hits

Tell me your secret

Jeg vet selv hvor vondt og vanskelig det kan vre mtte holde inne en hemmelighet. Noe man vil si til andre, men uansett hva man gjr trr man ikke. Kanskje er man redd de nrmeste skal dmme deg. Eller kanskje har man ingen fortelle hemmelighetene sine til. Men er det n ting som er viktig, s er det fortelle hemmeligheten sin til noen, s man ikke holder det inne. Holder man det inne blir det bare verre og verre for hver dag som gr.

S n vil jeg gi dere muligheten til fortelle hemmelighetene deres i dette innlegget. Dere kan velge helt selv om dere vil vre anonyme eller skrive ned navnet deres. Fortell meg gjerne om det er noe som bekymrer deg, deres innerste hemmeligheter, en tilstelse eller noe dere fler for dele. Hva som helst :-) ♥ Om noen dager velger jeg ut noen av deres kommentarer og svarer p de i et eget innlegg. Jeg er langt ifra noe psykolog, men jeg har vrt igjennom mye i livet mitt, og fler at jeg kan gi gode rd til de som nsker det. Dere forblir selvflgelig helt anonyme.

Hva er din hemmelighet?






84 kommentarer

For en stund siden fant jeg ut at jeg har deprisjon , men jeg trr ikke si det til familien min. Det er bare 2 venner av meg som vet det.

Vel, tenkte jeg skulle dele noe. Ehm, jeg har innsett at jeg har begynt f mer og mer flelser for bestekompisen min. Han er en s utrolig fin fyr og han vet hvordan han skal behandle meg og generelt alle. Han er omtenksom og klemmene hans er dagens hydepunkt. Jeg fler heller ikke jeg kan si noe og vil helst holde det hemmelig. Dette fordi eneste gangen jeg fr snakket med han er kanskje i gangene p skolen. Dette fordi vi ikke er i samme vennegjeng. Og jeg vet ikke om jeg skal bare holde p det selv og la flelsene sakte men sikkert dabbe av, eller om jeg skal si det til ham?

Ser vel hva jeg gjr. Ha en fin dag videre, Stina :)

Har spillt fotball s lenge jeg kan huske. Jeg er keeper og da handler nesten alt om motivasjon, ha tro p seg selv. I det siste har jeg mistet troen, og tar til meg alle komentarene fra lagkamerater. Hvordan kan jeg slutte tenke p alt jeg gjr drligt, heller tenke p det positive?

Hei, elsker bloggen!

Jeg er kjempe forelsket i en gutt, han legger merke til meg, men hvordan kan jeg vite hva han fler / om han liker meg? (er ganske skjernert)

Hemiligheten min er at jeg blir bak snakka. Alle bak snakker meg siden en av lrerene p skolen sier at jeg er den bestste p skolen til synge. En i klassen min begynte le av men i klasserommet nr jeg sang hyt for alle i klassen hun ble mesunelig p meg.

Den andre hemligheten min er at jeg var sammen med en gutt men han slo opp med meg men jeg elsker han forsatt jeg vet ikke hva jeg skal gjre

Jeg hater mitt egent selvbilde! Uansett hvor mange kommentarer jeg fr fra en gutt jeg snakker med(via sms og Facebook, aldri mttes) om hvor fin jeg er ser jeg det ikke selv! Ingen andre enn foreldrene mine sier det.. Jeg fler meg usynlig! Jeg er bare hun gutta ser p som nerden med alle svarene p oppgavene... Nr jeg ser p meg selv i speilet, smiler jeg, men til og med jeg ser at det er verdens mest falske smil! Jeg grten og tar meg til magen! Den skulle vrt mindre, det samme med lrene mine! Jeg har s lyst bli pen! Skulle nske noen fortalte meg noe som hjelper! Ingen tror nok at jeg har det snn, men snn har jeg det! Bading er der vrste p skolen, forferdelig! Alle er tynnere enn meg og ser bedre ut! Noe som hjelper meg er tenke at hun og hun er faktisk litt strre enn meg.. Vet det ikke er rett, men det er det eneste som hjelper der og da..

Er utrolig redd for miste vennina mi. P barneskolen var vi alltid sammen, men n p ungdomsskolen har hun funnet seg nye venner..

Jeg falt for en gutt som har et veldig drlig rykte p seg. Alle vennene mine, da srlig guttevennene mine, advarte meg og sa at jeg ikke burde g for han. Jeg kjente til ryktene men tenkte at alle fortjener en sjanse og jeg tenkte nok litt som jenter flest gjr at kanskje jeg er dne han faktisk endrer seg for. Vi begynte g mye sammen og jeg falt hardere og hardere for han. Som alle advarte meg mot, s gjorde han selvflgelig en tabbe. Han kysset ei an jente. Dette var selvflgelig veldig tidlig i "forholdet" og veldig vanskelig vite hvor sint jeg kunne bli for det ettersom at vi ikke hadde hatt "forholdspraten" enda. Han sier selv han gjorde det for gjre meg sjalu fordi han ville at jeg skulle vise at jeg ville ha han. Jeg kom ut av et vondt forhold for et halvt r siden og holder derfor veldig tilbake nr jeg mter nye gutter og gir ikke s mye av meg selv fr jeg blir ordentlig kjent med folk. Hvertfall, poenget er at jeg ga opp gutten, jeg sa at jeg ikke orket enda et slik forhold og at det ikke lenger var mer mellom oss.

3 uker gikk vi tok begge et valg om ikke holde kontakt mer da det er lettere komme over hverandre om man ikke har kontakt. Dette trodde jeg gikk veldig bra og hadde endelig begynt f det greit igjen og ikke tenke p han hele tiden. Og det er selvflgelig da han ringer meg og forteller igjen hvor lei seg han er og at vi m prate. Jeg lot han derfor komme p besk og vi snakket lenge. Problemet er bare at han er s vannvittig st og grei! Og jeg tror virkelig p han nr han sier at han er lei seg. Og det irriterer meg grenselst for jeg kjenner gutter som han! Jeg vet at om man gjr det 1 gang, s gjr man det igjen. Men n er jeg usikker. Usikker p om han fortjener en ny sjanse? Kanskje har han lrt? Kanskje gjr han det igjen? Er han verdt det? Er det lov bare ha det litt gy sammen uten at ting alltid m bli s alvorlig?

, det er s mange tanker i hodet at jeg nesten blir gal.

Rart med det der at med en gang tin begynner bli bra s er det akkurat som noen gutter bare har ei antenne som sier at: n er hun lykkelig, n har hun sluttet tenke p deg! P tide ta kontakt igjen..

Jeg er en jente p 18 r.. Har drevet med selvskading i over 5 r.. Min aller strste hemmelighet er nettopp dette.. Det starta i 8 klasse da jeg mtte gi slipp p alt det trygge jeg hadde fra barneskolen.. Nr jeg begynte p u- skolen var jeg som alle andre utenp.. Inni meg hadde jeg det forferdelig.. Jeg hadde ikke ble tro p meg selv, satt hele tiden alene, og ville helt vre sammen med den voksene p skolen.. (Dette var jo noe som dem andre elevene la merke til siden vi ikkje var mer enn 200 p skolen) dette gjore ogs til at jeg fikk kommentarer hele tiden.. En dag s jeg en video p Facebook om en jente som kutta seg selv, det var mitt aller frste mte med selvskading.. Jeg hadde hellr aldri hrt om denne type skadin fr, og var litt sn, hvem vill gjre noe slikt med seg selv? Senere begynte jeg ske p selvskading p Google og gikk opp mangen blogger og beskte samtlige hver dag, spesielt den verste med mye blod.. Jeg mtte bare prve og det ble mer og mer.. Jeg ble bsta p skolen av en lrer og jeg lovde at jeg aldri skulle gjre det igjen.. Jeg her vrt inne snakka med s mangen for slutte, fr jeg har jo ingen andre nsker enn slutte.. Hvem vill drive med selvskading hele livet? N over 5 r etter frste risp som det starta med, har jeg begynt fortelle dette til venner som n tror jeg ikke gjr noe.. Jeg forteller st det var noe jeg gjore da og ikke n..

Jeg har aldri hatt kutt som har laga dype arr eller mangen kutt som fikk sr p en gang, s det kunne se ut som jeg bare hadde skarpe meg opp.. N er det heller ingen som ser st jeg har kutta meg, fr de siste 7 mnedene har det vrt svrt lite kutt, men sling til jeg blir bl og lager sr.. Da kan jeg si til andre at jeg bare har buka meg om noen skulle sprre om det..

Dette er en hemmlighet som gjerne ikke mange tenker p som en hemmelighet.. Men etter 5 r med selvskading og ingen venner vet om det er det en hemmelighet som jeg ikke foreller til noen.. Selv om jeg har lyst si til alle at jeg trenge hjelp, jeg vil st noen skal se hva jeg gjr...

livet mitt i 2014 blei heilt forferdeligt. Eg bor p ein liten plass. I begynnelsen p ret mtte eg p avhr etter at ein gammel mann snakka med meg, og var veldig ekkel og sendte bilde. Han prvde drepe broren min, p ein kveld det var fest. Etter det roa seg ned. S blei eg voldtatt, eg blei svak og klarte ikkje konsentrere meg p skulen. Fikk drlig karakterer osv... Eg skada meg skjlv. Men p skulen mtte eg spille skuspill at alt var bra med meg, eg lata at eg var lykkelig. Men eg klarte ikkje vere med skjlv i timene. Etter sommer s blei eg voldtatt igjen... Det gjorde

Meg mykje svakere. Eg krangla med vennene mine for sei synest eg hadde forandra meg s mykje. Ogs blei eg litt snn aleine. I oktober stakk eg av... For eg klarte ikkje mer. Eg stakk av i 5 tida p ettermiddagen og gjekk heim i 00:00 tida... Hadde ikkje jakke, og eg tok av meg skona d eg stakk av. Det regna og var utrolig kaldt. Mamma og pappa

Hadde samla ein heil gjeng etter leite etter meg. Mangen folk ringte meg p tlf, hadee over 70 ubesvare og mangen mld. Eg hadde tenkt ta live mitt d men eg klarte ikkje det. Siden det var s mangen som ringte:( mamma hadde sakt til politiet og, s eg fikk mld p facebook og. Etter det har alt bare vert dritt... Eg veit ikkje ka eg skal gjre. Eg spiller mykjw fotball, dansa osv.. Men n kan ikkej eg for eg har skada ledd bandet mitt i ankelen. Alt er bare dritt..:/

Jeg har s mange problemer, helt ekstremt drlig selvtillit, broren min har gifta seg og blitt borte fra livet mitt, men vi var s nrme fr. Sstra mi flytte til Bergen, som er herfra 8 timer, s det var fra 5 min kjre til 8 timer :-( hun har ogs blitt voldtatt, noe som plager meg s utrolig mye :'(

ss noe som tar meg nrt er at alle mine tre ssken har blitt mobba, og moren min :(

Og jeg har hatt veldig veldig sterke selvmord's tanker, holdt p ta selvmord i 2011. Har ogs kutta meg flere ganger, Drikki meg full, og jeg er 14, men var 13 nr jeg drakk. Takk for meg, og jeg hper virkelig du leser denne <3 det hadde betydd mye, fordi du er forbilde mitt

Jeg er s sykt forelska i en gutt, og det virker som han har interesse for meg tilbake, men s er han sjenert og tr ikke ta intiativ, s kommer liksom ikke videre. det er s vondt

Jeg gidder ikke vre anonym, siden vennekretsen min ikke leser blogger what so ever, s here goes.

Jeg er livredd for moren min. LIVREDD. Redd for gjre noe galt i nrheten av henne og f en skyllebtte uten like. Jeg er livredd for fortelle henne ting, som det faktum at jeg trodde jeg var gravid for noen uker tilbake. Da jeg prvde avfeide hun meg og ble sur. Som vanlig. Jeg er redd for at hun en dag skal bli s sur at hun slr. Jeg er tyve, s jeg er ikke et barn lenger, men det er fremdeles en frykt jeg har. Jeg er livredd for at hun de neste dagene, fram til jeg flytter inn sammen med kjresten min, kommer til gjre livet mitt til et helvete, siden jeg flytter hjemmefra. Jeg gr rundt og er konstant livredd og p vakt, og det er en ekstremt vond flelse.

Hvert friminutt p skolen str jeg alltid alene. Jeg har ingen venner. Jeg har det helt forferdelig p skolen og gruer meg til g ut i friminuttene fordi jeg vet jeg str alene. Jeg har ingen si det til, selv ikke lrerne kan jeg snakke med.

Dette er ganske merkelig men jeg er en dyp tenker , noen ganger tenker jeg s mye at jeg blir frustrert .. Jeg har slitt litt med tvangstanker men det er ganske borte n tror jeg.. Men det jeg virkelig sliter med er at noen ganger sier hodet mitt snn du et lesbisk ..!! Men jeg vet godt selv at jeg ikke er det det er ikke jeg direkte som sier det men ett eller annet oppi huet.. For jeg syner kanskje at en jente er pen og snt men synes ikke hun er attraktiv p den mten og jeg er egentlig helt guttegal😂 og er faktisk forelska i en gutt akkurat n s jeg sliter litt med at det sier det oppi huet fordi jeg bet jo at jeg 100% ikke er det .. Jeg er bare 12 blir 13 i r da og jeg trr ikke si det til noen s dette var deilig 😂 kunne du plis svare p dette bare kanskje noen tips osv... Tanker er teite noen ganger haha og jeg er litt ekstrem for noen ganger kan jeg tenke p en ting ogs si det skal jeg altid tenke p s gjr jeg det selvom jeg ikke nsker det😂😔 men ja prver bare skyve det bort siden jeg vet selv at jeg ikke er lesbisk jeg er ganske s keen p gutter .! Haha trenger svar fordi det hadde lftet over millioner av vekter fra skuldrene ❤️ Elsker bloggen din

Jeg har ingen venner. Jeg pleide ha det fr november, men etter november startet misten jeg alle vennene mine. Det gjorde angsten og depresjonen min vrre. Jeg gr aldri ut for jeg er redd for bli sett p som en 'loner'. Jeg har aldri fortalt noen om dette fr. Jeg har bare holdt det for meg selv. Jeg har aldri klart fortelle det til noen. Ingen vet om dette. Alle tror jeg har det bra, nr sannheten er at jeg ikke har det.

For ganske mange mneder siden, fikk jeg vite at det var en gutt som likte meg. En gutt jeg aldri hadde trodd likte meg egentlig. Han er kjempekul og grei, og jeg likte han veldig godt, SOM EN VENN. Men jo mer og mer jeg snakket med han siden, desto mer og mer betatt ble jeg av han, noe som alltid skjer altfor fort. Jeg fortalte det til bestevennen hans, og selvflgelig sa han det videre. Jeg og gutten jeg likte snakket ganske mye (dette skjedde i sommerferien), men med en gang skolen startet igjen, ble kontakten bare borte. Han gr i klassen min, s det er umulig ikke legge merke til han. Han likte meg veldig godt fr, men det fles ikke snn ut n lenger... Og ellers hadde ikke det vrt noe problem, men jeg har s store problemer med innse at han ikke liker meg lenger, at jeg begynner tenke at jeg kanskje liker han!

Mange spr meg om hvordan det gr mellom meg og han, og jeg svarer "jeg vet ikke", som om det aldri har vrt noe mellom oss. Jeg har s lyst til vite om han fortsatt liker meg, men verken jeg eller han vil snakke om det. Synes det er s vanskelig gjre noe! Noe som gjr problemet litt strre er jo at jeg ikke veit om jeg liker han. Jeg tenker p han veldig ofte, og jeg liker ikke tanken p at han kanskje liker en annen, eller ikke liker meg i det hele tatt. Men han er ikke en typisk person som man blir forelska i?

Jeg har/hadde en bestevenn. Vi var sammen hele tiden, men n som det har gtt 2 r siden vi begynte p ungdomsskolen har hun forandret seg veldig mye og hun har ftt mange nye venner, og det har ikke jeg. i friminuttene vil hun nesten ikke snakke til meg og inviterer meg ikke til fester eller bursdagen sin. hun snakker stygt om meg bak ryggen min, eller det fles ihvertfall snn. Syntes du at jeg burde skaffe meg en ny venn og at hun ikke er min bestevenn mer?

(Hadde blitt veldig glad om du hadde svart meg)

Hemmeligheten min er at jeg kutter og har selvmordstanker. Det har snart vrt snt i 2r og jeg har ikke fortalt flere enn 2 mennesker om dette og de bor langt borte fra meg. Jeg har ingen venner p skolen mer jeg klarer ikke bli venn med noen. Jeg hater livet mitt og jeg skulle nske at jeg bare kunne bli lagt inn p sykehuset s jeg slipper mte noen. Jeg klarer ikke fortelle noen om dette og det knuser meg. Jeg ville s gjerne kunne fortalt noen om det, men jeg klarer bare ikke. Det delegger meg fra innvendig og ut

Jeg er super redd for vre gravid etter ''one night stand'' med en fremmed fyr jeg aldri kommer til mte igjen. Siden abort er uaktuelt s m jeg jo fortelle det til familie, venner og skole, hvordan vil de reagere? Hva vil ett eventuelt barn si om noen r nr h*n ikke har en far? Jeg hadde nok klart tatt vare p meg og eventuelt ett barn, men er mange tanker og bekymringer rundt det.

Jeg har et forhold med exen til besteveninna mi og jeg hper at ingen noen gang finner det ut :( spesiellt henne, ingen av vennene mine liker han men det gjr jeg, derfor kan ingen vite det, spesiellt ikke veninna mi.

Jeg er dritforelsket i en gutt jeg sitter ved siden av. Vi er venner forresten. Problemet er det at jeg tr ikke fortelle han dette, og rett fr jul drakk jeg meg full p skolen og endte opp med fortelle "alle" hvor betatt jeg var av han og hvor sjalu jeg var p en jente som han snakket med. N har jeg ikke peiling p om han har ftt vite dette fra noen andre, og jeg sitter bare sykt awkward ved siden av han i timene. Det er jo innmari flaut.

For venner og familie fremstr jeg egentlig som helt vanlig jente, men bak "masken" sjuler det seg s ufattelig mye mer. Jeg kan ikke huske sist gang jeg ikke grt meg selv i svn. Jeg kan ikke huske sist jeg flge meg bra nok for noen. Jeg kan heller ikke huske sist jeg hadde det orntlig bra med meg selv. Jeg har veldig drlig selvtillit og fler meg ikke bra. Vennene mine har skuffet meg s mange ganger og stoler ikke p noen lenger. Familien min er heller ikke s velger stttende. Jeg har liksom aldri vrt bra nokk for de heller. Det gjr at jeg ikke trr snakke med de om s mye fordi jeg vet de ikke bryr seg s mye om det. I det siste har jeg hatt s mange nedturer, svrt f oppturer. Det gjr at jeg egentlig har gitt opp livet for lenge siden, og fler jeg bare gr p en autopilot p ubestemt tid. Det gjr at jeg blir veldig sliten og lei ofte. Men samtidig fler jeg at jeg m late som om alt er bra fordi det er ingen som vet om mine problemer. Jeg har ingen motivasjon til fortsette denne ferden og har mer en alt lyst til avslutte livet mitt. Det verste av alt; jeg tror faktisk ikke noen hadde brydd seg srlig om jeg faktisk hadde gtt bort. Og det srer. Mye.

Je er ganske sikker p at jeg ble voldtatt for fire r siden. Men siden jeg ikke husker om det faktisk skjedde, tr jeg ikke fortelle det til noen :(

Hei, jeg har hatt kreft for noen r tilbake. Senere fikk ogs min bestemor det og deretter min far. Under min kreftkamp gikk jeg opp i vekt pga medikamentene, mistet venner og selvbilde forsvant. Da jeg kom tilbake var jeg ei skalla, stygg jente som jeg flte alle glante p nr jeg gikk forbi. Selv om dette er noen r tilbake henger deg igjen ettersom jeg har opplevd nr familie i ettertid. Kampen tilbake for min del er fortsatt ikke over og jeg klarer enda ikke akseptere min nye kropp og mitt nye jeg. Jeg er nemlig ikke den samme glade jenta lengere. N er jeg ei trist jente som har prvd selvskading pga depresjoner og sliter daglig med selvmordstanker og hvor deilig dette hadde vrt. Ingen vet dessverre om det og jeg trr ikke kontakte noen fordi jeg rett og slett redd for at alle skal dmme meg i ettertid. Psykolog er s dyrt at det kan jeg ikke vurdere en gang ettersom da finner min nre familie det ut med en gang. Selvtilitten er p bunn og jeg er utmattet. Har du noen tips til komme seg opp igjen?

Jeg har problemer med spising og jeg er ikke noe fornyd med kroppen min. Jeg er langt fra tjukk og jeg vil ikke ha spiseforstyrrelser fordi jeg vil ikke gjre familien trist.

Jeg er hele tiden lei meg og jeg snakker med en dame som hjelper meg men jeg vet ikke hva jeg kan gjre for f bedre selvtillit, jeg sammenligner meg selv med venner hele tiden og jeg trur det er derfor jeg ikke er fornyd. Jeg er jo 14r og jeg kan vell ikke begynne trene snn ordentlig heller?

Jeg mistet moren min for 1/2 r siden, og for 2 uker siden dde pappaen min av sorg..Broren min dde da han var 12 og jeg 5.. Jeg har ingen i familien min, s jeg bor hos fosterhjem, og har absolutt ingen. Mobbet blir jeg ogs. Jeg har selvmordstanker 24/7...

Jeg har vrt forelska i en gutt i 3 r, men jeg kan ikke si det til han fordi vi er veldig nrme hverandre og jeg vet han ikke liker meg! hva skal jeg gjre?

Jeg er 22 r gammel og har ikke vrt forelsket siden jeg var 18. Jeg har vrt singel i fire r, og lever i frykt for ende opp alene. Jeg er ikke stygg men jeg har bare ikke mtt noen gutter

Jeg er bestevenn med en jeg egentlig ikke liker. Og vi 2 er liksom klassens populre jenter. Og hvis jeg blir uvennen hennes gjr hun livet mitt surt og alle i klassen begynner venne seg mot meg. Jeg har prvd bli uvennen hennes men det skjer hver gang at folk vender seg imot meg.

Og den andre "hemligheten" er at jeg elsker en serie og keg vet ikke hvordan beskrive det. Men ingen i klassen min forstr. Ikke engang bestevennen min jeg har aldri flt "kjrlighet" for en ting eller noen fr please gi meg tips❤️ Jeg elsker serien og jeg klarer ikke slutte tenke p den hele tiden jeg klarer ikke tenke i timene p grunn av det selv om sier er litt "gammel" ( jeg snakker om Gossip girl)

Hei! I sommeren som var hadde jeg og familien min innbrudd. Hele min familie var hjemme, og vi hrte masse lyder ved inngangsdren av at han rev opp gjerdet rundt inngangen. Da min far gikk ut for prve roe ned mannen, ble han nikket i ansiktet. Pappa kom seg fort inn, og ropte at mamma skulle ringe 112. Jeg og broren min fikk beskjed om lpe opp, og da vi lp igjennom huset, fra stuen til trappen opp, ble flere vinduer knust rett p meg. broren min ble ikke truffet i det hele tatt. Det var mye er som skjedde, men dette var bare en del av det. etter denne episoden, er jeg livredd for pne dren for g ut, uansett om det er mrkt eller lyst ute. Jeg er redd for vre alene, enten i bilen p en parkeringsplass, da jeg er ute og lufter hunden min rett uten for huset eller da jeg er alene hjemme. Det vrste er nok at jeg m alltid ringe noen da jeg er ute med hunden min, og folk spr meg alltid hvorfor jeg gjr dette. Da svarer jeg alltid at jeg synes det er kjedelig g ute alene, fordi jeg ikke trr si sannheten. Jeg sliter med mareritt fra denne lille hendelsen. Har alt for mange fordommer om voksne folk jeg mter p gaten. jeg sa til moren min en gang at jeg var konstant redd, og da sa hun bare at det ikke var noe vre redd for. Jeg er redd for sprre om hjelp. En gang (rett etter at denne hendelsen skjedde) s jeg for meg faren min bli hgget i ryggen av denne mannen. Jeg l ute solet meg, og pappa lagde nytt gjerde mannen hadde revet ned. Jeg lukket ynene og s for meg at han kom lpende med en ks mot faren min. Jeg sperret opp ynene og gikk inn og begynte grte. Slike syner ser jeg heldigvis ikke lenger. Jeg er mest redd for pne dren da jeg skal ut n.

Jeg har ikke turt si dette til min beste venninne engang. takk for meg (:

Hei. Frst vil jeg bare si at du virkelig er helt fantastisk! Jeg har i snart 2 r kastet opp etter hvert mltid. Helt siden jeg om i tenrene har jeg vrt overvektig, dette har vrt med p delagt selvbildet mitt. Jeg fr hre av e rundt meg at jeg er en postitiv og sprudlende person som alltid sprer glede, jeg fler meg absolutt ikke snn. Bare det spise litt for masse under et mltid kan f meg til kaste opp, nr trenger jeg ikke tvinge meg selv til gjre det engang, Det fles s godt endelig f sagt det. Jeg vet at du ikke er en psykolog og det kan godt hende du ikke vet noe srlig om dette. Det jeg lurer p er om du tror dette er bullemi og eventuellt hva jeg br gjre, jeg er livredd.

Jeg syns jeg ikke er noe fin nr eg ser snn victoriasecret modeller osv..

Jeg tror jeg begynner utvikle en spiseforstyrrelse...

Liker bloggen din :)

Hei! Jeg fler at jeg har vokst ifr vennene mine etter at jeg begynnte p ungdomsskolen. Det er ikke like kjekt vre med de lenger. De er s anneledes en det jeg er, og det er s kjedelig snakke om det samme hele tiden og gjr det samme hele tiden. Jeg trenger litt forandring i hverdagen. Men her kommer problemet, hvordan kan jeg f nye venner? Jeg snakker jo med flere folk p trinnet, men de virker ikke s interesserte i hre p hva jeg har si. P fritiden er jeg som oftest alene, og mamma og pappa begynner bli litt bekymra. Men de forstr ikke hva jeg fler. Grunnen til at jeg ikke er med vennene mine p fritiden er jo fordi vi aldri finner p noe gy gjr. S har du noen tips?

Foreldrene mine skilte seg for et halvt r siden, etter mange r med problemer. Etter at dette skjedde har familien min blitt helt splittet. Moren min og jeg har aldri hatt et godt forhold, og n har vi absolutt ingen form for kontakt, ingen meldinger, hvis vi mter hverandre tilfedlig p butikken er det ikke et hei en gang. Jeg fler at moren min er dd, at jeg bare har en far. Heldigvis har jeg et utrolig godt forhold til faren min, men det knuser meg se ssteren min og mamma sammen, nr mamma ikke vil ha noe kontakt med meg. Hun svarer meg ikke, lyver til familien om at jeg er et forferdelig menneske slik at ingen skal snakke til meg og ser stygt p meg. Hun rett og slett HATER meg. Og det som srer er at dette ikke er en fase, det har vrt slik i 11 r. Helt siden ssteren min ble fdt.

dette er p en mte ikke en hemmelighet, men jeg trenger bare snakke om det. Faren min tok selvmord 26.Juni.2010 og jeg sliter mer med det n enn det jeg gjorde fr. Jeg var bare ni r nr det skjedde, men fyller 14 i slutten av Januar n. Jeg har problemer med g inn i mrke rom fordi jeg er redd for finne mamma eller en annen person dd nr jeg skrur p lyset. Jeg har lest en del om reaksjoner hos ungdom etter at noen av de nrmeste har tatt sitt eget liv og jeg kjenner meg s ufattelig igjen i det. Men dette er jo reaksjoner som skal komme etter noen dager eller uker, og ikke fire og et halvt r.

Mamma sa her om dagen at vis jeg fr problemer med det som har hendt, senere i livet (hun vet ikke at jeg har problemer med det n) m jeg ta kontakt med profosjonelle siden det kan vre ganske alvorlig. Jeg er kjempe redd for at jeg fr sykiske problemer eller forsettes plages av "traumer" i lang tid fremover.

Hei jeg har det ganske vanskelig for tiden...jeg hadde frst en gutt som ly for meg og han sa han var singel men s fant jeg ut at han hadde kjreste! Dushbag (i know) etter dette traff jeg en kjempe flott fyr som jeg fikk flelser for men han var ikke klar for forhold og ville ha tid for segselv. Nokk engang ble jeg skuffet og jeg fler bare jeg aldri vil finne en bra gutt! Gang p gang blir jeg sret og jeg vett ikke hva jeg skal gjre :( noen tips for komme over skuffelsen? Fler jeg gjr noe galt..siden det ender s drlig for meg.... Hilsen frustrert jente

Jeg var venn med en gutt for noen r siden (8 klasse). Frst tenkte jeg ikke s mye om det, jeg var bare glad for at jeg hadde ftt en ny venn. S begynte jeg s smtt og like han, jeg la merke til smilet hans og vitsene hans ble morsommere.

Han kontaktet meg ofte, p Facebook hadde han alltid sendt meg meldinger. Og jeg tror virkelig han likte meg, det virket som om han flrtet med meg ( n vet jeg ikke om det er sant eller bare innbilning).

S fikk han kjreste, og jeg inns at jeg virkelig var forelsket. Ikke en snn liten crush, men en ordentlig forelskelse. Og det var stort siden jeg aldri har flt snn for en gutt fr.

Men vi drev fra hverandre, meldingene ble flere og s stoppet de helt. Jeg str alltid og ser smtt p han, hper at han vil snakke med meg. Men det skjedde ikke.

Etter noen mneder glemte jeg alt, men flelsene kommer alltid tilbake. For noen dager siden slo han opp med kjresten sin, og jeg inns at jeg ikke har kommet over han. Jeg trenger rd, jeg m komme over han fr jeg begynner p videregende...

Jeg kutter, beina mine er fulle av blod. Den eneste personen som vet det er bestevennen min.. Vi har mange ganger snakka sammen og han vil gjerne at vi skal bli sammen, men jeg har fortalt han at han kommer til bli skikkelig sra den dagen jeg tar livet mitt! Jeg orker ikke mer! Trenger motivasjon til overleve det her! For et par mneder siden fortalte han at han kom til bli like knust likevel. Jeg kutter og vil d!

Jeg tror jeg har ortoreksi (for opptatt av sunt kosthold og trening) og er redd jeg begynner utvikle anoreksia.. Har du noen gode rd?

Okei, s jeg har holdt p med en gutt i en mned. Jeg merker jeg er stormforelska, og elsker han(selv om det kanskje virker tidlig, men det er rett og slett bare snn jeg fler det). Idag var jeg hos han og da kom vi frem til at vi skulle ha pause, ettersom han ikke visste helt hva han flte etc. Jeg lengter tilbake til han allerede samme dag og vet ikke hva jeg skal gjre. Kan du vrssnill hjelpe meg?

Dette har jeg aldri fortalt til noen. Dagen etter jeg fikk lappen klarte jeg kjre inn i en annen bil, jeg ble livredd og bare kjrte fra stedet, senere har jeg sett at bilen har en bulk ved bagasjeluka. Usikker p om dette var min feil eller ikke.. Har n hatt lappen i 9 mneder...

Hei Stina! Jeg vet ikke helt om dette er noen hemmelighet, for det er noen (en del av venninnene mine og familien min) som vet det. Tror det heller er mer som en tanke jeg har hele tiden... Jeg har vrt keen p/interessert i samme gutt i 2 og et halvt r n. Han gr i min klasse (vi gr i 3 klasse p vgs), men jeg vet ikke om han vet at jeg liker han. Jeg har aldri hatt kjreste, men har vrt close til f en, eller hatt flere anledninger til svare en gutt ja. Men jeg har alltid vrt sjenert nr det kommer til gutter, spesielt de som er kjekke og "populre". Jeg har alltid flt at gutter jeg liker er s selvsikre, at nr jeg snakker med dem s tenker de at jeg er helt skrudd.... Jeg fikk mitt frste kyss av en gutt (mitt frste kyss var med en jente i barnehagen, fordi vi var nysgjerrig xD) n i September i fjor, da jeg ble 18 r (alts ute p byn)... Jeg har alts ingen erfaring med gutter, men jeg tror det har noe med selvtilliten min gjre, at jeg er sjenert. Det har endret seg litt mer n, og jeg snakker mye mer med gutter, enn jeg gjorde fr p ungdomskolen for eksempel.

Denne gutten er ikke snn kjempe populr, for det er det ingen som er p min skole. Alle kjenner alle, og alle er gode venner med alle. Men i min klasse s er alle guttene sinnssykt close, og det er vanskelig bli kjent med bare en, om du skjnner. Jeg liker han veldig godt, og jeg tror han merker at jeg gir han et par "hint", som smile/nikke/si hei hver morgen.

Venninnene mine sier "G og snakk med han" men det er ikke s lett... Jeg blir helt skjelven nr han ser meg inn i ynene, og vet ikke hvor jeg skal gjre av meg. Har du noen tips til hvordan jeg kan komme i kontakt med han? Jeg har liksom et par tanker, men jeg klarer jo sren meg ikke f dem ut.... I need help! <3

Ble nesten voldtatt av bestefar min og gr n hos bup en gang i uka

Jeg gledet meg utrolig mye til starte p studiene mine i hst. Etter fadderuka merker jeg at jeg er totalt alene i klassen, mens de andre knytter sterke bnd. Jeg sitter alene i forelesningssalen og ingen setter seg ved siden av meg, selv om jeg er en av de frste som setter meg.

Det er kanskje blitt litt bedre n, men fortsatt er jeg veldig ensom. Ikke bare p skolen, men ogs i hverdagen. Jeg har kun 2 veldig gode venninner. Har ikke de tid til finne p noe, sitter jeg alene.

Ensomhet er ikke godt kjenne p, srlig nr man prver komme i kontakt med folk. Her tenker jeg ogs mye p at, hva er det jeg sier galt? Hva er galt med meg? Lukter jeg flt, uten at jeg kjenner det selv? Blir jeg dmt til vre stygg osv? tankene bare blomstrer.

Har hatt et forferdelig 2014 spesielt fr jul, jeg liker en gutt kjempegodt og vi har p en mte vrt sammen men s ble bestevenninna mi sammen med han og hun viste godt at jeg likte han kjempegodt og jeg flte meg stygg og dum over alt jeg har trodd. Sprsmlene "hva faen trudde du" " hva faen trudde du du var bra nok" og snne ting kom hele tiden og flte at jeg bare ville d, flte meg s stygg og dum. Hatet verden p det tidspunktet men vi er venner n, men det er ikke det morsomste se de to sammen.

Jeg fant ut at min bestevenn, ja at han aldri var noe som helst, en fake person, at han bare hadde et veddeml med par gutter og at han skulle prve seg p meg, vi ble gode venner etter en stunn, til avslutninga, han prvde seg p meg, jeg sa sefflgelig nei for jeg likte han ikke p den mten, han snakka ikke til meg lenger, s var det en av kompisene hans ( kjempe hyggelig fyr) han frklarte alt sammen til meg, og han sa han var lei seg, jeg tilga han... Men jeg glemte aldri min fake bestevenn

Jeg klarer ikke slutte tenke p ex'en til venninnen min.. Jeg vet han er interessert i meg ogs, men jeg har s forferdelig drlig samvittighet. De prater og er venner, og hun ville aldri ha akseptert eller trodd at jeg og han skulle finne hverandre p denne mter.. Ikke noe sprsml i dette, chicks before dicks svarer for seg selv.. Kanskje ikke s big deal men klarer ikke fortelle dette til noen, fler meg som en forferdelig venn.

Jeg liker ikke kjeresten lenget. jeg tror jeg liker en annen, men tr ikke sl opp

Noe f vet om meg er at jeg har depresjon. P skolen har jeg alltid vrt blid og positiv, og alle har tenkt at jeg er ei skikkelig gladjente. Men det har jeg ikke vrt p lenge. Alt starta p barneskolen, med mobbing og drittslenging. Dette fikk meg ned p bnn, og i sjuendeklasse startet jeg med selvskading. Det vsr ikke ille, men jeg gjorde alts dette for f mindre psykisk vondt. Negativiteten fortsatte, og selskadingen ble vrre. I niende ble ting fortsatt bare vrre og vrre. I hst (tiende klasse ) forandra ting seg her hjemme, megativt. Veldig mye krangling mot meg og vennene mine som tydeligvis ikke var bra for meg. Dette gikk inn p meg, og jeg ble ordentlig deprimert. Jeg isolerte meg fra familien. Hver eneste kveld skadet jeg meg selv, mer eller mindre. Jeg fikk angst og var redd for g ut av enten rommet mitt eller huset, avhengig av om foreldrene mine var hjemme. Jeg kontaktet helsesster fr jul, og dette er noe som er ekstremt tungt for meg. Kun n venn av meg vet alt dette, ingen andre. Noen vet deler av det, men kun n vet absolutt alt. Til og med ikke kjresten min vet om alt dette.

I gr klikka moren min fordi hun ikke var fornyd med snittkarakteren min frste halvr, som var p 3,8. Det er f*en ikke drlig sa jeg til hu! Men hun hrer ikke, s hun kontaktet kontaktlreren min og neste uke, p tirsdag, skal foreldrene mine ha samtale med lreren... jeg er s utrolig redd, siden foreldrene mine vet ingen ting om alt som har skjedd siden sjuende klasse.

Hver eneste dag vkner jeg med angst, og det er en kamp komme seg p skolen.

Jeg fler meg ikke lykkelig. Alle dagene er helt de samme, jeg har ingen venner jeg kan stole fullt og helt p, jeg fler meg ikke glad. Jeg fler meg feil, og at ingen liker meg. Og jeg lever et meningslst liv, fler jeg.

Hei!

Jeg tror at foreldrene mine kommer til skille seg.. Moren min Har flyttet ut og sier at de skal prve ordne opp men det gjr de ikke! Men jeg tr virkelig ikke fortelle det til vennene mine! ssen kan man gjre det??

Jeg har hatt en tff oppvekst og ting har vrt langt ifra perfekt. Jeg har en storesster som har vrt mitt forbilde s lenge jeg kan huske. Jeg har for gudet henne. Hun var alltid min trygghet gjennom tykt og tynt. Da hun var 16 r flyttet hun ut. Fra den dagen har ting bare gtt nedover. Hun forandret seg ufattelig mye, begynte henge med feil folk, folk som dro p fest hver helg, dopet seg, havnet i fengsel osv. Jeg ble veldig bekymret for henne. Hun mistet kontakten med alle vennene hun hadde fra fr og ble med i ett nytt milj. Hun er n 18 r og helt ute av kontroll. Hun er ute hver helg kommet hjem 9 -10 om morgenen, og drikker seg drita hele tida. For meg har det vrt helt for jvlig se p den forandringen. g fra vre en person jeg ser opp til, til bli en "bekjent". Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjre.. Jeg fler jeg bare sitter ser p at hun blir i vrre tilstand for hver dag som gr. Pga det som har hendt med hun har jeg slitt med psykiske problemer, tvangstanker osv. P en mte fler jeg at det er min skyld. Jeg vil ikke mer. Jeg vil bare gi opp henne og alt. Men samtidig er hun ssteren min. Jeg kunne aldri skuffet henne p samme mte som hun har skuffet meg. Jeg er helt delagt.

Det er s mye jeg argrer p og ting jeg nsker ugjort. Da jeg gikk p barneskolen, hadde jeg ei bestevenninne som jeg ikke satte nok pris p. N gr jeg i 9. p ungdomsskolen og har mistet all kontakten med min tidligere bestevenn. Frst n ser jeg hvor mye hun betydde for meg og hvor glad jeg er i henne, men n har hun ftt seg mange, mange nye venner. Og jeg synes ikke jeg lenger fortjener ha henne som venn. Dette plager meg... Jeg tenker p henne s ofte. Hva skal jeg gjre?

Jeg er livredd for bli avvist. Fler meg egentlig alltid utenfor i vennegjengen og fler at jeg kanskje ikke er godt likt, tenker p det hver gang det er en ny jentekveld eller et "arrangement" med alle sammen, liker egentlig hun meg, oj shit var jeg irriterende n, kanskje jeg bare skal g og sjekke om noen merker at jeg i det hele tatt er borte? Jeg liker ikke tenke snn, men dette er ikke noe du kan gi meg et svar p heller. trenger bare at noen skal hre egentlig.

Jeg har alltid slitt mye med vise flelser, snakke om flelser og ja - egentlig bare det VISE noen hva de betyr for meg. Sliter ogs med se det vonde i andre, jeg er altfor naiv. Tvang meg selv til for frste gang pne meg litt for noen i fjor. Kort sagt resulterte dette i at jeg ble kjempesret av den frste gutten som noen gang har betydd noe for meg, og n ender jeg opp med tenke "hvorfor skal jeg trre pne meg for noen igjen, nr det ender slik?"

For ett r siden var jeg forelsket i en gutt i 7. Jeg sa ingenting til vennene mine fr etter 2 mneder. Etterhvert ble bestevenninna mi sammen med broren og jeg var ofte med hun p besk til kjresten for treffe han jeg likte. Men i sommer bare likte jeg han ikke. Han er ikke min type fant jeg ut. Jeg begynte p ungdomsskolen og jeg mtte en gutt som gikk i 10.ende. Jeg hadde alldri visst om han fr, siden han ikke gikk p fotball. Jeg husker at 2 skoledag s krasjet vi i dren og det skjedde flere ganger den frste uken. Det kriblet i magen nr jeg gikk forbi han. Tiden gikk og jeg ble bare mer og mer forelsket for hver dag. Lanhelgen nrmet seg og jeg gledet meg. (Lan er et arrangement som skjer 2 ganger i ret, der vi spiller dataspill og FIFA en hel helg uten og sove. Det kommer mange folk fra andre plasser ogsnt) . P lrdagen skulle jeg og en gutt dra p butikken. Jeg gikk ut dren og da s jeg en jente satt grein, hun var sstera til han jeg likte. Han er 2 r eldre enn meg og hun er 1 r yngre enn meg. Vi drev og snakket hele tiden og jeg var med hun til hun skulle hjem. Hun var s st, og lignet s sykt p han. Jeg fikk nummeret hennes og snappet hennes. Vi snakket ikke s mye etter det. Hun har blitt mye mobbet og blir det fortsatt. Etter en stund tok vi begge kontakt og snakket mye og mttes. Vi bor jo 5 minutter unna hverandre. I julen ble hun sammen med en fyr. Broren hennes klikka og hater han. Rett fr nyttrsaften var jeg p besk med hun og broren var hjemme. Selv om han var nre p se meg s han meg ikke. Nr jeg frst begynte tenke p jeg var i huset hans, ble jeg veldig glad. Men s slettet han meg som venn p Facebook og han driver og ser p meg med rare blikk p skolen. P en mte virker det som han er interessert i meg , men p en annen mte virker det som han hater meg. Dette er da min hemmelighet. Jeg hper vi fr god kontakt og kan bli sammen Etterhvert.

Jeg er ekstremt opptatt av rettskriving... Hres ikke ille ut, men kan sitte i flere timer bare rette p ting i mitt eget hode for at jeg skal f fred. Jeg er ekstremt flau over det! Om jeg liker en gutt og finner ut han ikke kan tegnsetting, rettskriving eller har noen setningsfeil, kan jeg faktisk unng skrive til han bare for slippe lese svar fra han etterp.

Bestevenninnen min bruker sende meg sine planlagte tweets, snn at jeg kan se gjennom og rette opp hvis ndvendig...

Jeg har angst for g ut dra. Jeg var kun 15 nr jeg ble involvert med en 19-ring. Han virket grei og snill frst, men begynte meg til presse meg til ting jeg ikke ville. Jeg likte ikke mten han behandlet meg p, s jeg kutta all kontakt, men har slitt med hatfulle meldinger og forflgelse i ettertid. Han har lagd nye kontoer p forskjellige medier, bare for kunne kontakte meg utenom blokkering fra min side. Jeg har flere ganger ftt meldinger om at jeg er en hore, drittkjerring og at jeg bare er en dum ts. Nr jeg flyttet for meg selv i hst som 16-ring pga av vgs, flyttet han til nyaktig samme bydel av Trondheim som jeg. Jeg merket at jeg sjeldent var alene. Jeg merket at noen lurte seg rundt vinduene mine. P grunn av dette og forholdene p skolen jeg gikk p, flyttet jeg hjem etter kun noen mneder. Det er ingen andre enn meg som vet dette. Jeg er flau over at jeg ikke klarte beskytte meg selv og utsatte meg selv for dette. Jeg kunne ha unngtt det, men valgte ignorere alt av av fornuft. De fleste vet bare litt av grunnen til at flyttet tilbake hjem, og de dikter opp sin egen versjon av hva som faktisk skjedde. Jeg dr etter bare rope det ut, men jeg er ikke modig nok til innrmme hvor dum jeg faktisk er, hvor svak jeg egentlig er og hvor redd jeg er.

Jeg skulle nske jeg kunne snakke om det til noen, men det gjorde virkelig godt og bare skrive det her faktisk! S tusen takk, Stina.

Min hemmelighet:

September 2014 ble jeg gravid med min samboer. Jeg er 23 r. Dette var ikke planlagt, men likevel et mer enn nsket barn. Jeg ble s glad, helt i ekstase. Endelig en opptur i livet mitt. Noe jeg kunne vre stolt av. Jeg fortalte det til nrmeste familie og venner. De ble veldig glad p vre vegne, alle sammen. Jeg reiste til byen og kjpte en lue og et par batmansokker. Jeg ville egentlig ikke kjpe noe fr det hadde gtt 12 uker. I uke 9 hadde jeg en veldig liten bldning, og ble sendt p akutt gynekologisk. Det viste seg at livet inne i meg ikke levde lengre, og at det hadde vrt ddt i to uker. Jeg ble innlagt, og fikk startet opp medisinsk behandling spm skulle fjerne alt. Jeg var innlagt i 12 timer.

Dette var utrolig trist for oss, men mest av alt for meg som allerede hadde kjent p livet inne i magen. Jeg har levd et liv med psykisk sykdom i 10 r, men har endelig blitt frisk (selvskading, spiseforstyrrelse, borderline, ptsd etter overgrep), og har vrt det i to r. Jeg synes egentlig jeg taklet tapet fint, helt til en av mine nrmeste venninner fortalte meg st hun var gravid. Dette var ca 3 uker etter jeg mistet. Det var som f pepper i yet og salt i sret samtidig. Alt jeg kunne tenke var at det skulle ha vrt meg. Jeg er glad p hennes vegne, men det skulle fremdeles vrt meg. Jeg mistet fordi jeg har en stoffskiftesykdom som gjr at risikoen for abort ker. Jeg tr ikke prve igjen. Du trenger ikke svare meg, jeg trengte bare f delt dette med noen.

Jeg bor i beredskapshjem og jeg har bodd i fosterhjem fr. Men Barnevernet har ingen grunn til sette meg og sstra mi i hvert vrt fosterhjem og beredskapshjem!

Jeg har blitt mobbet helt sden jeg gikk i 2 klasse. Jeg str ofte alene, men jeg har noen f kjempegode venner som alltid er der for meg! N gr jeg i 8 klasse. Jeg blir fortsatt mobbet, men jeg gr p en veldig liten skole, s det er en annen skole som mobber meg. Jeg blir mobbet p nettet , mobil og via folk. Jeg blir kalt for HORE, BITCH, STYGG, FEIT, TEIT o.s.v. Jeg har blitt s mye mobbet at jeg har hatt selvmordstanker, driver kutter meg, prver f spiseforstyrelser. Jeg prver alt mulig for pine meg selv med sovne sent, spise lite og kjempemye annet....

Det er litt av min vanskelige historie...

Trenger hjelp

KLEM May Lisbeth

Jeg har s utrolig drlig selvtillit, jeg har s drlig tro p meg selv. Jeg ser bare at jeg har drlige egenskaper og hvor stygg jeg er. Jeg trr ikke g i tettsittende klr og gr aldri i bikini fremfor folk, jeg begynner nesten grte hver gang jeg ser alle de fine venninnene mine som er s slank og fin nr de gr i bikini og alt annet av klr. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre for f det bedre med meg selv.

Jeg liker en gutt veldig mye, og har s lyst fortelle han det siden vi p en mte holder p. Men jeg trr ikke. Jeg fler at om jeg forteller mine flelser om han, s kommer han til dumpe meg, og jeg kan ikke miste han. S, har du noen tips om hva jeg kan gjre? Skal jeg ikke si noe, eller skal jeg bare hoppe i det og hpe p det beste?

Jeg elsker forresten bloggen din, Stina! Jeg hper s gjerne p et svar.

Jeg er veldig forelsket i en gutt fra et annet land . Han sier at han elsker meg og vil ikke miste meg men hvorfor har han ikke samme interessen med prate med meg . Det gr flere dager fr han svarer av og til. Jeg syntes det er utrolig irriterende. Jeg lar av og til vre svare p ukevis s begynner han lure og sender meg meld igjen... Han sier at det er ingenting i veien og komme med unnskyldninger for ikke svare. Jeg spr han hele tiden nr skal han komme til Norge og han bare sier han prver veldig hardt og har kjempe lyst til f dette til men jeg har jo ikke sett han p over ett r.... Burde jeg glemme han og g videre med livet mitt ?

Hei. Det er virkelig mye som skjer akkuratt n.

Jeg har ftt sykdommen M-E.

Bestevenninna mi har ogs sannsynligvis M-E.

Den andre bestevennina mi sliter mye med selvmordstanker. Og jeg er skikkelig redd. Hun er min aller beste venninde og betyr utrolig mye for meg.

Og s har jeg en venninde som har spiseforstyrrelser. Jeg hadde det fr (har det bra n da), men jeg er redd for henne.

Ogs har jeg en annen venninde som sliter veldig med det sosiale. Vi gr ikke i samme klasse, og jentene i klassen hennes har et litt.. opp og ned merkeli forhold. Jeg vet vertfall at hun er ganske ensom...

Jeg forventer ikke at du skal svare alts, men det var litt herlig f skrevet dette <3 Men jeg synes det er ganske vanskelig,.. Alle har jo sine problemer, og jeg vil gjerne hjelpe alle men jeg strekker ikke til/ det er ikke s mye jeg kan gjre. Men i det siste har jeg virkelig lrt sette pris p ting, og selv om jeg har det ille, er det s mange som sliter mye mere.

Og en ting til, jeg er VELDIG redd for miste moren min. Hun betyr alt for meg. Jeg har et greit forhold me pappa, men mamma er den viktigste personen i livet mitt. Hun har hjulpet meg gjennom alt mulig, gir meg endels kjrlighet, og forstr meg. Hun er ogs den som irriterer meg mest og den jeg krangler mest med. Okei uansett, jeg bare, jeg begynner grte p tanken om miste henne...

En av mine strste hemmeligheter jeg at jeg drev med selvskading for rundt 2-3 r siden, ingen av mine nvrende bestevenner vet det, og det skal de heller ikke. Jeg er s utrolig flau over arrene og gjr alt for f dem bort men ser ikke ut til virke med forskjellige kremer osv. Eg helt forferdeli ha gym bading p skolen pga det.

En av mine andre hemmeligheter er at jeg har jvlig drlig selvtillit og er verdens vrste perfeksjonist, drlig kombinasjon ja. Har veldig problemer med enkle ting som gjre lekser/ve til prver, velseskjre, snakke til folk jeg ikke kjenner (fler ikke jeg kommer til klare noe av det), liker virkelig ikke kroppen min eller ansiktet mitt heller.

jeg tror alle er bifile, men har bare fortalt det til noen veldig f, i frykt for at andre skal tro jeg har flelser for en annen jente. vet det ikke hadde vrt s farlig, men pga visse opplevelser vil jeg ikke at visse personer skal vite det.

Jeg velger vre anonym fordi det jeg skal fortelle er noe som jeg sliter veldig mye med... Alt begynte da jeg skulle flytte og begynne p ny skole. Jeg fikk venner men det var en jente som jeg ble ganske godt kjent med. Men etterhvert forsto jeg hvorfor ingen andre enn jeg var sammen med hun. Hun begynte manipulere meg og sa masse stygge ting til meg som at jeg ikke var som de andre siden jeg var feit og stygg. Jeg har hele livet vrt overvektig og det er noe jeg forsatt sliter med. Selvom hun var slik forsatte jeg vre med hun. Det var noen ganger hun faktisk var snill mot meg og jeg beholdt henne som venn fordi jeg trodde at ingen andre ville vre venn med meg siden jeg var feit og stygg.Slik var det i 2 r.

Ettersom det bare var jeg som var sammen med hun trakk alle de andre seg unna meg fordi dem orket ikke vre sammen med denne jenta. Jeg begynte bli ganske deprimert og forsto ikke hva som var meningen med livet hvis det var snn livet skulle vre. Jeg flte meg liksom usynlig og at ingen ville ha meg. Det var ingen som visste hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg smilte hele tiden og var alltid blid og fornyd, men inni meg grt jeg av smerte og sorg.

Etterhvert klarte jeg bare ikke den smerten lenger. Jeg begynte med selvskading. Jeg flte at jeg p en mte ble bedre av det. Det var den eneste gangen smrten gikk bort., men etterhvert nr jeg kutte meg selv forsvant ikke smerten. Jeg s p pulsren min og fikk lyst til bare kutte den og d. Ingen ville ha meg her uansett. Ingen ville brydd seg?

Slik var livet mitt i kanskje 1 r, jeg hadde selvmords tanker hver dag. Til en dag p skolen hvor vi skulle ha om mobbing. Jeg tenkte mere og mere p det vi lrte. Er hun virkelig verdt det? Har jeg virkelig kommet s langt og mange andre tanker. Nei, det er hun ikke! Det var da jeg forsto hvor ille denne jenta var og hva hun hadde gjort mot meg. Jeg fortalte dette til foreldrene mine og de ble veldig lei sei, men samtidig veldig sint nr dem ikke visste om dette. Vi snakket om det resten av dagen og ble enige om at jeg ikke mtte p skolen neste dag og at dem skulle kontakte skoleng

Barnehvernet kom ogs inn i bildet, jeg spurte ogs om f komme til en phsykolog. Jeg begynte g til physokologen min og denne jenta begynte p en annen vgs en jeg s jeg slapp henne mere n. Jeg forstr n i ettertid hvor snille, fantaskiske mennersker det er her i verden. Og nr jeg ser p arrene mine ser jeg hvor tff jeg er og at ingen kan gjre meg noe hvis jeg ikke tror det selv.

Hper ingen opplever det samme som meg siden det unner jeg mennesker p jorden. Jeg hper ogs at dere som leser dette ser hvor viktig det er ikke la noen knuse deg, du m st p og hvre tff og ikke la noen styre dere

Ja.. det hr e vell enkelig ganske teit men velge fordeom skrive det til deg alle som les bloggen din, s for 5 daga sia gjore kjresten min det slutt me meg pga ting tang, det gjore meg enkelig ikke s mye med tanke p kordan han har Vrt me d den siste tiden. Men det som skjedde etter at vi gjore det slutt Var at den frste kjresten min som jeg var i lag me for 6 mnder siden skrev til meg at han ville prve p nytt, jeg vil enkelig prve p nytt vi "roter" n. Men vet ikke om klare det pga han bor 3 tima unna meg e redd for ka vennan mine kommer til si om det. vet ikke helt ka skal gjre. Hadde vrt greit f nn tips.

I 2014 snudde livet mitt seg oppned fra perfekt til dritt. Har prvd ta livet av meg 2 ganger n, og holdt p med selvskading en god periode. Vrt utrolig deprimert, og hatt ganske sosial angst. Ligger hver kveld og grter meg selv til svne, og nsker at jeg er dd innen imorgen

I over 1 r s har jeg flt meg helt tom inni meg. Akkurat som det er et stort svart hull som suger fra meg all energien til gjre noe. Det eneste jeg vill gjre er sove. Jeg fler at jeg sitter fast og jeg aner ikke hva jeg skal gjre. Jeg har prvd hinte om det til moren min, men hun sier det er bare tenringshormoner s jeg for vell bare tro det.

Jeg liker en fyr og han er verdens snilleste person. Problemet er at jeg har virkelig s drlig selvtillit og har dratt meg selv ned i s mange r at jeg klarer ikke la meg selv komme nr noen, spesielt denne fyren akkurat n. Det er utrolig slitsomt og tungt ikke kunne vre meg selv hundre prosent pga meg selv! Han jeg liker er veldig snill og vil treffe meg, men jeg bare utsetter og finner p dumme unnskyldninger fordi mine eneste tanker er, hva om han bare bruker meg for sex, tenk hvis jeg driter meg ut, jeg er for stygg for han osv i den retningen. Som sagt, utrolig slitsom tankegang som preger bde det vre sosial og vre intim med noen. Jeg vet ikke lenger... kanskje du har noen tips til hvordan jeg skal slutte rakke ned p meg selv og f bedre selvtillit?

Salgskongen 2015

Salgskongen 2015

Jeg jobber med to utrolig kjekke karer som jeg kjenner jjeg har begynt f sterke flelser for. Mten de selger forsikringer er bare helt r.... Mten de sier "kan jeg bestille en slik forsikring til deg" er bare helt turn on. S du ogs jobbet med telefonsalg. Hva var hitraten din?

Jeg er forelsket i en gutt i klassen, men samtidig oppfrer jeg og bestevenninna mi som om vi er sammen, noe som gjr at mange p skolen ser rart p oss og sikkert tror vi er sammen. Men i det siste har det fltes som om jeg har ftt flelser for henne. Og det er litt rart. Jeg synes det er veldig stt nr noen av samme kjnn er sammen, like stt som om en gutt og en jente er sammen, men jeg fler bare ikke at det er helt meg. Og jeg er nesten litt redd for at jeg faktisk har ekte flelser for henne og denne superste gutten i klassen...HJELP!!!

Mange fine og vonde hemmeligheter her..♥

Jeg har blitt mobbet siden jeg var liten, men p en mte gikk det aldri opp for meg at jeg ble det. Jeg ble lei meg nr folk kalte meg stygge ting eller gjorde narr av meg, men jeg lot det g. Jeg kunne vre lei meg lenge, men jeg vil ikke si at jeg var deprimert av den grunn. Men livet mitt ble snudd p hodet nr jeg var 12 r. Det var sommerferie og jeg skulle starte p ungdomsskolen. Det var i 2011. Jeg har campingvogn p utvika camping som er rett ved utya. Jeg var p campingen med familien min den 22 juli 2011. Jeg var liten og jeg skjnte ikke mye. Jeg hrte skudd, men det gikk aldri opp for meg hva som skjedde. Ungdommer var redde og jeg mtte hjelpe snn som alle andre. Jeg flte ikke at jeg fikk hjulpet nok da, og jeg fler fremdeles ikke at jeg hjalp nok. Jeg s en jente som var skudd i hodet. Jeg husker henne s utrolig godt. Jeg husker den dagen s utrolig godt. Selv n etter s mange r, drmmer jeg fremdeles om det og jeg tenker p det.

Jeg startet med selvskading etter en stund. Jeg mtte f ut alle flelsene mine, men jeg viste ikke hvordan. Jeg klarte ikke snakke med noen om det, s det ble min lsning og det er det fremdeles. Den dagen dela livet mitt og jeg vil s gjerne kunne fle meg bra igjen etter det, men jeg har innsett at det tar lang tid for meg. Jeg vil ikke gi opp, men n er jeg p det punktet at jeg ikke orker kjempe mer.

Hei.. Jeg har hatt det vanskelig de siste 2-3 rene. Pga mamma. Vi flyttet til Stavern for noen r siden og bodde dr en god stund. S ville broren min ikke bo dr mer s vi mtte flytte, og sn holdt det p kjempe lenge. Nr vi flyttet hjem dr vi bor n s har mamma vrt lei seg og deprimert. Hun sov hele tiden og dro aldri noen steder. Hun ble sykemeldt og var hjemme og grt i telefonen. S begynte barnevernet blande seg i alt. De flyttet meg til pappa og de tvingte meg til bo dr, s jeg mtte bytte skole og mye snt. S fikk jeg flytte tilbake til mamma og bor n anna vr uke hos mamma og pappa. Men mamma er fortsatt veldig lei seg for alt som har skjedd og hun sover mye. Hun har vrt p sykehuset mange ganger. Jeg er redd for at hun skal d og har hatt mareritter om det fr. Jeg fler meg alene og kjeder meg alene. Hjelp......

Hei! Jeg m frst si at jeg synes du er helt fantastisk! Men det er ikke jeg. Jeg har det s vanskelig med godta sn som jeg er. Det er vanskelig, fordi jeg bare ser alt det negative med meg selv, men ikke det positive. Jeg har er drlig selvbildet og det plager meg veldig. Pga. drlig selvtillit har jeg det ogs veldig vanskelig med f meg flere venner. Det ser ut som om det er s mye lettere for andre, men vanskelig for meg nr jeg ikke orker forske fordi jeg tenker at de ikke vil bli kjent med meg uansett.....

Jeg ble voldtatt for nesten et r siden av min egen far og jeg sliter heilt jvlig har har mange skumle tanker blant annet selvskadings tanker:(

Jeg er veldig sjenert s jeg prver skrive en komentar isdedet for snakke.

Jeg fr mange kommentarer om at jeg gjr ting feil p fotballbanen. Jeg liker ikke fotball og har ingen motivasjon for bl bedre. Jeg spiller i forsvar og er lei. Jeg vil bare trene styrke og jogge men alle vil at jeg skal forsette. De forventer det av meg. Vennene mine spiller ogs men det virker som alle er 10 ganger flinkere enn det jeg er. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjre med det. Stror ssteren min ville slutte hun fikk ikke lov til det. Faren min blir helt jvlig fort sur og moren min kan bli helt jvlig sur med e fingerknips. foreldrene mine er snille mot oss da. de er skilte men bare mine nermeste vet det(tror jeg). livet mitt er litt kaos n. Jeg klarer ikke konsentrere meg lengre. Det er ikke bra for vi har minst en prve hver uke. Jeg har det vel bra men uansett hvordan det ser ut stror jeg at alle har noe gjemt inni seg som er vansklig snakke om med andre. Jeg ser ut som en som nesten allti smiler og er med venner. Jeg tror jeg er det 60% av agen. det betyr ikke alltid at du er glad at du smiler. Har jeg rett i g slik og synes livet mitt er meingslst. Jeg prver finne en mening med det jeg gjr, finner det ikke.

Fotball, Familie, Venner, Skole, Utaning, f barn nr man blir stor osv...

Jeg liker styrke, lesing, tegning og vre med venner. ellers er jeg p rummet (nesten konstant).

Kansje ikke s klart nr jeg sporer av s mye men hemmlighetene min er at jeg ikke ser noe poeng i livet. Jeg er lei av gjre noe alle mener jeg burde fordi jeg kan gjre alt. Jeg hater mye av det jeg gjr.

Her er min strste hemmlighet EVER.

Da jeg var mindre en gang vurderte jeg ta selvmord. Jorde det ikke da. Mange hemligheter og mange avsporinger og en lannnnnnng kommentar

Hei, Stina!

Jeg er en jente p 13 r og holder for det meste ting for meg selv, men jeg bestemte meg for vre rlig og fortelle de tingene (hemmelighetene).

Jeg har blitt mobbet siden 3-6 klasse.Jeg vet at mine tre bestevenner baksnakker meg om ting, de utestenger meg noe jeg ikke liker i det hele tatt.Jeg kan liksom ikke vre meg selv med dem.Jeg kan heller ikke fortelle hemmligheter til dem siden alt blir tatt opp og sendt vidre til et rykte.Kan jo g inn p at jeg har fortalt dem hvem jeg er forelsket i og jeg tror han vet at jeg er det og unngr meg siden jeg er ikke den tynneste men heller ikke den tykkeste, men det skal jeg fortelle om senere.

Nr jeg gikk i 4-5.klasse (husker ikke helt) var jeg p hytta til en vennine som er et r eldre enn meg.Jeg viste ikke hva ordet sex var eller hva det gikk ut p, s ho skulle vise meg hva det var p nette nr vi hadde kommet hjem til meg, (hun var min gamle naboer fr jeg flyttet). Jenta viste meg hva sex var p nettet,dagen etterp viste jeg mamma og pappa hva hu hadde vist meg p nette.Og de snakket med foreldre hennes om hva de skulle gjre, men de lot det bare ligge der det ble (men det ble verre..) foreldrene hennes er politi.Noen helger senere overnatter hun hos meg igjen med nabo gutten ogs som er 14 r idag som henne.Vi var hjemme alene siden det var snn festhos en av naboene.. og det ble til at de voldtok meg,n idag er jeg liv redd dem og unngr de.Jeg vil ikke si det til foreldrene mine siden det er s lenge siden,men husker det var en tung tid og helt jvlig.

Jeg har en drm.En drm om bli advoktat,lege eller psykolog og jeg vet alle tingene er vansklige bli, jeg vil hjelpe folk og lytte etter hva de har si.Jeg vet jeg m ha hye karakterer for klare det.

Tror faktisk det var alle hemmelighetene mine c:

Hei Stina! Frst m jeg bare si at jeg elsker bloggen din. Jeg er en jente p 12 r. Ofte fler jeg meg ikke inkludert p skolen. Det startet p halloween i fjor. Alle jentene i klassen hadde avtalt noe med en eller flere jenter i klassen, men jeg var den eneste som ble invitert. Den dagen flte jeg at ingen likte meg og at ingen ville vre sammen med meg. Jeg oppfrte meg helt vanlig, men inni meg grt jeg.

Det var en gang jeg fortalte en hemmelighet til tre jenter i klassen og de lovte at de ikke skulle si det til noen, men de gjorde det. P det tidspunktet flte jeg at jeg ikke kunne stole p noen. Etter gymmen for noen uker siden hrte jeg at min eks bestevennen og hennes nye bestevenn snakket om meg. Jeg ble lei meg. I en annen gymtime skulle vi sparke en fotball inn i et ml. Nr de andre jentene i klassen sparket ballen begynte alle jentene klappe, men nr jeg sparka ballen var det bare en som klappet.

Jeg vil snakke med noen om det,men jeg tr ikke. Jeg klarer ikke snakke om snne ting. Jeg tr ikke si det til foreldrene mine en gang. Noen ganger har jeg lyst til bryte sammen og hylgrine, men jeg tr ikke.

Har du noen rd?

Heihei

Jeg vet at denne kommentaren kommer litt p etterskudd, men jeg kunne virkelig nske at jeg kunne spole tilbake til denne perioden (alts februar/januar). Fordi jeg mtte en gutt i februar, han viste interesse for meg, og jeg falt HELT for han... Men etter to mneder likte han meg plutselig ikke lenger.. Han har tydeligvis gtt videre med mange jenter, og jeg vet ikke hva jeg skal gjre... Jeg tenker p han hele tiden, og jeg er redd for f deprisjoner. Jeg snakker aldri om han, i hp om glemme ham, men det er s utrolig vanskelig! Jeg savner den gamle meg, tiden fr vi holdt p! Hvor jeg hatet gutter, forhold osv!! Jeg gruer meg til vgs, da starter vi p skole sammen, og jeg kommer til se med mine egne yne at han prver seg p alle jentene. nsk meg lykke til, for hpe ting blir bedre

Skriv en ny kommentar