For en stund siden fant jeg ut at jeg har deprisjon , men jeg tørr ikke si det til familien min. Det er bare 2 venner av meg som vet det.

Har spillt fotball så lenge jeg kan huske. Jeg er keeper og da handler nesten alt om motivasjon, å ha tro på seg selv. I det siste har jeg mistet troen, og tar til meg alle komentarene fra lagkamerater. Hvordan kan jeg slutte å tenke på alt jeg gjør dårligt, å heller tenke på det positive?

Hemiligheten min er at jeg blir bak snakka. Alle bak snakker meg siden en av lørerene på skolen sier at jeg er den bestste på skolen til å synge. En i klassen min begynte å le av men i klasserommet når jeg sang høyt for alle i klassen hun ble mesunelig på meg.
Den andre hemligheten min er at jeg var sammen med en gutt men han slo opp med meg men jeg elsker han forsatt jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Er utrolig redd for å miste vennina mi. På barneskolen var vi alltid sammen, men nå på ungdomsskolen har hun funnet seg nye venner..

Jeg er en jente på 18 år.. Har drevet med selvskading i over 5 år.. Min aller største hemmelighet er nettopp dette.. Det starta i 8 klasse da jeg måtte gi slipp på alt det trygge jeg hadde fra barneskolen.. Når jeg begynte på u- skolen var jeg som alle andre utenpå.. Inni meg hadde jeg det forferdelig.. Jeg hadde ikke ble tro på meg selv, satt hele tiden alene, og ville helt være sammen med den voksene på skolen.. (Dette var jo noe som dem andre elevene la merke til siden vi ikkje var mer enn 200 på skolen) dette gjore også til at jeg fikk kommentarer hele tiden.. En dag så jeg en video på Facebook om en jente som kutta seg selv, det var mitt aller første møte med selvskading.. Jeg hadde hellr aldri hørt om denne type skadin før, og var litt sån, hvem vill gjøre noe slikt med seg selv? Senere begynte jeg å søke på selvskading på Google og gikk opp mangen blogger og besøkte samtlige hver dag, spesielt den verste med mye blod.. Jeg måtte bare prøve og det ble mer og mer.. Jeg ble bøsta på skolen av en lærer og jeg lovde at jeg aldri skulle gjøre det igjen.. Jeg her vært inne å snakka med så mangen for å slutte, får jeg har jo ingen andre ønsker enn å slutte.. Hvem vill drive med selvskading hele livet? Nå over 5 år etter første risp som det starta med, har jeg begynt å fortelle dette til venner som nå tror jeg ikke gjør noe.. Jeg forteller st det var noe jeg gjore da og ikke nå..
Jeg har aldri hatt kutt som har laga dype arr eller mangen kutt som fikk sår på en gang, så det kunne se ut som jeg bare hadde skarpe meg opp.. Nå er det heller ingen som ser st jeg har kutta meg, får de siste 7 månedene har det vært svært lite kutt, men slåing til jeg blir blå og lager sår.. Da kan jeg si til andre at jeg bare har buka meg om noen skulle spørre om det..
Dette er en hemmlighet som gjerne ikke mange tenker på som en hemmelighet.. Men etter 5 år med selvskading og ingen venner vet om det er det en hemmelighet som jeg ikke foreller til noen.. Selv om jeg har lyst å si til alle at jeg trenge hjelp, jeg vil st noen skal se hva jeg gjør…

Jeg har så mange problemer, helt ekstremt dårlig selvtillit, broren min har gifta seg og blitt borte fra livet mitt, men vi var så nærme før. Søstra mi flytte til Bergen, som er herfra 8 timer, så det var fra 5 min å kjøre til 8 timer 🙁 hun har også blitt voldtatt, noe som plager meg så utrolig mye :'(
Åsså noe som tar meg nært er at alle mine tre søsken har blitt mobba, og moren min 🙁
Og jeg har hatt veldig veldig sterke selvmord’s tanker, holdt på å ta selvmord i 2011. Har også kutta meg flere ganger, å Drikki meg full, og jeg er 14, men var 13 når jeg drakk. Takk for meg, og jeg håper virkelig du leser denne <3 det hadde betydd mye, fordi du er forbilde mitt

Jeg gidder ikke å være anonym, siden vennekretsen min ikke leser blogger what so ever, så here goes.
Jeg er livredd for moren min. LIVREDD. Redd for å gjøre noe galt i nærheten av henne og få en skyllebøtte uten like. Jeg er livredd for å fortelle henne ting, som det faktum at jeg trodde jeg var gravid for noen uker tilbake. Da jeg prøvde avfeide hun meg og ble sur. Som vanlig. Jeg er redd for at hun en dag skal bli så sur at hun slår. Jeg er tyve, så jeg er ikke et barn lenger, men det er fremdeles en frykt jeg har. Jeg er livredd for at hun de neste dagene, fram til jeg flytter inn sammen med kjæresten min, kommer til å gjøre livet mitt til et helvete, siden jeg flytter hjemmefra. Jeg går rundt og er konstant livredd og på vakt, og det er en ekstremt vond følelse.

Dette er ganske merkelig men jeg er en dyp tenker , noen ganger tenker jeg så mye at jeg blir frustrert .. Jeg har slitt litt med tvangstanker men det er ganske borte nå tror jeg.. Men det jeg virkelig sliter med er at noen ganger sier hodet mitt sånn du et lesbisk ..!! Men jeg vet godt selv at jeg ikke er det det er ikke jeg direkte som sier det men ett eller annet oppi huet.. For jeg syner kanskje at en jente er pen og sånt men synes ikke hun er attraktiv på den måten og jeg er egentlig helt guttegal😂 og er faktisk forelska i en gutt akkurat nå så jeg sliter litt med at det sier det oppi huet fordi jeg bet jo at jeg 100% ikke er det .. Jeg er bare 12 blir 13 i år da og jeg tørr ikke å si det til noen så dette var deilig 😂 kunne du plis svare på dette bare kanskje noen tips osv… Tanker er teite noen ganger haha og jeg er litt ekstrem for noen ganger kan jeg tenke på en ting også si det skal jeg altid tenke på så gjør jeg det selvom jeg ikke ønsker det😂😔 men ja prøver å bare skyve det bort siden jeg vet selv at jeg ikke er lesbisk jeg er ganske så keen på gutter .! Haha trenger svar fordi det hadde løftet over millioner av vekter fra skuldrene ❤️ Elsker bloggen din

For ganske mange måneder siden, fikk jeg vite at det var en gutt som likte meg. En gutt jeg aldri hadde trodd likte meg egentlig. Han er kjempekul og grei, og jeg likte han veldig godt, SOM EN VENN. Men jo mer og mer jeg snakket med han siden, desto mer og mer betatt ble jeg av han, noe som alltid skjer altfor fort. Jeg fortalte det til bestevennen hans, og selvfølgelig sa han det videre. Jeg og gutten jeg likte snakket ganske mye (dette skjedde i sommerferien), men med en gang skolen startet igjen, ble kontakten bare borte. Han går i klassen min, så det er umulig å ikke legge merke til han. Han likte meg veldig godt før, men det føles ikke sånn ut nå lenger… Og ellers hadde ikke det vært noe problem, men jeg har så store problemer med å innse at han ikke liker meg lenger, at jeg begynner å tenke at jeg kanskje liker han!
Mange spør meg om hvordan det går mellom meg og han, og jeg svarer “jeg vet ikke”, som om det aldri har vært noe mellom oss. Jeg har så lyst til å vite om han fortsatt liker meg, men verken jeg eller han vil snakke om det. Synes det er så vanskelig å gjøre noe! Noe som gjør problemet litt større er jo at jeg ikke veit om jeg liker han. Jeg tenker på han veldig ofte, og jeg liker ikke tanken på at han kanskje liker en annen, eller ikke liker meg i det hele tatt. Men han er ikke en typisk person som man blir forelska i?

Hemmeligheten min er at jeg kutter og har selvmordstanker. Det har snart vært sånt i 2år og jeg har ikke fortalt flere enn 2 mennesker om dette og de bor langt borte fra meg. Jeg har ingen venner på skolen mer å jeg klarer ikke å bli venn med noen. Jeg hater livet mitt og jeg skulle ønske at jeg bare kunne bli lagt inn på sykehuset så jeg slipper å møte noen. Jeg klarer ikke å fortelle noen om dette og det knuser meg. Jeg ville så gjerne kunne fortalt noen om det, men jeg klarer bare ikke. Det ødelegger meg fra innvendig og ut

Jeg har et forhold med exen til besteveninna mi og jeg håper at ingen noen gang finner det ut 🙁 spesiellt henne, ingen av vennene mine liker han men det gjør jeg, derfor kan ingen vite det, spesiellt ikke veninna mi.

For venner og familie fremstår jeg egentlig som helt vanlig jente, men bak “masken” sjuler det seg så ufattelig mye mer. Jeg kan ikke huske sist gang jeg ikke gråt meg selv i søvn. Jeg kan ikke huske sist jeg følge meg bra nok for noen. Jeg kan heller ikke huske sist jeg hadde det orntlig bra med meg selv. Jeg har veldig dårlig selvtillit og føler meg ikke bra. Vennene mine har skuffet meg så mange ganger og stoler ikke på noen lenger. Familien min er heller ikke så velger støttende. Jeg har liksom aldri vært bra nokk for de heller. Det gjør at jeg ikke tørr å snakke med de om så mye fordi jeg vet de ikke bryr seg så mye om det. I det siste har jeg hatt så mange nedturer, å svært få oppturer. Det gjør at jeg egentlig har gitt opp livet for lenge siden, og føler jeg bare går på en autopilot på ubestemt tid. Det gjør at jeg blir veldig sliten og lei ofte. Men samtidig føler jeg at jeg må late som om alt er bra fordi det er ingen som vet om mine problemer. Jeg har ingen motivasjon til å fortsette denne ferden og har mer en alt lyst til å avslutte livet mitt. Det verste av alt; jeg tror faktisk ikke noen hadde brydd seg særlig om jeg faktisk hadde gått bort. Og det sårer. Mye.

Hei, jeg har hatt kreft for noen år tilbake. Senere fikk også min bestemor det og deretter min far. Under min kreftkamp gikk jeg opp i vekt pga medikamentene, mistet venner og selvbilde forsvant. Da jeg kom tilbake var jeg ei skalla, stygg jente som jeg følte alle glante på når jeg gikk forbi. Selv om dette er noen år tilbake henger deg igjen ettersom jeg har opplevd nær familie i ettertid. Kampen tilbake for min del er fortsatt ikke over og jeg klarer enda ikke å akseptere min nye kropp og mitt nye jeg. Jeg er nemlig ikke den samme glade jenta lengere. Nå er jeg ei trist jente som har prøvd selvskading pga depresjoner og sliter daglig med selvmordstanker og hvor deilig dette hadde vært. Ingen vet dessverre om det og jeg tørr ikke kontakte noen fordi jeg rett og slett redd for at alle skal dømme meg i ettertid. Psykolog er så dyrt at det kan jeg ikke vurdere en gang ettersom da finner min nære familie det ut med en gang. Selvtilitten er på bunn og jeg er utmattet. Har du noen tips til å komme seg opp igjen?

Jeg mistet moren min for 1/2 år siden, og for 2 uker siden døde pappaen min av sorg..Broren min døde da han var 12 og jeg 5.. Jeg har ingen i familien min, så jeg bor hos fosterhjem, og har absolutt ingen. Mobbet blir jeg også. Jeg har selvmordstanker 24/7…

Jeg er 22 år gammel og har ikke vært forelsket siden jeg var 18. Jeg har vært singel i fire år, og lever i frykt for å ende opp alene. Jeg er ikke stygg men jeg har bare ikke møtt noen gutter

Hei! I sommeren som var hadde jeg og familien min innbrudd. Hele min familie var hjemme, og vi hørte masse lyder ved inngangsdøren av at han rev opp gjerdet rundt inngangen. Da min far gikk ut for å prøve å roe ned mannen, ble han nikket i ansiktet. Pappa kom seg fort inn, og ropte at mamma skulle ringe 112. Jeg og broren min fikk beskjed om å løpe opp, og da vi løp igjennom huset, fra stuen til trappen opp, ble flere vinduer knust rett på meg. broren min ble ikke truffet i det hele tatt. Det var mye er som skjedde, men dette var bare en del av det. etter denne episoden, er jeg livredd for å åpne døren for å gå ut, uansett om det er mørkt eller lyst ute. Jeg er redd for å være alene, enten i bilen på en parkeringsplass, da jeg er ute og lufter hunden min rett uten for huset eller da jeg er alene hjemme. Det værste er nok at jeg må alltid ringe noen da jeg er ute med hunden min, og folk spør meg alltid hvorfor jeg gjør dette. Da svarer jeg alltid at jeg synes det er kjedelig å gå ute alene, fordi jeg ikke tørr å si sannheten. Jeg sliter med mareritt fra denne lille hendelsen. Har alt for mange fordommer om voksne folk jeg møter på gaten. jeg sa til moren min en gang at jeg var konstant redd, og da sa hun bare at det ikke var noe å være redd for. Jeg er redd for å spørre om hjelp. En gang (rett etter at denne hendelsen skjedde) så jeg for meg faren min bli høgget i ryggen av denne mannen. Jeg lå ute å solet meg, og pappa lagde nytt gjerde mannen hadde revet ned. Jeg lukket øynene og så for meg at han kom løpende med en øks mot faren min. Jeg sperret opp øynene og gikk inn og begynte å gråte. Slike syner ser jeg heldigvis ikke lenger. Jeg er mest redd for å åpne døren da jeg skal ut nå.
Jeg har ikke turt å si dette til min beste venninne engang. takk for meg (:

Jeg syns jeg ikke er noe fin når eg ser sånn victoriasecret modeller osv..

Hei! Jeg føler at jeg har vokst ifrå vennene mine etter at jeg begynnte på ungdomsskolen. Det er ikke like kjekt være med de lenger. De er så anneledes en det jeg er, og det er så kjedelig å snakke om det samme hele tiden og gjør det samme hele tiden. Jeg trenger litt forandring i hverdagen. Men her kommer problemet, hvordan kan jeg få nye venner? Jeg snakker jo med flere folk på trinnet, men de virker ikke så interesserte i å høre på hva jeg har å si. På fritiden er jeg som oftest alene, og mamma og pappa begynner å bli litt bekymra. Men de forstår ikke hva jeg føler. Grunnen til at jeg ikke er med vennene mine på fritiden er jo fordi vi aldri finner på noe gøy å gjør. Såå har du noen tips?

dette er på en måte ikke en hemmelighet, men jeg trenger bare å snakke om det. Faren min tok selvmord 26.Juni.2010 og jeg sliter mer med det nå enn det jeg gjorde før. Jeg var bare ni år når det skjedde, men fyller 14 i slutten av Januar nå. Jeg har problemer med å gå inn i mørke rom fordi jeg er redd for å finne mamma eller en annen person død når jeg skrur på lyset. Jeg har lest en del om reaksjoner hos ungdom etter at noen av de nærmeste har tatt sitt eget liv og jeg kjenner meg så ufattelig igjen i det. Men dette er jo reaksjoner som skal komme etter noen dager eller uker, og ikke fire og et halvt år.
Mamma sa her om dagen at vis jeg får problemer med det som har hendt, senere i livet (hun vet ikke at jeg har problemer med det nå) må jeg ta kontakt med profosjonelle siden det kan være ganske alvorlig. Jeg er kjempe redd for at jeg får sykiske problemer eller forsettes å plages av “traumer” i lang tid fremover.

Jeg var venn med en gutt for noen år siden (8 klasse). Først tenkte jeg ikke så mye om det, jeg var bare glad for at jeg hadde fått en ny venn. Så begynte jeg så smått og like han, jeg la merke til smilet hans og vitsene hans ble morsommere.
Han kontaktet meg ofte, på Facebook hadde han alltid sendt meg meldinger. Og jeg tror virkelig han likte meg, det virket som om han flørtet med meg ( nå vet jeg ikke om det er sant eller bare innbilning).
Så fikk han kjæreste, og jeg innså at jeg virkelig var forelsket. Ikke en sånn liten crush, men en ordentlig forelskelse. Og det var stort siden jeg aldri har følt sånn for en gutt før.
Men vi drev fra hverandre, meldingene ble flere og så stoppet de helt. Jeg står alltid og ser smått på han, håper at han vil snakke med meg. Men det skjedde ikke.
Etter noen måneder glemte jeg alt, men følelsene kommer alltid tilbake. For noen dager siden slo han opp med kjæresten sin, og jeg innså at jeg ikke har kommet over han. Jeg trenger råd, jeg må komme over han før jeg begynner på videregående…

Jeg tror jeg har ortoreksi (for opptatt av sunt kosthold og trening) og er redd jeg begynner å utvikle anoreksia.. Har du noen gode råd?

Dette har jeg aldri fortalt til noen. Dagen etter jeg fikk lappen klarte jeg å kjøre inn i en annen bil, jeg ble livredd og bare kjørte fra stedet, senere har jeg sett at bilen har en bulk ved bagasjeluka. Usikker på om dette var min feil eller ikke.. Har nå hatt lappen i 9 måneder…

Ble nesten voldtatt av bestefar min og går nå hos bup en gang i uka

Har hatt et forferdelig 2014 spesielt før jul, jeg liker en gutt kjempegodt og vi har på en måte vært sammen men så ble bestevenninna mi sammen med han og hun viste godt at jeg likte han kjempegodt og jeg følte meg stygg og dum over alt jeg har trodd. Spørsmålene “hva faen trudde du” ” hva faen trudde du du var bra nok” og sånne ting kom hele tiden og følte at jeg bare ville dø, følte meg så stygg og dum. Hatet verden på det tidspunktet men vi er venner nå, men det er ikke det morsomste å se de to sammen.

Jeg klarer ikke slutte å tenke på ex’en til venninnen min.. Jeg vet han er interessert i meg også, men jeg har så forferdelig dårlig samvittighet. De prater og er venner, og hun ville aldri ha akseptert eller trodd at jeg og han skulle finne hverandre på denne måter.. Ikke noe spørsmål i dette, chicks before dicks svarer for seg selv.. Kanskje ikke så big deal men klarer ikke å fortelle dette til noen, føler meg som en forferdelig venn.

Noe få vet om meg er at jeg har depresjon. På skolen har jeg alltid vært blid og positiv, og alle har tenkt at jeg er ei skikkelig gladjente. Men det har jeg ikke vært på lenge. Alt starta på barneskolen, med mobbing og drittslenging. Dette fikk meg ned på bånn, og i sjuendeklasse startet jeg med selvskading. Det vsr ikke ille, men jeg gjorde altså dette for å få mindre psykisk vondt. Negativiteten fortsatte, og selskadingen ble værre. I niende ble ting fortsatt bare værre og værre. I høst (tiende klasse ) forandra ting seg her hjemme, megativt. Veldig mye krangling mot meg og vennene mine som tydeligvis ikke var bra for meg. Dette gikk inn på meg, og jeg ble ordentlig deprimert. Jeg isolerte meg fra familien. Hver eneste kveld skadet jeg meg selv, mer eller mindre. Jeg fikk angst og var redd for å gå ut av enten rommet mitt eller huset, avhengig av om foreldrene mine var hjemme. Jeg kontaktet helsesøster før jul, og dette er noe som er ekstremt tungt for meg. Kun én venn av meg vet alt dette, ingen andre. Noen vet deler av det, men kun én vet absolutt alt. Til og med ikke kjæresten min vet om alt dette.
I går klikka moren min fordi hun ikke var fornøyd med snittkarakteren min første halvår, som var på 3,8. Det er f*en ikke dårlig sa jeg til hu! Men hun hører ikke, så hun kontaktet kontaktlæreren min og neste uke, på tirsdag, skal foreldrene mine ha samtale med læreren… jeg er så utrolig redd, siden foreldrene mine vet ingen ting om alt som har skjedd siden sjuende klasse.
Hver eneste dag våkner jeg med angst, og det er en kamp å komme seg på skolen.

Hei!
Jeg tror at foreldrene mine kommer til å skille seg.. Moren min Har flyttet ut og sier at de skal prøve å ordne opp men det gjør de ikke! Men jeg tør virkelig ikke å fortelle det til vennene mine! Åssen kan man gjøre det??

Det er så mye jeg argrer på og ting jeg ønsker ugjort. Da jeg gikk på barneskolen, hadde jeg ei bestevenninne som jeg ikke satte nok pris på. Nå går jeg i 9. på ungdomsskolen og har mistet all kontakten med min tidligere bestevenn. Først nå ser jeg hvor mye hun betydde for meg og hvor glad jeg er i henne, men nå har hun fått seg mange, mange nye venner. Og jeg synes ikke jeg lenger fortjener å ha henne som venn. Dette plager meg… Jeg tenker på henne så ofte. Hva skal jeg gjøre?

Jeg har alltid slitt mye med å vise følelser, snakke om følelser og ja – egentlig bare det å VISE noen hva de betyr for meg. Sliter også med å se det vonde i andre, jeg er altfor naiv. Tvang meg selv til å for første gang åpne meg litt for noen i fjor. Kort sagt resulterte dette i at jeg ble kjempesåret av den første gutten som noen gang har betydd noe for meg, og nå ender jeg opp med å tenke “hvorfor skal jeg tørre å åpne meg for noen igjen, når det ender slik?”

Jeg er ekstremt opptatt av rettskriving… Høres ikke ille ut, men kan sitte i flere timer å bare rette på ting i mitt eget hode for at jeg skal få fred. Jeg er ekstremt flau over det! Om jeg liker en gutt og finner ut han ikke kan tegnsetting, rettskriving eller har noen setningsfeil, kan jeg faktisk unngå å skrive til han bare for å slippe å lese svar fra han etterpå.
Bestevenninnen min bruker å sende meg sine planlagte tweets, sånn at jeg kan se gjennom og rette opp hvis nødvendig…

Min hemmelighet:
September 2014 ble jeg gravid med min samboer. Jeg er 23 år. Dette var ikke planlagt, men likevel et mer enn ønsket barn. Jeg ble så glad, helt i ekstase. Endelig en opptur i livet mitt. Noe jeg kunne være stolt av. Jeg fortalte det til nærmeste familie og venner. De ble veldig glad på våre vegne, alle sammen. Jeg reiste til byen og kjøpte en lue og et par batmansokker. Jeg ville egentlig ikke kjøpe noe før det hadde gått 12 uker. I uke 9 hadde jeg en veldig liten blødning, og ble sendt på akutt gynekologisk. Det viste seg at livet inne i meg ikke levde lengre, og at det hadde vært dødt i to uker. Jeg ble innlagt, og fikk startet opp medisinsk behandling spm skulle fjerne alt. Jeg var innlagt i 12 timer.
Dette var utrolig trist for oss, men mest av alt for meg som allerede hadde kjent på livet inne i magen. Jeg har levd et liv med psykisk sykdom i 10 år, men har endelig blitt frisk (selvskading, spiseforstyrrelse, borderline, ptsd etter overgrep), og har vært det i to år. Jeg synes egentlig jeg taklet tapet fint, helt til en av mine nærmeste venninner fortalte meg st hun var gravid. Dette var ca 3 uker etter jeg mistet. Det var som å få pepper i øyet og salt i såret samtidig. Alt jeg kunne tenke var at det skulle ha vært meg. Jeg er glad på hennes vegne, men det skulle fremdeles vært meg. Jeg mistet fordi jeg har en stoffskiftesykdom som gjør at risikoen for abort øker. Jeg tør ikke prøve igjen. Du trenger ikke svare meg, jeg trengte bare å få delt dette med noen.

Jeg har så utrolig dårlig selvtillit, jeg har så dårlig tro på meg selv. Jeg ser bare at jeg har dårlige egenskaper og hvor stygg jeg er. Jeg tørr ikke å gå i tettsittende klær og går aldri i bikini fremfor folk, jeg begynner nesten å gråte hver gang jeg ser alle de fine venninnene mine som er så slank og fin når de går i bikini og alt annet av klær. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre med meg selv.

Jeg er veldig forelsket i en gutt fra et annet land . Han sier at han elsker meg og vil ikke miste meg men hvorfor har han ikke samme interessen med å prate med meg . Det går flere dager før han svarer av og til. Jeg syntes det er utrolig irriterende. Jeg lar av og til være å svare på ukevis så begynner han å lure og sender meg meld igjen… Han sier at det er ingenting i veien og komme med unnskyldninger for å ikke svare. Jeg spør han hele tiden når skal han komme til Norge og han bare sier han prøver veldig hardt og har kjempe lyst til å få dette til men jeg har jo ikke sett han på over ett år…. Burde jeg glemme han og gå videre med livet mitt ?

En av mine største hemmeligheter jeg at jeg drev med selvskading for rundt 2-3 år siden, ingen av mine nåværende bestevenner vet det, og det skal de heller ikke. Jeg er så utrolig flau over arrene og gjør alt for å få dem bort men ser ikke ut til å virke med forskjellige kremer osv. Eg helt forferdeli å ha gym å bading på skolen pga det.
En av mine andre hemmeligheter er at jeg har jævlig dårlig selvtillit og er verdens værste perfeksjonist, dårlig kombinasjon ja. Har veldig problemer med enkle ting som å gjøre lekser/øve til prøver, øvelseskjøre, snakke til folk jeg ikke kjenner (føler ikke jeg kommer til å klare noe av det), liker virkelig ikke kroppen min eller ansiktet mitt heller.

Jeg velger å være anonym fordi det jeg skal fortelle er noe som jeg sliter veldig mye med… Alt begynte da jeg skulle flytte og begynne på ny skole. Jeg fikk venner men det var en jente som jeg ble ganske godt kjent med. Men etterhvert forsto jeg hvorfor ingen andre enn jeg var sammen med hun. Hun begynte å manipulere meg og sa masse stygge ting til meg som at jeg ikke var som de andre siden jeg var feit og stygg. Jeg har hele livet vært overvektig og det er noe jeg forsatt sliter med. Selvom hun var slik forsatte jeg å være med hun. Det var noen ganger hun faktisk var snill mot meg og jeg beholdt henne som venn fordi jeg trodde at ingen andre ville være venn med meg siden jeg var feit og stygg.Slik var det i 2 år.
Ettersom det bare var jeg som var sammen med hun trakk alle de andre seg unna meg fordi dem orket ikke å være sammen med denne jenta. Jeg begynte å bli ganske deprimert og forsto ikke hva som var meningen med livet hvis det var sånn livet skulle være. Jeg følte meg liksom usynlig og at ingen ville ha meg. Det var ingen som visste hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg smilte hele tiden og var alltid blid og fornøyd, men inni meg gråt jeg av smerte og sorg.
Etterhvert klarte jeg bare ikke den smerten lenger. Jeg begynte med selvskading. Jeg følte at jeg på en måte ble bedre av det. Det var den eneste gangen smrten gikk bort., men etterhvert når jeg kutte meg selv forsvant ikke smerten. Jeg så på pulsåren min og fikk lyst til å bare kutte den og dø. Ingen ville ha meg her uansett. Ingen ville brydd seg?
Slik var livet mitt i kanskje 1 år, jeg hadde selvmords tanker hver dag. Til en dag på skolen hvor vi skulle ha om mobbing. Jeg tenkte mere og mere på det vi lærte. Er hun virkelig verdt det? Har jeg virkelig kommet så langt og mange andre tanker. Nei, det er hun ikke! Det var da jeg forsto hvor ille denne jenta var og hva hun hadde gjort mot meg. Jeg fortalte dette til foreldrene mine og de ble veldig lei sei, men samtidig veldig sint når dem ikke visste om dette. Vi snakket om det resten av dagen og ble enige om at jeg ikke måtte på skolen neste dag og at dem skulle kontakte skoleng
Barnehvernet kom også inn i bildet, jeg spurte også om å få komme til en phsykolog. Jeg begynte å gå til physokologen min og denne jenta begynte på en annen vgs en jeg så jeg slapp henne mere nå. Jeg forstår nå i ettertid hvor snille, fantaskiske mennersker det er her i verden. Og når jeg ser på arrene mine ser jeg hvor tøff jeg er og at ingen kan gjøre meg noe hvis jeg ikke tror det selv.
Håper ingen opplever det samme som meg siden det unner jeg mennesker på jorden. Jeg håper også at dere som leser dette ser hvor viktig det er å ikke la noen knuse deg, du må stå på og hvåre tøff og ikke la noen styre dere

I 2014 snudde livet mitt seg oppned fra perfekt til dritt. Har prøvd å ta livet av meg 2 ganger nå, og holdt på med selvskading en god periode. Vært utrolig deprimert, og hatt ganske sosial angst. Ligger hver kveld og gråter meg selv til søvne, og ønsker at jeg er død innen imorgen

Jeg liker en fyr og han er verdens snilleste person. Problemet er at jeg har virkelig så dårlig selvtillit og har dratt meg selv ned i så mange år at jeg klarer ikke la meg selv komme nær noen, spesielt denne fyren akkurat nå. Det er utrolig slitsomt og tungt å ikke kunne være meg selv hundre prosent pga meg selv! Han jeg liker er veldig snill og vil treffe meg, men jeg bare utsetter og finner på dumme unnskyldninger fordi mine eneste tanker er, hva om han bare bruker meg for sex, tenk hvis jeg driter meg ut, jeg er for stygg for han osv i den retningen. Som sagt, utrolig slitsom tankegang som preger både det å være sosial og være intim med noen. Jeg vet ikke lenger… kanskje du har noen tips til hvordan jeg skal slutte å rakke ned på meg selv og få bedre selvtillit?

Jeg er forelsket i en gutt i klassen, men samtidig oppfører jeg og bestevenninna mi som om vi er sammen, noe som gjør at mange på skolen ser rart på oss og sikkert tror vi er sammen. Men i det siste har det føltes som om jeg har fått følelser for henne. Og det er litt rart. Jeg synes det er veldig søtt når noen av samme kjønn er sammen, like søtt som om en gutt og en jente er sammen, men jeg føler bare ikke at det er helt meg. Og jeg er nesten litt redd for at jeg faktisk har ekte følelser for henne og denne supersøte gutten i klassen…HJELP!!!

Jeg har blitt mobbet siden jeg var liten, men på en måte gikk det aldri opp for meg at jeg ble det. Jeg ble lei meg når folk kalte meg stygge ting eller gjorde narr av meg, men jeg lot det gå. Jeg kunne være lei meg lenge, men jeg vil ikke si at jeg var deprimert av den grunn. Men livet mitt ble snudd på hodet når jeg var 12 år. Det var sommerferie og jeg skulle starte på ungdomsskolen. Det var i 2011. Jeg har campingvogn på utvika camping som er rett ved utøya. Jeg var på campingen med familien min den 22 juli 2011. Jeg var liten og jeg skjønte ikke mye. Jeg hørte skudd, men det gikk aldri opp for meg hva som skjedde. Ungdommer var redde og jeg måtte hjelpe sånn som alle andre. Jeg følte ikke at jeg fikk hjulpet nok da, og jeg føler fremdeles ikke at jeg hjalp nok. Jeg så en jente som var skudd i hodet. Jeg husker henne så utrolig godt. Jeg husker den dagen så utrolig godt. Selv nå etter så mange år, drømmer jeg fremdeles om det og jeg tenker på det.
Jeg startet med selvskading etter en stund. Jeg måtte få ut alle følelsene mine, men jeg viste ikke hvordan. Jeg klarte ikke å snakke med noen om det, så det ble min løsning og det er det fremdeles. Den dagen ødela livet mitt og jeg vil så gjerne kunne føle meg bra igjen etter det, men jeg har innsett at det tar lang tid for meg. Jeg vil ikke gi opp, men nå er jeg på det punktet at jeg ikke orker å kjempe mer.

Hei! Jeg må først si at jeg synes du er helt fantastisk! Men det er ikke jeg. Jeg har det så vanskelig med å godta sån som jeg er. Det er vanskelig, fordi jeg bare ser alt det negative med meg selv, men ikke det positive. Jeg har er dårlig selvbildet og det plager meg veldig. Pga. dårlig selvtillit har jeg det også veldig vanskelig med å få meg flere venner. Det ser ut som om det er så mye lettere for andre, men vanskelig for meg når jeg ikke orker å forsøke fordi jeg tenker at de ikke vil bli kjent med meg uansett…..

Jeg er veldig sjenert så jeg prøver å skrive en komentar isdedet for å snakke.
Jeg får mange kommentarer om at jeg gjør ting feil på fotballbanen. Jeg liker ikke fotball og har ingen motivasjon for å bl bedre. Jeg spiller i forsvar og er lei. Jeg vil bare trene styrke og jogge men alle vil at jeg skal forsette. De forventer det av meg. Vennene mine spiller også men det virker som alle er 10 ganger flinkere enn det jeg er. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Stror søsteren min ville slutte hun fikk ikke lov til det. Faren min blir helt jævlig fort sur og moren min kan bli helt jævlig sur med e fingerknips. foreldrene mine er snille mot oss da. de er skilte men bare mine nermeste vet det(tror jeg). livet mitt er litt kaos nå. Jeg klarer ikke å konsentrere meg lengre. Det er ikke bra for vi har minst en prøve hver uke. Jeg har det vel bra men uansett hvordan det ser ut stror jeg at alle har noe gjemt inni seg som er vansklig å snakke om med andre. Jeg ser ut som en som nesten allti smiler og er med venner. Jeg tror jeg er det 60% av agen. det betyr ikke alltid at du er glad at du smiler. Har jeg rett i å gå slik og synes livet mitt er meingsløst. Jeg prøver å finne en mening med det jeg gjør, finner det ikke.
Fotball, Familie, Venner, Skole, Utaning, få barn når man blir stor osv…
Jeg liker styrke, lesing, tegning og å være med venner. ellers er jeg på rummet (nesten konstant).
Kansje ikke så klart når jeg sporer av så mye men hemmlighetene min er at jeg ikke ser noe poeng i livet. Jeg er lei av å gjøre noe alle mener jeg burde fordi jeg kan gjøre alt. Jeg hater mye av det jeg gjør.
Her er min største hemmlighet EVER.
Da jeg var mindre en gang vurderte jeg å ta selvmord. Jorde det ikke da. Mange hemligheter og mange avsporinger og en lannnnnnng kommentar

Hei Stina! Først må jeg bare si at jeg elsker bloggen din. Jeg er en jente på 12 år. Ofte føler jeg meg ikke inkludert på skolen. Det startet på halloween i fjor. Alle jentene i klassen hadde avtalt noe med en eller flere jenter i klassen, men jeg var den eneste som ble invitert. Den dagen følte jeg at ingen likte meg og at ingen ville være sammen med meg. Jeg oppførte meg helt vanlig, men inni meg gråt jeg.
Det var en gang jeg fortalte en hemmelighet til tre jenter i klassen og de lovte at de ikke skulle si det til noen, men de gjorde det. På det tidspunktet følte jeg at jeg ikke kunne stole på noen. Etter gymmen for noen uker siden hørte jeg at min eks bestevennen og hennes nye bestevenn snakket om meg. Jeg ble lei meg. I en annen gymtime skulle vi sparke en fotball inn i et mål. Når de andre jentene i klassen sparket ballen begynte alle jentene å klappe, men når jeg sparka ballen var det bare en som klappet.
Jeg vil snakke med noen om det,men jeg tør ikke. Jeg klarer ikke å snakke om sånne ting. Jeg tør ikke å si det til foreldrene mine en gang. Noen ganger har jeg lyst til å bryte sammen og hylgrine, men jeg tør ikke.
Har du noen råd?