Jeg sitter nå med tårer i øynene, og vondt i hjertet etter å ha lest alle hemmelighetene deres. At så mange av dere går igjennom så mange vonde ting, er helt grusomt vondt å høre. Jeg har valgt ut noen av hemmelighetene som jeg har svart på, og håper det kan hjelpe dere. Jeg er ingen psykolog, men jeg føler jeg kan hjelpe mange av dere på veien til å få hjelp med problemene deres. Jeg vil også nevne det at jeg selv har gått til psykolog da jeg slet med depresjoner, og det er absolutt noe jeg vil anbefale dere å gjøre dersom dere sliter psykisk. Det er også flere hjelpetelefoner du kan ringe gratis og anonymt til, og oversikt over de finner du HER. 

————–

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Min hemmelighet er at jeg har veldig lite venner. Det er vel ikke noen hemmelighet i seg selv, men måten jeg takler det på er. Jeg later som det ikke plager meg og sier ofte at det er bedre med én fugl i hånda, enn ti på taket. Og så videre. Men egentlig, sitter jeg ofte å gråter, nettopp fordi jeg ikke har noen nære venner og prate med, være med osv. Jeg er like gammel som deg, og med unntak av trening og kosthold er vi veldig like. Har du noen gang hatt problemer med det samme? Har du noen tips eller råd til hvordan jeg skal klare å få meg nye ekte venner i en såkalt voksen alder? Jeg sliter veldig med det, og det går jo veldig ut over selvbildet mitt også, siden jeg er flink til å fortelle meg selv at det må jo være meg det er noe galt med..? På dager hvor jeg føler meg ekstra venneløs, leser jeg alltid bloggen din, og det er liksom som å prate med en venninne. For guds skyld, aldri stopp med blogging! :))

♥ Vondt å høre at du har det slik. Jeg vet selv hvor vanskelig det er å få nye venner i voksen alder. Man går ikke lengre på skolen, og derfor er det ikke like lett å bli kjent med nye mennesker. Men, det er forskjellige måter du kan bli kjent med nye mennesker. Det aller viktigste er at du tørr å være litt utadvent og tørr å bli kjent med andre. Selv om det kan føles litt skummelt! Måter du kan bli kjent med nye mennesker er igjennom jobb, eller så kan du prøve å dra på saltimer for eksempel yoga eller zumba. Vet Elixia og Sats har saltimer, så du kan jo melde deg på de, og kanskje blir du kjent med nye mennesker? Ellers går det også ann å bli kjent med nye venninner igjennom venninner man allerede har. For å få ekte venner som man virkelig kan stole på er det viktig å velge venner etter personlighet, og ikke bare popularitet / utseendet. Prøv også å være med venninnene dine ofte, sånn at dere får virkelig blitt godt kjent med hverandre! Forresten; veldig hyggelig at du føler at det å lese bloggen min er som å prate med en venninne. Det var veldig koselig å høre <3 

————–

Jeg har tenkt mer og mer på det etter jeg kom i puberteten (7.klasse, går nå i 9) at jeg er bifil. Jeg vil både offentliggjøre det, men vil også ikke. Er kjemperedd for folk skal mobbe meg for den jeg er. Er en veldig jentetype, derfor tror jeg folk får “sjokk” vis jeg sier det og de vil plage meg. Mamma vet de, hun er min bestevenn og hun støtter meg, hun sier det hver dag, at hun er stolt over meg uansett hva. Bør jeg, eller ikke offentliggjøre det?

♥ Først om fremst, veldig godt å høre at moren din støtter deg og er så god! Det å “komme ut av skapet” er nok vanskelig for alle som gjør det, da mange er redd for å bli dømt. Jeg har dessverre ikke så mange råd og komme med når det kommer til det å offentliggjøre noe sånt. Men anbefaler deg å lese litt rundt på gaysir.no da det kan hende de har noen gode artikler. I juni er det også skeive dager i Oslo, og der vet jeg at de har mange mennesker du kan snakke med for å få råd og tips. Du kan lese mer om skeive dager HER.

————–

————–

Hei, Stina☺️ Jeg har et problem, jeg fikk mensen får første gang i sommerferien å har ikke hatt det siden, er det farlig? Er det noe galt med meg? Problemet er.. Jeg tørr ikke å si noe til mamma, synest det er litt kleint å snakke om, håper du kan svare meg, hilsen bekymret jente (14)

♥ De første årene man har mensen, er det veldig vanlig at man har det uregelmessig. Men, siden det er såpass lenge siden, vil jeg anbefale deg å ta en tur innom helsesøster og se om hun kan hjelpe deg. Skjønner godt du syns dette er kleint å snakke med moren din om, så derfor kan det kanskje være lettere å gå til helsesøster? Vet de aller fleste skoler skal ha en helsesøster man kan gå til. 

————–

Hei Stina! Jeg er en gutt som elsker jenteting for eks: sminke, mote, klær å sånt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal vise det, jeg blir redd for at folk skal mobbe meg.. Har du noen tips til hva jeg skal gjøre?

– Ikke vær redd for å være deg selv. Om noen har noe imot det, så syns jeg det sier så mye mer om dem, enn om deg. Mennesker som mobber gjør det som regel fordi de har sine egne problemer. Så jeg syns du skal tørre å være deg selv, og om det er med sminke og høye hæler, do it! Ingen skal måtte skjule hvem de er. Anbefaler deg også å sjekke ut youtubere som “Gigi Gorgeous” og “PrincessJoules”, begge de er transseksuelle og har mye å si om temaet. Vil også anbefale deg å se “RuPauls dragrace”, da det er en feelgood serie om drag queens. 

————–

Det jeg forteller nå er og har vært og er en tung byrde å bære på. Jeg er kun 15 år, men har opplevd mye vondt. Kort fortalt har jeg blitt mobbet og utestengt helt siden 1.klasse, men jeg har aldri skjønt helt hva som skjedde og hva det var før høsten da jeg begynte i 9.klasse. Jeg hadde ingen jeg kunne snakke med og følte meg helt alene. Og det er jeg fortsatt og klandrer meg selv for det, selv om jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg er den snille, hjelpsomme og stille jenta i klassen, hun som alltid øver til prøver og gjør leksene. Lærernes “englebarn”. Men sannheten er at jeg har slitt og siter fortsatt. Jeg sprekker nesten, men jeg vet at jeg ikke kan si det til noen og må bare holde ut. Jeg har slitt med spiseforstyrrelse og selvskading i omtrent 2 år, men det som er verst er at jeg ikke kan fortelle det til noen. Ikke lærere, ingen venner siden jeg ikke har noen, ingen foreldre fordi jeg er redd for å skuffe dem og siden jeg ikke har et så godt forhold til dem at jeg kan fortelle alt til dem og heller ingen på skolen. Spiseforstyrrelsene har gått over, men sliter fortsatt ned selvskading. Jeg prøver å slutte med det, men det er lettere sagt enn gjort. Hvert friminutt prøver jeg å gjemme meg på toalettet, i gangen, ved skapet eller i trappen fordi jeg ikke vill ut. Hva skal jeg ut for? Jeg har jo ingenting å gjøre der ute. Det er omtrent 3 måneder igjen til jeg går ut av 10.klasse og håper at jeg kan få meg noen venner på videregående, selv om jeg tviler. Jeg vil gjerne fortelle det til mine foreldre, men jeg vill ikke skuffe dem.

♥ Vondt å høre at du sliter så mye, og blir mobbet. Jeg vil virkelig anbefale deg å snakke med noen. Selv om du tenker at du ikke vil skuffe foreldrene dine, vil jeg fortsatt anbefale deg å snakke med de. Ofte tenker man at man ikke vil skuffe foreldrene sine, men oftest vil foreldre mer enn gjerne hjelpe barna sine med å ha det bra. Dersom du er veldig redd for å åpne deg, kan det å ringe en hjelpesentral være et første steg inn i riktig retning. Oversikt over forskjellige hjelpesentraler finner du HER. Ellers kan du trøste deg med at du snart begynner på videregående, og der kommer du i klasse med mange nye mennesker, som du forhåpentligvis får gode vennskap med. Masse lykke til ♥

————–

————–

Jeg har en hemmelighet: helt siden jeg mistet en nær slekting for litt over tre år siden har jeg slitt mye med drikking. (BTW jeg er gutt, leser bloggen din men er overhodet ikke homo!) Mange kvelder, uansett om jeg skal på jobb eller ikke, drikker jeg meg helt ut av sans og samling. En gang sa sjefen at hvis jeg ikke kom meg på “rett kjøl” igjen måtte han sparke meg. Så jeg tok i et tak, gikk opp i lønn, men så kom det et tilbakeslag da en kompis tok livet av seg for snart to år siden. Jeg var helt på bunnen, drakk som en alke og stinket gammel fyll i mange dager. Har vært edru i nesten en uke, men er ganske langt nede (av grunner jeg ikke vil si), men holder motet oppe!

♥ Vondt å høre at du har opplevd å miste så mange nære. Jeg vil anbefale deg å virkelig snakke ut med noen om det du føler. Jeg vet at gutter vanligvis ikke snakker så mye om følelser, og derfor stenger de inne. Men tro meg, det er veldig viktig å få snakket ut med noen om det du sitter inne med av tanker. Alkohol kan for mange bli en måte å glemme at man har det vondt på, men i lengden blir det mye verre, og hele livet kan ende opp med å gå rett i vasken fordi man drikker det bort. Anbefaler deg å snakke med en psykolog, for å virkelig få snakket ut om det å miste noen som står deg så nærme. Har forresten selv gått til psykolog, og det hjalp meg veldig. Så det er ingen skam å be om litt hjelp! 

————–

————–

Hei Stina! Min hemmelighet er at jeg “lider” av perfeksjonisme. ALT jeg foretar meg må være perfekt. Her snakker vi om alt fra å brette en skjorte til matteprøver. Jeg får av og til også tvangstanker, noe som er meget så plagsomt. I tillegg får jeg ikke sove godt på natten. Våkner ofte brått og tror det er morgen og at jeg har forsovet meg selv om klokka er typ 2. Dette kommer nok av at jeg stresser noe sykt med alt egentlig. Har høye forventninger til meg selv. Forventer å få 6 i alt jeg gjør, noe annet er dårlig. Jeg går realfag på vg.3, og har søkt medisin til våren. Jeg vet jeg kommer inn med bare femmere fra nå av, men likevel jobber jeg rævva av meg. Og ikke nok med det, jeg trener himla mye. her snakker vi om 6 ganger i uka ofte. Har holdt på slik i 2 år. Trener masse styrke, men også litt kondis, og jeg spiser rett. Jeg synes det er moro, men noen ganger så trener jeg fordi jeg føler jeg må. Dette er vel eeegentlig ikke noe hemmelighet, men følte bare for å skrive ned litt tanker. Du rocker, Stina! Stå på videre. Smask

♥ Det høres litt ut som du har “snill pike” syndromet. Dette er noe som flere og flere jenter får, og det handler om higet etter å være perfekt. Slike tanker kan gjøre at driver seg selv altfor hardt, og ofte ender man opp med å gå på veggen. Jeg vil absolutt anbefale deg til å prøve og slappe av litt mer, og ikke fokusere på at alt skal være perfekt. Livet handler ikke om å være perfekt, eller å gjøre alt perfekt. Det å skulle gjøre noe perfekt er helt umulig. Prøv heller å tenk at du skal gjøre så godt du kan og orker, også får utfallet bli deretter. Vi jenter er nødt til å sette mindre press på oss selv, og lære oss å ha det mer gøy. Husk at du er ung nå, og ikke kast bort ungdomstiden din på å drive deg selv til vanvidd over å prøve og bli perfekt. 

————–

Håper dette innlegget hjelper dere, og at det hjalp å fortelle meg hemmelighetene deres. Husk at det er så utrolig viktig å snakke med noen om man har problemer, enten om det er en psykolog, hjelpetelefon, lærer eller venninner er det viktig å ikke stenge det inne i seg. Ønsker dere all lykke i livene deres, og at dere får det bedre i fremtiden ♥