gutter sitter forran pc'en hele dagen og spiser godteri, og klager over at de er feite. Det blir virkelig for dumt. Hvis det er noe du ikke liker ved deg selv, så gjør noe med det. Ikke la det ødelegge deg og livet ditt. Har du kviser kan du alltids fikse det. Er du feit er det bare å starte å trene og spise sunt. Hvis du har for små pupper kan man trene opp brystmusklen eller ta silikon. Men tenk veldig nøye over det før du legger deg under kniven.

♥ Ta vare på deg selv.
Du vil føle deg så mye bedre om du bare setter av litt tid til deg selv. Så sett av en deg i uken som er meg-dag. Denne dagen kan man kose seg med ett varmt bad, ansiktsmaske, manikyr, pedikyr, en god middag, osv. Alle fortjener en dag i uken som man vier til seg selv. Det er også viktig å spise sunt. Når man spiser sunt får man god samvittighet og man føler seg mye bedre. Hvordan du spiser vil også reflektere på hvordan du ser ut. 

 

Så til slutt, tenk over dette; Vil du være en den personen ingen husker hvem er, som er en grå liten trist mus, og som aldri tørr å gjøre noe. Eller vil du være den personen som som har en utrolig fin utstrålig, som alltid er blid og positiv, og har en god selvtillit. Hvis du føler du er førstnevnte, ta i bruk rådene jeg ga ovenfor. De vil hjelpe deg!

 

Har du god selvtillit?

 

Love Stina <3

Helt sykt! Levende barbiedukke?

Var innom bloggen til sophieelise i går. Ble helt sjokkert over noen bilder hun har lagt ut. Bildene var at jenten under. Denne jenten har gjort en veldig ivrig innsats for å se ut som barbie. Bildene skal visstnok ikke være redigerte. Så hun har nok lagt seg under kniven mange ganger. Jeg syns hun var helt nydelig. Sykt vakker! Men det er også skummelt å se hvor lik en ekte barbie hun er. Hadde jeg møtt henne på gaten hadde jeg nok blitt litt skremt!

Skulle likt å sett før - og etter bilder av henne. 











 

♥ Hva syns du om henne?

 

Love Stina <3

Når bør man få barn?

Nå for tiden er det mange jenter som blir såkalte "unge mødre". Jenter får barn helt ned i 13 års alderen. På TV vises det jenter som er unge mødre. Både på FEM i "unge mødre" og MTV i "teen mom". Det hele har utviklet seg til å bli en trend. 



På TV viser de at der helt greit å få barn når man er ung. Det er plutselig greit at jenter på 14 år har ubeskyttet sex og får barn. Jeg ser at flere og flere av vennindene mine får barn, og det i tidlig alder. Jeg får også høre om jenter som ikke har begynt på VGS, som er gravide. Som har blitt gravide med vilje. Som ønsker å stifte familie i en alder av 16 år.

Tenker de ikke på at de faktisk har ansvaret for barnet resten av sitt liv? At man kan ikke bare legge barnet sitt oppi en eske, slik som man kunne med dukkene sine når man var ferdig med å leke med de. Man må faktisk ta vare på barnet. Det å ta utdanning mens man er ung mor er veldig vanskelig, nesten umulig. Det er ikke sånn at når TV kameraene skrus av, slipper man alt ansvaret for barnet. Det er heller ikke gøy å ende opp med en jobb man hater, fordi man fikk barn i tidlig alder.

Jeg fikk høre om ei som hadde tenkt til å få barn  når hun var 16 år. Planen hennes var å la moren være hjemme med ungen, mens hun selv gikk på skole. Er det kun jeg som synes at dette blir for dumt? Er det kun jeg somsyns  at hun burde ta ansvar, og heller få barn da hun er gammel nok til å ta vare på det selv? Jeg håper i alle fall at jeg ikke er alene om å synes dette.

Jeg personlig syns at man skal få barn når man kan ta ansvar selv. Det holder ikke at man er flink til å sitte barnevakt for nabobarna. Man må være voksen, og være økonomisk sikret. Jeg syns at utdanningen skal være fullført og man skal ha funnet en man vil være sammen med resten av livet, før man får barn. Om dette skjer når man er 23 eller 33 er opp til enhver. Bottom line er: Skal man ha barn, kan man ikke være ett barn selv.

 

♥ Når syns du at man skal få barn?

 

Love Stina <3

Noe alle burde være enig i..

Hvorfor kan ikke alle anses som vakre? Stor, liten, høy, svart, hvit, ginger, blond, brunette. Alle er vakre. Slutt å døm andres utseende, og heller bli kjent med de. Elsk deg selv, og elsk andre. Ikke kall de som er tynne syke. Ikke kall de som har former for stygge. Man er like vakker uansett om man er tynn eller formfull. 

Love Stina <3

Er det greit å rakke ned på tynne jenter?

Nå for tiden vrimler det bilder rundt på Facebook som rakker ned på jenter som er tynne. De sier at menn vil ha kjøtt og ikke bein. Curves are beautiful, bones are sick, osv. Det hele kjennes ut som en stor propaganda på at jenter som er tynne skal føle seg mindre verdt, for at de som er feite skal føle seg bra. 

Noe jeg alltid har blitt sjokkert over er at feite mennesker kan rakke ned på tynne mennesker. Det er liksom "lov". Men hvis man kaller noen feit, er dett plutselig ikke "lov". Det er ikke mer lov å være tynn enn det er å være feit. 



Alle er vakre; lave, høye, feite, tynne, hvite, gule, svarte. Uansett hvem du er skal du få lov til å ha selvtillit. Men det som du ikke skal få lov til er å rakke ned på tynne jenter, for å føle deg bedre. Er det virkelig nødvendig å si at jenter som er tynne, som trener hardt og spiser sundt er stygge, for å rettferdigjøre at du sitter å spiser hamburger og daffer forran tv'en? Virkelig!? 

De fleste jenter som er tynne og over 16-20 år, trener og spiser riktig for å bli tynne. Tror du virkelig at Adriana Lima har anoreksia? Nei, hun trener og spiser riktig for å få den kroppen hun har. Fåtallet av de som er tynne har anoreksi/bulimi. Mange er naturlig tynne også. 

Til ettertanke: Alle dere som elsker kurvene deres. La oss som er tynne elske beinene våres. Ingeting er feil. Men ingenting er mer rett enn det andre heller. La de tynne være tynne, og de med kurver ha kurver. Ikke rakk ned på noen av de!

 

♥ Hva er ditt syn på denne saken?


Love Stina <3

Det er så lett å blogge!

Jeg får ofte høre av venner og andre at "herregud, det er så lett å blogge". Blir så irritert av folk som sier at det er så lett å blogge.For å ha en bra blogg må man legge ned mange timer arbeid i bloggen. Det er ikke bare å ta ett par bilder, skrive litt og poste det på bloggen. Selv om det sikkert er mange som gjør det, men det er ikke akkurat de jeg ser på som flinke bloggere. 

Det som gjør deg en bra blogger er at man tar gode bilder, gjerne redigerer bildene. Skriver gode tekster, og gir mye av seg selv. Dette er ting som tar tid. Bare det å ta outfitbilder som mange tror at bare tar 5 minutter, tar som regel 30-45 minutter. Man må også legge ut 2-3 innlegg hver eneste dag. Å komme på hva man skal blogge om hele tiden, kan bli veldig vanskelig. Nestem umulig til tider.

Har man en del lesere får man også haugevis av spørsmål man må svare på, hver eneste dag. Og hvis man skal være snill mot leserne sine, må man svare de. Man kan ikke bare slette mailen og gi blaffen i de. Som regel får jeg spørsmål som er kjappe å svare på, men andre ganger får jeg spørsmål som tar lengre tid å svare på. Og da må jeg bruke mye tid på det. 

Så til dere uten blogg: Tenk dere om før dere sier at det er lett å være blogger. For det er det ikke. Man må bruke mye av tiden sin på blogging, og det tar mye av deg psykisk og fysisk. Prøv å lag en blogg som har kvalitet, som har gode bilder, flere innlegg hver eneste dag, variasjon i innleggene, gjerne videoblogger, ett godt design, og som har en del lesere. Mesteparten av dere som sier at det er lett å blogge, ville ikke holdt ut i en måned! 

Men bortsett fra at det kan være krevende til tider å være blogger. Er det absolutt den beste hobbyen som finnes, og den mest givende. Som jeg absolutt elsker!

 

♥ Får du ofte høre at det er lett å være blogger?

 

Love Stina <3

HVOR LENGE SKAL MAN VÆRE JOMFRU?

Spre gjerne dette innlegget videre! 


Alle blir født jomfru. Når vi slutter å være jomfru er opp til oss selv (med mindre man blir tvunget). Jeg hører om så mange jenter som har sex helt ned i 12 års alderen. Jenter som blir gravide som 13 åringer. Hva har skjedd med samfunnet?

 

Når jeg var 12 år følte jeg meg som et barn, jeg var et barn. Sex var absolutt noe jeg ikke ville prøve ut så tidlig. Så hva får jenter til å debutere seksuelt så tidlig? 
Er det på grunn av at man ikke kan snakke om sex hjemme? Mange som presser rundt deg? Hva er det egentlig? 
Statististisk sett er jenter gjennomsnittlig jomfru til de er 16,7 år. Mens gutter er jomfru frem til de 18 år. Jeg synes det er helt greit å ha sex når man er 17-18 år for jenter. 

 

Jeg syns det er viktig at man skal være komfortabel på den man har sex med. Man trenger ikke være sammen med personen i 3 år før man har sex, det sier jeg ikke. Men at man føler seg klar, og vet at man ikke angrer. For det kjipeste som finnes er å være 14-15 år og dra på fest, bli sanseløs full og ha sex med en random stranger. Og angre seg grenseløst dagen etter. 

Tumblr_l8109ykv5g1qd6wm6o1_500_large


Mange gutter føler seg presset til å ha sex tidlig siden "alle andre har det". Men har virkelig "alle andre" det? Sikker på at kompisen din som tok jomfrudommen sin i syden virkelig gjorde det? Og at han ikke bare finner på at han gjorde det for å slippe å si til alle at han fortsatt er jomfru?

 

Alle gutter som sier dere har hatt sex med mange. Er dere stolte over å hatt sex med så mange? Tror dere at dere blir supergode i senga av 79482 one-night stands? Det blir dere ikke. Gutter (og jenter) som er i lange forhold får prøvd ut ting, man lærer og man blir flinkere. Har man mange one-night stand betyr det ikke at man er god. 

Så jenter, fordet om gutten har hatt sex med over 100 stk, betyr det ikke at han er god i senga! 

Jeg syns det er viktig å vente til man er godt moden med å ha sex fordi det er så lett å angre. Selv har jeg hatt venner som har sagt "faen at jeg pulte han, angrer så sykt". Da har jeg alltid tenkt at det må være utrolig kjipt å gå rundt med den tanken at man angrer for at man hadde sex med en person. 

Tumblr_lgky4uhvfq1qd8f1ro1_500_large

 

Jeg sier ikke at man ikke kan angre seg for å hatt sex med noen når man tar jomfrudommen når man er moden, men da er det lettere at det ikke blir så mange man angrer på. Når man er 17-18 år tenker man helt annerledes enn når man er 13-14. 
 
 


 Her er noen tips til alle foreldre som har barn i ungdomsalderen.


- Snakk åpent om sex med barna dine, men ikke oppfordre til sex. 

- Ikke døm barna dine. Ikke noe er vanskeligere for barn enn når du dømmer de. Da klarer de ikke å snakke med foreldrene sine om noe.

- Ha en god "harmoni" i hjemmet. Statistikk viser at jenter og gutter som kommer fra "dårlige" hjem debuterer seksuelt tidligere enn andre. 



 

 

 

♥ Når syns du man bør debutere seksuelt?

♥ Hvor gammel var du første gang du hadde sex? (her er det helt greit å være anonym om man ønsker det!).

 

 

 

Love Stina <3

 

Alle bilder: weheartit.com

UTSEENDET VS. PERSONLIGHET

Mange sier at personlighet betyr mer enn utseendet. At utseendet er kun en bonus som kommer i tillegg til en god personlighet. Mange sier også at de som ser bra ut kun er ute etter sex, og ikke etter forhold. Men er det virkelig sånn at hvis man har utseendet med seg er man dømt til å være player?

 


Førsteinntrykket.
Før man blir kjent med en person dømmer man de etter utseendet. Hvem vanlig jente ville gått bort til en sinnsykt stygg gutt og sjekket han opp? Svaret er ingen. Jeg er ganske sikker på at det er slik med guttene også. Uten at jeg skal si noe helt med sikkerhet, siden jeg ikke er gutt selv. 

 

Det å tenne på sin egen kjæreste.
For at man skal ha et forhold til noen må man føle seg tiltrukket av den andre i forholdet. Man må kunne tenne på personen og man må heller ikke være flau over utseendet til personen. Så her betyr utseendet en del. Utseendet må jo selvfølgelig falle i smak. Hvem vil vel bli kvalm hver gang de ser kjæresten sin?


Når sminken og voksen i håret kommer av, liker man fortsatt kjæresten sin da? Jeg syns at man også skal like kjæresten sin helt naturlig. Man skal ikke måtte se helt perfekt ut hver gang man er sammen, må man?

 

Godt utseende = Dårlig i senga?
Mange sier at de som har et godt utseende er dårlig i senga. Dette er fordi de med godt utseendet ikke trenger å jobbe noe, når de har fått noen til sengs. Fordi her holder det å være pen. Det sies også at de som ikke er kjempepene men heller normale er veldig gode i senga. Dette er fordi de bryr seg om andre og ikke bare om seg selv og sitt eget utseende.

                         

Langvarige forhold.
I et langvarig forhold er det viktig at man liker både utseende og personligheten til hverandre. Man kan ikke konstant krangle med hverandre. Begge skal jobbe like hardt for hverandre og man skal ikke bli kvalm av sin egen kjæreste. 

 

Hva er god personlighet?
Når jeg får det spørsmålet er det mange ting som popper opp i hodet mitt; Snill, gavmild, jobber for meg, pus, romantisk, beskytter meg, viser at han er glad i meg. Jenter, nå har jeg nettopp forklart drømmeprinsen. Men finnes han? Finnes det virkelig en gutt/mann der ute som er villig til å gjøre alt for deg? Som sender deg sms midt på natten bare fordi han ikke får sove fordi han savner deg. Jeg og så mange andre jenter lever i håpet om at han finnes der ute.


Men for at han skal ha verdens beste personlighet, må vi da droppe det gode utseendet vi alltid har sett for oss at han skal ha? God, i hope not.

 

Utenfor sin egen rank?
Det er her mange gjør feil. Mange tror de er enten mye penere eller styggere enn de er. De tror at hvis man skal finne noen å være sammen med, må de være mye styggere enn de normalt ville datet. Bare for at de skal ha en bedre personlighet. Men er man virkelig nødt til å gå så langt utenfor sin egen rank? Jeg synes ikke det. Selvfølgelig, vi har de jentene som blir sammen med en gutt som er mye styggere enn de selv. Bare fordi han har en god personlighet. Men det vil jeg si er å ta til takke med det man får der og da.

 

Min mening. 
Jeg synes at den man skal være sammen med burde ha en god personlighet. Han må også se noenlunde ut som meg selv i rank. Nå er jeg kanskje over middels opptatt av utseendet. Men hei, jeg er i alle fall ærlig. Sier det som det er. 

Men tilbake til det jeg snakket om. Jeg forklarte litt lenger opp hvordan jeg syns personligheten til en drømmegutt skal være. Men jeg syns det er viktig at dette går begge veier. Hvorfor skal jeg forvente å bli behandlet som er dronning hvis jeg ikke behandler gutten/mannen som en konge?

              
 

                                         

 

♥ Hva syns du teller mest, utseende eller personlighet?

 

Love Stina <3

SLETTING AV INNLEGG

Siden jeg tydeligvis har tråkket på noen tær da jeg skrev innlegget "Hvor langt skal nordmenn bøye seg for muslimer?" har jeg nå slettet innlegget. Det var utrolig mange som misforsto innlegget mitt totalt. Mens mange også var enige med meg. 

Siden det var mange som mente jeg satt alle muslimer i en bås. De muslimene jeg prøvde å peke ut (som mange ikke forsto) er alle de som vil ødelegge hvordan Norge er. De som kommer til Norge uten å ville integrere seg, voldtar kvinner, ikke vil lære seg norsk, gjør Oslo utrygt, jobber svart, osv. Jeg personlig har absolutt ikke noe imot muslimer, så lenge de oppfører seg bra og følger norske lover. Jeg har selv flere muslimske venner og har ikke noe imot at de er muslimer. 

 

Love Stina <3

NÅR ER MAN FAKE?

Et ordtak som Lars Petter Granli (gullungene) sa var; It's better to be a fake somebody, then to be a real nobody. Jeg må si at jeg kjenner meg selv igjen i det ordtaket. Alle i verden "faker" seg selv for å bli noe.

 

Jenter sminker seg, farger håret, bruker silikon; både i pupper, rumpe, lepper og andre steder. Jenter (og gutter) tar også solarium, setter på hair extensions, farger øyebrynene, bruker fargelinser, tar ansiktsløft, og mye mer. Dette er kun for å se bra ut. For å bli "kjent" og komme seg lengre opp i den sosiale rangen. Men det er ikke kun utseende som kan være fake.



Personligheten til mennesker kan også være fake. Enten at man later som man alltid er glad, og elsker alt og alle. Mens sannheten er stikk motsatt. Man kan også være falsk hvis man går bak andres rygg og lyver. Hva som er falskt når det kommer til personlighet, er veldig vanskelig å sette en pekefinger på.

 

Men tilbake til utseendet. Nå for tiden kan man endre uttalige ting fra topp til tå. Men kan gå fra å se helt forferdelig ut, til at man blir operert frem til en skjønnhet. Mange har sikkert sett TV programmet Bridalplasty. Det programmet går ut på at man skal se bra ut til bryllupet. Jentene som er med i programmet må gjennom mange, smertefulle operasjoner, mens de er med i programmet. 

Det å konkurrere for å få flest operasjoner, for å se best ut i sitt eget bryllup, blir for meg helt feil. Vanlige kvinner begynner plutselig å se store feil på seg selv. Selvbildet blir totalt forandret. Man får lyst til å legge seg under kniven selv, uten egentlig å trenge det. Men hvem får skylden for at kvinner får dårlig selvtillit? Modellene man ser i magasinene, selvfølgelig. For det er jo de som sier at man er nødt til å operere seg penere. NEI! Dette stemmer absolutt ikke. Det er alle disse TV programmene som gjør deg "10 år yngre på 10 dager". De gjør at man tyr til midler, der man blir fake.

Men er det greit å være fake? Er det greit å ha fake pupper, fake rumpe, fake lepper, fake hår, fake negler? Er det greit? Jeg syns det. Jeg syns at man skal velge sitt eget utseende, uansett hva. Om det å ha store pupper gjør de lykkelig her i livet, så er det greit å ta sillikon.
 

Men husk alle sammen. Skal du først gjøre noe fake, gjør det pent. Se på skredd advarslene under. Du vil virkelig ikke se ut som de. 



 

♥ Men da spør jeg igjen. Hvor mye fake må til før man er fake? 

 

Love Stina <3